For mislykka for Gud…

Kanskje er du litt som meg? Føler at du er for svak, for mislykka og for liten til at Gud kan bruke deg? Hvorfor skulle Gud høre din (og min) bønn eller la sin store og mektige kraft virke og vises gjennom våre liv? Vi har jo ingen ting på stell. Vi er små, vi feiler, vi faller, vi vingler, vi tviler og vi føler oss mislykka. Vi er faktisk akkurat den typen mennesker som Gud ønsker å gjøre store ting igjennom og for.

Moses forstod en dag at han var utvalgt til å fri Guds folk fra undertrykkelse og i sin iver så drepte han en mann. Han feilet og det førte til at han måtte flykte for så å gjete sauer i ørkenen noen tiår. Jeg tror ikke han var helt høy i hatten verken det første, det tjuende eller det førtiende året. Jeg kan ikke annet enn å tenke at han må ha følt han feilte stort og at han var mislykka.

Ester står plutselig med en stor oppgave foran seg når hun får høre at folket hennes skal slaktes ned, hun får gjennom Mordekai høre at kanskje er dette grunnen til at nettopp hun hadde fått dronningverdighet. Men hva vi ofte overser i historien er hva Ester sier om at hun ikke er kalt inn til kongen på tretti dager. Hun står i en tid der hun nok opplever å bli valgt bort, at andre er mer ønsket enn henne og at hun ikke er god nok. Tenker vi at kanskje hun følte seg liten, oversett og glemt når Mordekai sier hva han gjør? Jeg tror hun kjente på at hun var litt liten, ikke god nok og kanskje litt mislykka.

Peter hadde høylytt proklamert at han aldri ville svikte Jesus, men han sviktet grovt. Fornektelsen av å kjenne Jesus blir så tung og tøff en byrde at det knuser hans indre og han gråter bittert. Snakk om å feile! Snakk om å være mislykka.

Det er mange flere mennesker vi kan hente ut av Bibelen som kjente på de samme ting som vi ofte føler på, det å være liten, for ung, for svak, for skrøpelig, for tung til å finne ord og mye annet. Mange av de vi omtaler som bibelhelter ville ha sett på deg selv som mislykka, akkurat som vi tidvis gjør. Men hvorfor opplevde de så store og mektige ting?

Vær meg nådig, HERRE, for jeg er svak.
For HERREN hører min gråt.
HERREN lytter til mitt rop om nåde,
HERREN tar imot min bønn.

Sal.6,3a og 9b-10

Det var ikke fordi de var gode, sterke eller flinke, men nettopp fordi de erkjente at i seg selv var de små og lite kunne OG så stolte de på at Gud er en Gud som både holder sitt ord og svarer på bønn. De opplevde, som Paulus også lærte, at Guds kraft fullendes i svakhet. Nettopp det å erkjenne at det er bare Gud som kan, åpner opp for at kraft, hjelp og utfrielse kommer oss og andre til del. De ropte ut til den Gud som svarer bønn, som hører sine kjæres gråt, som vil gi sitt navn ære og som ønsker å utøse barmhjertighet, godhet og nåde. De stolte på at Gud var mektig til å gjøre hva de ikke kunne og de satte sin lit til Hans navn og hans iver etter å ære sitt navn gjennom å hjelpe sine utvalgte.

Gud vil virke både i og gjennom våre liv. Vår skrøpelighet er ikke et hinder for Gud, den er utgangspunktet for at Gud kan gjøre store ting. Når vi vet at vi ikke kan, men ber Gud om å virke med nåde og kraft, så vil han gjøre det. Vi kan stole på at Gud er mektig nok til å gjøre det og at vår opplevelse av å være liten og mislykket faktisk er et pluss når det settes sammen med tillit til Guds godhet og storhet. Når vi føler oss små så kan vi fortsatt våge å be stort, be om kraft og ledelse, be om at Guds navn æres og løftes fram, be om at Guds rike går fram og at Ord fra himmelen berører og hjelper mennesker, be om frelse, helbredelse og befrielse. Vår Gud er en stor og mektig majestet som makter å utføre alt godt.

