Løfteholderen

Jeg bryter løfter jeg har gitt, ikke med mening eller vilje, men jeg gjør det. Akkurat som deg. De fleste av oss er opptatte av å både holde løfter og at andre holder løfter, men vi vet veldig godt at det er ikke alltid slik det blir.

Jeg ble gåendes og tenke på dette fordi jeg kom i hu en episode som skjedde i forhold til en av guttene hvor to løfter ble brutt. Ikke den store krisa for guttungen, men det ble litt alvor når jeg tenkte videre. Mennesket som løftet ble gitt av var kristen og også en leder, og når mennesker i en slik situasjon bryter løfter får det litt større konsekvenser enn når hvermansen gjør det. Fordi: Vi knytter brutte løfter opp mot at de er kristne, at de er ledere og at de sier de følger Gud- og vi får et brist i vår tillit til «slike» mennesker.

Vi er mennesker og det betyr også at vi møter mange uforutsette ting. Vi mener å gjøre hva vi sier og lover, men så skjer livet og vi står der og kan ikke holde ord. Det er vanlig, men det er viktig at vi håndterer det godt. Det er bedre å innrømme at jeg kan ikke holde hva jeg lovte fordi ting har skjedd enn å bare tie og håpe at den andre har glemt det. Vi liker også at mennesker er ærlige om slikt overfor oss, og vi burde alle være slik mot andre.

Har vi en god grunn for at ting ble som de gjorde skal vi ikke drive å slå oss selv i hodet over det, det hjelper lite å mate en dårlig samvittighet som kommer av noe vi ikke kunne styre. Men hva vi kan styre er hvilke løfter vi gir og hva vi gjør hvis vi må bryte dem.

Gud derimot er ikke styrt av uforutsette hendelser. Har han lovet noe så vil det bli slik. Guds løfter til oss er sanne og de vil bli virkelige. Kanskje ikke i vår foretrukne tid, men alltid når det er rett etter Guds plan og tid.

Vi vil måtte bryte løfter uansett hvor mye vi vil unngå det og vi vil oppleve at andre bryter sine løfter til oss, men slik er det ikke med Gud. Han er den store løfterholderen og vi kan i tillit og med visshet vite at hva han har lovet vil skje.

For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor. 1;20)

Note : amen: hebr. for «det står fast», «det er sikkert og sant». =amen.

Hjelp meg Jesus

Sånn en gang inni mellom har jeg dager der jeg tenker mindre pene tanker om andre. Kanskje sliter ikke du med det, men jeg gjør. Og de dagene håper jeg inderlig at det mennesket ikke ringer meg eller at jeg ikke støter på det hvis jeg må ut. Jeg har mange ganger sukket til Gud; Gud, jeg er ikke bedre enn dette. Jeg tenker og føler slik og sånn, men jeg ønsker ikke å være slik. Jeg vil ikke handle og snakke utfra hva jeg føler og tenker, derfor håper jeg å unngå mennesket til at jeg har fått jobbet igjennom hva som gav slikt utslag. Jeg ønsker å handle godt selv om jeg føler meg sur, såret og bitter. Jeg vet at jeg har det ikke i meg, jeg trenger hjelp.

Det er en av tingene som virkelig trekker sjela mi mot Jesus, som forsterker den avhengighet til Gud jeg kjenner og som får meg til å innse at jeg trenger Jesus like mye i dag som før.

Jeg trekkes mot Jesus
-ikke på grunn av min godhet, men på grunn av min manglende godhet, og jeg ber:
Hjelp meg Jesus, gi meg av din godhet.
– ikke på grunn av alt jeg har oppnådd, men på grunn av mine mangler og fall, og jeg ber:
Hjelp meg Jesus, reis meg opp igjen og gi meg av din visdom.
-ikke på grunn av min styrke, men på grunn av min svakhet, og jeg ber:
Hjelp meg Jesus, gi meg av din styrke.
-ikke på grunn av min sjels rikdom, men på grunn av dens fattigdom, nød og behov, og jeg ber:
Hjelp meg Jesus, gi meg av ditt liv og din rikdom.

Uansett hvor godt vi vet det så liker vi egentlig ikke tanken på at det er våre feil, mangler og svakheter som i størst grad trekker oss mot Herren, akkurat som at det er i og gjennom de samme tingene vi får det mest hjertedype møtet med Gud og får erfare hans nåde, kraft og kjærlighet sterkest. Guds kraft fullendes i vår svakhet, er vers vi liker å sitere, men det betyr ikke at vi omfavner det helhjertet i våre liv. For vi liker egentlig ikke å være i en slik situasjon, men hver gang vi må erkjenne vi kommer til kort, roper ut til Gud etter hjelp og får erfare Guds godhet og nåde mot oss, så er vi evig takknemlige for at nettopp disse ordene er sanne.

