Hvor er nåden
når man ikke får sove
fordi smertene river i kroppen
og muskler og ledd forteller tydelig
at det er liv i en skrøpelig kropp

Hvor er nåden
når mørket knuger hjertet flatt
og sjelen er tynget av motløshet,
når ensomme kvelder er påtvunget
fordi sykdom forlengst drev bort folk

Hvor er nåden
når man hver dag føler seg mislykket
og at ens beste er alt annet enn godt nok,
når man prøver å være modig og stå på
men alltid- og i alt- kommer til kort

Når dagene er tunge
og nettene er mørke og kalde,
når stormen raser og ødelegger
og innsiden for lengst er lagt øde og tom,
også da er nåden her

Nåden er her
og den viser seg i naturen
og gjennom menneskene rundt oss.
Nåden er her og den bærer oss,
også når vi ikke merker at det er slik

Den blinkende stjernen som ensomt skinner,
minner om at jeg er sett og kjent med navn.
Snøen som laver ned og fyller alle krinkelkroker;
minner om at jeg er renset med Jesu blod.
Varmen fra vedovnen holder kulda ute og minner om
at jeg er trygg hos Far, selv om verden er hard og kald.

Nåden sees i ansiktet til lille Sarah,
en liten, nydelig skatt som ble ventet på i flere år.
Hun likner kanskje både mor og far,
men mest av alt så ser hun ut som nåde.

Når naboen med smil og godt humør
skuffer kubikk på kubikk med snø
og synes det er bare hyggelig å hjelpe,
er det nåden som har ikledd seg ansikt og hender.

Nåden er her
og den viser seg i naturen
og gjennom menneskene rundt oss.
Nåden er her og den bærer oss,
også når vi ikke merker at det er slik

Velsignet og godt nyttår godtfolk!

Jeg håper dere har gått inn i det nye året med forventning om hva det skal bringe, og ikke som meg- med gru over hva som kanskje venter… Jeg vet, negativt og deprimerende, men det var slik jeg følte det.

Jeg følte det slik, men jeg gjør ikke det nå. Jeg er kanskje ikke der at forventningene bobler som kullsyra i ei nyrista brus, men den bobler hvertfall litt mer enn hva du finner i ei totalt flat brus. Det sprekker opp ei boble innimellom og minner meg om at «også dette er bare for ei tid».

Siste halvannen uke har det vært et ord som har jobbet i meg og som jeg har trengt, «nåde». Jeg oppdager for hvert år at jeg er mer og mer avhengig av Guds nåde og jeg trenger ny åpenbaring om bredden og dybden i Guds nåde. Samtidig trenger jeg praktiske og håndfaste påminnelser om hva nåde er, og det ser jeg at det er flere andre som gjør også. Etter å ha vært nesten totalt fraværende her inne i lengre tid, har jeg de siste ukene vært her litt oftere, og jeg ser at det søkes og leses mye om nåde, så derfor skal vi igjen sette fokus på «Guds nåde» her på bloggen.

Først (om en dag eller to) får dere et nyskrevet stykke om nåde. Det er kanskje mer personlig enn enkelte er vante med, men det forteller om kampene, sorgene og frustrasjonene jeg har måtte kjempe og hvordan Gud i sin nåde, kjærlighet og trofasthet griper inn og tenner håpet på ny.

Uansett hva vi opplever i livet må vi bare erkjenne at endel av det er ikke greit. Kamper og utfordringer, smerte og begrensninger og frustrasjon og maktesløshet er ikke godtfølende opplevelser, det er det bare ikke. Men uansett hvor virkelig dette er, må vi huske en ting: Gud er enda mer virkelig. Han har en løsning på alle våre spørsmål, en vei gjennom og ut av enhver utfordring vi møter, en ny dag for hver natt vi går igjennom, en ny drøm for hver som går tapt, fred som overgår forstanden for det urolige hjertet, glede for den som sørger, Gud har håp og fremtid for oss og han er trofast mot oss. Hans nåde og barmhjertighet er alltid med de som søker han av et helt hjerte, og selv om vi kommer til kort og ikke makter, så er han sterk nok for oss alle og hans kjærlighet er evig. Han er trofast mot oss alltid, også når vi faller, når vi ikke makter å velge riktig, når vi ikke orker neste skritt, også da er han trofast og sier stille: Kom mitt barn, la meg hjelpe deg, jeg vil bære deg, jeg vil styrke deg, jeg vil bære byrdene dine og jeg vil bringe deg ut i frihet.

