Å velge rett ektefelle (1)

Et av de viktigste valgene vi tar i livet er hvem vi gifter oss med. Det er en avgjørelse som ikke bør tas kun utfra fra hva man føler, kunne tenke seg og har lyst til, men den bør i stor grad være basert på vår overgivelse til Gud.

Jeg har fått lov av yngstegutten min å dele hva han tenker om denne saken, og hvis du tror at det ikke er visdom å hente fra en pjokk på 12, så anbefaler jeg deg å lese videre.

Vi var på vei for å bade og fiske da vi begynte å snakke om hvem i familien sin tur det var til å gifte seg neste gang. Jeg sier for fleip at om 3 1/2 år er det storebror min, så 1 3/4 etter på der eldstegutten min og så rett under året senere yngstegutten min. Og slik må det være hvis det skal passe inn, for 14 år etter jeg giftet meg så giftet yngstebror min seg og 7 år etter der mellomste bror. Eldsten min er ikke enig i at han skal gifte seg så tidlig og så kommer det at yngsten vil jo ikke være gammel nok en gang. Og jeg sier på fleip at det er ikke noe problem, vi søker bare fylkesmannen. Da kommer det fra yngsten at nei, han skal ikke gifte seg som 17-åring! Men hva hvis det kommer ei harli fin ei som vil gifte seg med deg da? sier jeg med glimt i øyet. Og da kommer det: Det holder ikke at hun er bare fin, hun må også ha samme tro. Og så må hun være snill. Og jeg tenker: Hørte jeg nettopp dette? 12-åringen min satte som viktigste krav at den han skal gifte seg med må ha samme tro? WOW!

Hva er det så å ha samme tro? Er det nok at noen sier de er kristne? Yngstegutten min skal få lov å fortsette. Det er flere ganger de siste par årene at han har kommet hjem og fortalt hva andre har gjort og sagt etterfulgt av: «Jeg skjønner ikke hvordan han kan si sånne ting og tøyse sånn om Gud? Han som kaller seg kristen og går i menighet og alt. Og så sier de ting til de med annen hudfarge som ikke er fint… jeg skjønner ikke hvordan de som skal være kristne kan gjøre sånt?».

For yngstegutten min er ikke tro noe du sier du har, det er noe du viser gjennom måten du snakker og lever på. Du skal ikke snakke respektløst om Gud, du skal ikke mobbe og erte andre, du skal gi hvis du har mer enn du trenger, du skal gjøre de ting Gud sier er riktig selv om det ikke alltid er lett. For ham er tro levd liv og ikke talte ord. Og jeg vet at det var dette han siktet til da han også sa at den han skal gifte seg med må ha samme tro.

Skal vi leve i lydighet mot Guds ord så er det ikke greit å gifte seg med noen som ikke er frelst. Det er heller ikke greit å bare godta at noen kaller seg kristne, vi har et personlig ansvar for å sjekke at hva de sier stemmer med hvordan de lever. Hvis ikke de lever etter Guds ord, så nytter det lite at de har satt merkelappen «kristen» på seg selv.

Jeg lar det være med guttungens visdom for denne gangen, vi skal en dag snart gå litt mer inn på hva Guds Ord sier om hvem vi kan gifte oss med og ikke.

Styrk vår tro Gud!

«Om det er mulig for meg? spurte Jesus. Alt er mulig for den som tror.» (Mark. 9:23)

Etter at Jesus har vært på fjellet der Peter, Jakob og Johannes så hans herlighet og at han snakket med Moses og Elia, kommer de tilbake til de andre disiplene som er omgitt av en folkemengde. I denne mengden finner vi også en far som er dypt fortvilet og i nød for sin sønn som er plaget av en ond ånd. Jesus spør faren ut om situasjonen og faren forklarer og avslutter med: «Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» (v22)

Før vi fortsetter så ber jeg deg om å igjen lese verset helt i starten. Hvem sier det verset at skal ha troen? Er det faren som skal tro eller er det Jesus? Jeg har alltid satt alt i sammenheng med farens påfølgende, «jeg tror, hjelp meg i min vantro», men denne gangen stoppet jeg opp og leste flere ganger mens jeg tenkte: Sier Jesus egentlig det jeg leser? Sier Jesus at det er hans tro som skal hjelpe gutten? Er det virkelig det han sier?

