Vi tar til takke med så lite

Gud har en hel sjø av herlighet, glede og fred som vi kan få del i og av, men de fleste av oss tar til takke med noen dråper eller et halvt glass. Hvorfor er det slik?

Hvis vi virkelig tror på alle de fantastiske løftene Guds Ord er full av, hvorfor tar vi til takke med så lite?

Hvis vi virkelig hadde forstått og sett hvem Gud er tror jeg at vi ikke hadde gitt oss så lett. Gud sier at den som søker ham vil han komme nær, de som er i Ordet og vandrer i Ånden vil få oppleve en stadig sterkere fyllelse av Gud og hans nåde, kraft og kjærlighet. De som legger ned sitt liv for Gud, vil få velsignelser som ikke kan måles. Kan det være at vi egentlig ikke har sett Gud i all hans prakt, herlighet og majestet? Kan det være at vi egentlig ikke tror at det er så uendelig mye mer for oss hos Gud? Kan det være vi synes kostnaden er for høy?

Det er flere steder beskrevet en intens lengsel etter Gud i Bibelen, som dette verset:

Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. (Sal. 42:2)

Tenk deg en hjort som opplever tørketider. Det er litt siden den drakk siste slurk av pytten som  nå er tørket helt inn. Den er på vandring og leting, den søker etter hva den trenger for å overleve. Får den ikke vann, vil den dø. Det er intenst, det er en kamp på død og liv. Hvis den da finner en bekk, tror du den tar ett par små super og sier: Åhh, deilig! og går videre? eller vil den sluke i seg og holde seg i nærheten slik at den hele tiden kan gå og drikke seg utørst?

Den lengselen har vi alle i våre hjerter, men ofte så døyver vi den med alt mulig annet. Tror vi ikke Gud vil tilfredsstille den lengselen? Ser vi ikke at det er bare i hans nærhet at vi vil finne tilfredsstillese for våre sjeler og bare Gud kan gi den mat og drikke som stiller sjelens tørst og sult? Ser vi ikke at i Kristus har vi fått tilgang all åndelig velsignelse i himmelen?

Hvorfor stiller vi det med filmer og interesser, hvorfor går tiden til det forgjengelige? Hvorfor søker vi ikke Guds ansikt så mye mer og med en stadig dypere og mer intens sult og tørst?

Vi tilfredsstilles alt for lett… Vi tar til takke med noen dråper i stede for å legge på svøm, vi tar til takke med å skue Gud på avstand i stede for å søke stadig nærmere… vi tar til takke med småtteri når Gud har lagt så utrolig mye mer klar for oss. Hvor det må bedrøve Guds hjerte at vi tilfredsstilles så lett av så lite…

første gang publisert i mai 2013
(en liten presisering, jeg snakker her om å søke Gud i hans ord og bønn, ikke gjennom følelser og «åndelige» opplevelser)

Jeg sliter…

Det er kanskje ikke de ordene vi hører oftest fra talerstolen? Ei heller fra hverandre…

Av en eller annen merkelig grunn (oftest kalt stolthet) så er vi dårlige til å innrømme vår egen sårbarhet overfor hverandre. Vi vil liksom bevare en pen fasade og opprettholde inntrykket av at vi klarer, men inni oss vet vi bedre. Men vi våger ikke si det som det er, for hva vil da de andre tro om meg? Hva vil menigheten tro om meg?

Jeg sliter for tiden. Og jeg skulle ønske jeg møtte på noen som ærlig og åpent innrømmet det samme. Det er så slitsomt med mennesker som alltid gir uttrykk for at de klarer det meste, hvertfall når jeg føler jeg klarer lite.

Når jeg tenker på tiden som ligger foran er det med gru, jeg ser ikke lyst på hva som kommer. Flere ganger kan tårene trille bare jeg tenker på det, for jeg vet hvor jeg står og er i dag, jeg vet at i meg selv kan jeg ikke klare hva som kanskje vil møte meg. Og jeg vet at hadde jeg måtte gå veien videre alene, ville jeg knekt totalt. Jeg føler jeg holder på å knekke, men jeg vet at jeg vil ikke bryte sammen. Ikke fordi jeg har en styrke i meg selv som vil springe frem i rette tid, men fordi jeg er Guds jente og i Kristus makter jeg alt. Jeg makter ikke møte fremtiden alene, men jeg vet at Gud er sterk nok til å bære meg.

