Hva ville du valgt?

Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning. (2. Kor. 9:8)

I går gav jeg tre spørsmål som kan hjelpe osså finne ut om en gjerning er god eller ikke. I dag skal vi kikke på et eksempel. Vi trenger å få lagt ut teorien, men vi trenger også å se hvordan det kan fungere i praksis. Jeg  lar det være opp til den enkelte å bruke tid på å finne ut hva de ville gjort. Jeg oppmoder deg til å være ærlig med deg selv og når du har svaret, vurder det opp mot den hjerteholdning- og innstilling Gud vil vi skal ha og vise. Er du der eller trengs det endring? Og hvis det trengs endring, er du villig til å endre deg?

Du stikker tilfeldigvis innom en butikk som har en gjenstand som du har hatt lyst på i lengre tid. Du har ikke kjøpt dette tidligere fordi du har syntes det var litt i overkant dyrt. Det er ikke så ofte du er i området, men i dag hadde du også tid til overs etter endte ærender slik at du kunne ta en kort kikk. Du liker å gå i denne butikken å kikke. De har utstillinger som gir deg tips og idèer og de har utrolig mye nyttig og praktisk også. Så ser du det. Der borte som «din» ting er er det satt opp skilt med salg, 50% avslag fordi dette produktet skal ut av butikkens sortiment. Du kjenner iveren stiger for nå er det plutselig ikke veldig dyrt, nå er det akseptabel pris. Og du har jo hatt lyst på denne i mange måneder, helst fra du så den første gangen. Du strekker hånda fram og skal til å ta den når du merker Den Hellige Ånd pirker på deg og sier: Hva med Hansen da? Hånden dras sent tilbake.

Hansen? Hansen som for noen dager siden fortalte lavmælt om ekstra utgifter på bilen og at det også var sprukket vannrør som måtte fikses. Hansen som arbeider trofast i sin litt lavlønte jobb men som alltid er pålitelig og betaler sine regninger. Hansen som har stilt opp ikke bare en gang, men heller 20-30 ganger for å hjelpe med småtteri. Hansen. Hva med Hansen? Hva har Hansen med kjøpet av denne tingen å gjøre?

Hva med meg? er tanken som så kommer. Denne går ut av salg og jeg har hatt lyst på den lenge, og nå er det til og med tilbud. Og hvis jeg ikke kjøper den nå vil jeg jo aldri få tak i den. Og egentlig, er egentlig ikke Hansen ansvarlig for seg selv? Har ikke jeg lov å unne meg noe jeg har lyst på? Om jeg egentlig ikke trenger den, hadde det jo vært kjekt, og nesten litt nyttig…

Tankene raser fram og tilbake og du kjenner det er kamp på innsiden. Denne har du virkelig lyst på og egentlig syntes du det var dårlig gjort av Gud å minne deg om Hansen akkurat nå, hvorfor gjorde han det?

Hva velger du å gjøre? Og vær ærlig med deg selv. Og etter du har tatt valget, hvordan stemmer dette med svarene du får på de tre spørsmålene? Og hvordan stemmer alt med å leve troen ut i hverdagen?

Her er spørsmålene igjen:

  • Vil dette glede og behage Gud?
  • Vil dette glede og hjelpe andre?
  • Vil dette glede og forme meg?

På søken etter trøst

Da han nå gikk i land, fikk han se en stor folkemengde. Han fikk inderlig medfølelse med dem og helbredet de syke blant dem. (Matt. 14:14)

Den tunge skya bare kom sigende ned over meg og plutselig satt jeg der og kjente meg tung og trist. Jeg kjente tårene presse på og jeg visste ikke helt hvorfor. Hvorfor var jeg plutselig så nedstemt, trist og lei meg? Det hadde ikke skjedd noe som skulle tilsi det, ei heller hadde noen sagt noe stygt eller dumt. Skya kom bare plutselig.

Jeg kjenner lysten til å søke mennesker etter trøst. Tenk om noen kunne sende et oppmuntrende ord? Tenk om noen kanskje hadde skrevet noe som jeg ville blitt oppløftet eller trøstet av? Kanskje noen bare sånn rent tilfeldig ville huske på meg akkurat nå? Det er flere tanker, men felles for dem er at de var rettet mot mennesker og at mennesker skulle bidra med noe som kunne få meg til å føle meg bedre.

