kjærlighet

av

om gode klemmer og amen

Mandag kom guttene hjem etter lang påskeferie. Det var tydeligvis ikke bare jeg som syntes det var godt å se og høre dem igjen, men de meg også. Utover hele ettermiddagen og kvelden kommer de sånn helt plutselig og gir de varmeste klemmer. Joda, mammahjertet gledet seg virkelig og de varmet noe innmari! Og jeg har tenkt litt på det i ettertid, hvor flink er jeg til å springe til Gud å gi ham slike klemmer? Jeg vet det, vi kan ikke gi Gud klemmer på ordentlig, men vi vet også at ord av glede og takknemlighet er som varme hjerteklemmer, og det kan vi gi til Gud.

Takk Gud for at jeg er ditt barn.
Gud jeg er så glad du er i mitt liv.
Gud, har jeg deg har jeg alt jeg trenger.
Gud, du er bare best altså!

Og det hele fortsatte etter leggetid. Som vanlig hadde jeg akkurat satt meg ned da ropet etter mamma kom og siden det ikke kunne tas luftveien kom jeg meg på beina og inn til guttungen. Og der får jeg en av de nydelige samtalene. Det startet med spørsmålet om jeg vet hva «amen» betyr og fortsetter med å be etter Guds vilje, om tungetale, om hvordan den Hellige Ånd virker, om hans erfaringer med å bli ledet, noen praktiske idéer fra mor om hvordan det kan være og mye annet. Langt etter vanlig sovetid må jeg avbryte gutten å si at nå må du sove. Han har nesten ikke tid til det, det virker som om han er utsultet på å snakke om Gud og hvordan Gud er med oss og virker gjennom oss i hverdagen. Etter løftet om at vi kan snakke mer senere, legger han seg for å sove.

«Amen» betyr «la det skje» {eller mer konkret, her fra wikipedia: Amen («i sannhet», «slik er det», «la det bli slik»; hebraisk אמן)}. Når gutten har testet mors kunnskaper og sier jeg gav riktig svar, så sier jeg at vi avslutter jo ofte bønner med: I Jesu Navn, Amen! Altså sier vi egentlig: I Jesu Navn la det skje. Og da er det kanskje viktig at vi ber etter Guds vilje og ikke bare etter hva vi har lyst på? spør jeg og kikker på gutten som nikker.

Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. (Joh. 15:16)

Og her ligger kanskje et av hovedpunktene til hvorfor vi ikke alltid får svar på våre bønner, vi ber ikke etter Guds vilje. Vi sier hva vi føler og tror vi trenger og hva Gud skal gjøre, i stede for å legge fram våre behov og si: Ikke min vilje Far, men din. Vi har lett for å tenke at våre løsninger er de riktige og glemmer at vårt ansvar er å legge ting fram for Gud og deretter vente på hans svar. Når vi legger våre byrder og bønner ned ved korset, er det ikke vi som skal finne opp løsningene, men vi skal vente i tillit til at Gud er trofast og vil oss det beste og at han i den rette tid vil hjelpe oss.

Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser. (Jak. 4:3)

Det er lite nytte i å si alt jeg har lyst på og så slenge på i Jesus Navn, Amen på slutten og tro det vil skje. Men ber jeg etter Guds vilje, etter hva han sier er rett og godt og velger jeg å legge byrdene ned for ham å vente på hans svar, så kan jeg stole på at min: I Jesu navn, Amen er hørt i himmelen og at jeg vil få svar.

For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor. 1:20)

av

Et varmt gjensyn

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. (Luk. 15:20)

Her om dagen minnet Gud meg om fortellingen om den bortkomne sønn og sa at jeg skulle hilse mine gutter velkommen hjem på den måten. Ikke det at jeg hver dag skulle gjøre det, men innimellom skulle jeg.

Jeg glemte det helt den første dagen jeg hadde mulighet da jeg hørte det gikk i døra og ser at ei jakke slippes på golvet i stede for å henges opp. Det første som glipper ut av munnen min er: «Heng opp jakka!». Det var ikke en særlig varm velkomst kan man trygt si… Gud minner meg på om hva han sa og jeg sukker oppgitt over hvor fort jeg glemmer. Dagen etter kikker jeg titt og ofte ut av vinduet når det nærmer seg at guttene skal være hjemme fra skolen, og heldigvis ser jeg en kjent jakka forsvinne rundt hjørnet. Det går i døra og jeg setter ned hva jeg holder på med på kjøkkenet og forter meg ut i ganga. «Vi er hjemme» kommer det fra en blid gutt og jeg smiler og sier entusiastisk: «Dere er hjemme! Go’guttene mine er hjemme igjen!» og jeg klemmer dem inntil meg og kysser dem flere ganger på hodet mens jeg klemmer mer og sier at jeg er glad for å se dem. Smilene er store og latteren sitter løst, det er overraskelse og glede om hverandre. «Hvorfor gjorde du det?» er spørsmålet som får svaret: «Fordi jeg er glad i dere!»

