Vær overbærende med hverandre

Vi vet at vi er et legeme i Kristus og at vi alle er forskjellige lemmer, men hvor raske vi er til å glemme at det betyr at vi trenger hverandre. Vi lever i en verden som er utrolig «jeg»-fokusert og selvhevdelse, selvrealisering og selvets suksess settes høyere enn vi liker å innrømme. Men slik skal det ikke være oss kristne i mellom.

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rom. 12:2)

Vi skal være mer opptatt av at andre lykkes enn at vi lykkes. Vi skal være mer opptatt av å verne om andres svakheter enn å fremheve egne styrker. Vi skal være de andres tjenere og ikke kreve å selv bli båret på gullstol. Vi skal Jesu etterfølgere, han som kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene.

Jeg klarer ikke alt alene, og det har aldri vært meningen at noen av oss skal det. Vi er skapt for fellesskap og vi er skapt for å være hverandres hjelpere, støtter og medvandrere. Noen dager kan jeg hjelpe deg fordi jeg da har overflod på tid, omsorg, gode ord og annet, mens andre dager trenger jeg at du hjelper meg, fordi da er jeg tom, ensom og fattig i mitt indre. Jeg klarer ikke å være og fungere som et legeme, for jeg er bare et lem, og derfor trenger jeg deg.

På samme måte er vi alle én kropp i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer. (Rom. 12:5)

Jeg liker ikke å innrømme at jeg er avhengig av deg, for stoltheten i meg sier at dette skal jeg klare selv, men jeg vet at det er ikke slik det fungerer… Jeg liker heller ikke at noen prøver å få meg til å være en jeg ikke er, for da vil jeg så ofte feile og falle, og det er både demotiverende og deprimerende, men får jeg være meg som jeg er, ja da vil jeg kunne bidra så mye mer og bedre.

La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode. Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. (Rom. 12:9-10)

Ingen av oss er perfekte og derfor kan vi heller ikke oppføre oss som om andre alltid skal handle godt og rett mot oss. Vi vil alle feile, falle og tråkke skeivt i forhold til andre mennesker, men nettopp her kommer de bibelske prinsippene virkelig til liv. Vi blir såret, men vi tilgir fordi vi selv er tilgitt så mye. Vi blir oversett, men vi inkluderer fordi vi selv er blitt Guds barn. Vi blir misforstått, men vi rekker ut åpne armer fordi vi selv blir elsket på tross av. Vi velger nåde, tilgivelse, barmhjertighet, godhet, overbærenhet, inkludering, medfølelse, fellesskap og mye annet, ikke fordi vi er så gode, men fordi Gud er god mot oss.

La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode! (Rom. 12:21)

Uka som gikk er det blitt postet ett par innlegg på «med Gud i hverdagen»:
Må ditt mørke fylles med lys
Ønsket om gudfryktige barn

Jeg sliter…

Det er kanskje ikke de ordene vi hører oftest fra talerstolen? Ei heller fra hverandre…

Av en eller annen merkelig grunn (oftest kalt stolthet) så er vi dårlige til å innrømme vår egen sårbarhet overfor hverandre. Vi vil liksom bevare en pen fasade og opprettholde inntrykket av at vi klarer, men inni oss vet vi bedre. Men vi våger ikke si det som det er, for hva vil da de andre tro om meg? Hva vil menigheten tro om meg?

Jeg sliter for tiden. Og jeg skulle ønske jeg møtte på noen som ærlig og åpent innrømmet det samme. Det er så slitsomt med mennesker som alltid gir uttrykk for at de klarer det meste, hvertfall når jeg føler jeg klarer lite.

Når jeg tenker på tiden som ligger foran er det med gru, jeg ser ikke lyst på hva som kommer. Flere ganger kan tårene trille bare jeg tenker på det, for jeg vet hvor jeg står og er i dag, jeg vet at i meg selv kan jeg ikke klare hva som kanskje vil møte meg. Og jeg vet at hadde jeg måtte gå veien videre alene, ville jeg knekt totalt. Jeg føler jeg holder på å knekke, men jeg vet at jeg vil ikke bryte sammen. Ikke fordi jeg har en styrke i meg selv som vil springe frem i rette tid, men fordi jeg er Guds jente og i Kristus makter jeg alt. Jeg makter ikke møte fremtiden alene, men jeg vet at Gud er sterk nok til å bære meg.

