Håp i mørke natten

Sett ditt håp til Herren! Vær frimodig og sterk, ja, sett ditt håp til Herren! (Sal. 27:14)

Sjelen er fylt med fortvilelse og mismot. Det virker som om natten er lys i forhold til hva som råder i tankene. Livet har vært nådeløst og hardt den siste tiden. Smerte og sorg, fortvilelse og frustrasjon, fordømmelse og tvil griper sterkere og sterkere tak om hjertet. Vil det aldri ta slutt? Vil det aldri bli bra? Vil det aldri gry av dag?

Det er noe som kalles sjelens mørke natt og det er betegnelse på tider der det er veldig tungt. Prøvelser kommer inn på rekke og rad og samtidig med dette er Gud plutselig blitt stille. Vi føler at våre bønner ikke når lenger enn taket, vi føler at våre sukk og tårer ikke enses, vi føler at vi er forlatt og står ensomme i vår kamp. En kamp vi vet vi vil tape… for vi er ikke sterke nok i oss selv til å overvinne synden som har fanget oss inn, til å overvinne kjempen (økonomi, sykdom, fortvilelse, angst og annet) som har reist seg og står truende over oss og i stede for at det lysner av dag blir skyggene lenger og lenger og nattens mørke senker seg tungt over oss. Hva skal vi gjøre?

Vi kan enten la denne tiden trekke oss nærmere Gud eller vi kan la den ta oss bort fra Gud. Det er ei tid der vi virkelig stilles på valg, vil du tro at Gud er den han sier han er og at han vil gjøre hva han har sagt han skal gjøre? Vi må velge å enten la mismotet vinne fram eller vi må fortsette å håpe selv om alt håp er ute.

i Rom 4:18 leser vi: Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag… Abraham ventet i 25 år på at det løftet Gud hadde gitt om løftes-sønnen ble oppfylt. Vi vet at det var tider der Abraham sprang foran Gud og prøvde å fikse opp i det selv og vi vet at han hadde tvil og at mistro var i hjertet. Men det flotte er at selv om han feilet og falt, selv om han kjente på mismot og tvil, hadde han et lite håp likevel. Et håp som var grunnfestet ikke i egen kraft, styrke og evner, men et håp som var forankret i hvem Gud var og hva han hadde sagt. Og at Abraham ikke slapp dette håpet var hva som bragt løftet til oppfyllelse.

Hebreerbrevet nevner også Abrahams tro og vi leser i 6:18-19:  Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget… (vers 19 uthevet)

Vi oppfordres til å gripe det håp som ligger foran oss, eller som startverset sier: Sett ditt håp til Herren! I vers 19 leser vi hva dette håpet som vi skal sette vår lit til er, nemlig Jesus selv. Setter vi vårt håp til Herren kan vi vite at vi er trygge fordi vi har et fast anker for sjelen.  Å sette sitt håp til Herren er en bestemmelse som nødvendigvis ikke  automatisk følges av gode følelser, men med tiden vil vi se at Gud er trofast og nådig og at han vil gripe inn og utfri oss. Sett ditt håp til Herren og du vil se at Han er trofast og sann, han vil hjelpe deg. Ved Guds hjelp vil du oppleve å bli ført tilbake til et sted der fred, glede, kraft og styrke råder.

Og du skal vende tilbake ved din Guds hjelp. Hold fast på kjærlighet og rett, ha alltid håp til din Gud! (Hos.12:7)

å fortsette i trofasthet

Du er trofast mot den som er tro, og helhjertet mot den som er hel. (Sal 18:26)

Kanskje virker det ut som om lite skjer eller at ting bare blir verre?

Gi ikke opp og legg deg ikke under for dette, du er i en fase der du blir testet og prøvd. Gud renser ditt hjerte og hjelper deg å ha enda større fokus på og avhengighet til  ham. Djevelen på sin side prøver å få deg til å gi opp og bli en handlingslammet tannløs kristen.