Etter at jeg har postet det nyskrevne innlegget, vil dere få en reprise på endel av de innlegg som er skrevet om nåde de siste 2-3 årene. Vi trenger alle en stor dose daglig nåde og takk Gud, i hans godhet så lar han nåden flyte fritt over, i og gjennom våre liv når våre hjerter er vendt mot ham. Og som jeg merker at jeg trenger å minnes om hvor overveldende og ufattelige stor Guds nåde mot oss er, så gjør kanskje du også? Vi har hvertfall ikke vondt av det, noen av oss.

Guds fred og velsignelse!
Cecilie

Vil ønske dere alle en velsignet, fredfull og god jul med glede, omsorg og nærhet til Gud og mennesker.  DU er dyrebar og viktig. Og som tidligere år er det to gjengangere som får ringe julen inn fra min side.

Himmelen inntar jord

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. (Jes. 9:6)

Jesus ble ikke født på et fancy hotell med glitter, stas og fremragende roomservice, men i en stall der dyr gikk rautende, bæsjende og knaskende omkring. Han ble ikke lagt i ei seng med passe fast madrass og varme tepper, men i ei krybbe med stikkende høy ispedd fuktig dyresikkel. Jesus ble ikke ønsket velkommen av byens borgermester og det ble ikke holdt baby-fester med fine gaver til mor og barn. Jesus ble beundret og ønsket velkommen av de utstøtte og foraktede, av gjetere som kom tuslende inn til byen en sen nattestime. Det var ikke et stort neon-skilt som blinket at NÅ er han født og heller ingen avbrutte fjernsynssendinger med «Breaking News» som fortalte at “dette skjer i Betlehem akkurat nå”, men ute på markene lød vakker englesang fra himmelen og engler forkynte frelserens komme for noen få tobeinte og flere firbeinte.

Himmelen inntok jord den dag. Englesang fylte de utstøttes ører og gjeterne fikk være de første til å høre den nyhet som har forandret verden mest. Jesus ble ikke født inn i det perfekte, men i det ufullkomne. Han som var fullkommenheten selv kom inn i en verden fylt med fattigdom, overseelse og lassevis av ufullkommenhet.

Hvorfor Gud valgte å gjøre det slik vet vi ikke. Kanskje var det for å utfordre det etablerte og religiøse han visste ville vokse fram? Kanskje var det fordi Guds rike er et opp-ned rike? Kanskje er det fordi ingen skal føle seg for dårlige til å komme til Jesus.

Da himmelen inntok jorden var det for at det ufullkomne, som deg og meg, skulle få møte, erfare og omsluttes av himmelen selv. Ingen av oss er for små eller dårlige til å komme til Jesus, vi er alle en del av de «oss» som dagens vers snakker om. Han kom inn i en verden preget av ufullkommenhet for å frelse nettopp oss.

Du er velkommen

Fra tidens morgen solen lyste klart,
bragte liv og viste vei.
Gud var alltid nær vår jord
og ønsket å få lede oss.

Vi søkte vårt og gikk helt egen vei,
ut av lys og inn i mørke vandret vi.
Strev og slit ble dagens bør,
da vi snudde ryggen mot vår Far.

Lengsel og smerte fylte Gud,
da vi vandret bort fra ham.
Alltid har hans hjerte vært
fylt av kjærlighet og nåde stor

Ned til vår jord han en dag steg
og ble som barn i krybben lagt.
Det lys vi en gang skjøv langt bort
kom selv hit ned og mørkets makt ble brutt.

Kom til krybben, sku hans komme
kom til korset, sku hans frelse.
Det er plass til alle der,
se det liv som Gud oss sendte.

Du møtes vil med åpne armer,
det er nåde, fred og håp for deg.
Fra krybbens tre til korsets tre
Gud strekker sine armer ut mot deg.

Du er velkommen, alltid velkommen,
nåden holder òg for deg.
La krybbe og kors få fortelle deg,
hvor stor en kjærlighet du er elsket med.

Det er tider i livet der vi kommer til skilleveier hvor vi må ta farvel med mennesker vi holder kjær eller aktiviteter/tjenester som er betydningsfulle for oss. I de tidene kan det være lett å prøve å holde hardere fast på hva man har i stedet for å slippe fri de mennesker og tjenester/aktiviteter.

Å leve med Gud skal være et liv i frihet og glede. Selv om det kommer tider der vi ikke kjenner de tingene så sterkt, så skal vi ikke være tynget ned av unødvendige byrder. Byrder som vi legger på oss selv fordi vi tror vi må fortsette, tror vi må klare selv, tror vi må være perfekte. Noen byrder er det ikke meningen vi skal bære.

