Mandag kom guttene hjem etter lang påskeferie. Det var tydeligvis ikke bare jeg som syntes det var godt å se og høre dem igjen, men de meg også. Utover hele ettermiddagen og kvelden kommer de sånn helt plutselig og gir de varmeste klemmer. Joda, mammahjertet gledet seg virkelig og de varmet noe innmari! Og jeg har tenkt litt på det i ettertid, hvor flink er jeg til å springe til Gud å gi ham slike klemmer? Jeg vet det, vi kan ikke gi Gud klemmer på ordentlig, men vi vet også at ord av glede og takknemlighet er som varme hjerteklemmer, og det kan vi gi til Gud.

Takk Gud for at jeg er ditt barn.
Gud jeg er så glad du er i mitt liv.
Gud, har jeg deg har jeg alt jeg trenger.
Gud, du er bare best altså!

Og det hele fortsatte etter leggetid. Som vanlig hadde jeg akkurat satt meg ned da ropet etter mamma kom og siden det ikke kunne tas luftveien kom jeg meg på beina og inn til guttungen. Og der får jeg en av de nydelige samtalene. Det startet med spørsmålet om jeg vet hva «amen» betyr og fortsetter med å be etter Guds vilje, om tungetale, om hvordan den Hellige Ånd virker, om hans erfaringer med å bli ledet, noen praktiske idéer fra mor om hvordan det kan være og mye annet. Langt etter vanlig sovetid må jeg avbryte gutten å si at nå må du sove. Han har nesten ikke tid til det, det virker som om han er utsultet på å snakke om Gud og hvordan Gud er med oss og virker gjennom oss i hverdagen. Etter løftet om at vi kan snakke mer senere, legger han seg for å sove.

«Amen» betyr «la det skje» {eller mer konkret, her fra wikipedia: Amen («i sannhet», «slik er det», «la det bli slik»; hebraisk אמן)}. Når gutten har testet mors kunnskaper og sier jeg gav riktig svar, så sier jeg at vi avslutter jo ofte bønner med: I Jesu Navn, Amen! Altså sier vi egentlig: I Jesu Navn la det skje. Og da er det kanskje viktig at vi ber etter Guds vilje og ikke bare etter hva vi har lyst på? spør jeg og kikker på gutten som nikker.

Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. (Joh. 15:16)

Og her ligger kanskje et av hovedpunktene til hvorfor vi ikke alltid får svar på våre bønner, vi ber ikke etter Guds vilje. Vi sier hva vi føler og tror vi trenger og hva Gud skal gjøre, i stede for å legge fram våre behov og si: Ikke min vilje Far, men din. Vi har lett for å tenke at våre løsninger er de riktige og glemmer at vårt ansvar er å legge ting fram for Gud og deretter vente på hans svar. Når vi legger våre byrder og bønner ned ved korset, er det ikke vi som skal finne opp løsningene, men vi skal vente i tillit til at Gud er trofast og vil oss det beste og at han i den rette tid vil hjelpe oss.

Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser. (Jak. 4:3)

Det er lite nytte i å si alt jeg har lyst på og så slenge på i Jesus Navn, Amen på slutten og tro det vil skje. Men ber jeg etter Guds vilje, etter hva han sier er rett og godt og velger jeg å legge byrdene ned for ham å vente på hans svar, så kan jeg stole på at min: I Jesu navn, Amen er hørt i himmelen og at jeg vil få svar.

For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor. 1:20)