Jesu inkarnasjon

av

Født for et kors

Ute ligger snøen og kuldegradene rår, i stua er det knirk i vedovnen og oransje lys som forteller at det varmes opp. Jeg stod og kikket på om vi hadde fått strødd nok, for i morgen snur det og blir betraktelig mildere en periode. Vendepunktet nærmer seg, er tanken som slo meg, og det tok tankene videre til at slik var det da Jesus ble født, vendepunktet for historien nærmer seg.

Jeg har i mange år frustrert meg over julemøter med fokus på… vel, jul. Dette er ei tid av året der mange som ellers aldri stikker nesa innom ei kirkedør eller ei menighetsdør plutselig er der. Det som blir tilbydd er ofte fint og sant, men hvor ofte pekes det på at Jesu fødsel må ses i sammenheng med langfredag? Hvis ikke Jesus hadde kommet for korset så kunne ikke englene forkynt den store glede om at en frelser er født og om fred på jord, da måtte de fortalt om det gode eksempel som kom til mennesker som viser oss hvordan vi skal leve. Og hadde det vært det eneste som skjedde, så hadde det ikke hjulpet menneskene det spøtt i vårt forhold til Gud.

Vi trengte en frelser som ikke bare var et godt eksempel, men en som levde det liv vi ikke klarer, en som frivillig tok på seg straffen for våre overtredelser, en som overvant djevelen med sin renhet og hellighet. En som ikke bare var villig til å fornedre seg selv og bli menneske, men som fortsatte å fornedre seg som menneske helt til det ytterste punkt, helt til å gi opp sitt eget liv. Det eneste menneske i hele historien som aldri har trengt å dø, døde frivillig for at vi skulle få liv. Det er en sannhet som er overveldende stor og underbar.

Jesus skal han kalles fordi han skal frelse sitt folk fra deres synder, sa engelen til Josef (Matt.1.21). Allerede før han er født får vi aningen om at han er kommet for å dø. Loven sier at den som synder må dø (2.Mos.32.33, 5.Mos.24.16), og derfor måtte også Messias- eller Kristus- lide døden for de han skulle frelse, han måtte stå i deres sted (Jes.53,6). Han er Immanuel, Gud med oss (Jes.7.14, Matt.1.23), Gud selv har kommet til oss og slått opp sitt telt iblant oss (Joh.1.14). Han er fortsatt hva han var- Gud- men er også blitt noe han ikke var- menneske.

Mennesker opphøyer seg selv og tar den plass de ikke er skapt for ved å ta kontroll og være egne herrer. Gud nedverdiger seg selv og bli menneske. Mennesket synder og bringer død over seg selv, Gud dør for å bringe mennesker liv. Mennesket skaper fiendskap mellom seg og Gud, Gud kommer for å gjenopprette hva vi ødela. Synderen som skulle båret straffen, blir satt fri fordi Gud selv tok straffen på seg. Hvilken underbar, barmhjertig og kjærlig Gud vi har- som elsker oss så mye at han ikke vil la oss gå fortapt, men legger av seg sin herlighetens kongekrone og kommer til jord for å bære en tornekrone.

La oss i våre egne stunder med Ordet og juletankene ikke glemme at Jesus kom for langfredag, og la oss be- og selv gjøre vårt beste- for at andre også skal huske og høre dette.

av

Hvorfor ble Guds Sønn menneske?

Vi er ganske nonchalante* når det gjelder julens budskap. Det er ikke bare ikke-kristne som har et overfladisk forhold til julens budskap om frelse og fred, også mange kristne. Kanskje fordi vi kjenner det så godt? Kanskje fordi vi ikke er vant med å høre dypere gjennomganger? Kanskje fordi vi vil ha det enkelt? Eller kanskje fordi vi aldri er lært annet? Og en av årsakene til det tror jeg er at vi har et lavt bilde av Gud, et opphøyd bilde av mennesket og dermed et forvrengt bilde av synd, noe som igjen fører til en forenklet forståelse av frelsesverket. Dette er ting jeg har gått og tenkt over etter at jeg leste en kommentar på versene da Josef fikk høre barnets navn: Jesus, fordi han skal frelse sitt folk fra deres synder og Immanuel, Gud med oss (Matt.1.18-25). For hvorfor måtte Guds Sønn bli menneske? Kunne ikke bare Gud ha tilgitt oss sånn helt uten videre? Måtte det så drastiske tiltak til?

