hverdagsopplevelser

av

For evig og alltid

Det gikk opp et lys for meg her om dagen, og bare så det er sagt- det er ikke alltid positivt det. Det lyset som gikk opp for meg var oransje og sa EPC. Noen vil sikkert skjønne den med en gang, men for dere andre- det var da i displayet på bilen det lyste beskjed om at noe var feil med det elektroniske.

Dagen er absolutt ikke blitt som tenkt eller ønsket. Jeg liker best når jeg kan stå opp, fyre opp i vedovnen, sette på kaffe og sette meg med andaktsbøker og bibel, det ble det ikke i dag. Ikke bare var det bilen jeg måtte prøve å få kontrollert, men det var også tannlege å ringe pga henvisning til kirurg (ikke meg denne gangen) og en T-we boks som hadde bestemt seg for å ikke være på lag med verken oppdatering og min (i går) kveldsplan om å se en julefilm. Noen ganger føler jeg meg som dekoderen oppførte seg i går og i formiddag, det er en oppdatering- men den vil bare ikke installere seg og i stedet for å bare gå tilbake til det gamle, så fortsetter det å snurre rundt og rundt. Litt som de siste dagene, jeg kjenner noe ikke er ok i kroppen, men hodet finner ikke ut av det, og på toppen så får jeg i meg mat jeg visst ikke tålte lenger, og det gav økt utmattelse, tett bryst og pusteproblem og 3 tyngre dager. Hva er feil? Med meg, med T-we, med bilen…

Jeg skal innrømme at jeg har sett for meg en regning på endel tusen, noe som sikkert skjer, men ikke akkurat nå pga EPC. Jeg ringte et lokalt verksted og egentlig var det ikke helt tid, men han sa jeg kunne komme ned så han fikk lest av feilkoder og tatt en rask kikk. Mens jeg står der og venter så tenker jeg på at det viktigste er uforandret. Gud er den samme, hva Jesus gjorde er fortsatt like gyldig og Ånden er fortsatt med og vil gi hjelp gjennom alt, jeg trenger ikke å bekymre meg for alt som kan skje, men fokusere på Guds rike og hans rettferdighet. Gud vet hva jeg vil møte og han har lovet hjelp. Ett par minutter senere får jeg svar og akkurat nå trenger jeg ikke å gjøre noe. Jeg kan være heldig at det går seg til eller at det er en mindre feil, men også i verste fall turbo som må byttes. Den tid, den ting å stole på Gud for. Men gleden tok litt over inni meg da jeg spurte om regning og fikk beskjed om at det trengte jeg ikke å betale for, god jul. Takknemligheten steg endel hakk da gitt. At det plutselig begynte å skurre noe veldig i den ene bakbremsa på vei hjem er et problem for en annen gang…

Jesus, Frelser.
Immanuel, Gud med oss.

Det er enkelt å bli fokusert enten på evighet eller på hverdagen, men Jesus kom for å være lys og liv i begge deler. Vi er ikke bare på vei til den tid der vi skal se Jesus som han er og glede oss over at synden er borte og det ikke er tårer, sorg og smerte mer. Det er lett å henge fast i håpet om den gode evighet når dagene er vanskelig, og vi skal bruke det til å oppildne oss selv til å holde og stå fast. Men vi må heller ikke glemme at Jesus kom ikke bare for å føre oss til en evighet med Gud, men for å være delaktig i hele vårt liv. Jesus sa det selv, jeg er med dere alle dager. Evigheten er sikret, men det er også hverdagen.

Jesus kom som lys inn i vårt mørke, og han vil fortsette å lyse opp vår sti helt til vi er hjemme og alt er lyst. Jesus kom for å gjøre hva vi selv ikke kunne, leve rettferdige liv, og hver dag til vi er endelig hjemme, kan vi hvile i at slik som han tok våre synder på seg, får vi ha hans rettferdighet på oss. Jesus kom ikke først og fremst for å gjøre vårt jordiske liv bedre, men for å fri oss fra mørket og fra fangenskap og sette oss over i lysets rike. Himmelriket som er her, men enda ikke helt her.

Jesus kom ikke bare for å føre oss til Gud, men også Gud til oss. I Ham ser vi Gud og vi ser den Gud som elsker oss med en evig kjærlighet. Det er ikke en kjærlighet, en omsorg og en barmhjertighet som vi kun vil oppleve i evigheten, men også i hverdagen. Hva Jesus kom for gjelder for herlighet og for hverdag, for evighet og for alltid.

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.

Jesaja 9.6
av

Hverdagslykke

Sånn innimellom kommer de herligste og reneste øyeblikk av lykke over meg.

Som når en av guttene uventet sier «DU er den beste mamma som finnes»
eller gir en overraskende klem i forbifarten.

