Andakt

av

Tro, virksom i…

Hva slags tro gjelder i Kristus?

Tro virksom i følelser?
Tro virksom i personlige meninger?
Tro virksom i allment aksepterte oppfatninger?
Tro virksom i tro?
Tro virksom i å ta seg sammen?

Tro virksom i kjærlighet, står det i Gal. 5.6, og dette er den eneste tro som gjelder i Kristus Jesus. Vi kan ikke legge noe til ved gode gjerninger eller god livsførsel og vi kan ikke trekke noe fra. Det er viktig å merke seg at det står at det holder ikke med bare tro, troen må være virksom og den må være virksom i kjærlighet. Vi lever i ei tid der mange mener at det holder å tro på Jesus, men dette går Paulus kraftig imot her. Vi kan lese om det samme i Jakobs brev der han skriver om at troen må være knyttet sammen med gjerninger, en tro uten gjerninger er en død tro, og en død tro er jo egentlig ikke tro i det hele tatt. Vi snakker ikke om gjerninger som gjør at vi bygger egen rettferdighet og legger til hva som mangler i Jesu verk og rettferdighet, for det er fullbragt og fullstendig. Vi snakker om at troen skal følges av gjerninger, og en tro som ikke gjør det, er ikke en bibelsk tro.

Når vi blir frelst blir vi nye skapninger og i Kristus er vi skapt til gode gjerninger. Gjerninger som vokser ut fra troen, ikke som skaper troen. Luther sa at vi blir rettferdiggjort ved tro alene, men ikke av en tro som står alene. Troen må vises i det levde livet, ikke bør, men må. Men hva slags gjerninger mener vi egentlig? For ikke alle gode gjerninger kommer inn under dette. Gjør vi godt fordi vi vil ha menneskers anerkjennelse eller motvillig fordi vi føler vi må, så er det ikke gode gjerninger født ut av troen. Troens gjerninger er gjerninger født utav og fylt med kjærlighet, og da snakker vi ikke om menneskelig kjærlighet, men Guds kjærlighet. Den kjærlighet som ikke godtar alt og alle fordi den er rettferdig og sann, ren og hellig, trofast og god. En kjærlighet som setter grenser og regler og som ikke har selvfokus.

Vi trenger å minnes om at det å bli frelst er mer enn å bli fridd ut fra mørket og bli fri fra lovens forbannelse, det er et nytt liv i Kristus der vårt levde liv må komme mer og mer i samsvar og harmoni med den Gud som ved sin Ånd har tatt bolig i vårt hjerte.

For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet.

Gal 5,6
av

Vi kan ikke unnslippe motstand

Den siste uka har det på flere vis gått i brevet til galaterne for meg. Jeg har lest det i Bibelen, hørt en taleserie og holder på med en teologisk bok om det. Og det er sikkert titalls tanker som stadig kommer tilbake og jobber i hodet, og hjertet. Nå på morgenen var det også flere steder som skilte seg ut, og ett var linjen: «… er slike som vil ta seg godt ut blant mennesker, så de slipper å bli forfulgt på grunn av Kristi kors.»(Gal.6,12bc). Det er her snakk om dem som prøver å tvinge nyfrelste til å omskjære seg og holde Moseloven, og Paulus tar et kraftig oppgjør med dette da rettferdiggjørelse kommer kun ved tro på Kristus. Vi skal ikke legge oss selv under den lov og forbannelse som Kristus har frigjort oss fra. Og det, at de som ble kristne ikke trengte å følge Moseloven til punkt og prikke for å bli rettferdiggjorte, skapte motstand fra jøder som levde både etter og under dette. Holdt de fast ved korset, måtte de regne med å bli forfulgt, slik var det bare.