Gud er trofast mot den som er tro mot han. Bibelen levner ingen tvil om dette for som det står: Gud kan ikke lyve. Bare det at det er en som prøver å få deg til å tro at Gud ikke er med deg og ikke vil hjelpe deg, burde få deg til å stå opp og prise Herren for hans trofasthet og godhet. For hvem andre enn løgnens far er det som prøver å få deg til å tro noe slikt? Og prøver han å få deg til å tro at Gud er misfornøyd med deg og ikke gidder å hjelpe deg mer, da er det jo sant at Gud er med deg og at han er trofast og god!

Om du må vente før du ser redningen komme eller mirakelet ta plass, eller hva annet du må vente på, så fortsett å lev i tro, tillit og overgivelse til du ser det skje. Den trofaste vil oppleve at Guds trofasthet langt overgår vår. Den som er hel i sin ferd og har et helt hjerte, vil virkelig oppleve at Gud er helhjertet med sine. Ikke bare hjelper han oss i nøden, han er også med oss alle slags dager i alle slags omstendigheter. Fatt mot, når Gud er for deg, hvem kan da stå imot deg?

Hva hører du?

«Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. (Joh. 11:23-24)

Jesus sier her til Marta at hennes døde bror Lasarus skal stå opp igjen.Vi vet at Jesus mente i nærmeste framtid, men dette klarer ikke Marta å høre. Hun tror på den siste dags oppstandelse, men å tro på at hennes bror nettopp den dagen skal bli levende går langt over hodet og forbi hva hun kan forestille seg. De ord Jesus sier sprenger hennes forståelse og erfaringer i så stor grad at hun ikke egentlig «hører» hva Jesus sier til henne. Det er hennes erfaringer og forståelse som farger hva hun hører og oppfatter, og siden denne er begrenset, mister hun betydningen av hva som sies.

«Verdens beste søster» står det på et hånkle jeg har. Det var en gang bak der det kom som gave fra minste lillebror med fru. En koselig oppmuntring i en tøff hverdag. Eller? «Du er den beste søsteren jeg har» stod det i en sms jeg fikk fra eldste lillebror i fjor en gang. Jeg burde kjenne meg stolt og takknemlig for å få slike gode ord, burde jeg ikke?

Før jeg sier så mye mer, hva tenker du når noen sier noe pent til deg? Når du får skryt og oppmuntring, når noen sier takk, at det du gjorde og sa var akkurat hva de trengte, når noen sier du er spesiell og god eller at de sier jeg er glad i deg og takknemlig for deg. Hva hører du egentlig? Hører du de ordene de sier, eller hører du dine egne (og/eller djevelens) tanker om at det er bare tomme ord og løgn?

Tanker som
– de mener det ikke,
– de bare sier det for å være høflige,
– det er ikke så godt ment som det er sagt,
– de bare føler seg forpliktet til å si slikt.

Løgner som
– jeg vet det ikke er sant for  jeg fortjener det ikke,
– jeg duger ikke til stort så det er ikke sant,
– jeg klarer ikke slikt jeg og andre liknendes løgner?

Jeg har hørt mange av de tankene og løgnene og det er fortsatt et av mine kampområder. Selvbilde og følelse av verdi er ikke det sterkeste her i gården og jeg kjenner også at kampen kommer i sammenheng med de store begrensningene sykdom legger på meg og mitt liv. «Jeg duger ikke og kan nesten ingen ting» er ikke uvanlig at popper opp i hodet mitt, «jeg fortjener ikke så gode ord og så mye godt» er andre tanker og følelser.

Jeg valgte de to eksemplene i toppen fordi de så tydelig beskriver hva jeg mener.
«Du er den beste søster i verden/jeg kunne hatt» sa ordene, men i hodet mitt flyger tanken «men jeg er den eneste søstera du har så det er da ikke så rart» fort forbi. «Jeg er stolt av deg og at du står» er noe annet de har sagt, mens jeg hører «det er bare ord, det er jo ingen ting å være stolt over, jeg er udugelig.»

Jeg hører ofte ikke hva andre mennesker sier til meg og om meg, hvordan er det med deg?

Hvis vi ikke klarer å virkelig høre og tro andre menneskers gode ord og kjærlige aksept, klarer vi da å virkelig høre dette fra Gud?