Vanligvis har jeg en aning om hva jeg skal skrive når jeg åpner dataen, ikke denne gangen. De gangene jeg ikke har en aning, pleier jeg å få det når jeg kommer inn på en av bloggene, ikke denne gangen. Så etter å ha sittet og arbeidet med ett par sider og et innlegg på den andre bloggen var det tid for en pause (det kommer adventskalender med daglig give-away på den andre bloggen, vil du vite mer kan du lese innlegget det nærmer seg advent).

Jeg kobler ut og sukker til Gud: Gud, er det noe du vil jeg skal fortelle dem? Og svaret er der umiddelbart: Jeg er trofast.
Jeg svarer tilbake at «ja det er du» og tanken om at noen sliter og trenger denne påminnelsen kommer raskt etterpå. Er det deg? Kanskje er det du som opplever at livet er ikke godt akkurat nå, at problemene og utfordringene er større enn du kan overskue og du vet ikke hvordan du skal komme deg gjennom enda en dag med det slitet…

Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt,  den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. (Klag. 3:22-23)

Jeg er trofast, sa Gud, og det skulle jeg si videre til deg, Gud er trofast- alltid.
Når du ikke har krefter, Gud er trofast.
Når du ikke ser lyset. Gud er trofast.
Når sykdom rammer deg eller dine nærmeste, Gud er trofast.
Når pengene har ørnevinger, Gud er trofast.
Når venner forsvinner, Gud er trofast.

Gud er trofast, alltid og gjennom alle ting og tider.
Følelsene våre kan gjerne si noe helt annet, at Gud ikke bryr seg og at han ikke kan hjelpe, men sannheten er at Gud er trofast, han ser deg og din sak, han kjenner dine utfordringer, han teller dine tårer, han forstår det er tøft og han har fremtid og håp for nettopp deg.

Det er vanskelig å aktivisere troen når man er sliten og utenfor, men det er viktig. Vi må minne oss selv om alle de ganger Gud har vist seg trofast, vi må bekjempe løgnen som hvisker til oss med sannheten i Guds ord, vi må velge å legge byrdene på Herren (og gjenta det hver gang de prøver å komme tilbake) og vi må forstå- og velge å tro- at Gud virker i våre liv, gjennom våre liv og på våre vegne- selv når vi ikke ser eller føler det.

Uansett hva du møter her i livet: Gud er trofast, også mot deg.

Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke. For Herren er min styrke og min sang, og han er blitt min frelse. (Jes. 12.2)

Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep.For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. (Ef. 6:11b-12)

De siste par ukene har jeg til stadighet blitt minnet om at det finnes en usynlig virkelighet som vi ikke må glemme, overse, overdrive eller undervurdere. Det finnes et mørkets rike som kjemper mot lysets barn og mot han som sitter på tronen i våre liv.

I eget liv har jeg opplevd at det har rast i eget følelsesliv og også at det er kommet angrep på barna mine i forstand av mobbing, kroppslig ubehag og annet. Og en del av dette er med menneskelige øyne uforklarlig. Det er ikke noe særskilt grunn til at noe av dette skulle skje, det er ingen fornuftig forklaring på at vi skal oppleve disse tingen nå. Og jeg har hørt det fra flere andre trossøsken som jeg holder nær, nå raser det rundt dem og i dem.

Det vi snakker om er mer enn naturlige svingninger i livet, det er mer som at du treffes av en veivals, at bunnen i deg ramler helt ut, at mørket og tomheten plutselig blir enorm og at det er en konstant utmattelse og uro over det hele. Det som er uforklarlig og uforståelig med menneskelig forstand, er helt selvfølgelig his vi ser på det med åndelige øyne og visdom.

