Sannheten skal sette deg fri

Hvor ofte dette verset brukes alene, uten at sammenhengen det nevnes i tas opp! Og tro meg, jeg har gjort det selv. Det er ikke galt når det brukes i forhold til å tro Guds ord og å tro hvem Jesus er og hva han har gjort for oss, men så var det sammenhengen da…

Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Joh. 8:31-32)

Hvis dere blir i mine ord er dere mine disipler og DA skal dere kjenne sannheten og sannheten skal sette dere fri. Det står faktisk at vi må ha et levende forhold til Guds ord, vi må bli i ordet, og det betyr at vi tar det til oss på jevnt basis, at vi tenker på det og at vi lever etter det. Å lese og tro har liten virkning hvis det ikke blir levd ut… en tro som ikke påvirker levd liv er faktisk ganske død av seg. Harde ord kanskje, men noen ganger trenger vi å bli minnet om det, at hvis våre liv ikke samsvarer med hva vi sier vi tror, så er noe feil (ikke at vi klarer perfekt, men at vi innretter livene våre etter Guds Ord så godt vi kan etter som vi ser og lærer mer)

Det er de som blir i ordet som skal erfare å se sannheten og oppleve at sannheten setter dem fri. Ikke dem som bare tar et vers eller to som passer inn i deres situasjon, men de som tar til seg ordet. Jesus sa om seg selv at han er veien, sannheten og livet (Joh. 14:6), og når vi ser dette i sammenheng med hva vi leste over, ser vi at gjennom å ta til oss Guds ord, grunne på det og søke Åndens åpenbaring over det, så er det Jesus vi vil se klarere, og jo klarere vi ser Jesus, hva han virkelig gjorde for oss og hvilken oppstandelseskraft vi faktisk har del i, så vil vi oppleve å bli satt fri på flere og flere områder i livet. Som Johannes med glede sa: Han skal vokse, jeg skal avta (Joh. 3:30)

***

Denne gangen var det ordet DA som stod så ut for meg og gjorde at jeg ble gåendes å kikke på disse to versene og tenke: Står det virkelig det Gud? Ikke det at jeg tvilte, men jeg hadde aldri sett det slik før. Så jeg måtte hente fram de andre norske oversettelsene mine og se der. De to jeg har lest mest tidligere hadde ikke ordet «da», men «og», så jeg ser hvorfor det ble så annerledes for meg å lese disse versene denne gangen. Men det ble også, i tillegg til hva jeg har skrevet over, en påminnelse om to andre ting. Den første er at står det ord som da, fordi, derfor og lignende så må vi se på sammenhengen ordene står i, for det har ofte med konsekvens av valg å gjøre, og det både på godt og vondt. Den andre påminnelsen var at i har godt av å lese litt ulike oversettelser av Guds ord, for det kan gi nytt syn på ting vi tror vi vet. Og med det sagt; jeg er på utkikk etter de norske oversettelsene fra 1904 og 1930, hvis du kjenner noen som vil gi dem bort eller selge dem, gi gjerne en pip da jeg er interessert.

Guds fred og velsignelse over deg og helga di!
~ Cecilie

Bygg egen tro

På tur igjennom Samaria blir Jesus sliten og slår seg ned ved Jakobsbrønnen utenfor byen Sykar for å hvile. Disiplene tar turen inn til byen for å skaffe mat og mens Jesus sitter der alene kommer en kvinne ut for å hente vann. Jesus begynner med det praktiske: La meg få litt vann. Et helt hverdagslig og naturlig spørsmål der han sitter og hun kommer for å hente vann. Hun svarer på en måte som gjør at Jesus lett kan slå inn på det åndelige, det med å ha det levende vann i seg. Dette er selvsagt uforståelig for kvinnen, som tenker utfra hva hun ser og har lært. Jesus vet historien til denne kvinnen og han deler det med henne, ikke for å fordømme, men for å vise at han vet. Dette får henne til å innse at han er profet og hun spør videre om spørsmål hun har tenkt på, hva er riktig sted å tilbe på? Jesu’ svar på dette er å ta samtalen enda ett hakk videre, over på det er forholdet mellom Gud og mennesker som teller og ikke tradisjoner eller overleverte regler, Gud vil ha tilbedere som tilber i ånd og sannhet. Sted er ikke viktig, men det indre er. Kvinnen ender opp med å se og tro at Jesus er Messias, den frelseren de har ventet på, og hun forteller dette til mennesker i byen. Det er en mann som visste alt som meg, kanskje er han Messias? Folk i byen kommer på Jesus pga kvinnen vitnesbyrd, men de kommer også ut og de ber Jesus bli værendes hos  dem, noe han blir i to dager. Når de selv får høre hans egne ord, så kommer enda flere til tro og

og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» (Joh. 4:42)

