Som noen sikkert har merket har det vært en stille uke. Beklager at jeg ikke har lagt ut denne beskjeden tidligere, men jeg har rett og slett ikke hatt krefter til det.

Velkommen til nye følgere, håper dere har tålmodighet med meg og er her også når jeg er tilbake!

Pauseknappen er aktivert for neste uke også.

Må Gud gi dere styrke og kraft til å stå oppreist og støtt i deres hverdag,
må Hans sannhet og frihet fylle tanker og sjel
og må Hans nåde og kjærlighet fylle deres hjerter.
Gud velsigne dere alle.

I går postet jeg innlegg 100 og skrev litt om hvordan veien fram dit hadde vært. Det har vært både humper i veien og litt kronglete svinger, men samtidig har jeg lært endel om både Gud og meg og livet. Men hvor går veien videre?

Jeg tenker at dette er noe Gud kalte meg til å gjøre, og selv om jeg ikke helt ser hvorfor, er ikke det det viktigste for meg. For meg er det viktigere å vandre lydighet mot de ord Gud gir og overlate til Gud å gi ordene vekst. Jeg vet at jeg selv ikke kan bringe livgivende ord, men Gud kan fylle ordene med sin herlighet og kraft.

Jeg ser at mye av hva jeg har skrevet til nå er i en av disse kategorier;

• Guds trofasthet, omsorg, nåde og kjærlighet
• tro og motgang (motgang er en del av livet med Gud og også et av våre viktigste klasserom)
• å leve overgitte og hellige liv (helliggjørelse, vandre i lydighet)
• å reise seg mot synd, urettferdighet og denne verdens ånd

Alt dette henger selvfølgelig sammen med hva Gud har lagt i mitt hjerte å dele med andre. Noen har spesielle kall innen helbredelse, misjon, evangelisering, profeti oa, jeg har fått å mane Guds folk til å bryte med verdens ånd/system, å leve overgitte og hellige liv, at motgang er naturlig og faktisk utviklende og at uansett er Gud nådig og trofast.

Jeg går til tider kvasst ut mot lefling med synd i kristnes liv og miljøer. Vi tillater for mye slinger i valsen og vi tillater oss selv å heve oss over andre. Vi skal leve ett liv som er Gud til ære og andre til gagn, ikke bygge egen rikdom gjennom større, bedre og flottere. Det er fortsatt mye på dette området jeg ønsker å si, men jeg er også litt tilbakeholdende. For ett par år siden spurte jeg Gud om hvorfor han viste meg så mye og samtidig sa jeg ikke fikk dele det og Gud svarte meg: «Du har ikke nok kjærlighet enda.»

Hvis vi skal forkynne mot synd og løgn, trenger vi ett hjerte fullt av Guds nåde og sannhet for å ikke selv bli harde, fordømmende og bitre. Bare tenk på de gamle profetene; deres ord var til tider harde og fulle av dom, men det var alltid en enorm kjærlighet og nåde bak det hele. Med enkle ord sa de ofte: Dere har gått egne veier og trynet skikkelig, dere har vanæret Gud og hans navn og for det vil dere oppleve dom. Men Gud er nådig og elsker dere fortsatt, så hvis dere vender om vil han ta imot dere med åpne armer, tilgi dere, gjenopprette dere og på ny være deres Gud.

For meg henger alle tingene sammen, og det hele både starter og ender med Guds kjærlighet og hellighet. Gud er både hellig og kjærlig.

Veien videre med denne bloggen er ikke helt klar for meg så jeg fortsetter å skrive etter som jeg blir minnet om ting. Det er enkelte ganger mer tematisk slik at innlegg i ei uke eller to er i samme tråden, andre ganger kan det være litt mer ulikt hver dag. Jeg tenker at Gud vet hvem som trenger hva og at det også er derfor jeg enkelte ganger har kjent jeg skal skrive spesielle setninger eller skal publisere ett annet innlegg enn hva som lå klart. Jeg tenker samtidig at Gud lærer meg opp, for meg er dette like mye ett «klasserom i livet» som det er en mulighet til å forkynne om Guds godhet og trofasthet. Jeg lærer etter som veien blir til, og håper og ber om at andre kan finne ord til ettertanke og oppmuntring når de kommer innom. Hvor lenge bloggen kommer til å få nye innlegg vet bare Gud, men en ting jeg har tenkt er at etter ett par år vil jeg ha en 5-600 innlegg, og kanskje kan jeg da velge ut 365 som blir gjengangere… Jeg har enkelte tanker om og for bloggen, men det eneste jeg egentlig vet om veien videre er… at den er foran, at Gud vil være med og at jeg vil bli ledet, men også lære, ett steg om gangen.