Og slik er det i dag også, hvis vi virkelig står opp for hva som står i Guds ord så må vi regne med motstand. Vi kan ikke inkludere mennesker i frelsen når de lever liv som strider mot det nye livet i Ånden. Å bli frelst er mer enn å tro på en eller annen gud eller en type Jesus vi liker, er det ikke den Gud og den Jesus som bibelen snakker om, så er det ingen frelse. Vi kan ikke legge til og trekke fra i Guds ord etter som vi føler for, vi kan ikke la menneskelig natur og kjødet vårt bestemme hva som er riktig eller ikke. Vi kan ikke kalle godt, hva Gud sier er ondt. Og dette, hvis vi står opp for det, så vil vi møte motstand. Men det er mange som prøver å unngå dette ved å forvrenge Guds ord og evangeliet, de gjør det mer spiselig for kjødelige mennesker slik at flere skal like både budskapet og dem. De unngår problemer ved å inkludere mange av dem Guds ord ekskluderer, og de gjør det spiselig ved å fjerne Guds krav om helliggjørelse og kravet om å være født av Ånden. Å si man tror på Jesus gjør ingen frelst, det er et verk i menneskets indre som kun Ånden kan utføre, men bekjennelse er selvsagt nødvendig for den som tror.

Jeg tror mange ønsker å tro at det er så enkelt som å si man tror på Jesus, men det holder ikke innfor Gud. Og vet du hva, det hadde vært enkelt å si det var slik, å si at det gjør ikke noe hvordan du lever så lenge du sier du tror på Jesus, men hadde jeg sagt det, så hadde jeg vært med på å lure mennesker til å tro de hadde evig liv, men hva de egentlig hadde var evig død. Det er en falsk omsorg som viser seg når vi omfavner hva Gud sier er synd, og når vi forvrenger ordet for å tilpasse det den menneskelige natur som er gjeldende i denne tid. Guds bud er uforanderlige og Guds syn på hva som er synd forandrer seg ikke, og ønsker vi å gjøre Gud til lags mer enn vi vil tekkes mennesker, så er vi inn for en vandring som vil innebære motstand, baktalelse, fordømmelse og mange skeive karakteristikker. Men for den som er født på ny og lever i Ånden så er det ikke annet valg, og vi vet at i dette, så kan vi stole på at Gud er trofast og vil gi oss både glede og styrke, nåde og hjelp, til å utholde med en frimodig ånd og et hjerte som er fylt med omsorg for mennesker rundt og kjærlighet til Gud, hans bud og sannhet.

av

Hvor hjelpsomme er vi egentlig?

Jeg var på vei vestover og hadde kjørt en times tid da bilen foran meg plutselig fikk raskt dobbeltblink i lysene, ett sekund senere kommer blinklyset på og farten reduseres dramatisk mens bilen svinger inn i veikanten. Jeg blir forfjamset og lurer selvsagt på hva skjer? men fokuset ligger på å selv komme trygt forbi uten å treffe den bilen som kommer mot meg. Stoppe var det ikke tid til da mye skjedde fort og det var i en 70-sone. Jeg tenker at bilen har fått problem og at den som kjørte bare skulle ut i siden. Når jeg er kommet forbi kaster jeg selvsagt ett blikk i speilen og ser til min forundring at bilen ikke står i kanten, men nedi grøfta. Hva skjer? tenker jeg igjen og ser at bilen som lå bak meg har blinket, senket farten og stopper opp rett bak den «forulykkede». Men hva som fikk meg til å både gremmes over meg selv og å tenke videre var den andre tanken som slo meg: Jeg som har avtale om å plukke opp ene gutten på Moi…

To dager tidligere hadde jeg kjørt halvveien til Stavanger for å levere ungen som skulle tilbringe høstferien med besteforeldre og far, men det hadde ikke fungert så greit, så denne dagen startet jeg turen uten å vite om jeg måtte til helt til Stavanger eller om jeg ville bli møtt underveis. Heldigvis for snill farfar som tok litt av turen, og det hadde jeg fått vite om litt før dette, og vi hadde avtalt Moi. Jeg var fortsatt sliten etter turen to dager før, men hva gjør man ikke for barna sine når de ikke har det godt? (og de der borte gjorde alt for at han skulle ha det godt altså).