Jeg ber om å bli fridd fra hva jeg aner kommer der fremme og også at hvis ikke jeg blir løftet ut av utfordringene- at Gud sender noen til meg som blir nære og nådige medhjelpere-og vandrere, samtidig som jeg klynger meg til Guds løfter. Det er spesielt to vers som jeg har tenkt mye på de siste ukene og det ene er i Jesaja 42:3a

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke.

Vi trenger ikke late som om at vi er så innmari sterke og flinke, vi er ikke. Joda, det er store deler av livet der ting er ganske greit, men vi møter også tider der ting absolutt ikke er greit- og det trenger vi å dele med hverandre.

Å avsløre egen sårbarhet er ikke tegn på svakhet, det er ærlighet som åpner opp for å motta hjelp, støtte og nåde- og det er også ord som virker forløsende inn i livet til andre som sliter: tenk, det er ikke bare meg som føler det slik.

Vi kan- og skal- ikke springe rundt å fortelle dette til alle vi møter (en del vil ikke forstå eller respektere de ordene), men i fellesskapet med våre kristne trossøsken så bør det være rom for dette, tross alt- vi er alle frelst fordi vi innså at vi klarer ikke alene og at vi trenger Guds hjelp og nåde. Og om andre ikke er modige og tøffe nok til å si det som det er, kanskje skulle vi være førstemann ut?

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
Rom. 12:13,15

PS! Dette innlegget er skrevet for ett par år siden, men da jeg kom over det fant jeg ut at det var skrevet for nå. Må Guds fred fylle deres hjerter og hans visdom lede deres skritt. Amen

Sjelens beste hvile

Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle. Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud. (Sal. 62:6-8)

Sjelens beste hvile finner vi når vi klarer å hvile i Herren. Men det er så mye enklere sagt enn gjort. Hvor mange av oss har ikke opplevd at vi setter oss ned for å være stille for Herren og så roper tanker, bekymringer og gjøremål mot oss i ett. Ellers så er dagene så fylt opp at vi ikke klarer å finne ro til å sette oss i stillhet.

Vi må velge stillhet og tid med Gud, vi må velge å legge bort enkelte mindre viktige ting for å ha tid til det viktigste, fellesskap med Gud. Og har vi ikke innarbeidet en vane med å stadig trekke pusten, vende blikk og tanker mot Herren og være med ham, ja så vil man heller ikke oppleve at stillhet og hvile kommer umiddelbart.

Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.
– Sal. 62:9

Å hvile i Herren og å kunne være sammen med Gud i stillhet er en «evne» som utvikles over tid. Det er aldri slik i starten, fordi tanker, uro og følelser fanger oss så fort inn. Men hvis vi ikke gir opp, hvis vi fortsetter å sette av de små stundene noen ganger hver dag og øser ut vårt hjerte for ham som elsker oss mest av alle, så vil vi etter hvert oppleve at vi begynner å bli tomme for mange av de tanker og bekymringer som i starten ropte så høyt til oss. Hvilen og roen vil gradvis sige mer og mer inn over oss og vi finner større og større glede og styrke i å bare være sammen med Gud, gjerne i stillhet.

23.15

Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn. Han lar din rettferd stige opp som lyset, din rett som høylys dag. Vær stille for Herren og vent på ham! (Sal. 37:5-7a)

23.15. Det var det klokka viste da jeg endelig var ferdig med MÅ-få-gjort-tingene i går kveld, og enda hadde jeg en del skulle-gjort igjen. Som å skrive dette innlegget og som å svare på endel meldinger og annet. Noen ganger lurer jeg på hvorfor kveldene ikke er lengre, eller hvorfor kan ikke minuttene etter guttene har sovnet på magisk vis bare være tre ganger lengre enn de til normalt er, da hadde man jo kanskje fått gjort litt mer og også kunne satt seg ned og pustet?

Det kommer slike dager og perioder for oss alle. Du vet, de dagene som aldri er lange nok til å rekke over alt, de dagene der det er møter, aktiviteter og annet som bare plutselig dukker opp og sluker tiden man egentlig skulle brukt på andre viktige ting. Og de andre tingene forsvinner jo ikke, de må fortsatt gjøres.

Så lett å bli sliten, så lett å bli lei, så lett å bli motløs. Ikke sant?

Så lett å glemme å trekke seg tilbake fra alt for en liten stund og bare lukke øynene, trekke pusten dypt og hviske fra hjertet: Her er jeg Gud, vil du si noe så lytter jeg og hvis du ikke vil si noe, så kan vi to bare sitter her sammen i stillheten. Bare være, i stillhet og takknemlighet over at selv i mas og jag så er Gud nær og selv om vi er slitne, så er ikke han for sliten for oss. Stillheten der man kan sukke hvis man vil, si en linje nå og da, lettet hjertet for de bekymringer som kommer opp, for så å være litt mer stille.