Det foregår en kamp mellom det gode og det onde i den åndelige verden, og som troende er vi midt i skuddlinjen. Jo mer du velger å leve overgitt Guds vilje og vei, jo mer hel du er i din ferd med Herren, jo flere og kraftigere angrep vil du oppleve.
Samtidig, vi skal heller ikke glemme at også nyfrelste opplever sterke angrep. Ofte på en litt annen måte  i form av spørsmål som : Er Gud virkelig, er jeg frelst, har jeg brukt opp nåden, dette er ikke for meg osv samtidig som de opplever latter, motstand og avstandstakelese fra f.eks. familie, venner og folk på skole/arbeid.
Så har vi dem som har fornyet sitt løfte til Herren, de som for en tid var lunkne men som har vendt om og igjen begynt å følge Herren helhjertet, også disse opplever angrep. Det kan være muligheter som går tapt, at alt plutselig blir veldig travelt (f.eks akkurat i det tidsrommet man skulle be/lese) , at andre synes man er blitt for ekstreme og annet.

Vi må ikke tro at demoner og mørkets rike kun opererer i bushen i Afrika eller i fjerne strøk av Asia, dette er en virkelighet som er like sann og reell også her i vesten. Vi har prøvd å få den til å forsvinne ved å ikke snakke om den, ved latterliggjøring av de som tror på slikt og gjennom at vi ubevisst er påvirket av det sekulære samfunn og den tidsånd vi er omgitt av. Disse tingene har faktisk ført til at det er enklere for mørket å vinne frem siden lysets barn ikke står imot, taler imot, befaler og kaster ut og annet.

Jeg er like mye motstander av de grupperinger som er overfokusert på den åndelige virkelighet som av de som prøver å overse den og gjemme den bakerst i skapet. Den første gruppen av slitt ut mange mennesker med stadig fokus på at ALT må stås og bedes imot i Herrens navn, og de har også ført mennesker inn i frykt fordi fokuset har vært for mye på det mørke og ikke på seierherren Jesus Kristus. Den andre gruppen mangler kunnskap og visdom som gjør at de ikke lever så seirende i sine hverdagstrosliv som de kunne og de kan heller ikke hjelpe mennesker i den grad de er ment å gjøre.

Uansett hvilken «kategori» du er i av alt jeg har nevnt, husk at det finnes en verden som vi ikke kan se med våre menneskelige øyne, men fordi om vi ikke ser den, så betyr det ikke at den ikke er der… og husk: Jesus er seierherren!

Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom. 8:37-39)

Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg. (Jes. 43:2)

Jeg fikk en mail med bønnebegjær i går som jeg leste før jeg startet på den 30 minutters lange kjøreturen hjem. Mens jeg kjørte satt jeg og ba og da jeg var vel hjemme og hadde ryddet inn og slappet av litt, sendte jeg dette som svar. Det var en påminnelse jeg også trengte da det er orkan i kastene her i huset. Jeg ikke bare tror, men vet, at også flere av dere opplever dette og kanskje; kanskje er dette en påminnelse mange av oss trenger og kan bli til litt hjelp akkurat i denne tiden?

Selv når det stormer er Gud god og trofast.
Selv når vi ikke ser hva som er rett å gjøre, har Gud kontrollen og vil lede oss.
Selv når vi må ta ett og ett skritt i skikkelig stormvær, går Gud foran oss og baner vei.
Selv når angrepene oppleves personlige ut, er de mest rettet mot han som sitter på tronen i våre liv.

Uansett hva som skjer er Gud der, han slipper oss ikke og svikter oss ikke.
Mennesker og omgivelser er ustabile, men Gud er alltid den samme-
Alltid god og trofast,
alltid en trygg klippe og vår styrke,
alltid den som lyser opp og viser vei,
alltid den som trøster og gjenoppretter,
alltid den som går seirende ut, fordi seieren er vunnet.

Joh. 3:16 er det mest kjente og kanskje også det mest siterte bibelverset i hele Guds Ord. Og ofte kommer varianten: For så høyt har Gud elsket Elsa/Per. Personaliseringen av verset er det ikke noe galt i, vi trenger alle å erfare og minnes på at Gud elsker meg. Gud elsket meg så høyt at Jesus kom til jorden for å sone min straff slik at jeg kunne leve i fellesskap med Gud. Vi trenger dette, men vi må også la den personlige erfaringen med at Gud elsker meg videreutvikles til at vi lever hva verset egentlig sier: For så høyt har Gud elsket verden.