Ville jeg stoppet om jeg ikke hadde sett at bilen bak meg gjorde nettopp det?
Hvor hjelpsomme er vi egentlig når vi plutselig havner oppi noe og en fremmed kanskje trenger vår hjelp?

Tankene mine gikk til historien om den barmhjertige samaritan (Luk 10,25-37) og at jeg følte meg veldig lik presten og levitten som skydde unna den hjelpetrengende, jeg følte meg absolutt ikke som den barmhjertige samaritan og det ble en tankevekkende opplevelse. For, den første tanken min var ikke at jeg må sjekke hva som skjer, men og jeg som skal møte dem på Moi. Tanken gikk videre til en hendelse jeg hørte om for mange år siden. På et universitet i USA hadde de laget en test som studentene ikke visste om. Det var en gruppe teologi-studenter som fikk beskjed om at det ble noen endringer og at de om så og så mange minutter måtte møte opp i ett bygg på andre siden av området. De hadde akkurat nok tid, men ikke noe ekstra. På det området som de måtte over hadde de laget ett fiktivt tilfelle der det var et menneske som trengte hjelp. Nesten alle gikk forbi uten å hjelpe. Da alle var møtt fram og samlingen begynte, så ble de spurt om hvorfor de ikke hjalp den som trengte hjelp og svarene var for det meste at de måtte rekke samlingen, de kjente ikke mennesket og at det var ikke deres ansvar. Jeg tror at fortellingen om den barmhjertige samaritan aldri har stukket og svidd mer enn da de fikk høre den den gangen…

Jeg var i tankerekken min og kjente at jeg var jammen med ikke sikker på om jeg hadde stoppet da en ambulanse med blålys på kommer forbi, siden det er bare noen minutter etter hvor det hele skjedde så går tanken min automatisk til at tenk om det var med den bilen, tenk om noen fikk ett illebefinnende? Og jeg kjente meg enda dårligere over å ikke ha stoppet og gått tilbake for å sjekke.

Jeg hadde skikkelig godt av å kjenne på de ugne følelsene, men hva som egentlig skremte meg mest var hvor rask jeg var til å finne unnskyldninger for å ikke stoppe og for å rettferdiggjøre overfor meg selv at jeg ikke stoppet. Men det blir ikke riktig i Guds øyne uansett hvor mye jeg prøver, Gud ikke bare ønsker at vi skal hjelpe vår neste som trenger det, det er faktisk noe han har pålagt oss.

Da vi passerte Mandal på vei hjem kom det hele opp igjen og jeg fortalte ungen hva som hadde skjedd og hvordan jeg tenkte og følte. Han mente at hadde jeg ikke sett bilen bak bremse ned og blinke inn så hadde jeg stoppet og heller bare gitt dem beskjed om at jeg ble sen. Jeg er jo rørt og takknemlig over at han tenker så godt om meg, men vet du hva, jeg er ikke helt sikker på at jeg faktisk er så god og hjelpsom av meg… Og siden det var en bil bak meg som hadde mer tid til å reagere og tydeligvis reagerte med hjelpsomhet, så fant jeg aldri ut hva jeg ville gjort, men en tankevekker ble det…

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene. (Matt. 7:12)

av

Kan du bære hva du ber om?

Jeg kom plutselig til å tenke over historien om den fortapte sønnen, og tankene gikk i en retning de aldri har gått ifm den historien.

Vi kjenner den godt alle sammen. Den ene sønnen som var utålmodig av seg og som ønsket å få sin del av farens arv før den tid faren hadde fastsatt. Han ville vel ikke vente på de goder han hadde krav på, han ville nyte dem nå! Kanskje tenkte han at det var nå han ville ha best nytte av dem? Kanskje var han bare «sugen» på å ha det enkelt og gjøre akkurat som han ville og lystet? En ting er sikkert, han ville ha noe han trodde var godt for ham. Faren går, som vi vet, med på dette og gir sønnen hans del av arven.