I dag er det innlegg nummer 100 som blir postet, og med det er en stor milepæl nådd.

Da jeg senvinters startet denne bloggen, visste jeg at det kom til å bli noen humper i veien og kronglete stykker som måtte passeres, men jeg gikk på med godt mot og regnet med at jeg skulle klare ett innlegg til dagen. For det var jo det jeg kjente Gud talte til meg om å gjøre…

Hva jeg også visste var at skulle det i det hele tatt være mening i å skrive denne bloggen, måtte jeg ha ord fra himmelen. Jeg hadde selvsagt ett lager på innsiden som jeg kunne hente fra og skrive om, men jeg visste også at Gud er den som må puste liv i ordene. Jeg startet med hva jeg hadde samtidig som jeg søkte Gud for hva jeg skulle skrive videre. Det har ikke bare vært lett å vite hva jeg skal skrive om…

Den første kneika jeg måtte over er hvordan innleggene er. Jeg hadde tenkt det skulle være korte stykker (max 250 ord), og jeg slet meg gjennom det ene innlegget etter det andre… Den dag jeg våget å publisere ett lengre stykke var det befriende… Jeg er ikke typen til å skrive helt kort, jeg trenger mine +/- 600 ord… Jeg strevde i begynnelsen med de korte, for det var hva jeg opplevde Gud sa: korte innlegg hver dag. Men etter som ukene gikk og det fortsatt var like tungt å vanskelig å skrive, måtte jeg innse at det var mine tanker. Jeg tenkte kort er best, Gud sa ett innlegg dagen. Jeg trodde jeg kunne lære kunsten å skrive kort gjennom øvelse, men jeg ser at det er ikke mitt område. Det er befriende å skrive lengre stykker og da kan jeg også mer flyte og hvile i min «tjeneste» i stede for å slite og streve meg gjennom det.

En annen ting som var vanskelig å akseptere og svelge for meg, var å ta pauser fra daglig posting av innlegg da formen min ble veldig dårlig. Jeg er sta og vil fullføre, og ett innlegg dagen er ett innlegg dagen. Det måtte svelges endel stolthet de to gangene jeg har sagt jeg tar en kort pause. Samtidig har jeg måtte kjempe en indre kamp for å få ro over det å ta pauser. Gud kalte meg til å skrive og poste ett innlegg dagen, var hjernetåka og utmattelsen min ikke bare naturlig men også ett forsøk på å stoppe skrivingen (=angrep) eller var det kun rent naturlig pga helsa og omstendighetene mine? Gud lot meg finne hvile gjennom pausene, samtidig som det ble en tid der Gud igjen minnet meg om at min kjærlighet til ham er mer dyrebar enn alt mitt gjøren, jeg skulle og kunne hvile i vissheten om at jeg var elsket og akseptert og at det der og da var viktigere med hvile enn arbeid.

Så er det kampen om viktigheten av bloggen. Det er en utfordring å bli stående i hva Gud kaller oss til når vi føler det er mest arbeid og lite resultat. Er virkelig ordene som skrives til hjelp? Er det egentlig noe mening i å fortsette når resultatet er nesten fraværende? Er den lille begynnelsen ett tegn på at det ikke er riktig? Jeg vet hva Gud sa, og selv om følelsene mine ikke alltid er på linje med hva Gud talte, fortsetter jeg å skrive. Kampen er der, men jeg skriver i lydighet til Guds kall og i tro og tillit til at Gud blåser liv, kraft og nåde inn i ordene slik at hvertfall ett menneske finne hjelp og trøst i rette tid. Selv om vi alle vil være av stor betydning for mange, er den enkelte sjel ikke mindre dyrebar og viktig. Jeg minner meg selv om at hvis ett menneske finner hjelp og trøst i sin nød- så er det ufattelig stort og viktig. Jeg minner meg selv om at Gud kan gjøre ting i mennesker som ikke jeg ser og vet om, og at kanskje når ordene mennesker jeg ikke vet om? Det viktigste for meg er ikke resultatet, det er å gjøre det arbeidet (=skrive) Gud kalte meg til, å være lydig og trofast mot han jeg elsker mest. Gud er den som gir vekst, ikke jeg. Gud er den som puster liv inn i ordene, ikke jeg.

Dette er litt av min vei fram til 100,og jeg tror mange opplever lignendes når de starter med noe nytt. Kanskje kan dette være med på å sette ord på ting og tanker andre har tenkt, men ikke helt har funnet egne ord for enda…