Året som gikk på bloggen

Velkommen til ett nytt år her på bloggen!

Tusen takk til dere som i året som gikk var med på å gjøre bloggen bedre enn min skriving skulle tilsi. Det at dere legger igjen kommentarer og deler tanker, erfaringer og annet er en stor og viktig del av det budskap som formidles. Sammen deler vi liv og sammen peker vi på en mektig, nådig og trofast Gud. Så en hjertevarm klem og stor takk til alle dere som har bidratt på ett eller annet vis!

Året som gikk ble det postet 187 innlegg og tilsammen var det 404 innlegg på bloggen ved årsskiftet. De fleste er nyskrevne, men det ble noen få ganger brukt eldre innlegg om igjen. Tallet er for meg ganske fantastisk, tenk at det er så mange innlegg her da? Kanskje er det mest spesielt for meg personlig siden jeg vet at mye er skrevet på dager der livet ikke bare har vært enkelt og greit…

En annen ting som jeg finner utrolig er at det har vært besøk fra 65 forskjellige land, og det på en norskskrevet blogg. Ganske forunderlig egentlig, selv om jeg vet at det enkelte ganger er noen av de faste leserne som har vært utenlands og likevel sjekker innom.

Jeg fikk meg en liten overraskelse da jeg sjekket hvilke innlegg som hadde fått flest klikk i året som var, for blant de 15 mest leste var det egentlig bare to kategorier, bibelvers-innlegg og innlegg om Guds trofasthet i prøvsomme og tunge tider. Kun ett innlegg skilte seg litt ut, og det var 15 ting Gud ikke kan.

Her er noen av de mest besøkte innleggene i tilfeldig rekkefølge:

I den andre kategorien jeg nevte er disse innleggene blant de mest besøkte.

Det var en liten oppsummering av året som gikk og i morgen begynner det å komme nye innlegg/andakter. Hva det nye året bringer, på alle livets områder, vet ingen av oss. Noen av dere går inn i det nye året med levende håp og gode forventninger, mens andre ser med gru på enda et år. Uansett hvor i landskapet vi står, må vi holde fast ved at Gud er trofast og uforanderlig. Han er det eneste konstante som er og uansett hvor godt eller vondt livet er, så er og blir han alltid den samme. Like trofast, nådig, barmhjertig og alltid rede til å elske, hjelpe og styrke. Gud er god, uansett hva vi opplever og føler.

Jeg ønsker og ber at dere alle må oppleve mange gode stunder og at året skal fylles med mange store og små velsignelser. Mest av alt ber jeg om at vi alle skal bli bedre kjent med Gud og bli tettere knyttet sammen med våre søsken i troen. Guds fred og velsignelse over deg og ditt liv!

Bønn om styrke og innsikt (Ef. 3:14-21) 

Derfor bøyer jeg mine knær for Far,
han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord.
Må han som er så rik på herlighet,
gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.
Må Kristus ved troen bo i deres hjerter
og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
Må dere sammen med alle de hellige
bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden,
ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.
Må dere bli fylt av hele Guds fylde!
Han som virker i oss med sin kraft
og kan gjøre uendelig mye mer
enn det vi ber om og forstår,
ham være ære i kirken og i Kristus Jesus
gjennom alle slekter og evigheter! Amen.

Ordene henger fast inni meg

Jeg gikk hele dagen med en klar tanke om hva jeg skulle skrive og utover ettermiddagen og kvelden blir tanken forsterket av hva jeg leser og kommer over. Merkelig at så mange ting forbundet med hva jeg gikk og tenkte på plutselig skulle dukke opp for øynene på meg… Jeg tenkte at da er dette et sikkert emne.

Men så setter jeg meg for å skrive, og det blir full stopp i hjernen. Ingenting av hva jeg har i hodet og hjertet vil ikke ut. Uansett hvilken vinkling jeg prøver, uansett om jeg slår opp ekstra vers og kikker på henvisninger til aktuelle vers, det er stopp.

Jeg tror Guds ord alltid er virksomt, at det bærer med seg en kraft til å gjøre etter Guds vilje. Jeg vet også at mine ord er til liten nytte, de kan gjerne aktivisere tanker og følelser, men de kan ikke skape forandring av evig karakter slik Guds ord kan. Og det er det evige, det som kommer fra Gud, som har verdi, ikke mine forgjengelige og menneskelige tanker og meninger.

