om gode klemmer og amen

Mandag kom guttene hjem etter lang påskeferie. Det var tydeligvis ikke bare jeg som syntes det var godt å se og høre dem igjen, men de meg også. Utover hele ettermiddagen og kvelden kommer de sånn helt plutselig og gir de varmeste klemmer. Joda, mammahjertet gledet seg virkelig og de varmet noe innmari! Og jeg har tenkt litt på det i ettertid, hvor flink er jeg til å springe til Gud å gi ham slike klemmer? Jeg vet det, vi kan ikke gi Gud klemmer på ordentlig, men vi vet også at ord av glede og takknemlighet er som varme hjerteklemmer, og det kan vi gi til Gud.

Takk Gud for at jeg er ditt barn.
Gud jeg er så glad du er i mitt liv.
Gud, har jeg deg har jeg alt jeg trenger.
Gud, du er bare best altså!

Og det hele fortsatte etter leggetid. Som vanlig hadde jeg akkurat satt meg ned da ropet etter mamma kom og siden det ikke kunne tas luftveien kom jeg meg på beina og inn til guttungen. Og der får jeg en av de nydelige samtalene. Det startet med spørsmålet om jeg vet hva «amen» betyr og fortsetter med å be etter Guds vilje, om tungetale, om hvordan den Hellige Ånd virker, om hans erfaringer med å bli ledet, noen praktiske idéer fra mor om hvordan det kan være og mye annet. Langt etter vanlig sovetid må jeg avbryte gutten å si at nå må du sove. Han har nesten ikke tid til det, det virker som om han er utsultet på å snakke om Gud og hvordan Gud er med oss og virker gjennom oss i hverdagen. Etter løftet om at vi kan snakke mer senere, legger han seg for å sove.

«Amen» betyr «la det skje» {eller mer konkret, her fra wikipedia: Amen («i sannhet», «slik er det», «la det bli slik»; hebraisk אמן)}. Når gutten har testet mors kunnskaper og sier jeg gav riktig svar, så sier jeg at vi avslutter jo ofte bønner med: I Jesu Navn, Amen! Altså sier vi egentlig: I Jesu Navn la det skje. Og da er det kanskje viktig at vi ber etter Guds vilje og ikke bare etter hva vi har lyst på? spør jeg og kikker på gutten som nikker.

Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. (Joh. 15:16)

Og her ligger kanskje et av hovedpunktene til hvorfor vi ikke alltid får svar på våre bønner, vi ber ikke etter Guds vilje. Vi sier hva vi føler og tror vi trenger og hva Gud skal gjøre, i stede for å legge fram våre behov og si: Ikke min vilje Far, men din. Vi har lett for å tenke at våre løsninger er de riktige og glemmer at vårt ansvar er å legge ting fram for Gud og deretter vente på hans svar. Når vi legger våre byrder og bønner ned ved korset, er det ikke vi som skal finne opp løsningene, men vi skal vente i tillit til at Gud er trofast og vil oss det beste og at han i den rette tid vil hjelpe oss.

Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser. (Jak. 4:3)

Det er lite nytte i å si alt jeg har lyst på og så slenge på i Jesus Navn, Amen på slutten og tro det vil skje. Men ber jeg etter Guds vilje, etter hva han sier er rett og godt og velger jeg å legge byrdene ned for ham å vente på hans svar, så kan jeg stole på at min: I Jesu navn, Amen er hørt i himmelen og at jeg vil få svar.

For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor. 1:20)

Hvilke venner har og velger du?

Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe… (1. Kor. 1:28)

Gjeterne på marken er vi alle kjente med, men kanskje vet ikke alle like mye om bakgrunnen deres? Når vi tenker på gjetere, eller hyrder, så tenker vi ofte på det gode forbildet Jesus bar fram, men virkeligheten bak der var litt annerledes enn det småromantiske bildet vi har av det. Gjetere var ikke særlig godt likt i det hele tatt. De ble ofte sett på som litt langfingrede. De var ikke særlig inkluderte i det vanlige fellesskapet, noe som sier seg da de var ute på markene og passet sauer. Det var heller ikke uvanlig at det brygget opp til konflikter mellom dem og de som eide markene der sauene beitet. Å være gjeter var et lavstatusyrke som ikke ført verken godt rykte eller god anseelse med seg.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. (Luk. 2:8-9a)

Disse menneskene valgte Gud å fortelle den gode nyheten om frelserens fødsel til først. Og ikke bare sendte han en engel og gav beskjed, han sendte et helt englekor! Ikke noe småtteri der i gården da Gud skulle gi disse menneskene beskjed om det store som nettopp hadde skjedd!