De to dagene ble ganske ulike, den dagen jeg begynte å mase ble litt vrang, den dagen jeg gledet meg over gjensynet ble fylt med mer smil og glede. 

Kanskje er vi ikke flinke nok til å gi våre kjære den varme hjemkomsten de fortjener? Hva gjør det om det bare er noen timer siden vi så hverandre sist? Vi liker alle å bli ønsket varmt velkommen, vi liker alle å føle oss ønsket og elsket. Og å gi en varm hjemkomst er en enkel måte å gjøre det på. Gjør vi slikt som dette en gang inni mellom, vil det bli husket, det vil sette spor. 

Er det noen du kjenner som kunne trengt en varm velkomst? Kanskje din kjære eller dine barn? Kanskje noen foreldre eller et søsken? kanskje en venn? 

av

Søskenkjærlighet

Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:34-35)

«Søskenkjærlighet på godt og vondt» har jeg sagt noen ganger for å forklare forholdet guttene mine har til hverandre. De kan være så snille med hverandre at jeg blir helt taus, men de kan også være ganske frekke mot hverandre. Det er vel ganske gjenkjennelig for dem som har mer enn ett barn, er det ikke?

Men en ting er sikkert, når det stormer rundt den ene, så står den andre opp og beskytter. Det er ingen som skal få røre broren hvis det er noe som kan gjøres for å hjelpe. Om de krangler innimellom, så tar de for det meste godt vare på hverandre.

Jeg har tenkt på Andy noen ganger de siste månedene (navn og smådetaljer endret). Jeg fikk den ære av Gud å dele mange gode stunder sammen med han for noen år siden. Vi møtte aldri hverandre da han er amerikansk indianer, men vi delte gleder og sorger, prøvelser og seiere og mye annet. Og det var noe som gjorde meg skikkelig sorgfull etter som jeg ble bedre kjent med ham… han var alene med sin smerte og sine prøvelser.

Her var en mann som hadde opplevd at kona, som hadde tjent i menigheten over mange år, plutselig en dag bare pakket sekken og forlot han og barna. Hun flyttet ikke bare ut, men hun flyttet også inn til en kjent alkoholiker og begynte å drikke og feste selv. Og hva opplever Andy? At de som han har rundt seg trekker seg bort. At han blir snakket ned om. At ingen tar tid til å komme for å høre hvordan han har det. Han sliter. Han sørger. Han forstår ikke. Og mennesker, hans søsken i Herren, snur ryggen til ham.

Det tok ganske mange mailer fram og tilbake mellom oss før han ville fortelle meg hva han drev med. Jeg fant ut at jeg maser ikke, han har sikkert en god grunn for å ikke si det. Plutselig kommer det en dag om jeg lurte og jeg svarer at jeg gjør jo det. Det går litt tid og så kommer det: Jeg er pastor… Hva så? Gjør ingen forskjell det, skriver jeg tilbake og får svaret at han har ikke ville si det fordi han har opplevd så ofte at når han sier hva han gjør trekker folk seg unna og blir stille. Og han ville så gjerne ha kontakt med meg fordi han følte at jeg så ham og at jeg brydde meg om ham, han trengte det akkurat nå. Jeg sier at det er samme for meg hva han driver med, han er et menneske som trenger omsorg, støtte og kjærlighet akkurat slik som meg. Jeg bryr meg ikke om hva du driver med, du er broren min, skrev jeg. Vi har kontakt i mange måneder til tiden er inne for at vi skal gå hver vår vei.

En mann som tjener Gud etter beste evne og følger opp barna på skole og i aktiviteter, en mann som trofast er forkynner, organisator, sjelesørger og forbeder for sin forsamling, som har plantet flere nye menigheter, som reiser mange mil hver helg for å hjelpe de nyfrelste, opplever sitt livs krise og hva skjer, søsknene snur ryggen til ham.

Er det den kjærlighet Jesus mente vi skulle ha til hverandre?

Dette er ikke unikt. Jeg har hørt, og selv opplevd, utrolig mye rart de siste årene, og jeg blir sorgfull. Når livet blir vanskelig for noen av våre søsken, så er ikke tiden inne for å dolke dem i ryggen eller å bli stille. Da er tiden inne for støtte og oppmuntring, da er tiden inne for å dele smerte, sorg og fortvilelse, da er tiden inne for å hjelpe dem å bevare håpet om en bedre morgendag. Da er tiden inne for praktisk og følbar omsorg.

