Når Jesus lar oss vente

 Dette innlegget er det fjerde som er basert på ukens tekst om Jairus’ datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappekant (Markus 5 og Lukas 8). Det er også det første innlegget i en ny kategori på denne bloggen- kristen og kronisk syk. Det vil jevnlig komme innlegg i denne kategorien da vi som har kroniske sykdommer har endel erfaringer og utfordringer som andre kanskje ikke kjenner seg like godt igjen i. Samtidig vil disse innleggene skrives slik at de kan bli til ettertanke, oppmuntring og ettertanke for alle.

Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. (Mark. 5:32)

Jesus er på vei til Jairus sitt hus når han merker at en kraft går ut fra ham. Han snur seg og kikker rundt, han spør «hvem tok på meg?». Disiplene kommenterer at det er da så mange som trenger seg på, men Jesus gir seg ikke. Skjelvende kommer kvinnen som tok på kappekanten fram og forteller hva som har skjedd.

Jesus var på vei sammen med Jairus fordi Jairus sin datter var dødssyk. Det var et viktig ærend, det var et ærende som hastet, men like vel tar Jesus seg tid til å stoppe opp. Hvorfor? Hva er det med denne kvinnen som er viktigere enn å komme fort til Jairus sitt hus?

Jairus må også stoppe opp når Jesus stopper, det er ikke slik at han bare forter seg videre og hyler at Jesus må forte seg. Jairus må fint finne seg i å vente. Hvordan tror du han opplevde denne ventetiden? Full av ro og fred i hjertet eller med undring og forvirring? Skulle ikke Jesus helbrede hans datter eller?

Vi kan ofte oppleve slike perioder i livet også, om vi venter på helbredelse eller mirakler av andre slag. Vi har kommet til Jesus og øst våre hjerter og behov ut foran ham og han har lovet å hjelpe oss. Så vandrer vi på veien sammen mot målet, mot befrielsen, forløsningen og gjenopprettelsen. Men så er det plutselig stopp. Hva skjer? Skulle ikke snart Jesus gripe inn og gjøre noe? Hvorfor må jeg vente nå?

Jairus hadde egentlig bare to valg nå, han kunne mase og  irritere seg  eller han kunne følge med på hvorfor Jesus stoppet opp. Hadde han mast og klaget ville det åpnet for tvil i hans hjerte. Han kunne begynt å lure på om hva Jesus sa virkelig var sant. Hadde Jesus virkelig lovet å helbrede datteren hans? Eller han kunne følge med på hva som skjer foran øynene hans.

Jesus har stoppet opp fordi det er et menneske i nød som trenger et møte med frelseren og helbrederen. Jairus har allerede fått løftet om at det vil bli bra, men denne kvinnen er fortapt og alene. Jesus ser et menneske med enda større behov av hjelp enn det Jairus hadde. Jesus ser et fortapt menneske som trenger frelse.

Jairus hadde stort behov, det er liten tvil om det, men han gikk sammen med Jesus. De to delte allerede fellesskap og Jairus hadde fått Jesu løfte om hjelp, det hadde ikke denne kvinnen. Nå får Jairus ta del i at Jesus ser, møter og hjelper et annet menneske, han får med egne øyne se at Jesus er mektig til å frelse og helbrede. Jairus får se at det er medfølelse, nåde og kraft hos Jesus, han får ta del i Guds hjerte og han får se Guds kraft i aksjon.

Noen ganger når ting stopper opp og vi kjenner at ventetiden strekker ut, kan vi velge hva vi vil gjøre. Vil vi begynne å tvile på Guds ord om hjelp eller vil vi se utover og se om det er mennesker med større behov enn oss selv som Jesus ønsker å nå og hjelpe? Vi har kanskje store behov selv, men vi vandrer tross alt sammen med himmelens og jordens skaper. Kanskje ønsker Gud at vi skal se lenger enn egne behov og se nøden og behovet hos mennesker rundt oss? Når vi begynner å betjene andre med Guds nåde, kjærlighet og i Guds kraft, vil vi få del i Guds hjerte for de fortapte og vi vil se Guds kraft i aksjon, noe som er både trosstyrkende og bevarende. Mens du venter så del av hva du allerede har, velsign andre med den velsignelse du selv har fått del i.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)

Er du ekte?

La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde.  (Matt. 5:37)

3 ivrige hjemkomne og en besøkende velter fornøyd ut av bilen etter en mange timers lang tur og haler ut sekker og bager og kommer seg nedlasset opp til inngangsdøra. Endelig er vi  hjemme igjen! Når døra er åpnet og jeg går inn reagerer jeg på lufta som kommer mot meg og tenker: Satte ikke jeg alle vinduene i luftestilling før vi reiste eller? Jeg setter ned hva jeg holder og tenker ikke mer over det før neste lass settes ned på kjøkkenet. Å nei! Døra til fryseren i kombiskapet står åpen! Ikke si jeg har reist fra det åpent da? Synet som møter meg er ikke behagelig og lukta er enda verre. Det går noen minutter og så begynner verre ting å åpenbarer seg. Sikringer gått, ingen strøm, 22 grader i kjøleskap og fryseboksen viser seg å være  et kapittel for seg selv med illeluktende gørr svømmende rundt. Det stanker verre enn ord kan beskrives og i den grad at tegneserier hadde streket det med grønn dødningeskalle sivende opp, flygende fluer (med stooore smil) og besvimte mennesker rundt. Jeg trodde det var bare kjøleskapsfryseren, men etter litt tid kom mer og mer gørr fram i lyset. Det endte med tur til søpla og nytt kombiskap og ny fryseboks.

Har du møtt mennesker som virker utrolig hyggelige, hjertelige og interesserte, men så får du etter kort tid følelsen av at noe ikke stemmer og at alt er ikke så bra som det virker? Jeg har, flere av dem. De snakker pent og hyggelig, men jeg kjenner inni meg at det er noe som «skurrer». Hva de sier stemmer liksom ikke. Jeg kan ikke sette fingeren på det der og da, men ettertiden viser at det er tomme ord, forsøk på å finne noe de kan sladre videre om eller fisking av opplysninger de kan bruke mot en senere eller annet ikke godt. De er gode på overflaten, men den samme godheten bor ikke i hjertene.

Vi merker i starten at det er noe som ikke stemmer, som jeg reagerte på innelufta som møtte meg, etter hvert finner vi ut at det er gørr og uggenhet gjemt både her og der. På utsiden kan alt se bra ut, men tiden viser at innsiden er mer råtten enn utsiden viser. Hva vi gjør i forhold til slike mennesker er vårt valg, vil vi fortsette å ha dem i vennekretsen må vi tåle stanken og råttenheten, ønsker vi ikke slikt i våre liv, så holder vi oss borte og kvitter oss med hva som har festet seg.

Det er en ting hva vi gjør i forhold til andre mennesker som er slik, men hva med oss selv? Har jeg noe råttent og uggent gjemt i meg som jeg må ta tak i og kaste ut?  Lar jeg mitt ja være ja, og mitt nei være nei? Er jeg ekte? Det kan være vanskelig å vite hva vi skal gjøre i forhold til andre mennesker som er slik, men kanskje er det enda vanskeligere å se- og innrømme- de deler av oss selv som er råtne og trenger å kastes ut? Gud gi oss nåde til å godta hva du viser oss og styrke til å ta de nødvendige valg.