Kjemp sammen med dine søsken

Når det nærmer seg slutten av de 40 årene i ørkenen for Israelsfolket så får to og en halv av stammene tildelt land på den siden av av Jordan som de var (rubenittene, gadittene og halve Manasses stamme, 4.Mos.32). Det er stammer som er tallrike og har store mengder storfe, og de spør om å få land der og ikke på andre siden av Jordan i løfteslandet. Moses gir dem dette under forutsetning av at kvinner, barn og fe kan være igjen hvis krigerne deres drar over foran de andre for å kjempe sammen med dem og at de ikke vender tilbake før landet er tatt fra de folkene som bodde der- og slik blir det. De vender ikke tilbake før noen år er gått og større deler av løfteslandet er inntatt og beseiret. Josva (som tok over etter Moses) velsigner dem og sender dem tilbake, de har fullført løftet de gav om å kjempe for sine brødre. (Jos.22)

De 2,5 stammene hadde fått «sin del av arven» og kongene som tidligere regjerte hadde blitt beseiret, så det var fred på «deres» side av Jordan, men det at de hadde fått sitt og hadde fred gjorde ikke at de slapp ansvar for dem som var igjen. Moses gav tydelig beskjed om at hvis de ikke dro ut foran de stammene som ikke hadde fått land, så mistet de det land de hadde fått og måtte ta sin del på andre siden av Jordan sammen med de andre. Det var ikke for å true dem til å støtte de andre i deres kamp, men for å peke hardt på sannheten om at de var ett folk og at de hadde ansvar for hverandre. De som allerede hadde fred og land skulle hjelpe de andre til det samme. Moses gav disse beskjedene, men det var Josva som førte folket over Jordan (som de fleste vet) og som ledet folket mens de kjempet mot konger og folk i løfteslandet. Etter mange kamper og noen år er det tiden for at landet deles mellom de resterende stammer og når dette er gjort er det stammer som har områder hvor det fortsatt bor folkeslag som Gud sa de skulle utslette. Dommernes bok begynner med at Juda (stamme) spør sin bror Simeon (stamme); kjemp sammen med meg mot fienden, så skal jeg kjempe med deg, og Simeon går med han (Dom.1,3).

De to tilfellene som jeg kort beskrev fikk meg til å tenke på det ansvar vi har for hverandre. Vi er ikke uavhengige av hverandre. Vi har ansvar for andres ve og vel og for å i kjærlighet og sannhet ansvarliggjøre hverandre så vi lever gudfryktige liv. Vi lever i en tid som setter uavhengighet og individualitet særdeles høyt, men dette er ikke noe som skal prege den kristne menighet. Vi er ett legeme som er både avhengige av og ansvarlige for hverandre. Når en lider, skal de andre tre støttende og hjelpende til. Når en lykkes, skal de andre glede seg. Når en ligger skadeskutt skal de andre beskytte og gi hjelp til legedom og styrke. Vi har ansvar for å støtte, styrke, hjelpe, oppmuntre, rettlede og være der for hverandre.

Vi skal være der for andre søsken på en måte som er god og nyttig- og det er ikke alltid enkelt. Vi kan ha lett for å komme med pekefinger å bli som Jobs ikke helt gode venner. De klarte seg bra den første uka de de sa ingenting, men så begynte de å snakke. Med Bibelen i hånd (de hadde ikke Bibel, de hadde sin kunnskap om Gud- bare så det er klart sagt) fordømte og trykket de han ned, og vi er dessverre ikke alltid bedre. Vi skal peke på Ordets sannhet og Guds trofasthet, men vi skal også vurdere vårt eget hjerte og tenke grundig over hvorfor vi har behov for å peke på andres feil (i våre øyne) og komme med harde påbud om at du må bare gjøre og tro slikt. Det er ikke å verne og støtte andre, og heller ikke å gråte med dem som gråter, det er å slå og sparke en som allerede ligger nede, og de fleste forstår at det er verken vennlig, elskverdig eller hjelpsomt.