Tror vi at hans nåde og kjærlighet er større enn vår følelse av mislykkethet og det å være liten og ynkelig?

Det er av bare nåde

«Men ved din store godhet kan jeg gå inn i ditt hus» sier David i salme 5,8a og det drar tankene mine mot at uansett hvor vi er i livet så må vi aldri glemme at det alltid er av bare nåde. Nåden frelste oss, nåden vil bevare oss og nåden vil ta oss helt hjem. Nåde, hele veien.

Jeg måtte ut på en ekstra tur og kjøringen havnet i den vakre tiden av vinterdøgnet. På vei ut så var det sol i øynene og rolig kjøring, mens da jeg var på vei hjem var sola på vei ned og den lyste vakkert over fjelltoppene og himmelen begynte å få den fine blåfargen. Det var bare nydelig å se på, begge veier, men det gjorde også at jeg kjørte litt ekstra forsiktig. Selv med solbriller på var det områder der veien var vanskelig å se fordi sola traff rett i øynene. Helt ærlig så var en av de første tankene som slo meg på hjemveien: Når rikdom kommer, pass på at dere ikke fanges inn av den. Advarselen som Israelsfolket fikk før de gikk inn i det lovede land. Samtidig som det er et løfte om at gode tider kommer, er det også en advarsel om å vokte over hjertet.

Er det noe vi mennesker er flinke til så er det å la oss fange av livet. Om det er gode dager så lar vi dem fange oss inn og glede, enkelhet og framgang skaper fred og ro i hjertet og gir styrke og mot til å fortsette. Når det er godt å leve er det fort å glemme at også i de gode dager er vi avhengige av Guds nåde og at alt, både frelsesverk, helliggjørelse og velsignelser hviler på Guds nåde. Er dagene av de tunge slag så lar vi oss fange inn av dem også, bare på en annen måte. da er det motløshet og frustrasjon, maktesløshet og svakhet vi kjenner på, og vi kan oppleve at lyset har vanskelig for å bryte mørket vi føler på og fylle tomheten som råder på innsiden. Vi vet inderlig godt at vi trenger Guds nåde, alt i oss og rundt oss sier det høyt og tydelig, men likevel kan vi la oss fange inn av det tunge og vanskelige og fjerne blikket fra Jesus og Guds nåde. Ja til og med de gangene når dagene er bare middelmådige og hverdagen er gjentagende rutine lar vi oss fange inn av. Noen ganger er det godt å kjenne på tryggheten og andre ganger blir det monotont og litt for grått. Hverdager av det gjennomsnittlige slag kan like mye dra vårt blikk bort fra Gud som gode og vonde dager kan. Uansett hvor vi er i livet og uansett om vi har gode, vonde eller middelmådige dager er det nåden som gjør at vi er frelst og at Gud ser med velvilje og behag på oss.

Det er Guds store godhet som gjør at vi alle slags dager kan komme fram for hans trone med takk og pris, med bønn om hjelp, med sukk fra usikre og rådville hjerte og med ønske om at de gråe dager skal bli litt mer fargerike og gledelige. Og uansett hva slags dager vi møter bør Davids bønn være vår: «HERRE, led meg i din rettferd så fienden ikke når meg. Gjør veien din jevn for meg» (Sal.5,9). Alle slags dager og stunder kan fange oss inn, men det Guds store godhet og nåde mot oss som gjør at vi kan søke Guds ansikt og komme fram for hans trone med takk, bønn og lovpris uansett hva slags dag vi opplever.

Stå ventetiden ut

Jeg stod ute på trappa og kikket på nattehimmelen da jeg så et fly som kom nærmere og nærmere. Jeg kikket i nesten 15 sekunder på lysene og tenkte at de ulike fargene og blinkingen sier meg lite. Da hører jeg plutselig en durelyd som blir sterkere og jeg forstår etter ett par-tre sekunder at nå kommer lyden av flyet jeg allerede har kikket på en stund. Merkelig hvordan tanker plutselig ramler ned i hodet ut av det blå, for hva jeg ble minnet på er at vi må stå ventetiden ut. Jeg så flyet lenge før jeg hørte det komme, og det minnet meg om en kristen broder som for noen måneder siden sa at nå skjer det. Men det skjedde ikke. Han trodde at tiden for Guds løfte var der, men det var ikke det. Det var fortsatt litt venting og litt forberedelser igjen.

