Å, om hodet mitt var vann og øyet mitt en tårekilde! Da ville jeg gråte dag og natt over de falne i folket, min datter. (Jer. 9:1)

Jeremia ble utvalgt av Gud til å være profet. Han levde i en tid der folket var langt fra Gud og selv om han kom med mange formanende og advarende ord mot dem, ville de ikke omvende seg. Gud ønsket å tilgi og gjenopprette, men folket ville ikke vende om fra avgudsdyrkelse, selvrettferdighet og egne lyster og ønsker. Jeremia minnet folket om Guds bud og lover, om han godhet og løfter, men også om den dom som ville komme hvis de ikke vendte om med fortsatte sine egne veier.

Så sier Herren: Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så skal dere finne hvile for deres liv. Men de svarte: «Vi vil ikke gå der.» (Jer. 6:16)

Hva jeg ønsker å sette fokus på denne gangen er den nød, sorg og barmhjertighet Jeremia viser. Han elsker virkelig folket sitt og sorgen over hva han ser tar plass virkelig tynger ham. Vi ser i verset vi startet med at han er villig til å gråte både dag og natt for de falne i folket.

Spørsmålet mitt, til både meg og deg, er:
Kjenner vi på slik en sorg og smerte når vi ser på de rundt oss som er på avveier og fortapte? Blir vi rørt til tårer over hva vi ser av smerte og vondskap? Blir vi fortvilet over at mennesker velger å gå bort fra Herren? Eller trekker vi bare på skuldrene og tenker at slik er det bare.

Guds plan er frelse for alle og han har en kjærlighet og medlidenhet med mennesker som skaper handling. Jesus ble ofte fylt med medlidenhet overfor mennesker han. Han kunne ikke bare stå og se på lidelsen og fortvilelsen, for det var for de fortapte, de sårede, de sønderknuste de hjelpesløse han kom.

Har vi Guds hjerte for de fortapete, slik Jeremia viste det, eller har vi nok med oss selv og våre nærmeste?