Vi skal kjempe ved våre søskens side, vi skal stå med dem gjennom sorg, smerte og prøvelse og vi må huske: Det er ikke vår styrke og kunnskap som skal styrke og trøste dem i hva de opplever og heller ikke vår «fantastiske» innsikt som vil ta dem igjennom; som Israelsfolket både hørte og måtte lære utallige ganger; Det er Herren som kjemper for dere og Herren som gir seier (Det betyr ikke at vår omsorg er uten verdi, den er både viktig og riktig, men det viktigste arbeidet- i menneskets indre- overlater vi til Guds Ånd). Vi holder fast på Guds trofasthet og godhet mot sine, vi peker på Ordet som trøst, lys og brød og vi elsker i tålmodighet, utholdenhet, barmhjertighet og med et hjerte som roper til Gud om inngripen og hjelp i nødens stund.

PS! Uansett hvor lite vi kanskje har opplevd av dette selv, så gir det oss ingen rett til å holde det tilbake fra andre når vi ser deres behov og har muligheter til å hjelpe og støtte. At andre velger å ikke leve i lydighet når det gjelder å hjelpe søsken i troen, og ikke kjempe ved deres side, rettferdiggjør ikke at vi gjør den samme synd (og ja, det er synd å ikke hjelpe når vi ser behov og har mulighet til å stille opp).

Til deg som vandrer i mørket («bonus»)

Jeg har tenkt på noen ganger at det var noe jeg hadde lyst å ta opp i forbindelse med serien om å vandre i mørket, og det er åndelig krigsføring. Det er et begrep som vil vekke mange forskjellige assosiasjoner. For noen vil det ikke si så mye, for andre betyr det å stå djevelen imot, binde ham og også, kaste ut/bort demoner, mens for andre er det kanskje som for meg; å stå fast på hva Ordet sier. Jeg ønsket å ta dette opp fordi jeg tror at mange av dem som får en tid der de vandrer i mørket enten håndterer det med å skulle «presse igjennom» selv eller de vil få råd som høres bibelske ut, men nødvendigvis ikke er helt det…

Vi er som mange vet i efeserne og når vi snakker åndelig krigsføring så er det vanlig å hoppe rett til kapittel 6 og de aktuelle vers med ‘ta på Guds fulle rustning’ og at vi har ‘ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter’. Hva mange kanskje ikke er klar over er at versene om Guds fulle rustning som vi finner i Ef.6.10-20 ikke er ment å stå alene, vi må som alltid se dem i den sammenheng de står. Disse versene er ikke en egen avdeling av efeserbrevet, de er oppsummeringen av efeserbrevet.

De 3 første kapitlene i brevet forteller oss om hva vi har i Kristus, så kommer de 3 neste som forteller oss hvordan vi skal leve i Kristus, deretter kommer disse versene som en oppsummering av det hele og oppfordrer oss til å stå fast i de ting vi har lært.

Det har vært veldig fokus på å se det utfra en romersk rustning og det er mange tegninger og forklaringer som fokuserer på hvordan rustningen fungerte. Men la oss snu det hele om, ikke tenk på at det er rustningens ulike deler som er det viktigste, men de ting delene er bilder på. Så det viktige med «sannhetens belte» er ikke hvordan beltet fungerte ifm den romerske rustningen, men hva efeserbrevet har sagt om sannheten. Hva slags sannhet er det som er løftet fram og beskrevet tidligere i brevet? Hva var det Paulus lærte dem om det? Like så med «troens skjold». Det er ikke skjoldet som er det viktigste, men troen. Hva har Paulus lært oss om troen tidligere i brevet? Hva er den tro som skal beskytte oss mot de brennende pilene? Troen på Jesu Kristi verk og Guds store nåde! Slik kan man gå igjennom alle punktene og se tilbake på hva Paulus har skrevet om de forskjellige, og når vi da leser at vi skal ta på oss ‘den fulle rustningen så vi kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt’ (6,13) så vet vi at det er å stå fast på evangeliet, på Jesu fullbragte verk, på Guds kjærlighet og nåde mot oss og Åndens tilstedeværelse og hjelp, og vi skal leve liv som er i samsvar med den overleverte tro. De ting skal vi holde høyt, minne oss selv om og de vil hjelpe oss til å ‘stå fast’ som vers 14 forteller oss. Det er av mange påpekt at den romerske rustningen var åpen bak, og jeg har flere ganger hørt at det betyr at vi skal ha våre søskens beskyttelse på den siden. Jeg ser mer på det som at vi står ansikt til ansikt i en kamp og blir stående i den kraft som Gud gir oss, så er det ingen fare ved at ryggen er bar. Når man ikke vender om og flykter, så er det ingen fare, og la oss minne oss selv om det viktigste: Det er i Herrens kraft vi skal stå fast!