Vi har mange av Guds løfter skrevet i Ordet til oss, andre er ting vi opplever å få personlig mens vi enten leser, er i bønn eller deltar i fellesskap. Plutselig er det bare Ord fra himmelen som slår ned i oss og vi vet at dette er fra Gud. Vi ser plutselig det berømmelige lyset og vi fylles med en uforklarlig fred og ro om at dette vil ordne seg. Men så går dagene. Ordet står fortsatt fast for oss, men ingen ting skjer. Da er spørsmålet: Vil vi stå hele ventetiden ut? For det er ikke uvanlig at vår timeplan ikke samstemmer helt med Gud sin, hans er ofte mer tålmodig og går over lengre tid enn vår gjør. Vi er utålmodige og liker ikke å vente på at ting skal skje, mens Gud lar ting trekke ut slik at det skjer i hans rette tid, for det skjer alltid i Guds rette tid (som for oss ofte oppleves som på overtid de lux).

Like forunderlig finner jeg det når slike tanker kommer å gå inn og fortsette lesningen i Bibelen og oppleve at hva Gud sier til meg gjennom sitt Ord er en videreføring av den tanken jeg allerede hadde fått. Guds Ånd er virksom i våre liv og virker på mange måter, men når Ordet vi leser samstemmer så godt med tanker vi fikk noen minutter tidligere, skal vi ta det til oss og bevare lærdommen og lyset i våre hjerter og sinn.

Jeg skulle starte på salme 4 som er en salme skrevet av David og jeg leser i vers 2 at han ber Gud svare ham når han ber og så sier David: Du viser meg en vei ut av nøden. Gud vil gi hjelp, Gud vil sende sitt ord og redde oss, slik han mange ganger reddet David, men noen ganger tar ting tid. Derfor er påminnelsen som David kommer med i vers 4 så viktig for oss mens vi venter: Vit at Herren gjør under for den som er trofast mot ham. Mens vi venter på at Guds hjelp og redning skal komme, så fortsetter vi våre liv i trofasthet mot Gud og hans ord. Vi er trofaste i arbeid og familie, i menighet og aktiviteter, og i alle andre ting som våre hverdager inneholder. Og vi fortsetter å sette vår tillit til Gud og ha ham først i våre hjerter og liv. Vi venter med håp og tillit til at Gud vil gjøre hva han har sagt (se v 5-6). Vi kan bli fristet til å gå foran Gud og ta saken i egne hender, men vi vil bare lage rot og skape unødvendige problemer. Vi kan ikke skape den løsning Gud har sagt han vil tilveiebringe, vi må vente på hans rette tid. David tar tak i mange menneskers undring og livsspørsmål når han i vers 7 sier at mange spør: Hvem kan gi oss lykke? og han svarer at: La lyset fra ditt ansikt lyse over oss, HERRE! Å oppleve at Guds ansikt er vendt mot oss og at hans ansikt lyser over oss er å leve i Guds nærhet og under hans vinger og beskyttelse. Hans nåde og godhet er vendt mot oss og han ser på oss med glede, velvilje og velbehag. Gud er den som kan gi den dypeste, reneste og sanne glede som våre hjerter virkelig hungrer etter (v 8). Når Gud har lovet at han vil hjelpe oss og vi har hans ord og løfte på det, så trenger vi ikke å kave og styre i egen kraft, vi kan la det ligge i Guds hånd og vite at når hans rette tid er der vil det skje og at uansett hva som møter oss underveis er han den som lar oss hvile trygt (v9).

