Vær modige og sterke! Vær ikke redde og la dere ikke skremme av dem! For Herren din Gud går selv med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. (5. Mos. 31:6)

De to siste kveldene har yngsten og jeg vært ute etter mørkets frembrudd. Den unge karen er ikke helt glad i mørket og vil ikke gå ut alene, så han er storlig fornøyd de gangene mor vil gå sammen med han. Når jeg går ved sida hans så er ikke mørket skummelt lenger, det er heller ikke truende, helt enkelt fordi det er noen der sammen med han, og den noen er en han stoler på.

Når vi møter utfordringer og prøvelser i livet kan vi kjenne på en lignende utrygghet som gutten min gjør. Vi er skremte og vi vil helst ikke bevege oss videre. Aller helst vil vi bare finne en lys og trygg havn og være der til mørket letter. Men akkurat som vi noen ganger må ut i mørket så må vi noen ganger fortsette i hverdagen selv om den er skremmende, mørk og truende. Men du er ikke alene oppi hva du gjennomgår, du har en venn som går tett ved sida di, og der vil han være hvert eneste steg på veien.

Du vet kanskje ikke ut eller inn, men Gud har både oversikten, kontrollen og løsningen på dine prøvelser. Han vet hva du er gått inn i og han kjenner til utgangen på det. Du vet kanskje ikke hvordan du skal komme gjennom dagen, men Gud er mer enn sterk nok for dere begge. Du vet kanskje ikke hva du skal si eller gjøre, men be Gud om visdom, han har sagt at han villig vil gi til den som ber. Du er ikke alene oppi hva du opplever, du har universets beste følgesvenn- himmelens og jordens skaper og opprettholder. Og han vil ikke svikte deg og ikke forlate deg.

Kjære Gud, jeg ber om at de som opplever vanskelige og tunge tider skal kjenne fred og trygghet i hjertet sitt. Takk for at du er med alle dager, også de tunge og vanskelige. Vi ber om din hjelp inn i denne situasjonen, må din visdom gi ledelse, ditt lys bringe håp, din styrke ta oss gjennom en dag til, din beskyttelse verne oss på alle kanter og din forsørgelse dekke alle våre behov. I Jesu dyrebare Navn, amen.

«Derfor skal de som lider etter Guds vilje, overgi sin sjel til den trofaste Skaperen og gjøre det gode».  (1. Pet. 4:19)

Alle venter vi på forløsningen, hvertfall på den siste store forløsningen der Jesus henter sine hjem. Men det er også andre typer forløsninger som vi venter på, de som er personlige. For noen er de knyttet opp mot helbredelser, for andre mot indre frihet. For noen er det at gudgitte gaver og talenter kommer sterkere i bruk, mens for andre er det å oppleve at omstendigheter endelig løsner opp og hverdagen blir enklere å forholde seg til.

Er vi inne i en tid der det er noe vi venter på, er det lett for at vi blir passive. Vi setter oss selv litt på sidelinjen og venter på at «den store forløsningen» skal skje slik av vi endelig kan fungere mer i hva vi tror vi er skapt for. Vi tillater oss selv å bli passive, fordi vi ikke ser at i det øyeblikket så er vi akkurat der vi skal være.

Det å gå og vente på at noe skal skje kan være en ganske opprivende periode i livet for mange. Ikke bare har de bekymringer, tanker og frustrasjoner i forhold til hva det enn er de venter på skal skje, men det at det ikke skjer når de ønsker det skal skje, forsterker ofte den indre konflikten og det igjen bringer en passivitet over mennesker. Når vi er i mellom ting så blir vi ofte usikre på hvordan vi skal leve og hva vi skal gjøre, og da er det lett for at vi gjør ingenting. Det krever mindre av oss, og i en opprivende periode kan det bli ei hvilepute for oss.

Ikke misforstå meg nå, jeg mener ikke vi skal streve og styre på i egen kraft for å få ting til å skje, det er lov å hvile og vi skal ta slike tider «i stillhet og tillit». Men det er da ikke riktig at vi skal trekke oss unna alle og alt? Vi skal ikke slutte å være vitner og redskap i Guds hånd bare fordi vi er inne i en tålmodighets-og utholdenhetsprøve av en ventetid. Også dette er en tid der Gud virker både i oss og gjennom oss. Han former vårt indre samtidig som han ønsker å nå andre mennesker gjennom oss. At vi ikke er på topp og ikke vet helt ut eller inn, er ikke viktig, for Gud er alltid på topp, han vet alltid hva vi trenger og han vet hvem vi kan være til støtte, trøst og hjelp for. Hva jeg kan gjøre for Gud avhenger ikke av hvordan dagsformen min er eller hva jeg føler for, det avhenger av min villighet til å lytte til hva Ånden sier og min lydighet til å handle på hva jeg hører. Gud trenger ikke min styrke og positive dagsforminnstilling, han trenger at jeg er villig til å gå- også når jeg føler meg tom og ikke har lyst.

