Jeg skal være helt ærlig med dere å si at denne uka har jeg kjent mye på både smålighet og det å være liten og føle seg mislykket. De henger sammen, selv om vi kanskje ikke alltid ser det. Men når vi er smålige i forhold til andre så er det enten fordi vi har dårlig selvbilde eller fordi vi selv vil ha hva andre har. I mitt tilfelle, begge deler.

Jeg er blitt spurt av ett par stykker om ikke jeg vil støtte tjenesten som en kjenning står i, og han har virkelig en gudgitt gave innen sitt område, men jeg har ikke. Fordi jeg har kjent på smålighet og følelsen av å bli oversett og ikke verdsatt. Jeg vet også at enkelte da tenker automatisk: Da må du jo støtte ham for å ta knekken på den småligheten du sier du har. Og det høres fint ut, men vil det at jeg støtter ham gjøre min innside ren og hel igjen? Vil det at jeg støtter ham fikse mitt egentlige problem? Det ville ikke, det ville bare vært å sette plaster på et sår som trenger grundig rens.

Jeg har mange ganger følt at hva jeg gjør er lite, smått og ubetydelig og for meg er dette en tilbakevendende kamp. Det er få som står opp og gir gode tilbakemeldinger offentlig og når jeg da opplever hva jeg gjorde denne uka, at mennesker som har kjent til min skriving i ett tiår og aldri har sagt noe positivt, er så raskt ute med ikke bare å løfte opp men også løfte frem denne broderens nye tjeneste, da kjente jeg skuffelse, sårhet og smålighet grep meg. Og jeg er ikke interessert i å plastre det bort, jeg vil fjerne roten til den betennelse som er i det sår jeg har.

Jeg har så lenge jeg kan huske båret med meg en usikkerhet om egen verdi og viktighet. Jeg vet at jeg har flere mennesker rundt meg som er glad i meg, men jeg sliter med å føle det slik. Jeg har selvtillit, men selvbildet er ganske skrantende. Når jeg får ei uke der formen er dårlig og det i tillegg kommer slike ting, da forsvinner mitt forsvar og jeg kjenner det meste treffe dypt i hjertet. Og tankene om at jeg bare kan gi opp, bare kan la være å prøve å hjelpe fordi alt bare ramler sammen og blir enten veldig lite eller ingenting, er mange og sterke. Og jeg vet at nå er det ikke tiden til å ta avgjørelser i det hele tatt fordi de da ville vært basert på mine sår og ikke på hva Gud ønsker.

Jeg ønsker mest av alt å leve et liv som gleder Gud og som er til hjelp for andre, men i tunge tider blir det litt tøft. For, det er liksom ingen som kommer å klapper deg på skuldra og sier: Jeg er så stolt av deg! Du kom gjennom denne dagen også! Fantastisk gjort! og det er mange ganger det eneste (utenom middag, litt husarbeid og litt snakk med gutta) som jeg kan vise til- jeg kom igjennom enda en dag. Jeg overlevde, men jeg ønsker å leve (standarduttrykk ift ME er: Det tar ikke livet av deg, det tar livet fra deg).

Småligheten kommer når jeg står oppi tider der jeg prøver mitt beste men ser lite skjer og så opplever at andre både roses i skyene, løftes fram eller opplever den ene velsignelse etter den andre. Da setter mitt såre ego inn og jeg må kjempe, for jeg ønsker virkelig å støtte og oppmuntre andre, men jeg vet at det beste er å ta tak i hva som rører seg i eget hjerte før jeg gjør det- for da kan jeg gjøre det helhjertet, som en kjærlighetshandling, og ikke bare fordi det er riktig, som en plikthandling.

Vi er flinke til å bare sette plaster på de sår som plutselig dukker opp, men kanskje vi skulle la de såre og vonde følelsene få jobbe litt mer? Gi dem tid og samtidig søke Gud både for visdom og legedom. Er vi villige til å gå inn i en periode med dyprens, i stede for å bare plastre over, så vil vi komme ut som helere mennesker. Behagelig er det langt fra, men du hvor herlig når den dag kommer når Gud lar sin olje salve våre indre sår og han bringer legedom til vårt hjerte og vår sjel. Jeg vil heller tåle den smerten det er å stå i den kampen som raser fram til Gud sender sitt ord og leger meg enn å bare plastre over mine kjødelige svakheter og fortsette som ingen ting har skjedd.