Kanskje sier ikke Gud så mye? Men han er der, sammen med oss. Kanskje får vi en oppmuntring? Jeg vil gi deg styrke og visdom. Kanskje får vi en kjærlighetserklæring? Du er mitt elskede barn og jeg elsker å være sammen med deg! Kanskje får vi en mild formaning: Barnet mitt, jeg er sterk nok, glem aldri det! Eller en liten påminnelse: Jeg holder verden i min hånd, men det er deg jeg holder tett i mine armer. Uansett om han sier noe eller ikke, det viktigste er at vi er sammen, at vi er nær hverandre.

23.15. Takknemlig for at jeg faktisk fikk gjort endel ting denne kvelden og takknemlig for at når jeg velger å trekke meg ut av hverdagens mas og strev å feste blikk og tanker på Gud, så kan jeg bli løftet ut av og over omstendighetene og finne ny kraft, nytt mot og ny styrke til å fortsette litt mer.

Fra jordens ende roper jeg til deg når hjertet mister sin kraft. Før meg opp på en klippe som er høyere enn jeg. For du har vært min tilflukt, et tårn til vern mot fienden. La meg alltid få bo i ditt telt, søke tilflukt i ly av dine vinger! (Sal. 61:3-5)

Takk gode Gud for din store nåde og trofasthet mot oss!

 

Gjør godt fordi om

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.  (Ef. 2:10)

For ett par tiår siden var jeg på toget. Ved min side satt en jeg kjente og ellers var det ingen kjentsfolk. På den ene stasjonen kommer det på en eldre kvinne som trekker en trillekoffert etter seg innover raden. Hun stopper ett par seter foran meg og når hun skal til å løfte opp kofferten spretter jeg opp mens jeg spør: «Kan jeg hjelpe deg med den?» Hun smiler og sier ja, jeg legger kofferten greit på hylla og smiler til henne. Hun takker pent og jeg sier at det skulle bare mangle. Jeg tenkte ikke over det, det var da bare en selvfølge at slikt gjør man, helt til jeg satte med. Etter noen sekunder bøyer sidemannen seg til meg og hvisker: «Jeg liker ikke at du gjør slikt». Jeg kikker spørrende over på karen og sier forfjamset: «Hva mener du?». Svaret får meg fortsatt til å riste forundret og litt trist på hodet: «Jeg liker ikke at du gjør slike gode ting fordi jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke tenkte på å hjelpe, du setter meg i ett dårlig lys».

At en gjør det rette, er en glede for den rettferdige, men en gru for dem som gjør urett. (Ordspr. 21:15)

Velger du å gjøre godt er det mange forskjellige reaksjoner du vil møte. Det vil være:
De gode: Så flott da!
De mistroiske: -Du gjør det bare for å få noe tilbake.
De selvrettferdige: -Tror du at du er så mye bedre?
De dømmende: – Akkurat som det er noe spesielt?
De egoistiske: – Hva er i det for deg?
og mange flere forskjellige typer.

Det er ikke så mange som klarer å akseptere at man gjør godt bare for å gjøre godt. Det er en utbredt holdning av at det må jo også ligge et annet- og mer egoistisk- motiv bak hjelpsomme handlinger og ord enn ren godhet, omsorg og barmhjertighet. De som dømmer deg for skjulte motiver, trenger absolutt ikke å ha rett om hva som bor i ditt hjerte er, men de viser med sine ord hvor deres hjerte og liv er.

Selv en ung gutt viser i handling om det han gjør, er rent og rett. (Ordspr. 20.11)

Om noen skulle skule på deg, mistro deg, snakke bak ryggen på deg eller annet fordi du gjør godt og velger å gjøre godt, så ikke la dem få stoppe deg. Det er alltid de som vil prøve å trekke deg ned i søla med sine falske og løgnaktige ord, med sine egoistiske motiv og med sine sleivspark og skeive ord og blikk, men bli ikke motløs, oppgitt eller bitter.

La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode! (Rom. 12:21)

Når du gjør godt så handler du på Guds hjerte og kall i og over ditt liv. La ikke andre stoppe deg fra å leve godt, og skulle de dømme deg eller få dårlig samvittighet fordi de ikke gjør godt, så er ikke det din sak. Du står til ansvar for ditt liv, dine ord og dine handlinger overfor Gud- ikke mennesker.