Det er godt at vi tar til oss lærdom fra andre, men vi må aldri glemme at vi også må ta til oss av Jesu egne ord. Vi kan ikke bygge en sterkere tro i vårt indre ved bare å lese og ta til oss hva andre har «fordøyd» for oss på forhånd, vi må selv ta til oss mat fra Guds Ord og la det får virke til styrke, fred, trøst og åpenbaring for oss. Den største delen av kosten vår som troende skal være hva vi tar til oss selv gjennom daglig vandring med Gud og gjennom Bibel og bønn. Andres ord og undervisning kan være god hjelp til dypere, utvidet eller styrkende forståelse, til trøst og oppmuntring, men det må aldri bli det eneste eller hovedtyngden av hva vi tar til oss.

En tro som er basert på hva andre har fortalt eller opplevd, vil ikke bli grunnfestet, den vil heller ikke bære med seg den styrke og kraft vi trenger for å stå støtt og oppreiste gjennom livets stormer, prøvelser eller sorger. Vi må komme dit hen folket i Sykar gjorde: Nå tror vi ikke fordi du fortalte, men fordi vi selv har hørt.

Mine ord kan kanskje hjelpe deg å åpne opp for å lettere tro at det er både håp, hjelp og trøst for deg, men det virkelige håpet, den ordentlige hjelpen og den sanne trøsten vil du kun finne gjennom ditt eget bønne- og bibel-liv. Når du søker Jesus og bruker tid med ham og opplever at hans armer omslutter deg, at han er med gjennom alt, at han gir hjelp i rette tid og lys, trøst og styrke gjennom sitt ord, det er tro som ikke vil dampe raskt bort når dagene blir gode eller svikte og rase sammen under vanskeligheter eller utfordringer.

Dén digre godteskåla!

Godteskål er da ei skål med snop, søtsaker eller hva du kaller det, og det er slik jeg føler at den siste måneden-halvannen har vært for meg. Som om jeg har fått en DIGER godteskål plassert foran meg, med bare favorittene mine og med beskjed om at jeg kan spise hvor mye jeg vil, når jeg vil.

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud. (Jer. 15.16)

De som har fulgt med på bloggen ei tid vet at en av de største sorgene mine har vært at jeg ikke kunne lese så mye i Bibelen som jeg ønsket. ME-sykdommen utviklet seg slik at jeg hadde etterhvert fikk problemer med å lese og ta inn for store mengder skrift, og trosset jeg begrensningene mine, ble jeg satt ut i dagesvis. Og det tynget meg ned med sorg, for mitt indre skrek etter å kunne ta til seg av Guds Ord, å kunne bade seg i Ordet og bare sitte å lese og lytte etter hva Gud ville si.

Det er min trøst i nøden at ditt ord gir meg liv. (Sal. 119:50)

Jeg tror ikke de årene var angrep, jeg tror de årene var en del av Guds plan for mitt liv. Jeg vet ikke helt hvordan og hvorfor, men jeg har kjent at greit, dette er ikke angrep, det er bare slik livet er her og nå. Så jeg har lest hva jeg kunne, noen dager to vers, andre dager to sider. Men jeg har hele tiden følt for mer, kjent på sulten, samtidig… jeg har jo faktisk fått hva jeg trengte for å komme gjennom den enkelte dag, og ikke bare hva jeg trengte, men også nok til å dele videre til andre…

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti. (Sal. 119:105)

Jeg har visst at Gud er min faste borg, min styrke. Han er min beskytter og den som kjemper for meg. Han er den som elsker meg og verner meg, og jeg har ventet, lengtet og sett med iver fram mot den dagen jeg igjen kunne bade mitt indre i hans ord. Fór en glede da det gikk opp for meg at denne dagen var kommet!!!

Du er mitt vern og mitt skjold, jeg venter på ditt ord. (Sal. 119:114)

Hva jeg finner morsomt er at det kom etter at skuldra mi stivnet så til og etter at jeg måtte legge bort både strikkepinner og heklenål fordi det var umulig å holde på med håndarbeid (noe det fortsatt er)- og jeg har tenkt flere ganger: Typisk deg Gud!