Når slike uker som dette kommer da kjenner jeg virkelig at jeg blir prøvd på hva jeg egentlig vil: Vil jeg daglig ta opp mitt kors? Vil jeg daglig dø fra selvet? Vil jeg virkelig? Jeg vet hva jeg vil, jeg vil ære Gud med mitt liv og det betyr også at jeg ønsker død over småligheten som råder i meg, og en dødsprosess kan være smertefull, men nytt liv vil gjenoppstå når Guds tid for det er der.

Tittelen er ei linje fra en film jeg så hvor det ble kommentert at den andre lagde så fine gaveinnpakninger. Men jeg ble tenkende helt annerledes på det jeg, for jeg tenkte at jeg gleder meg til den dagen både min innpakning forsvinner og også, den dag vi skal få se Gud som han virkelig er.

Vi vet at vi skal forvandles, men ikke hvordan vi skal bli. Jeg vet bare at det vil bli bra og at det er noe jeg ser fram mot. Jeg er inni mellom ganske lei av den innpakningen jeg har fått og de dagene kan det være vanskelig å se med forventning, glede og håp mot den dag vi hentes hjem. Herliggjørelsen og forvandlingen vi skal motta er virkelig, men det kan være vanskelig å holde fast ved når livet er tungt. Når ei uke føles som mange måneder er det ikke lett å svelge at den tid vi opplever prøvelser her på jord er kort i evighetsperspektiv, for det føles så langvarig ut. Og helt ærlig, ord om at vår tid i prøvelse er kort og at prøvelsene er lette i forhold til den herlighet vi skal oppleve, kan noen ganger tynge mer enn de løfter opp. Likevel er det viktig at vi holder fast på denne sannheten og at vi velger å se med håp og glede mot den dag. Ikke bare skal vi bli fridd fra hva som binder oss, men vi skal også få se Gud som han er.

Det er så mye mysterium rundt de åndelige og himmelske ting, men vi bruker ikke alltid så mye tid til å forundre og undre oss over det. Men alt er på en måte svøpt inn og vi ser bare glimt av hva som venter oss. Slik er det med Gud også, vi får se litt, men ikke mer enn et glimt, men de glimtene kan skinne et lys og bringe et håp som menneskelige ord ikke kan forklare.

Som det er med gaver hvor det kommer en liten revne i innpakningen og vi ser litt av hva som gjemmer seg, er det noen ganger med Gud og de himmelske ting også. I et lite øyeblikk revner litt av innpakningen rundt Gud og vi får et himmelsk lys over hvem Gud er og vi får se en liten flik mer av hva han har gjort for oss og vil være for oss. Stunder der himmelen bryter igjennom på jord, og i våre hjerter, og etterlater både visshet om at vi er sett og elsket, gir håp og glede for fremtiden og viser oss at nåde og tilgivelse er vårt i Jesus Kristus.

Jeg gleder meg til den dag vi skal se Gud som han virkelig er, det er egentlig ikke noe jeg ønsker mer enn det, men mens jeg venter så håper jeg at når min innpakning får sine revner er det Guds nåde, godhet og sannhet som skinner igjennom sprekkene og som mennesker ser.

Innpakningen kan være fin som bare det, men den er bare midlertidig og det er faktisk hva som er gjemt inni som er det viktigste.

For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram. Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv. Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel. Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den.
For vi vet at han som reiste opp Herren Jesus, han skal også reise oss opp sammen med ham og føre oss fram sammen med dere.

2. Kor. 4,6-10,14

Startskuddet for påmelding til årets adventskalender er gått, trykk på bildet hvis du vil lese mer.

Jeg satt å skrev i går kveld på hva jeg tenkte skulle bli dagens innlegg på denne bloggen, men da jeg skulle planlegge det for posting oppdaget jeg at jeg satt å skrev på feil blogg. Ja ja, tenkte jeg og trykket bare publiser, og dere som kun leser denne bloggen får bare en lenke til det innlegget.

Ønsker dere alle en god ny uke, og husk:
Gud er trofast og god, også om du ikke merker det eller føler det.
Guds fred og velsignelse,
Cecilie