La oss holde fast med hvem Gud er og også fortsette å tro de løfter Gud har gitt oss. Det kan kanskje ta lengre tid fra løftets ble gitt til det oppfylles enn vi liker og er komfortable med, men alle Guds løfter har sitt ja og sitt amen i Jesus og det vil skje som Gud har sagt. Spørsmålet er: Stoler vi så mye på Gud at vi er villige til å stå hele ventetiden ut?

Et lite gjensyn #4

 AV CECILIE
Et alvorlig gjensyn denne gangen, hvem som har søkt seg fram til dette vet jeg ikke, men jeg trengte påminnelsen om viktigheten og alvoret av å huske hva det egentlig betyr at Jesus er Herre og Konge i våre liv.

Tilgi meg tornekrona Jesus

På vei til byen, en 25 minutters kjøretur, satt jeg og ba. Jeg ba blant annet om å måtte få vokse i kunnskap og kjennskap til Gud. Ei lita stund senere begynte jeg å tenke på da soldatene flettet en tornekrone og satte på Jesus sitt hodet. Ordene som kommer blir et lite og spinkelt forsøk på beskrive hva jeg tenkte og følte, og de vil bare røre overflaten, for ordene mine dekker ikke hva som rørte seg på innsiden min. Jeg vet at dette, som mye annet, er ting Guds Ånd må åpenbare for oss, så jeg har bedt mer enn normalt om det over dette, for bare ord kommer til kort.

Det begynte med at jeg tenkte på noe jeg hadde lest om mulige tornebusk-typer som kunne ha vært brukt til å lage tornekronen, for det var visst en 30-40 forskjellige av dem i det området på den tiden. Noen med lange torner, andre med korte, noen med mange, andre med få. Men uansett hva slags type det ble brukt, noe som egentlig ikke er viktig å vite, la oss ikke glemme den dypere meningen.

Jesus var anklaget for å være en konge som ville ta over makten og det er i det henseende vi må se på situasjonen med tornekrona. Soldatenes tornekrone var ikke bare en liten plage Jesus måtte igjennom, den var et hån og en fornektelse av Jesus som konge. Hah, du skal liksom være konge? Her er hva vi mener om det!

På den tiden var det vanlig at den rådende regent, Cæsar, bar en krone med friske blader. En flettet krone var dermed et «kongelig» symbol og et symbol som ble holdt i ære. Det at soldatene tar dette symbolet og vender det inn til en fornedrelse og vanære er også et tegn på at de fraskriver seg Jesu som konge og hans makt som herre og konge.

Og det er her det begynte å slå inn over meg, alle de gangene jeg har plassert en tornekrone på Jesus sitt hode. De gangene jeg har nektet å bøye meg for ham og ville være herre i eget liv, de gangene jeg har visst hva han sa men likevel gjorde hva jeg følte for. De gangene jeg ikke har underlagt meg hans kongemakt og herredømme over mitt liv, for jeg sier han er min herre og konge, de gangene har jeg ikke vært bedre enn soldatene som trykket kronen ned over hans hode slik at tornene stakk inn i huden og fikk blodet til å renne…

Jeg har ikke bokstavelig talt trykket en tornekrone på Jesu hode, men med mine handlinger, mine tanker og mine valg har jeg på en indirekte måte gjort det flere ganger.

Vær så snill, ikke bare avfei dette som deprimerende eller litt ekstreme tanker. Det er et alvor i det å avvise Jesu herredømme i våre liv som vi ikke må mindregjøre eller feie under teppet. La oss våge å se ærlig på egne liv og innrømme at vi er ikke så overgitte som vi liker å overbevise oss selv om (jeg snakker kanskje mer til meg enn deg nå). Jesus er vår frelser, men han er også vår herre og vår konge. I alt skal vi underlegge oss hans vei og vilje, i alt er det hans ord som skal veie tyngst, i alt… ikke bare når det passer meg eller jeg føler for det.