Vi vet at det flere steder i Guds Ord står at vi må ha tro og at den som tviler ikke kan vente seg svar fra Gud.

Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham. (Heb. 11:6)

Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, splittet som han er, og ustø i all sin ferd. (Jak. 1:6-8)

Er vi ærlige så finnes det mange ganger der vi har latt være å be Gud om hjelp fordi vi har kjent på tvil i våre hjerter. Vi klarer bare ikke tro helt at Gud vil og kan gjøre hva vi ønsker å be ham om å gjøre, og derfor lar vi være å be. For hvis vi tviler, hvorfor skal vi da be?

Men det er ett par ting vi ofte glemmer i denne sammenhengen og den første er at Gud faktisk kan. Det er dette som settes fokus på i Jesus sitt svar til faren: «Om det er mulig for meg? Alt er mulig for den som tror!» Jesus visste at det var kraft til å sette gutten fri og han visste at det var etter Fars vilje og hjerte å hjelpe denne familien. Var dette for vanskelig for himmelens og jordens skaper? Nei, langt i fra!

Det andre vi glemmer er at troen faktisk er en gave. Vi kan ikke presse fram en sterkere tro eller bestemme oss for å tro sterkere og mer overgitt. Tro er en gave gitt oss fra Gud. En gave, noe vi ikke kan prestere eller produsere fram i egen kraft. Derfor er faren sitt svar så utrolig passende: Jeg tror, hjelp meg i min vantro. Han sier som vi ofte gjør, jeg tror at du er Guds Sønn og at du kan, men samtidig så kjenner jeg på tvil i mitt hjerte. Hjelp meg Jesus.

Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham. (Rom. 12:3)

Ofte er det beste vi kan gjøre når vi opplever situasjoner der vi ikke klarer å tro 100  % på Gud å si som faren: Jeg tror, hjelp meg i min vantro. At samtidig som vi sier at jeg tror du kan Gud, så er det fortsatt tvil i mitt hjerte fordi min tro enda ikke er sterk nok til å fullt og helt gripe dette, så Gud, hjelp meg og også, styrk min tro.

Ikke la tvil i hjertet hindre deg fra å søke Gud eller å be ham om hjelp. Vi har alle et visst mål tro og vi opplever alle situasjoner som krever større mål tro enn vi har. I de situasjoner skal vi ikke trekke oss tilbake, men vi søker Gud og vi ber om både sterkere tro og hjelp. Om vi ikke helt klarer å tro for den situasjonen vi er oppe i, så tror vi på Gud og hans evne til å både hjelpe oss, bære oss og utruste oss. Bruk den troen du har og be Gud om å gi deg tro for større ting.

 

Husker du?

I Markus 8 er det et avsnitt som heter Den farlige surdeigen og vi leser her at Jesus advarer disiplene mot fariseernes surdeig og surdeigen til Herodes. Disiplene misforstår hva Jesus mener da de tror han sikter til at de ikke har særlig mat med seg. Jesus tar til orde mot dem og spør: Dere har øyne- ser dere ikke? og dere har ører- hører dere ikke? Så kommer spørsmålet: Husker dere ikke alt som var igjen etter de to brødunderne? (fritt gjenfortalt Mark. 8:14-21)

Hva som stod ut for meg med en gang jeg leste var spørsmålet: Husker dere ikke?

Når ting blir tungt, vanskelig eller uforståelig har vi en tendens til å ikke huske alt det gode Gud har vært og gjort for oss tidligere. Når det stormer så glemmer vi alle de gangene Gud stillet stormen i våre hjerter. Når vi er sorgfulle, glemmer vi alle de gangene Gud har trøstet oss. Når vi er rådville, glemmer vi alle de gangene Gud har gitt oss visdom og innsikt. Når ting blir vanskelige har vi en tendens til å glemme alt det gode Gud har gjort for oss.

Det er viktig at vi lærer oss selv opp til å huske alt det gode Gud har gjort for oss da dette vil styrke vår tro og roe våre sinn i vanskelige tider. Samtidig som vi hjelper oss selv, så gir vi Gud takk og ære for alt han har gjort for oss og vi skaper også en forventning i oss selv om hvordan vil Gud ordne opp denne gangen. Ved å løfte frem alle de ganger Gud har hjulpet oss tidligere så vender vi fokus bort fra oss selv, bort fra omstendigheter og vi fester blikket på han som er troens opphavsmann og fullender. Når vi har blikket festet på Jesus vil hva vi står oppi ikke være like skummelt, vondt og vanskelig lenger- fordi vi vet at han er trofast og som han har hjulpet oss så mange ganger tidligere, vil han også denne gangen bli vår redning.

