Kjærlighet er ikke kun en følelse, det er handling. Å elske er verb, elsker vi så føler vi ikke bare, vi innretter våre liv etter det. Hvis vi mener at vi elsker Gud, så velger vi tid med ham og også å innrette våre liv etter hans ord. Elsker vi mennesker, så strekker vi oss etter å være gode medmennesker og medvandrere.

Et lite skritt tatt i kjærlighet bringer ikke bare glede og fred til våre egne hjerter, men det spres lys og varme inn i andres liv og hjerter. Del et godt ord eller en klem, gjør en god gjerning, hjelp med noe praktisk, betal for noen som har lite, inviter noen hjem eller ut, gjør noe for andre fordi du er glad i dem.

Ta et lite skritt i kjærlighet hver dag, og helst mange av dem, så skal du se at den største forandringen ikke kommer for menneskene rundt deg, men i ditt eget hjerte og ditt eget liv.

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre! (Joh. 15:9-17)

Jeg har jo helt glemt å si at det er utdeling av 2 stk 2-pk bøker av det «gode gamle slaget» på den andre bloggen. For de som vil se hvilke bøker det er og evt skrive seg på trekning finner dere skjema i slutten av innlegget HER

På vei til byen, en 25 minutters kjøretur, satt jeg og ba. Jeg ba blant annet om å måtte få vokse i kunnskap og kjennskap til Gud. Ei lita stund senere begynte jeg å tenke på da soldatene flettet en tornekrone og satte på Jesus sitt hodet. Ordene som kommer blir et lite og spinkelt forsøk på beskrive hva jeg tenkte og følte, og de vil bare røre overflaten, for ordene mine dekker ikke hva som rørte seg på innsiden min. Jeg vet at dette, som mye annet, er ting Guds Ånd må åpenbare for oss, så jeg har bedt mer enn normalt om det over dette, for bare ord kommer til kort.

Det begynte med at jeg tenkte på noe jeg hadde lest om mulige tornebusk-typer som kunne ha vært brukt til å lage tornekronen, for det var visst en 30-40 forskjellige av dem i det området på den tiden. Noen med lange torner, andre med korte, noen med mange, andre med få. Men uansett hva slags type det ble brukt, noe som egentlig ikke er viktig å vite, la oss ikke glemme den dypere meningen.

Jesus var anklaget for å være en konge som ville ta over makten og det er i det henseende vi må se på situasjonen med tornekrona. Soldatenes tornekrone var ikke bare en liten plage Jesus måtte igjennom, den var et hån og en fornektelse av Jesus som konge. Hah, du skal liksom være konge? Her er hva vi mener om det!

På den tiden var det vanlig at den rådende regent, Cæsar, bar en krone med friske blader. En flettet krone var dermed et «kongelig» symbol og et symbol som ble holdt i ære. Det at soldatene tar dette symbolet og vender det inn til en fornedrelse og vanære er også et tegn på at de fraskriver seg Jesu som konge og hans makt som herre og konge.

Og det er her det begynte å slå inn over meg, alle de gangene jeg har plassert en tornekrone på Jesus sitt hode. De gangene jeg har nektet å bøye meg for ham og ville være herre i eget liv, de gangene jeg har visst hva han sa men likevel gjorde hva jeg følte for. De gangene jeg ikke har underlagt meg hans kongemakt og herredømme over mitt liv, for jeg sier han er min herre og konge, de gangene har jeg ikke vært bedre enn soldatene som trykket kronen ned over hans hode slik at tornene stakk inn i huden og fikk blodet til å renne…

Jeg har ikke bokstavelig talt trykket en tornekrone på Jesu hode, men med mine handlinger, mine tanker og mine valg har jeg på en indirekte måte gjort det flere ganger.

Vær så snill, ikke bare avfei dette som deprimerende eller litt ekstreme tanker. Det er et alvor i det å avvise Jesu herredømme i våre liv som vi ikke må mindregjøre eller feie under teppet. La oss våge å se ærlig på egne liv og innrømme at vi er ikke så overgitte som vi liker å overbevise oss selv om (jeg snakker kanskje mer til meg enn deg nå). Jesus er vår frelser, men han er også vår herre og vår konge. I alt skal vi underlegge oss hans vei og vilje, i alt er det hans ord som skal veie tyngst, i alt… ikke bare når det passer meg eller jeg føler for det.

Jesus, jeg ønsker å krone deg som konge i mitt liv, men jeg har feilet så mange ganger fordi jeg er sta, egenrådig og har ville hatt kontrollen selv. Tilgi meg for alle de gangene jeg har trykket tornekrona ned på ditt hode gjennom å nekte å underlegge meg ditt herredømme. Takk for at også dette har du sonet for og at det er tilgivelse og renselse for meg. Se i nåde til meg og skap i meg et rent hjerte og en stødig ånd så jeg med letthet og glede kroner deg som konge i både tanker, ord og gjerninger. 

Herrens navn er et festningstårn, den rettferdige løper dit og finner vern. (Ordspr. 18:10)

De to ordene har gått igjen i hodet mitt de siste dagene. Søk Herren.

Vi vet det er riktig men likevel har vi så lett for å søke trøst, hjelp, støtte og svar mange andre steder før vi som siste løsning kommer til Gud. Men egentlig skulle svaret på alle våre utfordringer være søk Herren

Når mennesker sårer deg, søk Herren.
Når jobben er slitsom, søk Herren.
Når ekteskapet skranter, søk Herren.
Når barna tar dårlige valg, søk Herren.
Når mulighetene er flere, søk Herren.
Når uro råder, søk Herren.
Når gleden bobler, søk Herren.
Når resultatene er gode, søk Herren.
Når resultatene er negative, søk Herren.
Søk Herren, uansett hva som skjer.

Vi sier så fint at vi har Gud først i hjertet og livet, men hvordan vi handler når ting går enten veldig bra eller veldig dårlig viser oss at vi er ikke så helhjerta, så overgitte og så trofaste mot Gud som vi liker å tro vi er. Er vi ærlige så vet vi at vi skulle elsket Gud mer enn vi gjør, vi skulle sprunget til ham mye oftere og vi skulle lengtet etter å sitte sammen med ham i stillhet.

Svaret på vår lunkenhet, på vår manglende overgivelse, er søk Herren.

Jeg stoppet opp med ett par vers i salmene i går, det spesielle med disse er at de nevnes nesten helt ordlikt to steder i samme salme. Det er mange sannheter som er verdt å grunne på, minne seg selv om og takke Gud for i disse versene.

Når jeg er redd, stoler jeg på deg.
Jeg stoler på Gud, jeg priser hans ord.
Jeg stoler på Gud, jeg er ikke redd.
Hva kan vel mennesker gjøre meg?

Salme 56:4-5 (v11-12 er nesten like)

Versene sier ikke tingene rett ut, men tenk litt etter. David var en mann som hele livet lengtet etter å bli bedre kjent med Gud og være i Hans nærvær. David erfarte mange ganger at Gud reddet ham og at Guds Ord var godt og til å stole på. Gud var trofast mot David og overøste ham med hjelp og godhet, og Han lot også David få erfare sitt nærvær på en måte vi burde lengte og strekke oss etter.

David hadde erfart at når han var redd og stolte på herre, så grep Gud inn og hjalp ham.

David visste at Gud var til å stole på fordi Gud hadde vist seg trofast gjennom hele hans liv.

David visste at Guds Ord var sant, rent og godt og at det bringer lys, visdom og glede.

Når Gud er så opphøyd og allmektig, hvorfor skal David frykte for mennesker? Mennesker kan ikke drepe det indre liv han har, bare kroppen.