Men hadde sønnen rygg til å bære hva han mottok? Var han sterk nok til å ta gode valg med hva han fikk? Brukte han det til det gode for både seg selv og andre? Vi vet svaret, et rungende høyt NEI! Det tok ikke lange tida før penger var sløst bort på hva han trodde var det gode liv og han sitter tomhendt og skamfull tilbake.

Hva med deg? og meg også altså. Vi vet å be Gud om ting som vi tror er gode for oss og vi vet å fortsette å be (mase?) når vi ikke får hva vi tror vi trenger. Men hvor ofte tenker vi over at vi ikke får ting fordi vi enten ber av feil motiv (f.eks. vil sløse bort slik sønnen gjorde) eller fordi det faktisk ikke er til vårt beste? Og enda mer alvorlig, hva om hva vi maser om ikke passer inn i Guds hensikt med oss? En bjørnetjeneste er ikke en tjeneste i det hele tatt, akkurat som en raus gave som gis til noen som ikke kan forvalte den godt, ikke fører godt med seg. Gaven er god, men den trenger ikke å gjøre godt for mottakeren.

Har du rygg til å bære hva du ber Gud om å gi deg? Alle de goder og velsignelser du ber om? Vil du takle å få dem og samtidig bevare din mildhet, raushet og ydmykhet? Eller ville det kanskje ført til at du ble litt selvgod og litt mindre avhengig av å klynge deg til Gud?

Vi vet sjeldent hva som er godt for oss i det lange og i det evige løp. Det trenger ikke å være noe galt med de ting vi ber Gud om, men hvis ikke vi har rygg til å bære velsignelsene på en måte som ærer Gud, hjelper oss og andre, da er det faktisk bedre at vi ikke får dem.

Den fortapte sønnen trodde han visste hva som var godt for ham, men det viste seg jo at han tok grådig feil om sin egen evne til å bruke hva han fikk fornuftig og til det gode. Også vi feilvurderer egen evne til å handle godt hvis vi plutselig får mye i hendene eller hvis ting plutselig blir enkelt og greit. Be om hva som ligger deg på hjertet, men husk at Gud vet bedre enn deg hva du trenger og hva som tjener både hans sak og ditt liv, både i det korte, det lange og det evige tidsperspektiv.

De rettferdige lengter bare etter det gode,
de urettferdige har vrede i vente.

Én strør ut og får mer igjen,
en annen er gjerrig og ender i fattigdom.

Den gavmilde får gode dager,
den som øser ut til andre, får rikelig tilbake.

Den som legger vinn på det gode, søker det som er til glede,
den som streber etter det onde, blir rammet selv.

Den som stoler på sin rikdom, faller,
de rettferdige vokser fram som løvet.
(Ordsp. 11; 23-24, 27-28)

av

Hvor er annerledesfolket?

Jeg satt og tenkte på Guds kall til oss. Ofte når vi snakker om Guds kall og Guds vilje så tenker mange at det dreier seg om noe de skal gjøre. Hvilken tjeneste skal de ha? Hvordan kan de bidra? Hvor skal de legge sin tid og innsats? Kanskje litt feil å kalle dette ytre ting, men bær over med meg. Vi har et fokus på hva vi skal gjøre i stede for på hvem vi skal være.

Jo, vi er kalt til å være Guds vitner på denne jord og vi er kalt til å bidra i våre menigheter, men det finnes et viktigere kall, det finnes noe som er enda mer Guds vilje for oss, hvis vi kan si det slik, og det er at vi skal være hellige.

De siste tiårene har det vært en overtyngde av fokus på Åndens gaver framfor Åndens frukter. Kanskje er det fordi de er mer synlige? Kanskje fordi de er mer forlokkende? Gir mer oppmerksomhet og anerkjennelse fra andre enn hva Åndens frukter gjør? Det er blitt en skeivfordeling som vi ikke finner grunnlag for i Guds ord, og det har dessverre sammenheng med vår kjødelige menneskenatur å gjøre. Det er jo så mer forlokkende å strebe etter elegant talerevne, mektige gjerninger og gaven til å helbrede enn det er å oppøve seg selv i tålmodighet, utholdenhet og mildhet, for å nevne noen.