Det skal ikke være en salig blanding av å be hekker av beskyttelse, binde djevelen, kaste ut demoner og alt mulig annet, det er helt enkelt å stå fast på Guds Ord og be om Guds hjelp slik at vi kan stå igjennom det hele i Guds kraft. Det er ikke selvstrev for å i egen kraft «presse igjennom» en forløsning, det er tillit til Guds nåde, Jesu verk og Åndens hjelp.

Til deg som vandrer i mørket (5)

Før siste del av serien er det viktig å minne om noe: Jeg har i hovedsak skrevet til dem som «uten grunn» opplever at det plutselig er kommet et tungt og tomt mørke over dem. Er du i mørket, men vet at det er pga psykiske lidelser eller så tunge tider at du lurer på om du har utviklet depresjon eller annet, søk hjelp i helsevesenet. Du vil ha hjelp av hva som er delt i denne serien, men du trenger kanskje også mer hjelp. Mange ganger kan man trenge å komme litt mer ovenpå mentalt før man klarer å ta tak i ting som har med åndsliv å gjøre- og viktig: Det betyr ikke at troen din er svakere enn andres, du er bare i en skikkelig hard kneik og trenger hjelp fra flere kanter- og dette er greit. Søk profesjonell hjelp, husk at uansett hvordan du føler deg er du elsket av Gud og at du trenger ikke prestere for å være «god kristen». Velg å stol på Jesus (selv om det går mot dine følelser og tanker), Han ordnet både tilgivelse og rettferdighet for deg- hvil i Hans verk, nåde og kjærlighet.

Kom til Jesus (2)

Når vi har vandret i mørket ei stund så er det enkelte ting som kommer opp i vårt indre som vi må forholde oss til. Mange vil oppleve at de har strevd mye i egen kraft for å tilfredsstille Gud, mennesker og menighet. De har ønsket å tjene, men det er til slutt blitt gjerninger som presser ned og har slitt dem ut. Tjenesten er kommet før det personlige forholdet til Jesus. Dette må vi omvende oss fra hvis Ånden viser oss det. Hvis det å tjene Gud er viktigere enn det å være med Gud, er vi kommet på et sidespor og må si oss enig med Ånden om at vi har gått feil, har syndet og vi må vende tilbake til «den første kjærlighet», å søke fellesskap med Gud i Ord, bønn og fellesskap. Gå til Jesus, han elsker deg og venter på deg.

Det er heller ikke uvanlig at man enten blir minnet om tidligere synder som man ikke har omvendt seg fra eller at man veldig mye raskere enn tidligere gjør synd. Slitenheten gjør at vi har ikke så mye menneskelig motstand til å stå imot synden, og når vi ikke føler vi får hjelp gir vi ofte etter. Er det tidligere synder eller nåværende, innrømmelse og omvendelse er nødvendig. Så er det viktig å huse: Med en gang vi sier oss enig med Gud om at vi har syndet, ber om tilgivelse og omvender oss, så er vi renset i Jesu blod. Da holder Gud det ikke mot oss lenger, og vi skal heller ikke gjøre det selv. Gå til Jesus, han elsker deg og venter på deg.

Er det noe vandring i mørket viser oss er det at vi er svake og skrøpelige. Ikke klarer vi hverdagen så godt som vi vil, ikke klarer vi stå imot synd som vi vil, og mange opplever også ambivalente følelser i forhold til det å være kristen. Men de som elsker Gud vil etter hvert oppdage at det skjer en endring i deres indre. Fra å i hovedsak søke Gud om hjelp til å løse alle problemer så begynner de å rope etter å oppleve fellesskapet og nærværet med Gud. Å få lettere dager blir mindre viktig enn å oppleve at Gud er nær. Og da nærmer vi oss ofte punktet der mange merker at det løsner og lysner, når de begynner å lengte så sterkt etter fellesskap med Gud igjen. Når deres sjel tørster og sukker etter å oppleve at Gud er nær, når man heller vil gå i grava enn å leve uten Guds nærvær og når det å finne løsning på alt det tunge betyr ingen ting i forhold til det å leve i nært fellesskap med Gud og oppleve Han er nær, da nærmer det seg ofte morgengry. Gå til Jesus, han elsker deg og venter på deg.