Når vi prøver å holde fast på mennesker, ting eller aktiviteter/tjenester Gud prøver å ta oss ut av, så vil vi oppleve at det blir tungt og vanskelig. Den frihet, glede og kreativitet som tidligere fløt av «seg selv» (takk Gud som gir oss dette) er nå borte, og det er vanskelig og hemmende. Det som tidligere gav glede gir nå sorg, det som gav styrke tapper styrke og det som gav oss håp og trøst trigger motløsheten. Når dette skjer er det ett spørsmål i bør stille oss: Er det en kamp fordi jeg er på riktig plass eller er det Gud som prøver å ta meg ut av dette? Før jeg fortsetter er det viktig for meg å si at hvis du er på riktig sted så vil du møte motstand og også oppleve at det tidvis er tungt og vanskelig, men du vil også ha en overbevisning dypt i hjertet om at hva du gjør er riktig. Så til de av oss som opplever uro og tvil om vi er på riktig sted.

Jeg har i lengre tid vært usikker på om en av de tingen jeg har investert tid og krefter i er riktig å fortsette med. Sånn helt innerst inne har jeg nok hatt aningen om at nå er tiden inne for å avslutte, men jeg har ikke villet. Ikke fordi jeg ville være ulydig, men fordi jeg ikke forstod. Jeg visste hva jeg hadde og jeg visste hva det hadde betydd for enkelte, men hva vil skje om jeg slipper dette? Hva om jeg åpner opp hendene og lar det fly avgårde… hva da? Da står jeg tomhendt tilbake og vet ikke hva som vil komme, og om det i det hele tatt vil komme noe nytt? Jeg har ikke ønsket å slippe taket fordi jeg har fått så mye trøst, styrke, visdom, hjelp og nærhet til Gud gjennom dette, og jeg vet at Gud også har fått røre ved andre mennesker. Jeg ville ikke slippe fordi jeg visste hva jeg hadde, men har ingen aning på om det kommer noe nytt til.

Det å skrive var tidligere noe som gav meg vinger å fly på og som hjalp meg å bli bedre kjent med Gud og meg selv, det var en enorm styrke og trøst i det og jeg fikk være nær Gud når jeg skrev. Gud snakket til meg, hjalp meg, trøstet meg og ledet meg gjennom at jeg skrev. Men nå er tanken på å skulle skrive som om jeg får satt lenker på. Det er ikke lenger frihet i det, er er tungt og energitappende. De ord som tidligere gav luft under vingene mine slik at jeg kunne sveve, er nå de ord som snurrer seg rundt meg og strammer seg til som lenker.

Tiden er inne for en forandring. Tiden er inne for å åpne hende og slippe hva jeg holder fast på. Å stå med tomme hender kan være skummelt, for hva vil de bli fylt med? Vil de bli fylt med noe nytt? Hvor lenge skal jeg stå i et intet? Det er så mange tanker som prøver å vinne kontrollen og hindre meg fra å ta steget fullt ut, men helt ærlig: Heller tomme, åpne hender fremfor Gud enn hender som knuger fast rundt ting som ikke er mitt. Lett? Nei. Behagelige følelser? Langtifra. Men hvis Gud sier at nå er tiden inne for å avslutte dette kapittelet, så er det det. Så takker jeg Gud for at han er tålmodig og barmhjertig mot meg, for jeg har fått lang tid til å jobbe meg gjennom alle lagene av tanker, følelser og spørsmål som har ledet til denne avgjørelsen.

Dette er nest siste innlegg jeg skriver på veldig lenge, det siste kommer på den andre bloggen ganske snart. Jeg vet ikke om dette er et på gjensyn eller et farvel, men for nå legger jeg bloggingen på hylla og venter med tomme, men åpne, hender på hva Gud vil bringe. Kanskje blir det skriving i en annen form, kanskje ikke? Kanskje er det noen skjulte evner og gaver i meg som nå får vokse frem? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg kan stole på Gud og at når jeg har mitt håp i ham, så vil det gå bra.

TAKK for alt det gode dere har bragt meg. De ord av oppmuntring og omsorg dere har lagt igjen har betydd veldig mye for meg. Jeg er takknemlig for den tiden jeg har fått ha kontakt med dere, og gleder meg til å treffe dere alle når vi en dag er hjemme på ordentlig. Hold ut kjære bror og søster, du er høyt elsket og du er trygg i Guds evige armer. Gud velsigne dere alle.