Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal.34:19)

Mening i teksten er egentlig at hvis ett menneske er kommet til endes av seg selv og ikke klarer mer, så forakter ikke Gud dette mennesket, men han kommer med nåde og hjelp.

For å ha kommet dit hen at man har et nedbrutt hjerte og en knust ånd, har man opplevd annet enn bare gode dager. Da har livet vært fylt med motgang og motstand, smerte og sorg, prøvelser og fristelser, bedrag og lureri. Dagen er blitt så tøffe at vi tappes mer og mer for egen kraft og styrke. Det er greit nok å takle en eller to utfordringer om gangen, men når det kommer steinlass på steinlass, da svinner optimisme, håp, styrke, gode idèer og annet sakte men sikkert ut og vi tappes. Varer dette lenge nok er vi til slutt tomme, vi sitter med nedbrutt hjerte og sønderknust ånd.

Når vi er i denne tilstand ønsker vi ofte å gjemme oss bort fra mennesker og Gud, vi vil ikke de skal se oss slik. Vi ønsker å bære en fasade av styrke og evne til å mestre, og å vise seg full av svakhet er vanskelig og ydmykende… Men her ligger kanskje en av våre største feil? Vi snakker om å være ydmyke, men likevel skal vi klare selv? Vi snakker om at Herrens kraft fullendes i svakhet, men likevel vil vi skjule vår svakhet? Ved å trekke oss bort trekker vi oss også bort fra de som vil hjelpe oss.

Gud ser med nåde og kjærlighet på den som lider, han vender seg ikke bort i oppgitthet over at vi ikke klarer selv. Det var jo nettopp derfor Jesus kom og tok alt for oss, fordi vi ikke klarer selv. Dette vet Gud bedre enn oss, og det gjør han ikke oppgitt og frustrert, han gir oss ikke opp. Gud lengter etter at vi roper ut etter hjelp og nåde.

Hvis Guds nåde og kjærlighet var stor nok til å komme deg i møte da du var en synder, hvor mer gjelder den ikke nå når du er hans elskede barn? Hvis Jesus tok all skyld på seg da du var i mørket, hvor mye mer vil han ikke bære byrdene for den som er i lyset?

Gud elsker sine barn med en evig kjærlighet, og han ønsker å overøse oss med godhet og barmhjertighet, men hjelp og styrke. Han vil tørke våre tårer og gi oss nytt mot, han vil stille stormen som raser i vårt hjerte og lege vårt sønderbrutte hjerte. Det er nåde for den sønderknuste. Det er omsorg og barmhjertighet, velvilje og velbehag, glede og fred, styrke og visdom, legedom og gjenopprettelse. Spørsmålet er om vi vil ta imot? Vil vi skjule oss eller vil vi springe til Gud i vår svakhet og med vår frustrasjon og smerte, vil vi søke ly under hans vingers skygge?

første gang postet 18.06.12.