Ditt ord er prøvet med ild, din tjener elsker det. (Sal. 119:140)

Hva? vil noen tenke, typisk Gud å legge plager på oss og hindre oss fra å gjøre ting som er nyttige og til glede? NEI! Typisk Gud fordi han kjenner meg og vet hvordan han best skal fange min oppmerksomhet. Det ligger flere prosjekter som jeg skulle gjort ferdig innen en tidsfrist, dette er nå litt vanskelig med en nesten ikke-bevegelig skulder. Hadde jeg kunnet gjort det, ville jeg gjort ferdig prosjektene og da ville jeg brukt mindre tid på å lese Guds Ord. Jeg hadde nok fortsatt lest mye i glede over igjen kunne lese, men ikke på langt nær så mye som jeg har fordi jeg ikke har kunnet fullføre alle påbegynte og påtenkte prosjekt. Derfor takker jeg Gud for den vrange skuldra og for den herlige fantastiske gave han har gitt meg, muligheten til å lese og lese og lese i hans ord igjen! Heldige meg altså!!!

takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.  (1. Tess. 5:18)

Så, jippi!!! Jeg kan lese mye igjen, og jeg er bare superglad og takknemlig for det. Det har vel lignet en smule overspising de siste ukene, men jeg kjenner at det trengte jeg nå. Jeg holder også på med å få nye leserutiner siden jeg igjen kan lese og studere mer strukturert enn de siste årene har tillat, jeg er så glad!

Men… ikke nok med at det er under fire uker til at vi har konfirmasjon her i huset,  skuldra mi er fortsatt stokk stiv (bortimot). Det gjør det direkte ubehagelig å skrive lengre stykker (over 5-7 setninger), så: April kommer til å få noe nye innlegg og det kommer også til å bli endel repriser av tidligere innlegg, litt sånn om en annen (repriser merket reblog).

Ønsker dere alle en god og velsignet måned. Må du oppleve at det blir både lysere og varmere på innsida akkurat slik det gjør ute i naturen. Han er oppstanden!

og du… jippi, jeg kan lese masse igjen!!!

 

 

Vet du om profetiske røster i Norge?

Jeg har denne ute ett par steder og legger den her også. Jeg trenger hjelp!!! Vet du om noen profetiske røster i Norge i dag? Ville vært takknemlig for navn og helst henvisninger til undervisning, taler eller annet.

Har du navn du kommer på er jeg takknemlig om du deler dem med meg, er ifm med noe jeg har tenkt på i helga. Les mer i innlegget som er delt.

Guds fred og velsignelse

med Gud i hverdagen

Jeg har et spørsmål som jeg håper noen kan gi meg et (eller flere) svar på, gjerne med begrunnelser og henvisninger. Hvilke profetiske røster har vi i Norge i dag?

Jeg snakker om Herrens tjenere som kaller bruden tilbake til et liv i helliggjørelse og total overgivelse til Gud, ikke mennesker som kommer kun med gode ord og falske betryggelser om at «alt er bra». De som våger å kalle en spade for en spade og som sier at det viktigste med frelsen er ikke at vi skal føle oss bedre og klare oss bedre, men at vi skal bli helliggjort, tjene Herren av et helt og rent hjerte og være hans folk. At Guds menighet må slutte å etterligne verden og begynne å etterligne Kristus.

Jeg spør fordi jeg har tenkt på dette ifm med noen tanker jeg arbeider med å sette sammen til en større helhet. Jeg…

Vis opprinnelig innlegg 56 ord igjen

En tidlig påskeferie

De siste to ukene har det blitt vanskeligere og vanskeligere å skrive innlegg etter som skuldra ble verre. Selv om den i skrivende stund tillater meg å taste uten smerter og ubehag, varer det bare noen få linjer til. Jeg har derfor bestemt meg for å ta påskeferie en uke tidligere enn planlagt. For dere som er nye på bloggen, jeg pleier å poste færre innlegg i skolens ferier, av to hensyn som beriker dagene mine, samtidig som de utfordrer meg på å leve overgitt Gud og bli mer lik Jesus (de to guttene mine for de som ikke tok den).

Så, litt tidlig ute, men god påske til dere alle.