Med jevne mellomrom kommer det fra en av guttene: Husker du da? og så fortelles det om en eller annen gang. De episodene som hentes frem oftest her i huset er viktige påminnelser for meg både om Guds godhet og trofasthet mot oss, men også om hvordan han viser omsorg for oss på alle livets områder.

Husker du da vi hadde den Zalo-flaska som aldri ble tom?
Driver du og vasker opp for hånd, og det flere ganger til dagen, så skal ikke 2-3 cm med såpe vare i flere måneder, men det gjorde det hos oss en periode vi ikke hadde til selv det nødvendigste.
Gud ser og hjelper oss med til og med små detaljer i hverdagen vår.

Husker du da vi hadde mel hele vinteren og våren?
I samme skraptomme periode opplevde vi å ha melposer som ikke ble tomme før vi igjen var ovenpå økonomisk. Og vi snakker om nesten halvåret med ganske mye baking altså,  både til oss selv og flere andre som vi innimellom hjalp, men melposene ble bare ikke tomme…
Gud sørger for våre daglige behov!

Husker du da Gud sa du skulle la oss få is?
Under en ferietur tok bilturen mange uventede hindringer. Jeg var lite fornøyd da vi måtte ha nytt dostopp og ville bare få alt unna fortest mulig og så rett i bilen. Guttene spør etter is, jeg kjenner Guds Ånd inni meg si rolig, la dem få is, og de får is. Ti minutter går og jeg kjenner plutselig at nå må vi avgårde, så jeg husjer dem inn i bilen og vi fortsetter. Hva som skjer er at vi kommer på en omdirigering/-kjøring og når jeg tar på radioen finner jeg ut av vi var midt i mellom to alvorlige trafikkulykker. Tenk om de ikke hadde fått is? Eller tenk om jeg ikke hadde husjet dem inn i bilen? Vi vet ikke hva som kunne skjedd, men jeg ser på det som Guds beskyttelse av oss.

Hva er dine «husker du?»favoritter? Bruker du dem når dagene er tunge? Hvis ikke du gjør så anbefaler jeg deg å begynne med det fra denne dagen av.

Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør.
Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer.
Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet.
Han metter ditt liv med det gode, du blir ung igjen som ørnen.
Sal. 103.2-5

En uferdig historie verdt å dele

Å dele Jesus med andre kan tidvis være en utfordring, men vi har egentlig bare to ting å gi videre: Guds Ord som det står og Guds fingeravtrykk i våre liv. Det høres så enkelt ut, men vi vet alle at det er ikke slik.

Når vi snakker med naboen og tenker vi skal dele litt så henger plutselig ordene fast i halsen.
Når Gud minner oss om å svinge til venstre, så svinger vi til høyre for hva om… hva om det er feil? og nesten verre, hva om det er riktig?
Når vi får høre om mennesker som står oppi vanskelige tider og vi tenker på alle de gangene Gud har hjulpet oss, men likevel så stopper ordene opp…
Eller når vi blir spurt om å dele av egen erfaring og tanken om at «men hva har jeg egentlig å si»? kommer. «Jeg er jo bare underveis, jeg har fortsatt så langt igjen…»

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus. (1. Joh. 1:1-3)

Vi har alle vår historie med Gud, vi har alle Guds fingeravtrykk i våre liv. Om vi har vært frelst en dag eller 50 år, vi har alle erfart noe med Gud. Og dette er noe av det viktigste vi kan gi videre. Vi kan ved å dele Guds fingeravtrykk i våre liv vise at det er en Gud som elsker oss selv om vi feiler, det finnes en Gud som er trofast også når vi er troløse, det finnes en frelser som tok all våre skyld og straff på seg, det finnes en Far som elsker sine barn betingelsesløst, det finnes en Gud som ønsker å være delaktige i våre liv og hjelpe, styrke og elske oss.