Jesus lovte at hvis vi kom til Ham med det som sliter og tynger så vil Han gi oss hvile, og det er noe vi ofte «glemmer» å gjøre i tunge og mørke perioder. Vi glemmer å legge alt på Jesus, vi glemmer å minne oss selv om alt Han har gjort for oss og vi glemmer å be om hjelp og nåde til å takle alt som skjer. Vi kaver oss framover i mørket i egen kraft og glemmer å gå til Ham som er verdens lys, det sanne brød og det levende vann. Og tro meg, jeg vet, jeg vet alt for godt hvordan det er å hale seg igjennom og glemme å legge alt på Jesus. Gå til Jesus, han elsker deg og venter på deg.

Jesus er ikke fraværende, men noen ganger opplever vi at Ånden trekker nærværet bort og at vi føres inn i mørke og stillhet. Som jeg har skrevet tidligere er det aldri for ingen ting, Gud har alltid en mening med hva Han tillater i våre liv, også mørke perioder. Hans mål er at vi likedannes Kristus og vokser i helliggjørelse, noe som vil bringe oss både inn i et nærere fellesskap med Ham og også, bringe Hans Navn større ære. Gud bruker mørket til å vise oss ting vi ikke har ville omvende oss fra, til å vise oss at vi er svake og trengende, til å vise oss at vi har gått fra å søke Hans ansikt til å søke Hans hender, til å vise oss at vi er mer opptatt av tjeneste enn Ham og mye annet. Uansett hva Gud viser deg, vær enig med Ham, fortsett å stol på Herrens Navn og husk: Gjennom Jesus har du adgang til Faderen og kan med frimodighet komme fram for Guds trone og be om både hjelp og rope etter å igjen oppleve at Gud kommer nær, og også: Gjennom Jesus har du alle de nådegaver som korset og soningen har tilveiebragt for oss. Far er ikke uvillig til å gi av sin overflod, men Han vil vi skal ha ham først i alle ting (og noen ganger trenger vi mørket for å bli minnet om at vi både trenger det og ønsker det). Gå til Jesus, han elsker deg og venter på deg.

Til deg som vandrer i mørket (4)

Kom til Jesus

I Matteus 25 finner vi lignelsen om de ti brudepikene. Det er en historie som viser oss at den dag Jesus kommer igjen, så vil det blant de som kaller seg kristne være noen som har Guds liv på innsiden, mens andre bare har det i navnet, å bekjenne kristen tro er ikke det samme som å være kristen. Det er også en lignelse som er blitt brukt i forbindelse med nært forestående død, når mennesker vet de nærmer seg siste pust og det går det opp for dem at de kanskje ikke kjenner Jesus likevel. Matthew Henry har en veldig grundig gjennomgang av dette i sin kommentar til Bibelen, og en av tingene han sier er at vi som de kloke må si til de uvise at de må gå og kjøpe olje. Er du usikker på hvor du står i forhold til Gud og frelsen, så gå til Guds Ord, gå til mennesker som har bibelsk kunnskap og be- be om at Gud må møte deg og at du finner frelse. Da jeg leste dette kunne jeg ikke annet enn å tenke på det i forbindelse med det tema vi nå behandler, at når vi plutselig havner i mørket så blir det en test av vår tro. Tror vi virkelig på Jesus? Har vi virkelig tatt imot frelsen? Er vi virkelig født på ny? Mørket blir på en måte en nådestid der vi kan finne ut hvor vi står i forhold til Gud, samtidig som det for de oppriktige og gudfryktige blir en tid av renselse. Har vi hørt ordene til Herrens tjener og følger dem? Vandrer vi i tillit til Guds Navn eller er det vårt eget lys vi har satt vår lit til, for å bruke ordene fra Jesaja 50;10-11 som er våre hovedvers. For begge grupper- både de som er usikre på hvor de står og for de som er sikre er løsningen alltid den samme, gå til Jesus.