Så, siden jeg ikke får ut hva som har jobbet i meg denne dagen, så skriver jeg heller ikke mer.

Ønsker deg en god og velsignet dag. Må du vokse i kjennskap og kunnskap om hvem Gud er.

Pauseknappen er aktivert

Som noen sikkert har merket har det vært en stille uke. Beklager at jeg ikke har lagt ut denne beskjeden tidligere, men jeg har rett og slett ikke hatt krefter til det.

Velkommen til nye følgere, håper dere har tålmodighet med meg og er her også når jeg er tilbake!

Pauseknappen er aktivert for neste uke også.

Må Gud gi dere styrke og kraft til å stå oppreist og støtt i deres hverdag,
må Hans sannhet og frihet fylle tanker og sjel
og må Hans nåde og kjærlighet fylle deres hjerter.
Gud velsigne dere alle.

2. søndag i advent

Nå tenner vi det andre lys,
da kan vi bedre se.
Vi venter på at Gud, vår Far;
vil gi sin sønn hit ned.

Som jeg sa forrige søndag er advent en forberedelse- og ventetid. Mens det tidligere var en tid med måtehold, er det nå en stor forbruks- og fråtsetid. Vi har mistet noe viktig på veien da vi som nasjon, familier og enkeltpersoner endelig hadde nok til både å kjøpe mer og ha mer, vi mistet av syne storheten i det enkle.

Når vi endrer fokus så totalt som det har skjedd i vårt land de siste tiår, merkes det ikke bare på det materialistiske og personlige velvære-nivå, det merkes også i vårt forhold til Gud og andre mennesker, ja i det grunnleggende i egen person også. Når fokuset rettes mot det ytre og opplevelen av å føle lykke, glede og mening gjennom stæsj og flotte gaver, da er det mindre igjen til fellesskapet med både Gud og mennesker. Viktigere enn en forberedelse av det ytre er en forberedelse av det indre. Er vi i vårt hjerte klar til å ta imot Jesus?

Dette er en side av advent og jul som vi ofte overser. Vi venter på det lille barn, noe som egentlig er ganske ufarlig og koselig da det ikke utfordrer oss men kun skaper glede, takknemlighet og gode følelser. Å vente på Herrens andre komme derimot utfordrer, for det krever at vi vurderer egne hjerter opp mot Guds ord. Har vi olje på lampa vår eller er vi gått tomme i jaget etter å være som andre, ha som andre og gjøre som andre?.

Men det er enklere og det føles bedre ut å vente på et lite uskyldig barn som skal puttes i en renskuret krybbe i en nyoppusset og oppstæasja stall som lukter av aromadråper og røkelse. Dyrene som står omkring er nystrigla og de slipper aldri ut en promp eller bæsj fra baken. Jo, jeg overdriver, men hør tanken: Vi godtar denne romantiske og renskura fremstillingen av Jesu fødsel fordi den er lettere å svelge og det klør bedre i øret. Vi godtar det fordi sannheten setter oss på valg.

Vi feirer jul til minne om Jesu fødsel, men den Jesus vi venter på i vår tid er ikke det lille barnet, men den Jesus som skal komme tilbake i herlighet og majestet for å hente sine. Er du klar? Har du olje på lampa? Er ditt hjerte forberedt og sier «Kom Herre Jesus, kom»?

INFO: Senebetennelsen jeg fikk for rett over et par uker siden har blusset litt opp igjen. Ikke de store smerter og problemer, men tidvis sårt og ømt. Jeg velger derfor å ta en ukes pause fra skriving av daglige poster. Er tilbake neste søndag. Det blir da en uke med innlegg før jeg tar juleferie som varer til rett over nyttår. Ønsker alle en fredfull og god adventstid.

Veien videre er… foran

I går postet jeg innlegg 100 og skrev litt om hvordan veien fram dit hadde vært. Det har vært både humper i veien og litt kronglete svinger, men samtidig har jeg lært endel om både Gud og meg og livet. Men hvor går veien videre?

