Ja, folket mitt er dårer, de kjenner meg ikke. De er tåpelige barn uten innsikt.
De er flinke til å gjøre ondt, men kan ikke gjøre godt. (Jer. 4:22, egen understrekning)

Da jeg leste dette verset minnet det meg øyeblikkelig på faren ved å for det meste kun ta til seg hva andre sier eller skriver (NB! Gjelder også hva du leser her på bloggen!), og ikke bruke tid selv til å bli kjent med Gud. Jeremia har snakket mye om at hele folket, fra topp til bunn, er på ville veier. Og at det også er falsk forkynnelse om fred og ingen fare selv om hele folket er på avveier og langt borte fra Gud.

Hvis vi ikke vet hva Gud sier er godt og vondt, hvordan kan vi da ta valg som er gode? Hvis vi ikke leser Guds Ord selv, hvordan kan vi da vite at hva andre sier er riktig? Og viktigst, kan vi stole på at hva andre sier er godt og sant, virkelig er det?

Hvis vi skal leve nær Gud er det viktig at vi utvikler det personlige forholdet til ham, og det kan vi ikke gjøre gjennom andre, vi må selv sette av tid og lese Bibelen, være stille innenfor Gud og søke Gud for svar på våre spørsmål. Det er ikke de andres forhold til Gud som bærer meg gjennom de vanskelige tidene og istandsetter meg til gode valg, det er mitt eget personlige forhold med Herren.

Det er akkurat med Gud som med mennesker. Jeg kan høre andre snakke om et menneske og jeg kan se på hvordan dette mennesket gjør ting, men hvis jeg aldri snakker med vedkommende, kan jeg da si at jeg kjenner ham/henne? Jeg kjenner til mennesket, men jeg kjenner ikke mennesket. Slik er det med Gud også. Skal vi bli kjent med Gud så må vi bruke tid sammen med ham, også alene. Og dette gjør vi ved å sette av tid til å lese hans ord, tid til å prise og takke ham, tid til å gi våre hjertesukk og bønner til ham og tid til å være stille.

Min sønn, om du tar imot mine ord og gjemmer budene mine hos deg så ditt øre lytter til visdom, og du åpner hjertet for forstand, ja, om du kaller på innsikt og roper høyt etter forstand, om du søker etter den som etter sølv, leter som etter en skatt, da skal du lære å frykte Herren, finne ut hva det er å kjenne Gud.
(Ordspr. 2:1-5)

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rom. 12:2)

I helga hadde jeg en prat med yngstegutten som satte sine spor. Jeg må ærlig innrømme at jeg er stolt av karen og beundrer den visdom og gudsfrykt han viser. Det kom plutselig fra den unge karen at de i klassen hans syntes det var rart at han ikke ville ha kjæreste. Jeg svarer at selv om det ikke er unormalt i denne verden (7.klassing) så er det faktisk unormalt i Gud sitt rike. Du vet jo også hva mange synes er greit, ikke er det i følge Guds ord, sier jeg videre. Jo, han vet det og nevner noen andre ting. Det stemmer, sier jeg, mange synes de tingene er greit, men Gud sier at det ikke er. Og du vet allerede at det vil komme opp ting der du må velge hva du vil tro, mene og gjøre, om det skal være slik andre gjør eller om det skal være slik Gud vil.

Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. (1.Pet.1:15)

Jeg forteller at på Jesu sin tid var det flere som var mer opptatt av hva mennesker mente om dem enn hva Gud mente om dem, de ville heller gjøre det som fikk mennesker til å like dem enn hva som Gud ville like. Og det er her vi blir prøvd, på om vi vil velge Guds vei eller menneskers vei. Guds frykt eller menneskefrykt. Den unge karen er ikke i tvil om hva han vil velge, han vil heller følge Guds vei og miste venner eller å gjøre som alle andre for å være «kul». Og dette står det stor respekt av. Han har allerede, til tross for sin unge alder, valgt å holde seg borte fra gutter som han ikke liker oppførselen på eller språket til, og det koster. Det betyr at det er ikke så mange igjen som han trives sammen med og kan «henge» sammen med. Det betyr at han tidvis kjenner på utenforskap, på det å være alene og ikke ha så mange å ringe, men han vil heller dette enn å bevitne dårlig oppførsel eller høre stygt prat. Og dette er valg han har tatt selv, ikke noe han er pålagt fra min side.

Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef. 5:10-11)

Skikk dere ikke lik denne verden oppfordrer Guds Ord oss til og det står også at vi er kalt til å være et hellig folk. Vi skal ikke ligne alle andre, vi skal skille oss ut i hvordan vi lever, tenker og snakker- og det kan komme til å koste oss. Å virkelig leve i overensstemmelse med Guds ord betyr at vi kan ikke være med på alt hva andre gjør, det betyr at vi ser og hører ikke på alt det andre gjør, det betyr at vi prioriterer tid, ressurser og verdier på en måte som ikke bare gleder oss, men som også hjelper flere. Vi skal ikke være lik alle andre, vi skal skille oss ut fra mengden og være lys og salt i denne verden. Det vil bety motgang og motstand, men i de ting er Gud med og gir oss styrke, mot og nåde til å stå fast.

Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg. For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden. For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid. (1. Joh. 2:15-17)

Jeg bestemte meg for å åpne Bibelen og lese det første understrekte verset jeg så. Det er alltid en liten spenning knyttet til hva det blir, og jeg må si at det ble absolutt ikke som ventet for hva jeg leste var: «Vik bak meg Satan», jeg smilte og ristet litt på hodet før jeg leste videre: «Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (Mark. 8:33)

Det er vers ikke så mange av oss identifiserer oss med, men jeg må si at første tanke som slo meg var «Gi meg et hjerte som lengter etter å bli enda mer lik deg Jesus.» Jeg vil jo bli mer lik Jesus, jeg vil leve et liv som behager Gud, men jeg skal ærlig innrømme at det tidvis er en ganske kraftig kamp som foregår inni meg.

Jeg kan føle for enklere dager, for å ikke være så bestemt på å velge rett fremfor lett, på å ikke være så bestemt på tilgivelse i stede for bitterhet. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært enklere å bare frest ut de følelsene og ordene som er inni meg, i stede for å sukke til Gud om hjelp til å bli fri fra sinne, frustrasjon og sår… Det gamle mennesket som vi bærer med oss har en forkjærlighet for det enkle og godtfølendes, men det er ikke alltid Guds vilje og vei for oss (kanskje heller sjeldent?)

I mitt indre er det en kamp mellom det pånyfødte mennesket og det gamle mennesket som er underlagt syndenaturen, og jeg vet at selv om jeg må stå opp og velge riktig, så er jeg også avhengig av Jesus. Jeg har ikke den kraft jeg trenger for å vinne kampen, jeg trenger Guds kraft. Jeg har heller ikke alltid viljen til å velge rett, og ber Gud skape i meg både viljen og evnen til å virke etter hans gode behag. Jeg trenger å fylles av Guds ord så mitt indre mennesket får mat og styrke til å fortsette kampen og jeg trenger at Gud forandrer meg fra innsiden og ut. Jeg vet at når Guds ord og kraft får virke i meg, så vil jeg forandres litt etter litt, og ved at jeg lar Jesus vinne skikkelse i meg, så bringes også Gud ære og pris. Er det noe jeg ikke liker tanken på er det at jeg med mitt liv og mine ord skulle bringe skam og vanære over Gud og hans ord…

Jeg er nok ikke hva som betegnes som en eldre kvinne (hvis ikke det er et barn du spør da), men det er noen vers skrevet til eldre kvinner jeg har tenkt litt over denne dagen. Fra Titus kap 2.3-5 (egen understrekning)

På samme måte skal eldre kvinner oppføre seg slik det sømmer seg for de hellige. De skal ikke fare med sladder eller være avhengige av mye vin, men være gode eksempler, så de kan lære de unge kvinnene å elske mann og barn, leve forstandig og rent, ta ansvar for hjemmet og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet.