Dagens vers sier det så enkelt og fint, når vi er i prøvelser så overgir vi alt til Gud og gjør det gode, eller som den norske King James oversettelsen sier: «Derfor skal de som lider etter Guds vilje, overgi sjelene sine til Den trofaste Skaper, MENS de gjør det gode».(egen framhevelse)

Mens vi venter på vår forløsning så gjør vi det gode, og det er så enkelt som at vi er oppmerksomme mot andre menneskers behov og gjør det vi kan for å hjelpe. Vi lar Gud ha ansvar for vår sak og vi lar Gud virke i og gjennom oss slik at andre mennesker kan få en berøring av hans godhet, omsorg, nåde og kjærlighet gjennom våre handlinger og ord.

Det blir en dobbelposting denne gangen, dette innlegget ble publisert på «med Gud i hverdagen» i går.

Etter å ha bedt for «de vanlige» om at de skulle bli friske i Jesu kraft, at de måtte kjenne Guds kjærlighet i hjertene og at han ba i Guds hellige Ånd, kommer det amen! etterfulgt av ordene: «Jeg kan ikke be ordentlig». Jeg forsikrer 11-åringen om at han ber akkurat perfekt. Han bruker sine ord og sier de ting som ligger han på hjertet, og det er det som er viktig når vi ber, ikke hvordan vi klarer å formulere ordene våres.

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i poden, også jeg tenker mange ganger at jeg kan ikke be. Når noen sier «kan ikke du også be» så kjenner jeg hvordan det snører seg i halsen og knytter seg i magen; «Skal jeg be? Gulp!». Det er sikkert bare jeg som kjenner på dette, for du har aldri følt det slik, har du vel? Du er sikkert verdensvant i bønn og har bedt i så mange år at du også ba sammen med både Abraham, Moses og kong David. Du finner sikkert alltid de riktige ordene og ber kraftfulle bønner for både kjente og ukjente, for andre land og menneskers frelse og helbredelse. Men slik er ikke jeg…

Jeg er usikker når det kommer til bønn, og jeg føler at jeg mestrer det ikke. Det er liksom en kunst jeg aldri får helt dreisen på. Selv om jeg går og snakker med Gud, nevner ting for han, sukker gjennom hele dagen og prøver å være stille og lytte, så føler jeg meg som en novise i bønnens verden. Og her om dagen fant jeg ut at jeg er i godt selskap, for også Paulus kjente på dette dilemmaet. Han visste han skulle be, men han fant ikke alltid de riktige ordene. Han visste ikke alltid hva han skulle be for og heller ikke hvrodan han skulle formulere hva det enn var som lå han på hjertet.

I en kommentar her om dagen hadde jeg oppe bibelvers fra Rom.8:26-27

«På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og Han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje».

Og det var mens jeg gikk og tenkte videre på dette at det plutselig gikk opp for meg at også Paulus og de troende i de første tidene slet med det samme som jeg. De kjente det «trykket» på i hjertet for mennesker, omstendigheter og annet, men de visste ikke hvordan de skulle be rett. Det er ikke bare meg som sliter, og ikke bare du, det er faktisk dette som er normalen, at vi ikke helt vet hvordan vi skal be rett. For en lettelse å oppdage det da! Og ikke bare står det at det er normalt å føle dette, men det står også at Guds Ånd ber gjennom oss, og alltid etter Guds vilje. Så også i bønnens tidvis mystiske verden er det slik at det avhenger ikke av meg og min dyktighet, men det hviler på Gud. Gud er den som ber gjennom meg og Guds Ånd gir de rette ordene. Og skulle jeg formulere meg merkelig og skjevt, så er ikke det så farlig heller, for Gud ser til hjertet, Gud vet hva jeg egentlig mener å be om, han vet hva han har lagt på mitt hjerte å løfte i bønn og Guds Ånd ber gjennom både mine ord, mine sukk og mine tårer- ja også gjennom min stillhet når ordene er borte,

Jeg trenger ikke å være dyktig til å be, jeg trenger bare be. Om jeg stotrer ut ordene eller om de kommer som vakre perler på ei snor, er uviktig, det viktigste er at jeg ber. Og siden Gud er med i bønnen, kan det ikke bli feil for han både dekker over og utfyller hva jeg ikke klarer, ja Han også utvider min bønn slik at den omfatter mer enn jeg tenker og forstår! Jeg vil avslutte med et vers som løftet meg enda ett par hakk opp etter som jeg gikk og tenke på disse tingene, det er hentet fra en av Paulus sine bønner for de medtroende som vi finner i efeserbrevet 3:19b-20

«Må dere bli fylt av hele Guds fylde. Han som virker i  oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår,» (egen understrekning)

I går begynte vi på noen enkle tips til hvordan få alenetid-med-Jesus til å fungere, i dag fortsetter vi med de siste punktene på listen.

5. Skru av alle forstyrrelser.
Det er alenetid og det skal være stille, det vil si at mobil, TV, nettbrett, pc, radio og annet ikke skal være i nærheten av deg. Legg det helst fra deg i et annet rom.