***

I morgen er det siste dag til å melde seg på årets adventskalender og vinnere opp til nå finner du HER

I dag hjelper Herren

Jeg satt og var ganske nedfor der jeg tenkte på noe som hadde skjedd de siste par dagene. De gode opplevelsene ble tvunget langt bak i hjernebarken og jeg var frustrert og oppgitt.

Jeg hadde valgt å gjøre noen nødvendigheter som jeg visste ville kreve noen dager å komme seg etter, som ventet var jeg helt tom, men sånn er bare hverdagen her. Og da skjer det som mange kan kjenne seg igjen i. Når man er helt på felgen kommer mer. Ikke mindre enn fire brev/mail på to kvelder med beskjeder som tok lufta jeg egentlig ikke hadde ut av meg. Det hjelper lite at det er høflig og pent skrevet når beskjedene rører ved det viktigste for oss. Man blir nedfor, frustrert og oppgitt.

Når roen senker seg vurderer jeg senga, men tankene begynner runddansen på ny. Og, som mange gjenkjenner, tanker om kommende utfordringer kommer også. Jeg minnes en som spurte meg hvordan jeg skulle ordne en større ting som kommer og at jeg svarte at det visste jeg ikke, men det ville ordne seg når den tid kom. En ny tanke kom: Det er ikke et problem for i dag, og da husker jeg også vers som at vi skal legge våre bekymringer på Herren, at morgendagen har nok med sin egen plage og at i dag hjelper Herren.

Vi har en motstander som vil bruke slike situasjoner for å trykke oss ned og få oss motløse, men la oss bruke det som hjelpemidler til å klynge oss til Gud heller. Jeg kan velge å la morgendagens utfordringer stjele dagens glede og styrke, men jeg kan også velge å stole på at Gud har både min ‘i dag’ og min ‘i morgen’ i sin hånd.

Det var godt å kunne nevne alt som var kommet for Gud, og også minne meg selv om at Gud er en fast og trygg borg, at han er trofast og at han vil hjelpe. I dag har jeg fått hva jeg trenger og når morgendagens utfordringer blir dagens, da kan jeg også stole på at «i dag hjelper Herren».

Den viktige midten

Jeg gikk her på morgenen og tenkte på at nå i adventstiden har vi lett for å glemme den viktige midten. Vi tenker på «starten» med Jesu fødsel og alt det innebar av både motgang og glede. Vi tenker på «slutten» og at Jesus kommer igjen for å hente sine. Det er jo det advent har fokus på, markering av Jesu fødsel og påminnelse om å forberede hjerte og liv for hans gjenkomst.

De fleste har nok fokus på det første, men det siste er også en viktig del av adventstiden, men det hele har sin dypeste og mest omfattende mening i «midten». Jesu død og oppstandelse.

Det var dét Jesus kom for, det var derfor han ble født og det er derfor han vil komme igjen.

Kanskje har du litt vanskelig med å finne noe å glede deg over i dag, men la oss aldri glemme:

1. Jesus kom for oss og han elsker oss.

2. Jesus døde for oss fordi han elsker oss.

3. Jesus vil komme tilbake å hente oss fordi han elsker oss.

Jeg angrer ikke på…

Skrevet for den andre bloggen, men tenker at det er tanker verdt å dele her også. Ønsker dere alle en god og velsignet dag.
***

I går fikk yngstemann og jeg unnagjort både reguleringstannlege og endel julegavehandling. På vei hjem snakker vi bl.a. om advent, jul, familie og tradisjoner. Han synes de var rare som barn, for nå er det liksom ikke samme magi og glede over advent og jul. Det som tidligere var helt utrolig er nå kjipe saker, sånn er det med tenåringer i hus 🙂 .

Jeg forteller om da de kom hjem til julepynta hus og fikk glitter i øynene da de så julestjerna i soveromsvinduet sitt og når de gikk rundt og kikket på alt som var pyntet. Når de 1. desember gikk storfornøyde med smil både om munn og i øynene og holdt julebrus og spiste kakemann, for det gjorde vi aldri før 1.desember. De syntes alltid det var kjedelig å måtte vente siden mange andre allerede hatt fått mange, men du å stas når dagen var der! Så snakket vi om hvorfor vi alltid gav bort hjemmelaga gaver da de var barn. Det var to grunner til det. Med stram økonomi fikk man mer for mindre penger ved å gjøre det slik, men så var det den viktigste delen av det. Mens vi laget gavene snakket vi alltid om den eller de personene vi laget til. Vi delte tanker om dem og lo over gode historier. Hver enkelt gave reflekterte guttenes tanker om den enkelte. Jeg sa at det hadde krevd mye å få det til, for det var en god del forberedelse og etterarbeid, men jeg angrer ikke på det.