Det er de linjene som er understreket som kom opp i tankene da jeg leste «Vik bak meg Satan! Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» Hvis ikke jeg lever et liv som sømmer seg for de hellige, så vil jeg leve et liv etter egne lyster og ønsker, og gjør jeg det vil jeg føre skam og spott over Gud og hans ord ved min dobbelthet. Og vi vet selv hvordan vi reagerer på mennesker som sier noe og lever noe helt annet, vi liker det ikke- og hvis de i tillegg kaller seg kristne så kommer fort tankene og ordene: Og han/hun er/kaller seg en kristen? Det er ikke et uttrykk som bringer ære til Gud og hans ord, tvert i mot det motsatte. Og der ønsker jeg ikke være, jeg ønsker ikke leve mest for meg selv og egen vinning, jeg ønsker å leve for at Gud skal æres og gjøres kjent gjennom mine ord og mitt liv. Og for å klare det må jeg ha tanke for hva Gud vil og ikke hva jeg selv vil, og derfor er min bønn: Gjør meg mer lik deg Jesus.

Den vise kvinne bygger sitt hus, den dumme river det ned med egne hender. (Ordsp. 14:1)

En dose ærlighet: Onsdag var en dårlig dag for min del, og når jeg har dårlige dager passer det lite at det kommer rasende inn med uventede utfordringer og annet. Og jeg feilet stort… Det var greit nok med de første to-tre tingene som kom, men når det deretter fortsatt så var jeg langt forbi tomgang da en av guttene plutselig ringte. Og omtenksomme og tålmodige (ehh) meg gikk rett i fella. Jeg ble selvisk og jeg svarte og snakket på en måte som ikke var fruktbar i det hele tatt. Jo, det var helt greit at jeg satte fingeren på det ene temaet vi snakket om, men ikke at jeg var grinete og kjeftete mens jeg gjorde det. Jeg ble frustrert og dampen som skulle vært sluppet ut i bønn til Gud, ble frest ut over guttungen. Jeg endte med den svært koselige og effektive: Hadde du bare gjort som jeg sa så hadde du sluppet å høre på maset mitt! (noen som kjenner seg igjen?)

Det er helt greit å reagere på ting, men vi må lære oss å håndtere utfordringer og annet på en mer grasiøs og nådig måte enn vi mange ganger gjør. Jeg havnet der at jeg begynte med å forsvare meg selv; Ja, men… hadde bare… og de tankene kvernet inni meg sammen med frustrasjon og oppgitthet helt til linjen: «Verdt å komme hjem til» stod foran meg. Da slo det ned i meg: For det første: Min oppførsel var synd (tilgi meg Gud og hjelp meg), og for det andre: Synes virkelig gutten min at det er greit å komme hjem etter en slik overhøvling som han fikk? Jeg tror ikke det…

En mann kan synes at hans ferd er ren, men Herren prøver tankene.
– Ordspr. 16:2

Hva jeg sa og hvordan jeg oppførte meg vil ikke få ham til å holde seg borte, men han vil heller ikke at den samme sterke følelsen av at jeg er verdt å komme hjem til, for hvem vil egentlig hjem hvis de vet en sur og irritert mamma er det første de møter? Ikke mange…

Og det tok meg videre til hvordan jeg snakker og behandler barna mine, gjør jeg det på en slik måte at de sukker over tanken på å komme hjem eller på en slik måte at de synes det er greit å komme hjem?

Hvis du er gift, synes den du er gift med at det er greit å komme hjem til deg? Er du en slik som gir litt omsorg og kjærlighet når de kommer hjem eller overlesser du dem med skuffelser og utfordringer før de får hengt opp jakka? Behandler du ektefellen din med respekt, nåde og uselvisk kjærlighet eller krever du din rett og blir sur hvis ting ikke blir som du mener og vil?

Vi må skape et hjem som er så raust, trygt og varmt at de vi bor sammen med synes det er godt å komme hjem, de må synes at vi er verdt å komme hjem til. Det betyr ikke at vi skal unngå å ta opp vanskelige og utfordrende ting, men vi gjør det når vi har krefter og det er passende tid. Det betyr ikke heller at vi ikke kan bli sinte, frustrerte og trø feil, men vi legger oss flate og innrømmer at jeg feilet, kan du tilgi meg? Vi må huske at vi ikke er kalt til å herske over ektefeller eller barn, men til å gi av vårt liv inn i deres liv og med kjærlighet, nåde og en diger dose tålmodighet skape et hjem de føler det er verdt å komme hjem til. Skal vi klare dette må selviskhet og annet fly og vi må trygle Gud om kraft, styrke, visdom, nåde og mye annet for å stå som trygge klipper, gode støttespillere og barmhjertige medvandrere for våre kjære.