Og ja, vi er alle underveis. Men fordi om vi fortsatt er sønderknuste og ikke helt fri, fordi om vi fortsatt sliter med tvil og kjenner motløshet noen ganger finner feste, så har vi en historie å dele med andre. Vi trenger ikke å være fullstendig fri, fullstendig gjenopprettet, fullstendig på beina og annet for å dele med andre hvem Gud er og hva han har gjort for oss. Om vi er underveis og om vår historie fortsatt er ufullstendig så er det hva vi har- og hva vi har, hva vi har sett og hva vi har erfart, det er det vi skal gi videre.

Gud vil bruke din historie for å nå andre mennesker og han er ikke avhengig av at den er pakket pent inn og er uten skrukker og sprekker. Gud kan- og vil- bruke din historie til å trøste, styrke og helbrede andre. Og mens du lar Gud virke gjennom den historien du deler, vil han både nå andre menneskers hjerter og også; skrive nye ord og kapitler inn i ditt livs historie. Du trenger ikke ha svarene, ei heller alle de riktige ordene, bruk hva du har: Ditt levde liv og Guds fingeravtrykk i det.

Hjertebønn

«Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv og lar ham se min frelse.»
(Sal. 91:14-16)

Gud, jeg trenger deg mer enn noen gang tidligere.
Vær så snill å hjelp meg,
jeg har ingen andre å vende meg til.
Til deg alene står mitt håp.

Kan du bringe
fred inn i min uro,
visdom inn i mine veivalg,
håp til mitt nedtrykte hjerte,
styrke til mitt slitne sinn
og glede til min sorg?

Kan du gi meg
kraft til å tilgi,
legedom for mine sår,
barmhjertighet for de som baksnakker meg,
omsorg for de som sviktet meg
og kjærlighet for de som forlot meg?

Kan du la meg
finne hvile i din nærhet,
kjenne varmen av din kjærlighet,
oppleve tryggheten av dine armer,
trøstes av din omsorg,
styrkes av dine løfter
og løftes opp av din nåde?

Gud, jeg trenger deg mer enn noen gang tidligere.
Vær så snill å hjelp meg,
jeg har ingen andre å vende meg til.
Til deg alene står mitt håp.

Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell!
For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse.
(Jes. 49:13)

Vær deg selv

Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. (Sal. 139:14)

Ikke prøv å etterligne andre for å bli som dem,
men hent gjerne inspirasjon om hvordan du kan gjøre ting fra andre.
Ikke prøv å være mindre enn den du er,
men stol på at du er skapt med de evner og anlegg du trenger for å skinne i eget liv.
Ikke prøv å være større enn den du er,
du vil bare ramle sammen og verden vil gjennomskue deg.
Ikke prøv å fjerne det som er spesielt og litt annerledes med deg selv,
våg å skille deg ut og skinne som den dyrebare diamanten du er.

Bare du er deg,
bare du har den spesielle sammensetningen av personlighet og evner som du har,
bare du har din historie- både i livet og med Gud,
bare du, ingen andre.

Gud skapte deg ikke for at du skulle etterligne og prøve å bli lik mennesker du omgås med eller ser opp til, men for at du skulle skinne av hans herlighet og spre hans kjærlighet. Gud har ikke elsket deg, hjulpet deg og forvandlet deg for at du skal fortelle andres historie videre, men for at ditt liv skal være et vitnesbyrd om hans godhet og nåde.

Bare du er deg,
med styrker og svakheter,
med muligheter og begrensninger,
med seire og fall,
med gleder og sorger,
med tro og med tvil,
med visshet og bekymringer.

Våg å være ærlig om hvem du er og hvor du er, våg å være den du er og ikke noen andre, våg å leve livet som deg selv.

Bare du er deg
og bare du kan møte og berøre mennesker på den måten du gjør.

Du er og blir best som deg selv.

Kraft til å fortsette

Det er dager det det å stå opp og komme seg gjennom dagen er en stor prestasjon i seg selv. Det er mange ulike grunner til at vi kan ha det så tøft. Vi kan ha gjort for mye og møtt veggen, vi kan slite med helsa, vi kan ha mistet jobben eller noen vi er glade i, vi kan ha hatt for mange utfordringer på rekke og rad og mye annet. Vi blir innimellom tomme og makter ikke tanken på neste dag, ja hvordan kan vi når det er ille nok å komme gjennom den neste timen?