Jeg forlater dere selvsagt ikke uten et innlegg, men denne dagen må dere ta turen over til den andre bloggen for å lese det. Torsdag ble det postet et innlegg som dreier seg om de gangene Gud ikke gir oss de svar vi ber om i våre bønner, men heller svarer med «Jeg er». Det kan være vanskelig å forstå hvorfor noen får sine svar om helbredelser, mirakler, nye jobber, barn og annet og så får ikke vi. Det at Gud ikke gir oss disse tingene, betyr ikke at han elsker oss mindre eller ikke er interessert i å hjelpe oss, men mer enn et nei er det en invitasjon til å trekke oss nærmere ham og oppleve at han er hva vi trenger mest.

Innlegget Når bønnesvaret er «Jeg Er» finner du HER

Når jeg leser eller skal til å lese Jobs bok i Bibelen sitter jeg alltid og tenker på at jeg skulle skrevet et innlegg som heter «når Gud svarer på våre hvorfor med Jeg er». Det er enda ikke blitt noe, men hver gang jeg tenker på Job eller leser, så finner jeg det fascinerende at Gud egentlig ikke svarer på Job sine spørsmål. Gud begynner bare å fortelle om hva han gjør, hva han har skapt, hvordan han har oversikt over alt, mens Job bare ser en liten bit av egen verden. Gud sitt svar på Job sine hvorfor er; «Jeg er».

Gud holder ikke bare hele verden i sin hånd, han holder deg i sine armer. Frykt ikke dyrebare søster og bror, du er trygg selv om stormen raser både inni deg og på utsiden. Far elsker deg og han ønsker å overøse deg med godhet, nåde, omsorg, fred, glede, styrke, trøst og så mange andre gode ting. Vær velsignet!

Guds tålmodighet med oss

Da jeg denne gangen leste om Gideon (Dom. 6 og 7) ble jeg sittende å tenke på hvor tålmodig Gud var med ham. Gideon har ikke ventet på at Gud skulle kalle ham til et stort oppdrag, så når han får beskjeden om at han er den redningsmann Gud  har utsett, er det som lyn fra klar himmel. Vi kan heller ikke si, utfra hva vi leser, at Gideon er vel forberedt for den oppgaven han får. Han kjenner til folkets historie og hvordan Gud tidligere har reddet dem, men han er også vokst opp med avgudsdyrkelse og at folket er undertrykt og springer og gjemmer seg for fienden. Han ser ikke på seg selv som en dugendes kandidat til jobben, og det gir han også beskjed om. Men Gud lar ham ikke slippe unna; Gå du, jeg er med deg, jeg skal gjøre det. Hva Gud kaller Gideon til er ikke en utvidelse av hva han allerede gjør eller et kall om å gå dypere, men det er noe helt nytt og derfor tror jeg Gud er såpass tålmodig som han er.

Herren vendte seg til ham og sa: «Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!» Gideon sa til ham: «Hør, Herre! Hvordan kan jeg berge Israel? Min slekt er den svakeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus.» Da sa Herren til ham: «Jeg vil være med deg, og du skal slå midjanittene, alle som en.» (Dom. 6:14-16)

Gideon får protestere litt uten at Gud blir sint, Gud bare gjentar hva han allerede har sagt samtidig som han tilføyer litt mer. Gideon er litt småfeig og utfører det ene oppdraget om natten, men Gud lar dette passere. Gideon spør to ganger om bekreftelser på at det virkelig er Gud som sender ham på dette oppdraget, og Gud svarer som Gideon spør.  Når de endelig er klare for kamp, med bare en liten  gruppe menn, så gir Gud Gideon beskjed om å gå ned til fiendens leir for der å få  en oppmuntring gjennom å høre et syn og tolkningen fienden har fått. Igjen og igjen gir Gud bekreftelser på at det er han som sender, han som vil hjelpe og at Gideon bare skal gå i tro. Gud er tålmodig med ham.

Og det er en påminnelse jeg også trenger når jeg plutselig opplever at jeg blir kalt til å gå helt nye veier. Ikke bare var det uventet, men jeg føler meg også spesielt uskikket til det når det kommer slik plutselig. Da er det godt å vite at jeg trenger ikke å gjøre annet enn å begynne å gå så sterk som jeg er og stole på at Gud underveis vil gi ledelse og også, vil fullføre verket med sin Ånd og kraft.

Gideon er for meg en god påminnelse om at Gud nødvendigvis ikke kaller de dyktigste og mest sannsynlige, men at Han alltid vil utruste og dyktiggjøre den han kaller, og mens vi går på nye stier så er Gud tålmodig med oss og tar oss videre et skritt om gangen.