Lev godt og gjør godt- uavhengig av menneskers meninger, oppfatninger og handlinger.

Ikke vær venn med hvem som helst

Det finnes venner som skader hverandre, men en sann venn er mer trofast enn en bror. (ordspr. 18:24)

Vi kristne skal liksom like alle og vi skal kunne omgås alle, men dette er og blir feil. Bibelen advarer oss gjentatte ganger mot å omgås folk som drar oss ned og/eller bort fra Herren. Vi skal være viselige og forsiktige i vårt valg av venner, mens ift bekjente trenger vi ikke utvise samme aktsomhet.

Ditt hjerte skal ikke misunne syndere, men alltid med iver frykte Herren!
Da har du en fremtid, ditt håp er ikke forbi. (ordspr. 23:17-18)

Når jeg sier venner mener jeg de vi viser vår personlige side til, de som vi våger å slippe inn på oss både på gode og vonde dager, de som er våre fortrolige, de vi søker råd, støtte og hjelp hos. Når det gjelder disse, skal vi vise aktsomhet.

Det er ikke slik at det er bedre med hvilke som helst venner i stede for ingen venner, det føles nok slik ut, men det er ikke sant. Venner skal like og akseptere oss for den vi er og de skal kunne dele både våre gleder og våre sorger, vår tro og vår tvil, nederlag og seire.

Venner som alltid må rakke ned på oss og fremheve egen fortreffelighet er ikke ordentlige venner. Venner som bare er der i de gode stundene og flykter unna i de vonde, er ikke ordentlige venner. Venner som alltid har rett mens du alltid har feil, er ikke ordentlige venner. Venner som krever at du alltid stiller opp for dem mens det aldri passer for dem å stille opp for deg, er ikke ordentlige venner.

Hat vekker splid, men kjærlighet skjuler alle synder.
Den rettferdiges tunge er som utsøkt sølv, de urettferdiges hjerte er lite verdt.
(ordspr. 10:12 og 20)

Venner vil tråkke oss på tærne, de vil si de feile ordene, de vil såre oss, de vil handle feil, men er de ordentlige venner så vil de gjøre sitt beste for å rette opp i feilene (hvis de vet om dem) og igjen vise at de bryr seg. Gode venner vil glede seg med deg når noe går bra. De vil hjelpe deg å komme nærmere Gud og de vil be for deg når det er vanskelig (og ikke bare si de skal). Venner som er der gjennom tykt og tynt og som samtidig hjelper oss å bli mer grunnfestet i troen, er gode venner å ha.

Den som ferdes med de vise, blir vis, men den som omgås dårer, går det ille. (Ordspr. 13:20)

Det kan være vanskelig å «slå opp» med venner som ikke bringer noe positivt inn i våre liv, vi har tross alt investert vårt hjerte og vår tid i å bygge et fellesskap, men de færreste vennskap er for ei livstid, flere er derimot for ei tid.

*******

Ønsker alle lesere og følgere ei god og velsignet helg. Skulle du ønske å lese mer så ble det i uka som gikk postet noen innlegg på den andre bloggen også:

Tilhenger eller etterfølger?
3 ting Jesus ikke sa om menigheten
Hvor er ærligheten om vår skrøpelighet?

Bevar meg liten Gud

Hvem kan gå opp på Herrens fjell, hvem får stå på hans hellige sted? Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke lengter etter løgn og ikke sverger falsk ed. Han får velsignelse av Herren og rettferd fra Gud, sin frelser.
(Sal. 24:3-5)

Når stoltheten melder seg og jeg opphøyer meg selv, når jeg begynner å tenke og tro at jeg kan gi andre den trøst, hjelp og de ord de trenger…. Gud vis meg da på ny min smålighet og mitt overmot. Skap i meg et rent hjerte og vis meg enda en gang at alt jeg er og har som er godt, er kun av nåde. Bevar meg liten Gud, så jeg kan gjøre Deg stor. 

Når jeg glemmer meg bort, før meg igjen til korsets fot så jeg kan se at jeg trenger Deg. Og når jeg igjen forstår og husker at jeg fortjener ingen ting, aller minst Din nåde, tilgivelse og kjærlighet~ fyll meg da med Din kraft. Legg da Dine ord i min munn. Send meg da ut, ikledd Din kraft. Bevar meg liten Gud, slik at Du gjennom mitt liv og mine ord kan bli gjort stor.

postet første gang på «med Gud i hverdagen» 13.06.17.