Jeg tenker at dette er noe Gud kalte meg til å gjøre, og selv om jeg ikke helt ser hvorfor, er ikke det det viktigste for meg. For meg er det viktigere å vandre lydighet mot de ord Gud gir og overlate til Gud å gi ordene vekst. Jeg vet at jeg selv ikke kan bringe livgivende ord, men Gud kan fylle ordene med sin herlighet og kraft.

Jeg ser at mye av hva jeg har skrevet til nå er i en av disse kategorier;

  • Guds trofasthet, omsorg, nåde og kjærlighet
  • tro og motgang (motgang er en del av livet med Gud og også et av våre viktigste klasserom)
  • å leve overgitte og hellige liv (helliggjørelse, vandre i lydighet)
  • å reise seg mot synd, urettferdighet og denne verdens ånd

Alt dette henger selvfølgelig sammen med hva Gud har lagt i mitt hjerte å dele med andre. Noen har spesielle kall innen helbredelse, misjon, evangelisering, profeti oa, jeg har fått å mane Guds folk til å bryte med verdens ånd/system, å leve overgitte og hellige liv, at motgang er naturlig og faktisk utviklende og at uansett er Gud nådig og trofast.

Jeg går til tider kvasst ut mot lefling med synd i kristnes liv og miljøer. Vi tillater for mye slinger i valsen og vi tillater oss selv å heve oss over andre. Vi skal leve ett liv som er Gud til ære og andre til gagn, ikke bygge egen rikdom gjennom større, bedre og flottere. Det er fortsatt mye på dette området jeg ønsker å si, men jeg er også litt tilbakeholdende. For ett par år siden spurte jeg Gud om hvorfor han viste meg så mye og samtidig sa jeg ikke fikk dele det og Gud svarte meg: «Du har ikke nok kjærlighet enda.»

Hvis vi skal forkynne mot synd og løgn, trenger vi ett hjerte fullt av Guds nåde og sannhet for å ikke selv bli harde, fordømmende og bitre. Bare tenk på de gamle profetene; deres ord var til tider harde og fulle av dom, men det var alltid en enorm kjærlighet og nåde bak det hele. Med enkle ord sa de ofte: Dere har gått egne veier og trynet skikkelig, dere har vanæret Gud og hans navn og for det vil dere oppleve dom. Men Gud er nådig og elsker dere fortsatt, så hvis dere vender om vil han ta imot dere med åpne armer, tilgi dere, gjenopprette dere og på ny være deres Gud.

For meg henger alle tingene sammen, og det hele både starter og ender med Guds kjærlighet og hellighet. Gud er både hellig og kjærlig.

Veien videre med denne bloggen er ikke helt klar for meg så jeg fortsetter å skrive etter som jeg blir minnet om ting. Det er enkelte ganger mer tematisk slik at innlegg i ei uke eller to er i samme tråden, andre ganger kan det være litt mer ulikt hver dag. Jeg tenker at Gud vet hvem som trenger hva og at det også er derfor jeg enkelte ganger har kjent jeg skal skrive spesielle setninger eller skal publisere ett annet innlegg enn hva som lå klart. Jeg tenker samtidig at Gud lærer meg opp, for meg er dette like mye ett «klasserom i livet» som det er en mulighet til å forkynne om Guds godhet og trofasthet. Jeg lærer etter som veien blir til, og håper og ber om at andre kan finne ord til ettertanke og oppmuntring når de kommer innom. Hvor lenge bloggen kommer til å få nye innlegg vet bare Gud, men en ting jeg har tenkt er at etter ett par år vil jeg ha en 5-600 innlegg, og kanskje kan jeg da velge ut 365 som blir gjengangere… Jeg har enkelte tanker om og for bloggen, men det eneste jeg egentlig vet om veien videre er… at den er foran, at Gud vil være med og at jeg vil bli ledet, men også lære, ett steg om gangen.

Veien til 100 var lang og kronglete

I dag er det innlegg nummer 100 som blir postet, og med det er en stor milepæl nådd.