Som en uventet sms eller mail med gode ord,
eller en uventet telefon som igjen bringer en kjær stemme helt nær.

Som når fuglungen som kræsjet i vinduet igjen tar vingene fatt,
eller når man endelig kan vandre barbeint gjennom gresset igjen!

Som å sitte med kaffekoppen i verandadøråpningen en sen sommerkveld,
mens en svak bris stryker over håret og fuglekvitringen fyller lufta.

Lykkelige minutter som er som små pusterom der alt kjennes riktig og godt ut.
Øyeblikk der verden rundt stopper opp og gledefull fryd over å leve fyller hjertet.

Jeg vet aldri når de øyeblikkene inntreffer, de kommer like overraskende som den første isete morgenen på høsten. Plutselig så er de bare der, plutselig så er alt bare godt, plutselig… Øyeblikk jeg kan velge å nyte og glede meg over, eller la passere fordi jeg ikke tar tid til å stoppe opp å glede meg. Valget er mitt. Valget er ditt.

Men så er det en tanke som gjør at slike stunder kan ta pusten fra meg når jeg i ettertid tenker på dem, tenker på at der og da fikk jeg se et lite glimt av evigheten. Jeg fikk se og erfare litt av Guds fremtidige løfter. Og det… det gjør slike stunder så uendelig store og verdifulle. Jeg har fått et glimt av himmelen og jeg har fått en liten «smakebit» på den dag da alt skal være godt.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp. 21:4)

Har du tenkt på at de herlige stundene med hverdagslykke er en forsmak på hva vi har i vente?

av

Å kjempe for hellighet

Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren. (Heb. 12:14)

Har du hørt noe så uåndelig som å strebe og kjempe etter hellighet? Det er da ikke slik det skal være? Er det ikke nok å pugge noen utvalgte bibelvers og så sitere dem med jamne mellomrom slik at Gud må gjøre hva jeg sier?

Verset i hebreerbrevet sier faktisk at vi må legge inn en store dose arbeid og energi i det å jobbe på vår helliggjørelse. Hvis vi ønsker å se og erfare mer av Guds hellighet er dette noe vi ikke kommer utenom. Men hva slags arbeid og streben er det snakk om?

Vi kan med en gang slå fast at vi gjør ikke vårt beste for å oppnå pluss i boka til Gud slik at han til slutt må belønne oss med hva vi ønsker. Det ville vært lønn for utført arbeid og det er ikke den typen streben det er snakk om. Det er mer snakk om å velge å leve etter hvordan vi vet det skal og bør være, at vi gir vårt beste i gjerning, ord og oppførsel. Et enkelt eksempel:

Når noen for n’te gang sier noe negativt om oss og vi kjenner at det freser og koker på innsiden. Da roper vi til Gud om hjelp, vi teller til 50, vi svelger hardt, vi trekker pusten dypt og vi svarer så høflig og greit som vi kan. Vi tillater ikke oss selv å tenne i boks, ei heller å fyre av en lang rekker av karakteristikker og halvsannheter fordi vi føler for å forsvare oss. Vi gir vårt beste i å håndtere situasjonen på en gudfryktig, god og tjenelig måte. Det er å strebe etter hellighet.

Funker det alltid? Både ja og nei. Vi ser ikke alltid et synlig resultat i hvordan vi tenker og handler der og da, men det betyr ikke at det ikke skjer noe. Så: Nei, det gir ikke alltid umiddelbar effekt, men også ja fordi det vil skape en positiv endring i lengden. Ja, fordi vi velger å gi vårt beste i å håndtere situasjonen på en måte som ærer Gud og er god for andre og oss. Fortsetter vi slik vil vi se at ting gradvis endrer seg fordi Gud forvandler vår innside.

Det vi trenger en en dypere forståelse av at Gud ikke lar alt skje umiddelbart. Av en eller annen grunn er det ting vi står i og kjemper for og imot i lange tider før vi ser endringen komme. Det kan være frustrerende og vi kan føle at vi taper kampen. Men velger vi å ikke gi opp, vil vi se at det i rette tid skjer noe. Det som er saken (og som jeg glemmer litt for ofte) er: Når jeg ønsker å gjøre noe som er til behag for Gud og samtidig søker hans hjelp, så setter jeg min lit og tro til at Han hører meg og vil hjelpe meg. MEN: Min tillit er ikke bare for det eksakte øyeblikket, det er også for at Gud skal gjøre et verk på innsiden av meg i tiden foran. Jeg stoler på Guds hjelp og nåde for dagens der og da og jeg stoler på Guds nåde og hjelp for framtiden. Dagens nåde er hjelp i øyeblikket, framtidens nåde er hjelp til at min indre menneske forvandles, fornyes og styrkes litt etter litt.

Neste innlegg kommer onsdag 3. juli.
PS! Lenge siden du har sendt kort i posten til noen?

av

Jeg er liten nok til det jeg!