Hva kan DU gjøre i dag for å vise ett av dine søsken i Herren at du elsker dem?

av

Guds hjerte for de fortapte

Å, om hodet mitt var vann og øyet mitt en tårekilde! Da ville jeg gråte dag og natt over de falne i folket, min datter. (Jer. 9:1)

Jeremia ble utvalgt av Gud til å være profet. Han levde i en tid der folket var langt fra Gud og selv om han kom med mange formanende og advarende ord mot dem, ville de ikke omvende seg. Gud ønsket å tilgi og gjenopprette, men folket ville ikke vende om fra avgudsdyrkelse, selvrettferdighet og egne lyster og ønsker. Jeremia minnet folket om Guds bud og lover, om han godhet og løfter, men også om den dom som ville komme hvis de ikke vendte om med fortsatte sine egne veier.

Så sier Herren: Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så skal dere finne hvile for deres liv. Men de svarte: «Vi vil ikke gå der.» (Jer. 6:16)

Hva jeg ønsker å sette fokus på denne gangen er den nød, sorg og barmhjertighet Jeremia viser. Han elsker virkelig folket sitt og sorgen over hva han ser tar plass virkelig tynger ham. Vi ser i verset vi startet med at han er villig til å gråte både dag og natt for de falne i folket.

Spørsmålet mitt, til både meg og deg, er:
Kjenner vi på slik en sorg og smerte når vi ser på de rundt oss som er på avveier og fortapte? Blir vi rørt til tårer over hva vi ser av smerte og vondskap? Blir vi fortvilet over at mennesker velger å gå bort fra Herren? Eller trekker vi bare på skuldrene og tenker at slik er det bare.

Guds plan er frelse for alle og han har en kjærlighet og medlidenhet med mennesker som skaper handling. Jesus ble ofte fylt med medlidenhet overfor mennesker han. Han kunne ikke bare stå og se på lidelsen og fortvilelsen, for det var for de fortapte, de sårede, de sønderknuste de hjelpesløse han kom.

Har vi Guds hjerte for de fortapete, slik Jeremia viste det, eller har vi nok med oss selv og våre nærmeste?

av

På søken etter trøst

Da han nå gikk i land, fikk han se en stor folkemengde. Han fikk inderlig medfølelse med dem og helbredet de syke blant dem. (Matt. 14:14)

Den tunge skya bare kom sigende ned over meg og plutselig satt jeg der og kjente meg tung og trist. Jeg kjente tårene presse på og jeg visste ikke helt hvorfor. Hvorfor var jeg plutselig så nedstemt, trist og lei meg? Det hadde ikke skjedd noe som skulle tilsi det, ei heller hadde noen sagt noe stygt eller dumt. Skya kom bare plutselig.

Jeg kjenner lysten til å søke mennesker etter trøst. Tenk om noen kunne sende et oppmuntrende ord? Tenk om noen kanskje hadde skrevet noe som jeg ville blitt oppløftet eller trøstet av? Kanskje noen bare sånn rent tilfeldig ville huske på meg akkurat nå? Det er flere tanker, men felles for dem er at de var rettet mot mennesker og at mennesker skulle bidra med noe som kunne få meg til å føle meg bedre.

Jeg tar meg i det og rister på hodet. Gud, det er deg jeg trenger. Jeg ber og finner ikke svar på tristheten, jeg ber mer og ingenting letter. Jeg forstår like lite. Jeg vet at det er en plass jeg må gå, til Guds ord, men det er liksom mye lettere å ønske magiske ord fra mennesker. Har du vært der? Du vet at du trenger Gud, men likevel håper du mennesker skal komme til hjelp og unnsetning?

Jeg tar meg i det enda en gang og trekker meg bort fra de steder mennesker finnes og setter meg med bibelen. Jeg leser videre fra hvor jeg er og leser om at døperen Johannes blir halshugget, at Jesus får beskjed og at han trekker seg unna for å være alene. Så opplever han hva dagens vers sa. Mange mennesker visste om hvor han skulle og de var der da han kom. Jesus er selv sliten og sikkert trist og lei, han trenger tid alene med Far. Men han fylles med en inderlig medlidenhet når han ser menneskene og ders behov og han hjelper. Han setter sitt eget til sides og «gjør min Fars vilje»- han betjener de mennesker Gud har sendt ham til, han lever ut sine egne ord: «Det er de syke som trenger lege, ikke de friske». Det var ordene Gud brukte til meg den kvelden.

Det var nesten som om han sa: Jeg forstår du har det tungt nå, men er du villig til å betjene og hjelpe andre i egen smerte? Vil du etterligne Jesus eller vil du sette deg selv først?

Ikke akkurat de trøstens ord jeg følte for å få, men en viktig tankevekker og påminnelse var det like vel. Så da var det bare opp til meg å velge hva jeg ville. Synes synd på meg selv eller betjene de mennesker Gud la meg på hjertet?