Jeg tar meg i det og rister på hodet. Gud, det er deg jeg trenger. Jeg ber og finner ikke svar på tristheten, jeg ber mer og ingenting letter. Jeg forstår like lite. Jeg vet at det er en plass jeg må gå, til Guds ord, men det er liksom mye lettere å ønske magiske ord fra mennesker. Har du vært der? Du vet at du trenger Gud, men likevel håper du mennesker skal komme til hjelp og unnsetning?

Jeg tar meg i det enda en gang og trekker meg bort fra de steder mennesker finnes og setter meg med bibelen. Jeg leser videre fra hvor jeg er og leser om at døperen Johannes blir halshugget, at Jesus får beskjed og at han trekker seg unna for å være alene. Så opplever han hva dagens vers sa. Mange mennesker visste om hvor han skulle og de var der da han kom. Jesus er selv sliten og sikkert trist og lei, han trenger tid alene med Far. Men han fylles med en inderlig medlidenhet når han ser menneskene og ders behov og han hjelper. Han setter sitt eget til sides og «gjør min Fars vilje»- han betjener de mennesker Gud har sendt ham til, han lever ut sine egne ord: «Det er de syke som trenger lege, ikke de friske». Det var ordene Gud brukte til meg den kvelden.

Det var nesten som om han sa: Jeg forstår du har det tungt nå, men er du villig til å betjene og hjelpe andre i egen smerte? Vil du etterligne Jesus eller vil du sette deg selv først?

Ikke akkurat de trøstens ord jeg følte for å få, men en viktig tankevekker og påminnelse var det like vel. Så da var det bare opp til meg å velge hva jeg ville. Synes synd på meg selv eller betjene de mennesker Gud la meg på hjertet?

Generøsitet

Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? (1. Joh. 3:17)

Det er lett å tenke at generøsitet er å gi og gjøre mye, men det er et forvrengt bilde av sannheten. Generøsitet er ikke en eie-tilstand, det er en sinns- og hjertetilstand. Om vi er generøse mennesker handler ikke om hvor mye vi har, men hva vi gjør med hva vi har.

Vi trenger ikke å være rike og ha enorm overflod for å være generøse, det er nok å ha litt og være villig til å dele av hva man har. Det gjelder ikke bare penger og ting, det gjelder tid, omsorg og kjærlighet også, det gjelder oppmerksomhet, oppmuntring og støtte.

Gud legger hver dag foran oss muligheter til å strekke oss ut mot andre og det er opp til oss om vi knuger hva vi har tettere inn til brystet eller om vi er villige til å dele hva vi har. Størrelsen på hva vi har å gi, om det er mye/stort eller lite, avgjør ikke graden av generøsitet. Det viktigste er faktisk hvordan vi bruker hva vi har, ikke hva vi kunne tenkt oss å gjøre med hva vi ikke har.

Hva som kjennetegner ekte generøsitet er villighet til å gi videre hva man har.

Relatert post: Gud vil lønne generøsitet

Smått er også flott

Per kommer hjem etter enda en lang dag på jobb. Etter et par uker som hadde vært greie og uten tull fra formannen, hadde det igjen smelt. Formannen gikk sur og grinete rundt og anklaget dem for å ikke gjøre jobben riktig og ordentlig, han klaget og sutret og kalte den ene etter andre udugelig. Per kjente sinnet reise seg igjen, hvorfor måtte det være slik, hvorfor tok ikke ledelsen tak i det? Gud hjelp, det kan ikke fortsette slik. Det hadde vært en lang og tung dag, og det tok 3 timer ekstra å endre på hva formannen plutselig mente måtte endres. Han gledet seg til å komme hjem, få en dusj og legge seg. Mat… det orket han ikke tanken på å lage en gang. Når han kommer hjem, henger det en lapp på døra. «Hvis du vil ha mat har vi en ekstra porsjon middag, bare kom og hent». Per trekker pusten og kjenner ei tåre i øyekroken. Takk Gud, jeg hadde ikke orket selv.  Det var ikke første gangen det hang en lapp på døra hans, og det var ikke første gang det traff seg slik at det var akkurat på de dagene han trengte en liten oppmuntring. Han gir nabo Mari et smil og sier tusen takk.