Og der var tanken; jeg angrer ikke på det.

Det er mange ting vi kan angre på og ønske vi ikke hadde sagt eller gjort, men det er også mange ting vi ikke vil angre på. Det er ikke sjeldent man hører eldre si at de angrer på at de prioriterte jobb og karriere, eller at aktiviteter tok tid bort fra familie, men noen ting hører vi særdeles sjeldent.

Jeg angrer på at jeg tok tid til familien
Jeg angrer på at jeg levde i tilgivelse
Jeg angrer på at jeg viste for mye omsorg
Jeg angrer på at jeg var for hjelpsom
Jeg angrer på barmhjertigheten jeg viste
Jeg angrer på de nettene jeg satt oppe og hørte på andres utfordringer

Det er ikke ting man angrer på når man kikker tilbake, og det er kanskje en viktig tanke en gang inni mellom: Hvilke ting angrer jeg på å ha brukt tid å krefter på og hvilke angrer jeg absolutt ikke? Og når vi har funnet ut av det så er det kanskje ikke så dumt å gjøre litt mindre av det vi angrer på og litt mer av det vi ikke angrer på. Gjør vi det vil det bli et rikere og gladere liv både for oss selv og andre.

***

De første gavene er sendt ut og en ny ladning blir sendt/levert til helga. Lista over vinnere i adventskalenderen finner du HER og husk at det er mulig å melde seg på helt til 15.desember og det kan du gjøre HER. Del gjerne ord om kalenderen til andre, men ikke nødvendig for å delta.

Gud kjemper for deg

Noen ganger opplever vi å måtte leve med mennesker som vi ikke helt kommer overens med over flere år. Det kan være familie, venner, arbeidskolleger eller i andre sammenhenger. Mennesker som vi ikke klaffer sammen med og som vi ikke helt klarer å holde en god tone med. Vi kan ha prøvd å få det greit, men det krever to for å få det til- og det er ikke alltid mulig.

Vi må alltid være villige til å legge ned stor innsats for å få det til å fungere og vi må også gå i oss selv for å se om det er vi selv som er årsaken til at det ikke fungerer. Kanskje er det vi som har oppfattet den andre feil? Kanskje er det vi som må tilgi og legge bak oss noe? Men det trenger ikke alltid være slik, det kan være at det andre mennesket ikke liker vår «type» og heller ikke er interessert i å få det greit mellom oss. Noen ganger må vi bare gi opp å forsøke å få det til å fungere. Hva vi aldri må gi opp er å bære dette mennesket fram for Gud i bønn.

Jeg har vært borti enkelte som bare ikke er interessert i å godta meg som jeg er. De liker meg til jeg sier dem imot eller ikke er villig til å godta deres sannhet, da blir det plutselig et helt annet klima oss imellom. Det er lett å bli sur og bitter, men det er ikke min rett å holde det mot dem. Jeg er blitt såret og i selvrettferdighet har jeg hatt lyst å holde det mot dem å oppføre meg vrangt tilbake, men det er ikke slik Gud vil vi skal oppføre oss. Det å legge bitterhet og sårethet bak seg og velge å tilgi mennesker som bevisst rakker ned på oss og behandler oss respektløst er ikke enkelt, og vi trenger Guds trøst, legedom og nåde for å få det til. Det er vondt å i årevis måtte tåle å bli beskrevet som et dårlig menneske og oppleve at andre ser ned på én, og det er vanskelig å bevege seg videre med nåde og barmhjertighet.

Det er ikke alltid vi opplever at andre er enige med oss eller våger å stå opp for oss, og det gjør det hele tyngre. Vi trenger noen som kjemper for oss og som forsvarer oss, noen som ser vår verdi og som vet hvem vi er (og ikke er). Vi trenger å erfare at noen kjemper for oss, og ikke bare mot oss.

Jeg fikk nylig høre at noen hadde gjort det for meg. Det var et menneske som hadde stått opp for meg og forsvart meg, som hadde påpekt den andres urimelighet og talt min sak. Det var så godt å høre at noen hadde gjort dette. Det var nok ’tilfeldig’ at jeg fant det ut, men det ble slik en god påminner for meg om at Gud kjemper for meg, også når jeg ikke ser det. Gud gir aldri slipp på meg og han vil alltid være på min side. Han er nok ikke alltid enig med meg i ting, men jeg er dyrebar og viktig for ham og han ser min sak og han kjemper for meg.