Matteus 11.28-30 er så kjente vers at mange ikke vil slå dem opp fordi de vet hva som står der, men gjør vi egentlig det? Jeg vet at for egen del er det rikdom og dybder der som jeg ikke har grepet og jeg vet at Gud ved sin Ånd vil opplyse meg mer og mer etter som jeg vandrer med Gud gjennom livet. Hva jeg har tenk på de siste dager er hvor ofte har jeg hørt forkynnelse om de versene i den sammenheng de egentlig står? Og selv om jeg har over 20 år på baken i menigheter er det triste svaret, aldri. Verset er alltid brukt i forbindelse med at vi har vanskelige tider i livet eller problemer vi ikke klarer å løse, og at når vi kommer til Jesus med alt så vil Han ikke bare gi hjelp, Han vil ta byrden som det vanskelige legger på oss. (PS! Og til min skam, det er også i denne sammenheng jeg har brukt det selv både i hverdag og skriving). Det er jo for så vidt riktig dette, men det er ikke dette som er hovedmeningen med versene.

28 Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. 
29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel
30 For mitt åk er godt og min byrde lett.»

Når vi tar disse versene ut av sammenhengen kan de raskt forstås i den mening jeg beskrev over (og spesielt hvis man kun bruker vers 28 slik mange gjør), men hvis dere slår opp og leser versene som er rett før så vil dere se at det er ikke dette det egentlig siktes til. I vers 27 sier Jesus at «ingen kjenner Sønnen, unntatt Faderen, og ingen kjenner Faderen, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for». Vi ser her at det er ikke snakk for å finne hvile for hverdagslivets stress, men for våre sjeler (som vers 29 sier). Det er snakk om å bli fri fra syndens byrde og fra det selvstrev mange lever i. Er det noe både ikke-troende og troende kjenner til, er det hvor slitsomt og tungt det er å skulle bygge egen rettferdighet. For ja, selv de som tror sliter med dette. De sa ja til Jesus da Han kalte på dem, men er ikke helt innforstått med at de trenger ikke streve for å bevise sin egen rettferdighet mer. Det finnes nok av kristne miljøer som legger mange byrder på de som tror, akkurat som de lovlærde og skriftlærde gjorde på Jesu tid. Det var ikke få menneskebud- og overleveringer de måtte følge for å være «rettroende», og slik er det faktisk i dag også. Det sies av vi har hvile i Jesus, men så pekes det på alt man må gjøre av tjeneste og aktivitet, av å bygge tro og stå i tro, av å proklamere og kreve og masse annet. Dette er i bunn og grunn menneskebud (kledd i kristelig drakt) som trykker mennesker ned og sliter dem ut. Hvor mange mennesker har ikke opplevd å bli utslitt av menighetslivet og av alt de ordløst pålegges å gjøre for å være en del av det store Gud skal gjøre og for å vise hvor flott menigheten man er og har…

Til alle disse som var slitne av å stole på eget lys, visdom og rettferdighet, som var utmattet av alt de måtte gjøre og som merket en desperasjon i sitt indre over at de var ikke rettferdige og trengte hjelp, er det Jesus sier: Kom til meg! Du som strever med å bli god nok i egen kraft og visdom, kom til meg! Du som er utmattet og utslitt av alle de tunge byrdene som legges på deg, kom til meg! Jeg vil gi dere hvile! Hvile fra det slit og strev du har med å vise deg god nok, hvile fra menneskers egenlagde påbud og forventninger, hvile fra følelsen om å ikke klare godt nok for mitt rike. Jeg vil gi ditt indre hvile, en hvile som både renser, frigjør, styrker og gjenoppretter deg. Er du lei av at slit og strev og vet at du trenger noen som kan bære den syndebyrden, skylden og skammen du ikke klarer å håndtere selv? Kom til meg! Uansett om man er ufrelst eller frelst gjelder disse versene for det samme: Den som strever i egen kraft med å bygge rettferdighet og som kjenner at alle tanker og pålegg om hva man må gjørs tynger dem helt ned og inn i utmattelse; kom til Jesus og Han vil gi deg hvile!

