å leve i tilgivelse

… og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. (Matt. 6:12)

Det er endel som synes at Gud er streng, hard og urettferdig når han sier hva vi leser i verset over. Hvis vi ikke tilgir andre, vil ikke Gud tilgi oss. Det er urettferdig, for vet ikke Gud hva vi har opplevd? Vet ikke Gud hvor grusomt, stygt og ødeleggende det den andre gjorde var?

Jo, Gud vet, men han sier likevel at vi må tilgi andre for å selv kunne stå i en posisjon der vi kan motta hans tilgivelse. Det er for mange radikale ord og det driver dem bort fra Gud. De klarer ikke fatte med forstanden hvorfor det skal være slik og i selvrettferdighet går de bort.

Ved å tilgi noen sier vi ikke at hva de gjorde mot oss er greit. Det er heller ikke å si at hva som skjedde er glemt, for det er det ikke. Men det er å kutte båndene som binder oss til den vonde handlingen og opplevelsen. Vi velger å gå videre. Hva vi skal ha i minne er at Gud er den rette dommer i alt, ikke vi. Vi vil ved å tilgi overlate dommen til Gud og la han ta seg av det andre mennesket samtidig som vi selv kan bevege oss videre og ikke være bundet.

Ved å tilgi noen, betyr det ikke at tillit automatisk er gjenopprettet, for mens tilgivelse fås og gis som en nådeshandling, er tillit noe som må fortjenes og opparbeides.

Gud ber oss ikke om å gjøre noe han ikke vil gjøre selv, Gud har tilgitt oss alt, og han ber oss om å tilgi andre på samme måte. Viktigere enn følelser og egen evne til å klare dette, er viljen og valget om å gjøre det fordi Gud sier det.

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s