Kjenner du at Gud har kalt deg inn i noe helt nytt som gjør at du føler deg ekstra liten og uskikket? Frykt ikke, gå så sterk som du er, Gud vil gjøre sitt verk både i deg og gjennom deg og han er med deg hvert skritt av veien. Eller kanskje har du begynt å gå på en helt ny og ukjent vei og så opplever du at det ble vanskelig og du trakk deg litt tilbake? Min kjære, reis deg opp igjen og fortsett ferden. Gud vil hjelpe deg videre og husk at han er tålmodig med deg mens du er underveis. Han vil gi deg hva du trenger for å stå støtt og for å komme ut av det som mer enn en overvinner.

Hvem gjør store gjerninger?

Vi har alle vært borti dem, de som gjør så veldig store gjerninger, tegn og mirakler. Det er ikke måte på hvor mange de har helbredet, hvor mange mirakler de har sett skje og hvor store tegn og under de har fått utføre. De kan fortelle både langt og lenge om alt de har gjort og erfart. Dessverre er mange av disse bortimot forgudet av endel kristne… de settes på pidestall og stakkars dem som våger å si at det er noe som skurrer oppi det hele.

Det er to store fallgruver som det sjeldent snakkes om, og hvis man påpeke dem så er man automatisk kritisk, står Gud imot eller går imot Guds stjernepredikant/-helbreder el.l.

Manglende dokumentasjon
Hvis så mye skjer, hvorfor kan nesten ingen ting bevises? Det er ofte bare ord, få kan legge frem dokumentasjon på at ting faktisk har skjedd. Jeg sier IKKE at alt kan dokumenteres, men hallo; kreft, fri fra rullestol, kroniske sykdommer og mye annet kan. Jeg sier heller IKKE at helbredelser, tegn og under ikke skjer, men jeg tror ikke at endel av «kristen-stjernene» opplever så mye som de sier… Hvis hva de sier er sant, så skulle de være
a) godt tjent med å kunne dokumentere det,
b) det burde da være mange som kunne gå god for det?
c) ikke bare avvise det som kritiske og negative røster sent fra/påvirket av djevelen selv.

Hvis mennesker blir helbredet der og da, så skal de fortsatt være det både en uke og en måned senere, hvis ikke er det stor sjanse for at det er følelser, stemning og forventninger som har gjort at de i øyeblikket trodde alt var bedre. Og dette er sterkt beklagelig; for det svekker troen til mennesker som lengter etter en ekte berøring fra Herren og som i mange tilfeller over lengre tid har ropt til Gud om hjelp, helbredelser og mirakler.

Hvem gjør store ting?
Jeg vet ikke med deg, men når jeg hører på enkelte så føler jeg at mennesket blir både større og bedre etter som de snakker, men Jesus blir bevart som en liten forsikring i bakgrunnen. Meningen med helbredelser, tegn og mirakler er ikke at de skal frelse mennesker, det skal være ting som følger forkynnelsen av Ordet og som viser Guds makt og kraft blant mennesker. Men, hvis mennesker gjør seg selv store, hvem er det da de setter høyest, Gud eller seg selv? Er det mennesket som gjør alle de tingene for Gud eller er det Gud som ved sin Ånd og kraft virker gjennom mennesker? Og hvis det siste er tilfellet, er det da riktig å si at «jeg har gjort alt dette for Gud»?

Under sin første misjonsreise opplevde Paulus og Barnabas å komme i konflikt og ordskifte med noen jøder om nødvendigheten av at hedningekristne måtte omskjæres for å bli/bevare frelsen. Det blir enighet i menigheten om at Paulus, Barnabas og noen andre skulle reise til Jerusalem og legge dette stridsspørsmålet fram for apostlene og de eldste. Når de kommer dit så tas de godt i mot og Paulus forteller om alt GUD har gjort blant hedningene. Ikke hva han har gjort, men hva Gud har gjort gjennom ham. (ap.gj.15).

… og de fortalte dem om alt det Gud hadde gjort gjennom dem. (15.4b)

… som fortalte om alle de tegn og under Gud hadde gjort blant hedningene gjennom dem. (15.12b)

Nettopp den tydeligheten om at det var GUD som virket gjennom dem, var det som satte meg på tankene over. Hvem er det som skal æres, løftes fram og snakkes godt om, mennesket som Gud bruker eller Gud som virker gjennom mennesket med sin kraft?