Mari er ei ganske vanlig dame. Hun har sin jobb og sine barn, hun har sine utgifter og sine inntekter. Selv om inntekten ikke er stor, er den nok til at hun kan betale husleie og ha mat og klær til seg og de to barna. De er ikke så ofte på turer, og ferie tar de hos familie. Selv om barna kunne tenkt seg litt flere ting, og noen klær med riktige merker, vet de at de er heldige. De har hva de trenger. Mari og ungdomsjentene hennes vet at det er mange som har det som dem, og at enkelte har det verre. Så derfor er de flinke til å hjelpe med det lille de har. Det går nå og da en hundrelapp i hånda til venninnen som sliter, det leveres en tallerken middag til naboen når han er sent hjemme etter jobb, de er også nøye med å gi videre de ting de selv ikke trenger lenger. Men ofte sitter Mari i sene kveldstimer og sukker, tenk om vi kunne hjulpet litt mer… hva godt gjør en enkelt hundrelapp… hva nytte er det i litt middag og en kake… Hun ser ikke så ofte at det hjelper… og også denne kvelden skulle hun ønske hun kunne gjort mer.

I huset bortforbi henne er Per ferdig med maten, det er ikke ofte han spiser så godt som dette. Han må få muligheten til å fortelle Mari hvor mye det betyr for han å komme hjem og se en av lappene med tilbud om middag, og hvordan det mang en gang hadde truffet på tunge dager. Hadde hun bare visst hvor mye det betydde, hadde hun bare visst hvor godt det gjorde…

* * *
Det viktigste er ikke hva vi kunne gjort med alt vi ikke har, men hva vi gjør med hva vi har.

Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.» (Mark. 12:42-44)

Alltid nok tid

Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet! (Sal.90:12)

Jeg har ikke tid til å gjøre det, det er for travelt, jeg har for mange oppgaver, jeg står til over hodet i papirer og tingsom må gjøres, listen over oppgaver blir bare lengre og lengre… det skulle vært flere timer i døgnet. Av en eller annen grunn er vi veldig flinke til å ta på oss for mange oppgaver. Vi fyller timeplanene med ett lass av gjøremål, noen av dem er viktige og riktige, andre har vi der fordi vi trives med dem. Men uansett om det er gode ting vi har på våre lister, kan det bli feil.

Gud har lagt ett kall over det enkelte menneske og har gitt spesifikke mennesker og oppgaver til den enkelte. Men ofte kan vi føle at vi ikke har nok tid til å gjøre alt Gud har kalt oss til og satt oss inn i, det er bare ikke nok timer i døgnet.

Hva vi ikke må glemme er at hvis Gud kaller oss til noe, vil han også gi oss alt vi trenger for å fullføre kallet. Gud utruster den han kaller, og han vil gi oss alt vi trenger for å klare det. Men vi glemmer ofte at dette faktisk gjelder vår tid også. Gud vet faktisk at det bare er 24 timer i døgnet og at ca 1/3 av dem går til søvn, han vet om vi har skole og skolearbeid, jobb og familie. Gud vet disse tingene når han gir oss noe å gjøre og likevel kan vi ta oss selv i å tenke at vi har ikke nok tid.

Tidstyvene er tilstede i både hverdag og tjeneste, og det er viktig å være bevisst på hvordan vi bruker vår tid. Hvis du føler du veldig ofte mangler noen timer i døgnet, her er noen spørsmål du kan stille deg selv- og svar ærlig på dem:

Gjør jeg ett lass av oppgaver som egentlig ikke er mine?
Gjør jeg hva Gud har kalt meg til eller bruker jeg mye tid på andre ting (som TV/PC/jabbing)?
Er jeg strukturert eller lar jeg alt flyte og tar det som det kommer?
Fullfører jeg hva jeg starter, eller har jeg mye halvgjort og halvferdig rundtforbi?
Får jeg nok hvile slik at jeg har krefter til dagens oppgaver, og nok avslapning og lek/moro?
Er mine interesser (trening, strikking, snekring, mekking ol) viktigere enn de oppgaver Gud har gitt meg?