Hvem velger vi å ha kontakt med? Velger vi venner og bekjentskap utfra hvem vi liker, om de som ser pene eller kule nok ut, om de som har penger og status, om de er like oss og lignende kriterier, eller lar vi Gud velge hvem vi skal ha kontakt med for oss… Jeg vet at den siste der er utfordrende for mange, for de mener at det er selvsagt de som skal velge hvem de vil være sammen med, men er det egentlig det?

Når vi lever livet med Gud og har Jesus som Herre, er det da ikke de han sier vi skal pleie fellesskap med vi skal velge? Skal ikke Gud få lov til å være Herre også i denne delen av livet vårt?

Da Gud valgte hvem som først skulle få høre, valgte han de som andre så ned på og ikke ville ha særlig mye med å gjøre. Da Jesus valgte dem som skulle være hans nærmeste, så valgte han mange usannsynlige og ikke bare godt likte og ansette menn. Da Gud valgte profeter og tjenere, var det en salig blanding av litt av hvert. Men alt dette er sett med menneskers øyne, med Guds øyne ser ting litt annerledes ut. Når vi velger våre bekjentskaper og venner, velger vi utfra hva vi liker og vil ha, eller lar vi Gud vise oss hvem som trenger oss og hvem som vil være til støtte, styrke og hjelp for oss utfra et evig perspektiv?

Hvem velger dine bekjentskaper og venner, du eller Gud? Og hvis det er deg, er dette de samme som Gud ville ha sagt du skulle bruke tid sammen med?

Et liv til etterfølgelse

Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. (1. Pet. 2:21)

Det er foruroligende og forvrengt evangelium som forkynnes mange steder i dag. Om du ikke har tenkt over det før, så er det framgangsevangeliet som forkynnes ikke av det gode. Det er et fokus på at jeg kan ha mitt beste liv nå, jeg har alt i Kristus her på jord, jeg har legedom, jeg har krav på suksess, glede og god status, jeg har hva Gud lover, jeg har og jeg kan kreve min rett fordi jeg er frelst. Jeg.

Det er viktig at Guds frelse forkynnes, men det er noe som kommer etter det også. Det er mange som elsker å høre om alt hva de kan få hos Gud og alt de kan være. De vil gjerne høre om alt de er frelst og fri fra, men kommer du å forkynner hva de skal gjøre og være for Gud blir låta en annen og mange trekker seg tilbake. Det var en kostnad de ikke så komme. Er jeg ikke frelst for at Gud elsker meg og skal hjelpe meg? Skal jeg gi avkall på mitt eget og leve bare for Gud og andre? Skal jeg ofre min lykke, suksess og komfort for å hjelpe andre?

Det har vært et veldig fokus på Guds frelse i flere sammenhenger og denne ensidigheten kan føre til selvsentrerte, egoistiske kristne som egentlig lever utvannede og fasadepregede kristenliv. Vi hører hva Gud har frelst oss fra og at vi kan ha alt som kjennes og føles godt ut.

Det er ikke slik at Gud er til for oss, det er vi som er til for Gud. Det er riktig at vi trenger å få ordet som fører til omvendelse og som fører oss inn i Guds type frihet, men vi kan ikke bare fokusere på alt hva vi er frelst fra. Etter omvendelsen må vi bevege oss videre. Vi kan ikke sitte å forvente at Gud skal oppfylle alle våre lyster og ønsker, vi må bevege oss videre inn i hva vi er frelst til. Guds rike er ikke et rike der jeg er i fokus, Guds rike er et rike der jeg blir mindre og mindre og hvor jeg lever for at Guds Navn skal bringes ære og at andre skal bli frelst. Og i dette har vi et godt og stort forbilde; Jesus. Han som ikke levde for seg selv men for å gjøre Fars vilje, han som ikke sparte sitt eget liv, men utøste det for de mange. Han som ikke svarte igjen da han ble hånet. Han som elsket til og med dem som forlot ham og den som bedro ham. Jesus. Her kommer dagens vers en gang til, og jeg oppfordrer deg til å tenke over hva det egentlig sier og betyr.

Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. (1. Pet. 2:21)