Per kommer hjem etter enda en lang dag på jobb. Etter et par uker som hadde vært greie og uten tull fra formannen, hadde det igjen smelt. Formannen gikk sur og grinete rundt og anklaget dem for å ikke gjøre jobben riktig og ordentlig, han klaget og sutret og kalte den ene etter andre udugelig. Per kjente sinnet reise seg igjen, hvorfor måtte det være slik, hvorfor tok ikke ledelsen tak i det? Gud hjelp, det kan ikke fortsette slik. Det hadde vært en lang og tung dag, og det tok 3 timer ekstra å endre på hva formannen plutselig mente måtte endres. Han gledet seg til å komme hjem, få en dusj og legge seg. Mat… det orket han ikke tanken på å lage en gang. Når han kommer hjem, henger det en lapp på døra. «Hvis du vil ha mat har vi en ekstra porsjon middag, bare kom og hent». Per trekker pusten og kjenner ei tåre i øyekroken. Takk Gud, jeg hadde ikke orket selv.  Det var ikke første gangen det hang en lapp på døra hans, og det var ikke første gang det traff seg slik at det var akkurat på de dagene han trengte en liten oppmuntring. Han gir nabo Mari et smil og sier tusen takk.

Mari er ei ganske vanlig dame. Hun har sin jobb og sine barn, hun har sine utgifter og sine inntekter. Selv om inntekten ikke er stor, er den nok til at hun kan betale husleie og ha mat og klær til seg og de to barna. De er ikke så ofte på turer, og ferie tar de hos familie. Selv om barna kunne tenkt seg litt flere ting, og noen klær med riktige merker, vet de at de er heldige. De har hva de trenger. Mari og ungdomsjentene hennes vet at det er mange som har det som dem, og at enkelte har det verre. Så derfor er de flinke til å hjelpe med det lille de har. Det går nå og da en hundrelapp i hånda til venninnen som sliter, det leveres en tallerken middag til naboen når han er sent hjemme etter jobb, de er også nøye med å gi videre de ting de selv ikke trenger lenger. Men ofte sitter Mari i sene kveldstimer og sukker, tenk om vi kunne hjulpet litt mer… hva godt gjør en enkelt hundrelapp… hva nytte er det i litt middag og en kake… Hun ser ikke så ofte at det hjelper… og også denne kvelden skulle hun ønske hun kunne gjort mer.

I huset bortforbi henne er Per ferdig med maten, det er ikke ofte han spiser så godt som dette. Han må få muligheten til å fortelle Mari hvor mye det betyr for han å komme hjem og se en av lappene med tilbud om middag, og hvordan det mang en gang hadde truffet på tunge dager. Hadde hun bare visst hvor mye det betydde, hadde hun bare visst hvor godt det gjorde…

* * *
Det viktigste er ikke hva vi kunne gjort med alt vi ikke har, men hva vi gjør med hva vi har.

Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.» (Mark. 12:42-44)