Frelsen er for at jeg skal kunne leve i fellesskap med Gud både nå og i evigheten, men det må ikke stoppe med meg, det skal videre. Jeg har et kall til å gi videre hva jeg har fått, jeg skal fortelle andre om at de også er elsket av Gud og at Jesus banet vei inn til det aller helligste også for dem. Har du egentlig tenkt på hvor mange ganger «verden» nevnes i Joh.3:16-17?

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

4 ganger! Hele 4 ganger er verden nevnt, og dette må vi ikke glemme.

Ja, Gud er for meg, men han er også for alle andre, og det er min oppgave å fortelle andre om dette gjennom hvordan jeg lever, snakker og er til. Hvert menneske i denne verden er verdifullt for Gud. Han ønsker ikke at en eneste skal gå fortapt og derfor er det så viktig at jeg tar ordet på alvor og lever for å gi videre den frelse, nåde, kjærlighet, trøst, styrke, håp, godhet, tilgivelse og gjenopprettelse jeg selv har fått.

——-
Litt praktisk info: Jeg har kjøpt domene til bloggen slik at ny nettadresse nå er:
ettordfordagen.blog 
Det har lite betydning for dere da dere automatisk vil bli tatt til den nye siden, men det som kan skje er at siden er en smule ustabil de første 2-3 dagene før det går seg helt til.(dette gjelder også den andre bloggen «med Gud i hverdagen», hvor jeg i oppstarten opplever betraktelig større problemer enn her)

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.
(Matt. 11:28)

For noen uker siden stod jeg og hørte på ei dame som var en smule frustrert og forvirret. Hun sto foran en stor avgjørelse og klarte ikke helt å finne ut hva som var riktig valg. Uansett hva hun valgte ville det få stor betydning for fremtiden og derfor var det viktig for henne å velge rett. Men hvordan vite hva som er riktig når begge alternativene hadde både positive og negative sider ved seg?

Jeg vet at hun er ei dame som ber, så derfor føler jeg meg litt rar når jeg sier: «Jeg regner jo med du har bedt om det? Og ikke bare snakket med Gud om det». Jeg ser at ordene går inn og vet da at hun har tenkt mye, snakket litt med Gud, men egentlig ikke spurt Gud om hva som er riktig valg å ta.

Og jeg er ikke bedre, forrige uke var det noen ting som ikke var helt enkle og greie å forholde seg til og jeg gikk og snakket med Gud om det. Eller, kanskje det er mer riktig å si at jeg fortalte Gud om hva som stod på. Og da kommer det: «Ikke bare fortell meg om problemene Cecilie…» og jeg vet hva jeg må gjøre. Det er bra at jeg snakker med Gud om det som er vanskelig, men det er også viktig at jeg bestemmer meg for å legge byrdene over på Jesus og be om hans hjelp til å stå støtt, ta gode valg og leve godt. Jeg må velge å la Jesus bære byrdene mine og jeg må velge å stole på hans hjelp, nåde og styrke.

Dagen etter at jeg hadde spurt hu dama om hun hadde bedt over det kom det en melding om at hun hadde tatt et valg, og denne gangen hadde hun helt ro for at det var det riktige valget. Da hun valgte å be Gud om hjelp og visdom, klarnet tankene og hun kunne ta et valg som hun har fred for. Det er i det synlige- og med menneskelig forstand- ikke det beste valget, men både hun og jeg vet at Gud har kontrollen og han vet mer enn vi gjør- så derfor er det det riktige valget.

Ikke bare fortell Gud om smerten, utfordringene og byrdene dine, velg å legg dem på han. Gi det over til Gud, han er sterk nok til å bære alt og han vil hjelpe deg igjennom.