Gud har kalt oss til å være et hellig folk, og med det så sier han ikke at vi skal være perfekte, syndfrie og pertentlige av oss, han sier at vi skal ha et annet mål for øye, en annen moral, et annet syn på mennesker og verden enn hva de som ikke er troende har. Vi skal være satt til sides for ham, vi skal leve for å ære og fremheve ham. Vi skal være annerledes, men er vi egentlig det? En jeg kjenner sa for noen uker siden at han syntes den forskjellen som var mellom kristne og ikke-kristne hadde blitt utvasket de siste par tiår og at nå var mennesker i og utenfor menigheter veldig like. Han syntes det var greit, men som han sa, han er ikke kristen, og så sier han at han forstår godt at jeg ikke synes det er greit. Han har nok over årene fått med seg at når det gjelder standard og doktriner så er jeg ganske bestemt på at det skal være stor forskjell mellom kristne og ikke-kristne.

Men også det, det å være et annerledes folk har mange gjort til en ytre ting som angår hva man kan og ikke kan, hva man bør gå kledd i og ikke skal, hva man kan delta i og ikke og mye slikt, mens det indre mennesket er det lite fokus på. Ytre ting ser ut til å vinne kampen igjen, men er det hva Gud mente da han sa vi skulle være annerledes? Eller tenker han mer på vårt indre menneske og vår karakter og integritet?

Har vi høyere standard når det gjelder moralske spørsmål? Når det gjelder å være pliktoppfyllende i vårt arbeid og i hvordan vi behandler alle typer mennesker? Våger vi å stå opp for Jesus og å stå på de sannheter Gud gir i sitt ord, selv om mange av dem er upopulære i denne tiden? Tror vi egentlig at Gud er den eneste som har rett til å bestemme hva som er godt og hva som ikke er? Eller prøver vi å tilpasse oss den kultur og tid vi lever i mens vi holder litt fast i kappefliken til Jesus? Er vi annerledes? Har vi en annen ånd i oss? Er det egentlig tydelig i våre liv at vi setter Gud høyere enn noe annet og at vårt håp er i Kristus alene? Eller er vi foruroligende lik de som ikke er troende…

Åndens gaver deles ut til den enkelte etter som Gud ser det best, og de er til legemets oppbyggelse, ikke til å fremheve enkeltmennesker. Paulus nevner også at det er forskjell på hvilke gaver vi har, ingen har alle, og dermed er det så viktig at vi fungerer som et legeme som støtter, hjelper og utfyller hverandre. Når det gjelder Åndens frukter, som kun kan bli tydeligere i våre liv hvis vi lever i nært fellesskap med Gud, så står det ingen ting om at de deles ut ulikt. Jeg tror faktisk at alle Åndens frukter skal være til stede, vokse seg større og sterkere og modnes i hver enkelt kristen sitt liv. Skal vi ha vilje til å stå opp for sannheten i Guds ord, så trenger vi er klart bilde av hvem Gud er og hvor mektig vår frelser er, vi trenger å forstå at vår utvelgelse er fast og at Gud trakter mer etter vår helliggjørelse enn etter våre henders gjerninger. Han skal vokse, og vi skal avta, og jo mer han får vokse i våre liv, jo mer vil vi ligne Kristus og jo mer vil vi innse og erkjenne at vi er ikke av denne verden. Vi er et annerledes folk som har himmelen som hjemland, og det er derfra vi skal hente vår standard for moral, for kjærlighet, for verdi og for hvordan vi lever våre liv. Vil vi være Guds venn, så kan vi ikke være verdens venn å prøve å passe inn, da må vi innfinne oss med at vi skal være annerledes enn «folk flest».

Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende! (Jak 4,4)

Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Dere påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger. Da må dere også leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede. (1. Pet. 1:15-17)