Jesus var tydelig på at andre skulle behandles med respekt, nåde, omsorg og barmhjertighet. Er vi mot andre slik Jesus viste og fortalte oss eller er vi oss selv nærmest?

La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. (Ef. 4:29)

Det har kommet opp endel episoder i minnet de siste dagene. Ting fra da jeg var lita og ting fra voksen alder. Det er alle episoder der jeg eller andre er blitt «hengt ut» og det gir en vond smak i munnen å tenke på. Den ene episoden er fra ett av de siste årene på barneskolen. Da brukte læreren en elev til å «henge ut» en annen. Det var ikke ment slik, men ble slik. En som stotret seg gjennom blokkfløytespillingen fikk høre at det ikke skal høres slik ut og så måtte en elev som spilte med flyt spille det samme. Så kom kommentaren «slik skal det høres ut». Jeg husker fortsatt hvordan magen min vred seg og tårene som presset på der bak, men jeg var ikke modig nok til å stå opp for den som ble utsatt og uthengt.

Det å bli hengt ut er vondt, skikkelig vondt, og spesielt de gangene man ikke kan noe for det. Om det er fordi man ikke har de evner som trengs, eller fordi andre vil benytte oss for gjøre en latter, eller fordi noen vil hevde seg selv på andres bekostning, det gjør vondt. Ikke bare blir de ting vi ikke klarer blåst stort opp, men følelsen av å ikke mestre og være god nok, blir enda større…  og man føler seg liten, men er ikke liten nok til å bli borte vekk.

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. (Matt. 7:12)

Så er det de gangene man faktisk har gjort feil og dette blir gjort kjent for flere, det er lite moro det… Man vet allerede at man har tråkket feil, og kanskje har man prøvd å rette opp? Så kommer noen og skal gjøre stjerner i egen bok på bekostning av våre feil, enten ved å skape en god latter av våre feil eller ved å henge oss ut. Selv om vi har gjort feil er det likevel vondt å måtte oppleve at andre hevder seg selv eller skaper latter på vår regning.

Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder. (1. Pet.4:8)

Vi vet alle at det gjør vondt å bli gjort til latter, å bli hengt ut, å bli snakket bak ryggen på og lignende. Selv om vi vet dette, kan vi selv være dugendes til å gjøre det samme mot andre… Det er ikke rett, det er ikke slik vi skal være eller gjøre.

Dere skal ikke gjøre urett mot hverandre, men du skal frykte din Gud. For jeg er Herren deres Gud.  (3. Mos. 25:17)

Det er bekymringsverdig at vi ofte hører forkynt om en Gud som kun passer inn i den vestlige verdens tanke- og levesett. Den Gud Bibelen fremstiller er en Gud som er like aktuell til alle tider og for alle mennesker, uansett.

Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. (Heb. 13:8)

Det har plaget meg mange ganger, både når jeg hører taler og når jeg leser bøker, aviser, blogger og annet- ja det gjenspeiler seg også i enkelte kommentarer på bloggene mine. Det snakkes om en Gud som kun passer inn i vesten, i et humanistisk menneskesyn og i en positivitetstankegang. En Gud som bare er snill og god og som selvsagt passer på at vi aldri møter for mye motgang, at vi alltid er nogenlunde friske og at vi alltid har alt vi lyster og enda mer. Dette er en Gud som ikke passer inn i den hverdag flere lever i her i landet, og går vi til andre verdensdeler passer det overhode ikke inn i det hele tatt. Det er også et budskap som ikke samstemmer med kirkehistorien.

 Jeg, Herren, har ikke forandret meg… (Mal. 3:6a)

Jeg har tidligere tatt til orde for at vi må lære av historien, det er ikke slik at vi er kommet så langt og har fått lys over åndelige sannheter troende i tidligere tider ikke ante om, vi må ikke bli hovmodige.

Når vi vurderer det budskap vi deler eller tar til oss er det viktig at vi sjekker om det har historisk og allmenn gyldighet. Passer det kun inn i en «rosa-sky-med-øyelapper-på»-hverdag og tankemåte, er vi på feil vi. Gud er en Gud som ikke har forandret seg og hans budskap har heller ikke forandret seg, selv om vi mennesker uttrykker oss med andre metoder enn tidligere.

Gud er ikke et menneske, så han lyver, et menneskebarn, så han skifter sinn. Gjør han ikke det han sier, holder han ikke det han lover? (4. Mos. 23:19)

Så er utfordringen til oss alle, den Gud vi kjenner og snakker om, er han en Gud som passer like godt for mennesker i alle typer miljøer, omstendigheter og verdensdeler eller passer han bare inn i det pene og pyntelige…

Det er en ting å tro at Gud kan bruke mine suksesser og sterke sider til noe godt, men å tro at mine feiltrinn og svakheter også brukes til hans ære, det er nesten for vanskelig å forstå.

 Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom. 8:28)

Feiltrinn kommer i store og små størrelser og de kommer av typer fra det ganske så uskyldige til det groteske. Uansett størrelse og fasong, feiltrinn får oss til å krympe innvendig og føle oss dumme, mindreverdige og håpløse. Men i stede for at vi dras inn og ned av dragsuget av vonde følelser, er det viktig at vi løfter blikket og fester det på Jesus. Vi må ikke glemme at nåden faktisk er større enn dette også, og at når vi omvender oss er det hjelp å få.

Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. (Rom. 8:1)

Vi kan enten la fordømmelse finne feste i vårt sinn og i vårt hjerte, eller vi kan gå til Jesus og innrømme våre feil og søke hjelp til å klare bedre. Enten blir våre feiltrinn snublesteiner som kan føre til fall og resignasjon, eller de kan bli steg på vår vei til å lykkes og oppleve seier og suksess. Det siste kommer når vi velger å lære av våre feil i stede for å bare gi opp. Vi kan i våre feil lære hva som ikke er bra, hva som ikke fungerer og hos Jesus kan vi få hjelp og visdom til hvordan vi skal håndtere samme utfordring på en bedre måte ved en senere anledning. Ikke la dine feil holde deg tilbake, la dem bli steg på veien til suksess og seier!

Gled deg ikke over meg, min fiende!
For om jeg faller, skal jeg reise meg igjen.
Sitter jeg i mørke, er Herren lys for meg. (Mika 7:8)

Jeg hadde vært ute på en lovet drop-in mens guttene var alene hjemme. Avtalen om hva de kunne og ikke kunne ble ikke helt overholdt og det fortsatte litt i samme duren etter jeg kom hjem også. Det går litt tid før de hører etter, og da har de klart å fremskaffe en litt sur og irritert mamma. Jeg gir beskjed om at dette liker jeg ikke og også at jeg er skuffet over at de ikke deltok i hva vi hadde planlagt å gjøre sammen. Jeg ser at det treffer en nerve og sier ikke mer. De får beskjed om å kle seg og vente på meg ute, jeg har bestemt meg for å lufte ungene, om de vil eller ikke.

Og når han (DHÅ) kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er. (Joh. 16:8)

Det er blide og forventningsfulle gutter som venter når jeg kommer ut. Hvor skal vi i dag? Vi har hatt flere av disse turene i det siste når det ikke er det helt store utelekeværet. Vi går og snakker og koser oss mens bakke opp og bakke ned gjøres unna. Når vi er hjemme igjen har både viljen og humøret deres snudd til noe langt mer positivt enn før turen. Jeg setter meg ved symaskinen og fikser på noe klær og syr litt videre på noe putevar mens de gjør som de får beskjed om. Den ene gjør til og med flere småting uten å ha blitt spurt. Etter litt kommer han bort og spør om det er noe jeg trenger hjelp til og jeg sier en ting. Jeg ser han tenker og så går han sin vei og gjør noe annet. Jeg fortsetter med mitt men spør etter fem minutter om jeg får hjelp med den tingen eller ikke? Gutten ser på meg, han har sjekket ut hvordan det så ut på badet og sier: Det er ikke så skittent, jeg vasker det i morgen jeg. Så ser han på meg og sier: Jeg vet du synes det er litt støv der, men det er egentlig ikke det. Jeg smiler for meg selv og lar det være, for det er ikke nødvendig før i morgen, så han har rett.

 Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rom. 12:2)

Jeg smiler over det hele mens jeg noen timer senere skal inn og se til verdens to skjønneste gutter som har bestemt seg for å sove sammen den natten. Jeg tenker at vi er litt lik dem. Noen ganger litt vrange og går egne veier og gjør hva vi har lyst til i stede for å følge de reglene Gud har satt, som de gjorde da jeg var avgårde og rett etter hjemkomsten min. Det er kjekkere å bestemme selv. Og Gud kan måtte bli litt streng overfor oss og si at nå hører du etter og gjør som jeg har sagt. Men selv om Gud er fast og streng mot oss, lar han ikke det komme i veien for å dele fellesskap med oss. Vi får oppleve nåde og godhet når vi tar tid sammen, og det motiverer oss til å ville gjøre de gode tingene. Akkurat som guttene som var mer villige til både å høre etter og å frivillig hjelpe til etter vår lille tur sammen. Når jeg åpner døra kommer sangstrofen om at den Hellige Ånd vil hjelpe oss å bli mer lik Jesus og til å gjøre hva Gud vil vi skal. Og jeg må smile, for så passende etter hva jeg hadde tenkt på! Sånn er det… Gud er både fast og mild mot oss og han har gitt oss den Hellige Ånd for å hjelpe oss å gjøre hva som er rett, samtidig som vi blir mer likedannet Jesus.

 Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene. (Sak. 4:6)