Ofte så ønsker vi å kjempe vår egen sak overfor andre mennesker, men det fører ofte bare til et mer intenst konfliktnivå, noen ganger må vi kaste inn håndkleet. Vi ønsker at andre støtter og forsvarer oss, men opplever det ikke alltid. Vi føler oss misforstått, tråkket på og sett ned på. Men oppi dette så ser Gud oss og han vil alltid være vår trygge borg. Han er vår Far og han vil hjelpe oss. Gud vil alltid kjempe for oss. Som Jesus forsvarte Maria da hun salvet hans føtter og urettmessig ble anklaget (Joh.12) , slik vil Gud forsvare og kjempe for oss også i dag.

Det er løgn at Gud ikke hører, at Den veldige ikke ser. Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham! (Job 35;13-14)

 

Når sorg gjør tradisjoner grå

Jeg har de siste dagene gått og tenkt på hvorfor advent og jul har blitt tyngre og mindre gledesfylt enn tidligere, samtidig har jeg fra ett par andre kanter fått input om at advent og jul er ei tung tid pga sorg og savn. De har mistet noe eller noen som har ført til at de tradisjoner de tidligere fant stor glede og fred i, nå kjennes tunge, tommere og grå ut.

Vi kjenner alle noen som klarer å gjøre advents- og juletiden til noe spesielt med sin varme og sin evne til å inkludere og vise omsorg. Noen som har stor glede av å gjøre det fint rundt seg, men også å trekke fram det fine i mennesker. Mennesker som har gjort tiden vi går inn i spesiell, nettopp fordi de gav så mye av seg selv. Og vi har alle mennesker vi ønsker å dele denne tiden, opplevelser og fellesskap med. Når disse forsvinner ut av våre liv så etterlater det et tomrom, en sorg og et savn som har en tendens til å smitte over på hvordan vi opplever advent og julehøytiden. Våre tradisjoner er ikke bare ting vi gjør, det viktigste er menneskene som er inkludert i det hele. Når disse blir borte kan ting vi før fant glede i, bli grå og vanskelige.

Det er greit å kjenne på det, og det er normalt. Det er ikke slik at du trenger å alltid være glad, du har lov til å kjenne på sorg og savn. Men det er noe vi trenger å huske: Å ikke la fortidens minner ødelegge for de nye minnene vi kan bygge i dag. Selv om tradisjoner er blitt litt grå, kan vi gi dem nytt liv ved å enten endre litt på dem eller ved å endre litt på hvordan vi tenker.

Noen har sluttet med enkelte tradisjoner fordi det er ikke det samme uten det spesielle mennesket. Tap og sorg har ført til at det er smertefullt å gjennomføre tradisjoner som andre mennesker var en viktig del av. Men kanskje er det på tide å tillate at sorg og glede går hånd i hånd mens man gjeninnfører bortgjemte tradisjoner? De vi er glade i og som er borte ville ha likt det. De ville ikke likt at vi stoppet opp fordi de gikk bort, de ville at vi skulle fortsette å leve, å glede oss og ha forventning, de ville ha ønsket at vi hadde det godt og fant glede både i tradisjoner, mennesker og tro.

Vi må endre tankegangen fra at dette bringer fram sorg og savn etter den vi mistet til at det bringer fram de gode minner om den vi savner. Det å holde tradisjoner i live, kan like mye være en mulighet til å huske alt det gode dette mennesket var og gjorde, som at det kun er et minne om hva vi mistet. Det er ikke enkelt fordi vi må tillate oss selv å kjenne på savn og sorg, men også å slippe savnet og sorgen. Velger vi å ære, hedre og huske de vi savner gjennom å opprettholde tradisjoner, om enn i litt ny drakt, så vil vi også oppdage at det bringes nytt liv, glede og farge inn i advents- og julehøytiden.

I det hele trenger vi å huske at Gud er en god Gud og at Jesus kom for å hjelpe mennesker som ikke klarer i egen kraft. Jesus kom for å bryte vårt mørke, for å bringe nytt liv og for å gi fred, glede og håp. Det er ikke enkelt, men vi trenger ikke gå veien alene og vi kan stole på at Gud vil trøste de som sørger og at han vil hjelpe oss å se det gode, også når det er tungt og utfordrende.

Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. (Maatt. 5:3-8)