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil. 4:13)

For noen år siden da minsten var rett over 4 var vi ute en tur til et par onkler. Der er det ved enden av plenen en mur og det er rett over to meter ned. Den eldste som da var 6 hadde lyst å hoppe ned, men turte ikke, så han spurte om ikke minsten skulle? Og han hoppet. Jeg og onklen trodde ikke på dem da de sa at han hoppet og vi går bort til dem. Og tror du ikke den lille knerten hopper ned, fin svikt i beina og ruller seg rundt og spretter opp på beina igjen. Om vi også vil hoppe? Nei takk! Det innrømmer både jeg og onkelen at vi ikke tør eller vil. Og det sier størsten også, han tør hvertfall ikke! Da kommer det fra den på fire: Jeg er så liten jeg, det er derfor jeg kan klare det!

Bakvendt fornuft kan man kanskje si? Men her for noen dager siden kom denne episoden tilbake da samme gutt var i flyg, svev og salto. Nå er han noen år eldre, men motet til å utfordre kropp og omstendigheter er fortsatt der i stort mål.

Jeg er så liten at jeg får det til!

Tenk om vi tenkte slik i forhold til de ting Gud har kalt oss til? Jeg er så liten at dette vil gå bra! Gud har sagt at det avhenger ikke av mine evner og fantastiske formuleringer, det avhenger av at jeg lar Han få virke med sin nåde, kjærlighet og kraft gjennom meg. Om jeg føler jeg ikke klarer selv, så kan jeg stole på at Gud kan gjøre det igjennom meg. Jeg er kanskje liten og ikke helt på plass, jeg mangler kanskje papirer og rette kvalifikasjoner, men det er i menneskers øyne. Gud har kalt meg og dette er jeg liten nok til å klare! For alt makter jeg i ham som gjør meg sterk!

I min svakhet er Du sterk – Du er meg alltid nær
når avmakt lett meg fanger – Din allmakt gjør meg fri
Jeg intet har i verden – Du er mitt alt, min Gud
la Din styrke virke – gjennom dette svake kar
(sluttverset hentet fra i vår svakhet er han sterk)

av

En trofast hjelper i nøden

Kast din byrde på Herren, han vil sørge for deg!
Han lar aldri den rettferdige vakle. (Sal. 55:23)

En annerledes kvelds-lesing gav ettertanke som fortsatt  runger. Etter den utvalgte bibelhistorien var lest var det størsten som bladde for å finne hva han ville. Han er innom oljekrukka som ikke ble tom, men vil ikke lese den. Så kommer ett av flere gulløyeblikk (de kom på rad den kvelden).

Men mamma, det ligner på da vi hadde en melpose som ikke ble tom. Ja, det gjør det. Vi hadde handlet litt ekstra mel på høsten og det rakk til våren selv om vi bakte og bakte, det ble faktisk ikke tomt før vi kom økonomisk ovenpå igjen (noen titalls tusen i ekstra og uforutsette utgifter tar måneder å komme seg etter). Og i denne tiden hadde vi også ei Zaloflaske som ikke ble tom, forteller jeg. I 3 måneder stod den der med 3 cm såpe i, og selv om den ble brukt mange ganger daglig, var det fortsatt like mye. Vi snakket også om fryseren som ikke ble fylt på noe særlig men som likevel ikke ble tom, selv om det var oss, en nabo-familie og en singel nabo som spiste av den. Og om da vi en fredag i samme periode oppdaget av våren virkelig var her og gutta trengte lave sko for to uker siden. Den kvelden ble noen minnet om å hjelpe oss og lørdag morgen kunne vi gå å kjøpe sko til dem. Jeg vet hvem som gjorde det, det var pappa’n til Jesus, smiler eldsten. Småtten er like enig og også svært forbauset over den Zalo-flaska, går det virkelig ann? Ja, med Gud gjør det!

Det er så i tråd med hva jeg og minsten snakket om på ettermiddagen, at gjør vi hva vi kan vil Gud sørge for hva vi ikke kan. Kan jeg jobbe, men vil ikke, er det lite vits i å be Gud om mat på bordet. Kan jeg derimot ikke, fordi helsa ikke tillater det eller jeg ikke får jobb tross anstrengelser, er det selvsagt å tro Gud vil hjelpe.

Jeg skriver om det i forhold til økonomisk forsørgelse da det var det gutta og jeg snakket om, men det gjelder i forhold til det meste. Vil vi, men kan ikke i egen kraft, kan og skal vi stole på Guds hjelp. Om det er styrke til å møte frykt, mot til å gå til noen, hjelp til å tilgi,om vi trenger legedom og gjenopprettelse, uansett hva- Gud er mer enn villig til å hjelpe oss med hva vi enn møter.