Vi må visst ha hvertfall ett innlegg til for å komme gjennom disse versene og havne tilbake hvor vi startet (Jes.50,10), så det kommer plutselig en dag. Ønsker alle Guds dype og rike fred. Varm klem fra Cecilie

Til deg som vandrer i mørket (3)

En liten advarsel

Jeg skrev i første innlegg at Jes.50.11 var en advarsel, og vi skal ta den som en advarsel til oss som tror. Den er egentlig skrevet til de som avviser å høre på Guds tjener og stoler på egen styrke- som prøver å skape eget lys, men vi ser på det som en advarsel i den forstand at dette må vi ikke finne på å gjøre, uansett hvor ille, mørkt og tungt ting kjennes ut.

Se, alle dere som har tent opp ild og rustet dere med brannpiler: Gå inn i den flammende ilden deres, mellom pilene dere har tent! Fra min hånd kommer dette over dere, i pine skal dere ligge. (Jes.50.11)

Å stole på egen visdom og eget «lys» over ting vil straffe seg, som verset sier; det vil gi pine. Det kan være fristende å trå til med egne gode råd og tanker, men vi må ikke finne på dette. Å skulle prøve hva som helst for å lette den smerte og lidelse vi kjenner på, i stede for å bare være stille og vente på Herren, er et valg som må tas flere ganger. Når vi ønsker å fikse ting selv, må vi igjen minne oss selv på at det eneste riktige vi kan gjøre er å stole på Herrens Navn.

Syndere advares i verset om å stole på sin egen rettferdighet og sin egen evne til å frelse seg selv, og dette må vi også ta til oss fordi vi har lett for å begynne å skulle ‘klare selv’ når vi føler Gud drøyer for lenge. Vi klarer ikke hvile i nåden, men føler vi må gjøre noe. Vi klarer ikke stole på at Gud har hele kontrollen, og vi må jo vise at vi er villige til å stå på. Vi klarer ikke forstå at noen ganger er det beste og eneste riktige vi kan gjøre å stå fast i troen, i tillit til Guds bærende kraft og nåde, i stede for å kave i tro, bygge gjerninger og gjøre oss fortjent til forløsning og hjelp.

Noe av vårt strev i slike stunder henger sammen med at det i mange miljøer er et sterkt fokus på hva den enkelte troende må gjøre, det er et konstant press om å stå i tro, oppleve større åndsfylde og åpenbaringer, nå nye høyder og være på vei opp og fram i verden så mennesker ser oss og vårt lys. Og det er dessverre nettopp det de ser mange ganger- vårt lys, ikke Herrens lys i oss.

Jeg vet at de som opplever å vandre i mørket vil få mange velmenende råd fra andre troende om at de må bare be mer, lovsynge mer, søke nærværet og annet- men er det noe vi erfarer i slike stunder så er det at vi makter ikke å prestere mer. Vi er bare så tomme, så utenfor og så lei av å måtte vise oss gode nok og hellige nok. De fleste som sier slikt mener nok godt, men det er ikke de riktige rådene. Når Gud tar oss inn i en tid der vi for ei stund vandrer i mørket så er det for å teste vårt hjerte, eller for å vise oss at vi må slutte å stole på egen kraft og egen dyktighet og lene oss fullt og helt på Ham. Vi må ta opp vårt kors, vi må døde selvet og vi må søke Hans vei, Hans nåde og Hans ansikt. Om vi lengter etter det følte nærvær av Gud som vi i denne tiden ikke merker, så må vi aldri glemme at uansett hvor lite vi føler så er Gud der med oss. Han bor ved troen i vårt hjerte, og selv om Han for ei tid er stille, så er Han nær, tilstede og barmhjertig.

Ikke la deg friste til å vende deg bort fra korset og søke til opplevelser og erfaringer som ikke har hold i bibelen, hold deg nære korset og fortsett å sette din lit til Herrens Navn. Det er tungt og vondt, det er smerte og fortvilelse, men den Gud som skapte og opprettholder alt, holder deg i sin hånd også nå.

I neste og mest sannsynlig siste innlegg skal vi se på Jesu ord i Matt.11,28-30 om at Han vil gi oss hvile, tenk det- vi kan oppleve hvile også i slike vonde, tunge og mørke tider!