Jesus, jeg ønsker å krone deg som konge i mitt liv, men jeg har feilet så mange ganger fordi jeg er sta, egenrådig og har ville hatt kontrollen selv. Tilgi meg for alle de gangene jeg har trykket tornekrona ned på ditt hode gjennom å nekte å underlegge meg ditt herredømme. Takk for at også dette har du sonet for og at det er tilgivelse og renselse for meg. Se i nåde til meg og skap i meg et rent hjerte og en stødig ånd så jeg med letthet og glede kroner deg som konge i både tanker, ord og gjerninger

Den som løfter mitt hode

I salme 3 v 4 er en linje som er brukt i flere engelske sangtekster; «The Lifter of My Head». Det er ikke helt den samme klangen over den norske «den som løfter mitt hode» sånn ordmessig, men betydningen er like dyp og viktig. Gud er den som løfter vårt hode når dagene er tunge og omstendighetene raser på mange kanter og prøver å overvinne oss.

David skrev disse ordene da han flyktet fra sin egen sønn og i en tid der han opplevde at det var fiender på alle kanter. Det er ikke vanskelig å forstå at han følte på frustrasjon og motløshet, men også denne gangen vender han seg til Gud. Vi vet at David ikke hadde et enkelt liv, det var ofte fiender som var ute etter å ta ham og det var mange som mente at denne gangen vil ikke Gud redde ham. Det var de som stod og så på og ventet at han skulle både feile, falle og bli sviktet av Gud. Om de stod med hånflir vet jeg ikke, men jeg tror de håpet de snart kunne slå seg på brystet og si at det var det vi sa; Gud kunne ikke redde ham fra dette.

Når omstendigheter raser inn som fiender på alle kanter kan vi oppleve at vi synker sammen og blir motløse, men vi trenger å minnes på at Gud er den samme og at for ham er ikke det som skjer oss en overraskelse. Dette er ikke noe som overvelder Gud slik det overvelder oss. Gud er fortsatt «et skjold for oss» og han er fortsatt «vår ære». Gud er den som vi i alle ting kan vende oss til og alltid stole på. Vi kan som David be om hjelp til at våre fiender beseires og vi må minne oss selv om at «frelsen er hos Herren» (Sal.3,9a).

Men du, HERRE, er et skjold for meg,
du er min ære, du løfter mitt hode.

Salme 3,4

Jeg gikk og tenkte på det med å trenge en som løfter vårt hode og det passer så godt i sammenhenger som David skrev om og som vi tidvis opplever. Når livet raser på flere kanter så har vi som mennesker en tendens til å la hodet synke ned. Om vi sliter psykisk så gjør vi det samme, hodet- og blikket- går nedover. Når vi ikke har det helt greit og føler at det meste er for mye, så kikker vi ikke andre like mye i øynene og vi har ofte hodet nedover. Derfor er linjen «den som løfter mitt hodet» så viktig, for den minner meg om at for at jeg skal kunne gå med hodet løftet igjen så trenger jeg at innsiden forvandles. Når Gud løfter vårt hode så er det egentlig ikke en fysisk ting det snakkes om, det snakkes om at vårt indre får oppleve hans nåde, lys og godhet og at vi i det indre blir styrket slik at det igjen vises i det ytre. Et hjerte og sinn som finner nytt mot og lys vil føre til et løftet hode.

Et løftet hode hjelper oss til å se mer enn bare hva som er rett foran egen nese. For noe som virkelig er sant er at når vi synker sammen og senker hodet, så blir vi snevre i våre tanker og vårt fokus blir ofte negativt. Men med Gud på vår side så trenger det ikke å bli værende slik, vi kan vende oss til ham som er et trygt skjold, som er lys og liv, som bringer håp og glede og som alltid vil støtte, verne og berge sine. Han vil alltid være den som løfter vårt hode.

Må Guds nåde og kjærlighet fylle ditt hjerte og må ditt sinn fornyes med visshet om hans trofasthet mot deg, må håpet igjen finne styrke og må Guds løfter brenne som skinnende stjerner på din mørke hverdagshimmel. Må ditt indre fylles med Guds styrke og kraft og må du igjen oppleve at Gud løfter ditt hode. I Jesu dyrebare navn, amen