6. Ha et fast sted der du har alenetiden din.
Da kan du alltid ha de tingene du trenger liggendes fremme og tro meg, det er noe spesielt med å ha sitt eget sted å sette seg ned- om det er et annet rom, en spesiell stol eller ved kjøkkenbordet har lite å si. Hvor finner du roen og stillheten? Noen må bak ei lukka dør fordi andre i familien er rundt dem, andre har tid alene hjemme og kan sitte ved kjøkkenbordet.

7. Begynn med å be.
Takk Gud og gi ham ære, be om hjelp til å forstå, be Gud åpenbare sitt ord for deg, be Ånden om å lære og styrke deg. Får du spesielle tanker mens du ber, skriv dem ned i notatblokka/-boka di. Og så leser du i Guds Ord i et rolig tempo. Det viktigste er ikke at du leser mye, men at du husker litt av hva du leser.

Det er bibelleseplaner som tar deg gjennom Bibelen på ett år og mye andre ressurser tilgjengelig, men jeg anbefaler en annen metode. Hvis du sliter veldig med å lese, så kan du f.eks begynne med 10-20 vers. Noen synes ett kapittel er greit å forholde seg til(selv om noen er kjempelange og andre korte), mens andre fint tar noen kapitler i slengen når de først er begynt. Uansett hva som passer deg vil jeg, som sagt, foreslå en helt annen måte å ta til seg Guds ord og bruke tid på grunne/meditere/tenke over det.

8. Les til du har «bete deg fast i 2-3 ting,
med det mener jeg ting du stopper opp ved, biter deg merke i, får aha-opplevelse av og slikt. Det betyr at noen ganger har du kanskje bare lest 3 vers, mens andre ganger et kapittel. Det er ikke hvor mye du leser som er viktigst, men hvor mye du kan ta til deg- og et sted mellom 2-3 ting er mer enn nok for oss alle i løpet av en dag. Disse tingene skriver du ned i boka di, samtidig som du skriver versene på et av de løse kortene jeg anbefalte å ha liggendes. Avslutt med å be Gud hjelpe deg å forstå mer og også vise deg hvordan hva du har lest kan praktiseres i din egen hverdag.

9. Kortet du skrev på putter du i lomma di og har det med deg den dagen/resten av dagen/neste dag (avhengig av når din alenetid med Jesus er). Ta det frem hvertfall to-tre ganger i løpet av dagen og les hva du skrev og be Gud vise deg mer. Bruk tid i løpet av dagen til å tenke over hva du har lest og hvordan du kan leve i dette.

10. Får du spesielle tanker i forhold til de versene du har gått og tenkt/grunnet over kan du skrive dem ned i boka/blokka di. Dette velger du selv, men det anbefales da du etterhvert får en egen skattekiste over oppdagelser i Guds ord som du kan gå tilbake til og lese i når ved senere anledninger.

Noe av det viktigste for å utvikle, styrke og modne vår tro er å daglige bruke tid med Jesus. Vi vet dette er viktig for oss, men det er likevel vanskelig å få det til å fungere. Hvor mange har ikke satt seg store mål om at en halvtime, en time, ja noen til og med to timer, skal tilbringes i bønn og bibel for så å gå på en stor smell etter kort tid (hvis man da fikk begynt). Selv om vi vet hvor viktig det er, så er dette et av de områdene mange sliter med. Så derfor, noen få praktisk tips til hvordan få det til å fungere for de av dere som sliter på dette området. Og skulle du allerede ha en «rutine» som fungerer for deg, så hvorfor ikke bruke 10-15 minutter på en annen tid av døgnet til hva jeg foreslår.

1. Bestem deg.
Veldig mye er gjort med at du bestemmer deg for at dette skal du gjøre, uansett. Du må gjøre alenetid med Jesus så viktig at det er noe du prioriterer og ikke noe du gjør hvis du får tid, da vil du aldri få tid. Så første, og bortimot viktigste punkt, bestem deg for at dette er viktig og skal prioriteres.

2. Ikke gjør det til noe stort og vanskelig.
Det finnes lassevis av ressurser tilgjengelig, men har du ikke vanen med alenetid med Jesus inne allerede bør du styre unna både bibelleseplaner, bibelstudium og annet. Det er særdeles få ting du trenger for at du skal få enormt mye igjen for den tiden du bruker. Jeg anbefaler Bibel, notatblokk, penn og små kort du kan skrive på. Hva annet trenger du egentlig?

3. Sett av en fast tid som du gjør alt for å overholde.
Når det er på døgnet må du finne ut selv. For noen er det best på morgenen, for andre i løpet av dagen og enkelte synes kvelden er det beste tiden. Når er du våken nok og rolig nok til at det vil gi best utbytte? Det er lite nytte i å stå opp tidlig hvis du er typen til å trenge to timer og ei kanne kaffe for å i det hele tatt kunne tenke en tanke rett. Og husk helgene, tiden du velger bør være mulig å overholde også i helger og ferier.

4. Begynn smått.
Ikke bestem deg for en time til å begynne med, begynn med noe som er overkommelig og utvid heller tiden litt etter litt. Jeg anbefaler ca 15 minutt for de som ikke har gjort dette regelmessig tidligere. Hvorfor legge opp til «å feile» når du kan planlegge for å lykkes?