Hvem er Gud i forhold til oss mennesker? Vi vet Han er skaper og opprettholder, konge og dommer og mye mer. Våre ord sier at han er ganske mye større- ja uendelig mye større- enn oss, men hva med hjertene? Er Gud, i våre hjerter, den allmektige, hellige Gud som bor i lys der ingen kan komme? Er han så hellig og fryktinngytende at vi hadde gått i oppløsning av kun et lite glimt? Vi tror ofte på en Gud som er mye mindre enn hva Bibelen forteller oss. Samtidig har vi gitt mennesket en høyere status enn Guds Ord gjør. Bibelen setter mennesket som Guds ypperste skaperverk og i en særstilling, det er ikke det jeg sikter til, men det at vi glemmer at vi er støv, og i forhold til Gud mindre enn et sandkorn. Det er ikke bare en avstand mellom Gud og oss som er som en rundtur rundt kloden, det er en uendelig evighet av avstand mellom oss, mellom Hans opphøydhet og hellighet og vår ubetydelighet og synd.

Det at vi har betraktelig lavere ærefrykt og forståelse av Gud, sammen med en opphøyd forståelse av mennesker gjør at vi har en mer likegyldig forståelse av synd. Synd er ikke forræderi og opprør mot den Allmektige, det er små feilsteg vi tar og noen skjevheter i vår person, men så ille er det da ikke. Og det sier seg at vi dermed vil ha et ganske forenklet syn på hva frelse er og hva det krevdes for at vi skulle kunne bli frelst. Vi har lett for å ta frelse og nåde som selvfølgeligheter, men det er ikke det. Det er enklere for meg å betale hele den norske stats årsbudsjett med uføretrygda mi (noe som sier seg er totalt umulig) enn det er å dekke opp min syndeskyld, og det fordi mine overtredelser er gjort av en patetisk skapning mot den allmektige og opphøyde Gud.

Gud kan ikke bare tilgi uten videre fordi han er helt annerledes enn vi. Han er ikke bare litt større, han er totalt annerledes. Han er Gud og det betyr også at han kan ikke fornekte seg selv, han må være seg selv tro i alt han er i alle ting og til alle tider. Han kan ikke se gjennom fingrene med synd fordi all synd er gjort mot ham og krever straff. Når vi synder mot mennesker, synder vi mot noen som er lik oss, men det er ikke tilfelle i forholdet mellom Gud og mennesker. Om jeg vanærer den norske konge grovt, så nytter det ikke at jeg beklager til naboens katt, det er kongen selv jeg står i stor gjeld til- og noe liknende, bare mye grovere, er det med vår syndeskyld overfor Gud. Vår skyld er så stor at vi aldri kan betale den selv, men- og det er en ubegripelig sannhet- Gud elsker oss så mye at for å gjenopprette hva vi ødela så gir han seg selv som sonoffer og mellommann slik at vi igjen kan oppleve fellesskapet med ham. Gud blir menneske for å få tilbake hva vi har kastet bort. Guds Sønn kommer til jord som menneske fordi det var den eneste mulige måte å frelse oss på som også var i samsvar med Guds hellige natur.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh.3.16)
Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. (1.Joh.4.9)

* Det Norske Akademis ordbok definerer nonchalant slik:  adjektiv ubekymret, likeglad, skjødesløs (overfor regler, skikk og bruk)

av

Mirakelbarnet

På ei tid der Israel hadde en av de særdeles dårlige kongene (Ahas) kommer det et løfte fra Gud gjennom profeten Jesaja; en jomfru skal bli med barn og føde en sønn, og han skal få navnet Immanuel (7,14). Profetien forteller at det en dag ville komme et menneske inn i verden på mirakuløst vis, men også at dette mennesket vil være Gud (noe navnet sier da det betyr «Gud med oss»).