Jeg har vært der flere ganger. Det er dager der jeg er takknemlig for å ha kommet meg opp av senga, for å ha fått mat i guttene og fått dem på skolen og etterhvert, fått laget middag, hjulpet med lekser og annet. Dager der det rent elementære kjennes ut som ALT for mye. Jeg husker da barnehagen bestemte at foreldrene skulle begynne å ta med frukt i stede for at barnehagen kjøpte inn, jeg hadde mest lyst til å sette meg å grine da vi tok den avgjørelsen. Jeg var så langt forbi sliten og hadde så utrolig mange utfordringer i en allerede vanskelig og vond hverdag, og så kom dette. Det ble den berømmelige dråpen den gangen, jeg var full av tårer på innsiden og sukket for meg selv: Hvordan skal jeg huske dette også oppi alt annet? Jeg kan smile av det i dag, mange år etterpå, men det var virkelig så ille for meg som jeg beskrev. Jeg ville helst bare grine og visste ikke hvordan jeg skulle klare dette også. Ikke bare fordi jeg måtte huske enda en ting, men også fordi det ville bli en ekstra økonomisk belastning på flere hundre kroner i måneden, og jeg levde allerede i tro for flere nødvendigheter. Jeg sukket foran Gud og jeg gråt mine ikke så modige tårer, jeg trakk pusten og fortsatte.

Og det har jeg måtte mange titalls ganger siden den gangen. Sukket til Gud, grått mine tårer, trukket pusten og fortsatt. Og jeg kan ikke si at alle gangene har det kommer inn en oppmuntring, kommet uventet hjelp, et vers som ble levende og slikt (for jeg husker ikke detaljer fra alle gangene), men jeg vet det har skjedd mange, mange ganger. Jeg har gitt det over til Gud og stolt på at han er mitt alt i mitt ingenting, og så har jeg fortsatt. Og jeg har fått den støtte, mat, oppmuntring og de ord jeg har trengt for å gå videre.

Profeten Elia opplever etter å ha stått opp mot Baal-profetene på Karmelfjellet (1. Kong. 18) å få Jesabel mot seg. (1. Kong. 19) Han har mistet det motet han hadde tidligere, blir redd og flykter for å berge livet. Når han kommer til Beer-Sjeba lar han tjenestegutten være igjen og fortsetter en dagsreise ut i ørkenen. Her finner han en gyvelbusk som han legger seg under og han ber om å få dø. Han makter bare ikke mer, og etter å ha bedt legger han seg og sover.

Jeg kjenner meg så igjen i den tanken der. Hva jeg møter i min hverdag er så langt forbi hva jeg evner å tenke at jeg kan klare, og jeg makter bare ikke tanken på å måtte fortsette.

Men der kommer en engel fra Herren og vekker ham og sier Elia skal spise. Elia ser en brødleiv, spiser den og legger seg igjen.

Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.» Da sto han opp og spiste og drakk. Og styrket av maten gikk han førti dager og førti netter til han kom til Guds fjell, Horeb. (1. Kong. 19:7-8)

Gud sørget for at Elia fikk hva han trengte for at han både kunne samle krefter og fortsette. Hadde ikke Elia fått mat, ville han vært for svak til å fortsette, og hadde han ikke fortsatt, så ville han heller ikke opplevd det mektige øyeblikket ved Horebfjellet der han får erfare Gud gå forbi ham på kort avstand, ikke i storm, jordskjelv eller ild, men i en skjør stillhet.

Mange av de menneskene vi leser om i Bibelen hadde stunder der de i menneskelig kraft og forstand ikke kunne forstå hvordan de skulle klare å fortsette, men Gud var nådig og god mot dem alle. Han sørget for at de fikk de ord, den trøst, den mat, den styrke, den oppmuntring, den profetiske tiltale, den åpne døren, den hjelp de trengte for å fortsette.

Opplever du at du ikke klarer mer? Gud er trofast, velger du å legge all frustrasjon tårer og tomhet på ham, vil han gi deg kraft til å fortsette. Hvordan du vil oppleve dette er vanskelig å si, men det kan være gode ord, uventet oppmuntringer, en liten gave, en varm klem, et ord fra Bibelen, en stille tiltale i ditt indre eller noe annet. Gud vil ikke svikte oss når vi er mer enn slitne og ikke vet hvordan vi skal fortsette, Han vil gi oss av sin kraft, nåde og kjærlighet slik at vi kan fortsette.