Da jeg senvinters startet denne bloggen, visste jeg at det kom til å bli noen humper i veien og kronglete stykker som måtte passeres, men jeg gikk på med godt mot og regnet med at jeg skulle klare ett innlegg til dagen. For det var jo det jeg kjente Gud talte til meg om å gjøre…

Hva jeg også visste var at skulle det i det hele tatt være mening i å skrive denne bloggen, måtte jeg ha ord fra himmelen. Jeg hadde selvsagt ett lager på innsiden som jeg kunne hente fra og skrive om, men jeg visste også at Gud er den som må puste liv i ordene. Jeg startet med hva jeg hadde samtidig som jeg søkte Gud for hva jeg skulle skrive videre. Det har ikke bare vært lett å vite hva jeg skal skrive om…

Den første kneika jeg måtte over er hvordan innleggene er. Jeg hadde tenkt det skulle være korte stykker (max 250 ord), og jeg slet meg gjennom det ene innlegget etter det andre… Den dag jeg våget å publisere ett lengre stykke var det befriende… Jeg er ikke typen til å skrive helt kort, jeg trenger mine +/- 600 ord… Jeg strevde i begynnelsen med de korte, for det var hva jeg opplevde Gud sa: korte innlegg hver dag. Men etter som ukene gikk og det fortsatt var like tungt å vanskelig å skrive, måtte jeg innse at det var mine tanker. Jeg tenkte kort er best, Gud sa ett innlegg dagen. Jeg trodde jeg kunne lære kunsten å skrive kort gjennom øvelse, men jeg ser at det er ikke mitt område. Det er befriende å skrive lengre stykker og da kan jeg også mer flyte og hvile i min «tjeneste» i stede for å slite og streve meg gjennom det.

En annen ting som var vanskelig å akseptere og svelge for meg, var å ta pauser fra daglig posting av innlegg da formen min ble veldig dårlig. Jeg er sta og vil fullføre, og ett innlegg dagen er ett innlegg dagen. Det måtte svelges endel stolthet de to gangene jeg har sagt jeg tar en kort pause. Samtidig har jeg måtte kjempe en indre kamp for å få ro over det å ta pauser. Gud kalte meg til å skrive og poste ett innlegg dagen, var hjernetåka og utmattelsen min ikke bare naturlig men også ett forsøk på å stoppe skrivingen (=angrep) eller var det kun rent naturlig pga helsa og omstendighetene mine? Gud lot meg finne hvile gjennom pausene, samtidig som det ble en tid der Gud igjen minnet meg om at min kjærlighet til ham er mer dyrebar enn alt mitt gjøren, jeg skulle og kunne hvile i vissheten om at jeg var elsket og akseptert og at det der og da var viktigere med hvile enn arbeid.

Så er det kampen om viktigheten av bloggen. Det er en utfordring å bli stående i hva Gud kaller oss til når vi føler det er mest arbeid og lite resultat. Er virkelig ordene som skrives til hjelp? Er det egentlig noe mening i å fortsette når resultatet er nesten fraværende? Er den lille begynnelsen ett tegn på at det ikke er riktig? Jeg vet hva Gud sa, og selv om følelsene mine ikke alltid er på linje med hva Gud talte, fortsetter jeg å skrive. Kampen er der, men jeg skriver i lydighet til Guds kall og i tro og tillit til at Gud blåser liv, kraft og nåde inn i ordene slik at hvertfall ett menneske finne hjelp og trøst i rette tid. Selv om vi alle vil være av stor betydning for mange, er den enkelte sjel ikke mindre dyrebar og viktig. Jeg minner meg selv om at hvis ett menneske finner hjelp og trøst i sin nød- så er det ufattelig stort og viktig. Jeg minner meg selv om at Gud kan gjøre ting i mennesker som ikke jeg ser og vet om, og at kanskje når ordene mennesker jeg ikke vet om? Det viktigste for meg er ikke resultatet, det er å gjøre det arbeidet (=skrive) Gud kalte meg til, å være lydig og trofast mot han jeg elsker mest. Gud er den som gir vekst, ikke jeg. Gud er den som puster liv inn i ordene, ikke jeg.

Dette er litt av min vei fram til 100,og jeg tror mange opplever lignendes når de starter med noe nytt. Kanskje kan dette være med på å sette ord på ting og tanker andre har tenkt, men ikke helt har funnet egne ord for enda…