Jomfrufødselen er Guds visdom i aksjon. Hadde Gud skapt Jesu menneskelige natur uten unnfangelse av en kjødelig mor, ville vi hatt problemer med å tro at han virkelig var menneske som oss. Hadde Gud brukt den ordinære unnfangelsesmetoden med mann og kvinne, ville det vært desto vanskeligere for oss å tro at Jesus virkelig er Gud. Jomfrufødselen blir med det et tegn både på Jesu menneskelige og hans gudommelige natur.*

Vi er så vante med å høre om jomfrufødsel at for mange er det ikke noe de tenker over, men dette er faktisk en av de kristne læresetningene som er viktig å holde fast i og som til stadighet møter motstand. Og kanskje er det ikke rart at den møter motstand? For fornuften er den ufornuftig og er det ikke fornuften og vår intellektuelle kapasitet vi ofte lener oss til? Å tro på jomfrufødsel krever faktisk… tro, og det en tro som bare Gud kan skjenke oss.

Det er viktig å holde fast på fordi det viser oss noe om Jesu to naturer. Jesus var menneske, men ikke bare det. Jesus var Gud, men ikke bare det. Han var Gud-mannen, sann Gud og sant menneske, og dette blir tydelig allerede fra unnfangelsen av. Maria får englebesøk og beskjed om at hun skal bli med barn, men hvordan skal det gå til når hun aldri har vært med en mann på det vis? Engelen forklarer at det vil skje ved Guds inngripen. Den Hellige Ånd skal komme over henne og den Høyestes kraft overskygge henne, og barnet som blir født skal være hellig og kalles Guds Sønn (Luk.1,35).

Hvordan Den Hellige Ånd tar av Maria og former til et foster, vet jeg ikke, men det betyr ikke at jeg ikke kan tro. Hvis Gud kan skape verden utav ingenting, kun ved sitt ord, så selvsagt kan han skape et menneske på dette vis. Maria var i ordets rette forstand mor til Jesus, men Josef var ikke hans far. Vi finner dette i ei setning i Markus 6 hvor Jesus blir avvist på sitt hjemsted og de sier; er ikke dette tømmermannen? Sønn av Maria og bror til… (v3). Hvis vi ikke kan tro på mirakelet som jomfrufødselen er, hvordan kan vi da tro på alle de andre mirakler vi leser om?

En av de ting som er viktig med jomfrufødselen er hvordan det viser at Jesus har to naturer- både den gudommelige og den menneskelige. Han er den evige, opphøyde, allmektige, hellige og rettferdige Gud som er over alt og alle og som styrer hver minste ting i universet og sørger for både rettferdige og urettferdige, men han er også menneske på ordentlig. Jesu menneskelige natur på jord var ikke annerledes enn vår, han var underlagt den svakhet og skrøpelighet som våre kropper er og han opplevde alle slags følelser og ble påvirket av varme, kulde, sult og slitenhet som oss. Hans natur som menneske var i alt- unntatt synd- lik vår.

Og slik måtte det være, vi trengte en som var både Gud og menneske for å frelse oss. Vi trengte en som var lik oss fordi dom og straff deles ut mot samme kjød/natur som det ble gjort i- og derfor måtte han som vår stedfortreder være lik oss. Samtidig måtte han være Gud for å ha den uendelige verdi som oversteg alle mennesker gjennom alle tider og være Gud for i det hele tatt å kunne klare å bære all vår synd, skam og dom. Men, og dette er viktig; Jesus hadde to naturer som var adskilt, de blandet seg ikke og ble til en. Men selv om han var både Gud og menneske, var de to på mystisk vis forbundet i et menneske. Et svakt bilde er vår kropp og sjel; de er to ulike deler av oss, men de to til sammen utgjør vår person. De er ulike, men de fungerer side om side. Årsaken til at det er et svakt bilde er bl.a. at mens vi har en sjel hadde Jesus to (litt flåsete forklart, men enkleste og tydeligste jeg kom på), han var Gud og menneske, men hvordan de to fungerte side om side inni en kropp og hvordan en av dem noen gang hadde framtrinn foran den andre, ikke vet jeg. Men uansett om det var de menneskelige eller gudommelige sider av Jesus som virket, så tilegnes det ham som en person. Jesus Kristus vår Herre.

* Tankerekken her er jeg takk skyldig Beeke/Smalley: Reformed Systematic Theology 2: 793-94 som igjen viser til Wayne Grudems Systematic Theology s530