Prioriterer du dine oppgaver og din tid rett?

Jeg vet i alle fall at jeg må tenke disse tankene med jevne mellomrom, og jeg må alltid gjøre noen justeringer slik at hva som er viktig for meg, også er de mennesker og ting jeg bruker min tid på. Det kan være vanskelig å finne ut av det noen ganger, men Gud gir oss visdom i disse tingene også, og han gir oss også evnen til å få mest mulig ut av vår tid når vi bruker den riktig. Og brukervi vår tid riktig vil vi alltid ha nok tid til  gjøre hva Gud har kalt oss til.

å forvalte rett

Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort. (Luk. 16:10)

Vi glemmer ofte at vi blir prøvd hver eneste dag. Alle har vi ressurser som er gitt oss å forvalte og alle tar vi bevisste eller ubevisste valg i forhold til dette. Tid, ressurser (menneskelige evner, eiendeler og økonomisk) og mennesker vi står i en eller annen relasjon til. Dagens vers er i sammenheng med penger, så vi holder oss i hovedsak her- men det er også viktig  tenke over hvordan vi  forholder oss til alle de ulike typer ressurser og muligheter vi har.

Hvordan bruker vi pengene våres?
Oi, nå er vi på et område som er sårt for mange, det er vel ikke mange ting som skaper større «det er MINE!»-følelse enn penger. Det er mangen gang sagt på fleip at «lommeboka er det siste som blir frelst», og jeg synes det er et trist utsagn, men desverre sant i endeltilfeller. Jeg kan gjerne gjøre en ting og to for Gud, men ikke kom og si at han vil ha kontrollen over MIN bankkonto, over hvordan JEG bruker MINE penger…

Som kristne er vi forvaltere, vi er ikke eiere. Gud gir oss alt, og vi skal forvalte på en riktig måte. Etter tiende, hellige gaver og hva vi trenger for å leve greit, hva går pengene til da? Å hjelpe andre? Å støtte evangeliet? Å unne seg luksusgoder?

Det er mange områder vi kan nevne, men hva nytter det å bare ramse opp? Ingenting. Det som er viktig er at vi kan ta disse ordene med oss og prøve oss selv, hvordan står det egentlig til med meg? Og like viktig, ta ordene med inn framfor Gud, Gud- hvordan ser du på meg i disse tingene?

Vi trenger å vise oss som gode forvaltere i de små ting, i hverdagslige ting som å forvalte pengene våre riktig, for å kunne settes over større goder og ressurser. Står vi prøven i hverdagen? Kan vi klare å forvalte penger på en god måte? Er vi virkelig klare for å forvalte himmelens evige ressurser? For hvis vi ikke kan forvalte pengene våre riktig, hvordan skal vi da kunne forvalte Guds rikdommer og velsignelser?

Hvis bare…

Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. (1.Tim.6:6)

Noen ganger gror vi litt for mye fast i landet «Hvis bare».
Hvis jeg bare hadde en annen jobb så hadde jeg trivdes bedre…
Hvis jeg bare hadde vært noen kilo lettere hadde jeg vært gladere,,,
Hvis jeg bare hadde hatt en mer hjelpsom ektefelle hadde jeg vært lykkeligere…
Hvis bare… hvis bare…

Hvis bare får oss til å ta fokuset bort fra Jesus og rette det på oss selv og omstendigheter. Vi overlater til andre mennesker om vi føler vi har det godt eller ikke, vi bygger vår identitet på forgjengelige ting og omstendigheter styrer og kaster våre følelser hit og dit. Vi blir fanget opp i hva vi ikke har, hva vi ikke lykkes med og hva vi føler ikke er godt nok i stede for å se på Jesus og alt vi har i Kristus. Fokuset er på hva vi føler vi trenger for å ha det godt i stede for på alt vi allerede har.

Se ikke på hva du kunne gjort med hva du ikke har, men se på hva du kan gjøre med hva du har.

Så skal min Gud, som er så rik på herlighet i Kristus Jesus, gi dere alt dere trenger. (Fil.4:19)