Jeg ber om å bli fridd fra hva jeg aner kommer der fremme og også at hvis ikke jeg blir løftet ut av utfordringene- at Gud sender noen til meg som blir nære og nådige medhjelpere-og vandrere, samtidig som jeg klynger meg til Guds løfter. Det er spesielt to vers som jeg har tenkt mye på de siste ukene og det ene er i Jesaja 42:3a

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke.

Vi trenger ikke late som om at vi er så innmari sterke og flinke, vi er ikke. Joda, det er store deler av livet der ting er ganske greit, men vi møter også tider der ting absolutt ikke er greit- og det trenger vi å dele med hverandre.

Å avsløre egen sårbarhet er ikke tegn på svakhet, det er ærlighet som åpner opp for å motta hjelp, støtte og nåde- og det er også ord som virker forløsende inn i livet til andre som sliter: tenk, det er ikke bare meg som føler det slik.

Vi kan- og skal- ikke springe rundt å fortelle dette til alle vi møter (en del vil ikke forstå eller respektere de ordene), men i fellesskapet med våre kristne trossøsken så bør det være rom for dette, tross alt- vi er alle frelst fordi vi innså at vi klarer ikke alene og at vi trenger Guds hjelp og nåde. Og om andre ikke er modige og tøffe nok til å si det som det er, kanskje skulle vi være førstemann ut?

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
Rom. 12:13,15

PS! Dette innlegget er skrevet for ett par år siden, men da jeg kom over det fant jeg ut at det var skrevet for nå. Må Guds fred fylle deres hjerter og hans visdom lede deres skritt. Amen

Kom Herre Jesus, kom

Vi er inne i ei tid der ensomhet og problemer vokser seg større og sterkere for mange, noe vi har sett tydelig i mediebildet de siste par ukene. Det har vært modige mennesker som står fram og forteller om en hverdag og et liv de fleste distanserer seg fra. Noen om ensomhet og savn etter fellesskap, andre om fattigdom og manglende økonomisk evne til å gi barna gaver til jul. En høytid vi feirer til minne om at Gud gav oss alt gjennom Jesus, er preget av ensomhet og fattigdom for mange tusener i et av verdens beste og rikeste land. Tragisk, ikke sant?

I USA har det de siste årene rast en spesiell debatt da flere store kjeder nekter sine ansatte å ønske kundene god jul, samtidig som de konsekvent reklamerer med god høytid. Det er ikke lov å si ”Merry Christmas” fordi det innebærer å si Christ (Kristus) og det er jo ekskluderende mot alle de som ikke tror eller tror noe annet. Lignende diskusjoner foregår i Norge og Sverige bl.a. når det gjelder den tradisjonelle skolegudstjenesten før jul. Jesus fjernes fra en høytid som er til minne om hans egen fødsel. Tragisk, eller hva?

I ukene før jul vil det stjeles varer for over 300 millioner i norske butikker og mye av dette vil havne ferdig innpakket under juletre. Hvor gikk vi feil? Det er ikke galt å bruke penger vi har på gaver til mennesker vi bryr oss om, men vi må også tenke litt lenger. Bør vi bruke så mye at de som er økonomisk mindre heldig stilte føler seg totalt utenfor og mislykka? Bør vi bruke så mye på noen som har det meste og lite eller ingenting på de som mangler det nødvendige? Når ble det viktigere med stadig mer, flottere og dyrere enn en enkel markering av det gledesbudskapet om fred, forsoning og fellesskap som julen bringer?

Advent kommer fra det latinske ordet ”adventus” som betyr ”komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er både en ventetid og forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, det var bl.a. en vanlig fastetid innen ulike kirker, mens vi i dag ser at det er årets største forbrukstid. I dag er advent fylt opp med et jag, storshopping og fråtsing uten like. Bare tenk på all handlingen som er, vi må til og med ha åpent på søndager for at folk skal få handlet alt de tror de må ha. Vi har julebord på rekke og rad som svømmer over av det den ene godsaken etter den andre og mange skal unne seg ikke bare litt mer enn vanlig, men mye mer. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass arrangementer, egne forberedelser og alt vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og det å rette blikket på Jesus, til å polere et blankt og fint ytre og mette egne behov. Tragisk, eller hva?

Da Jesus ble født var det mange som ventet ivrig på en frelser, men få av disse var klare for å ta imot ham. De var mer opptatte av det ytre enn det indre. Denne julen vil også være slik, mange vil være opptatt av alt det ytre mens de overser det viktigste, hjertet sitt. Det er viktigere at vi er forberedt i hjertet på å ta imot Jesus enn at vi har alt det ytre på stell. Selv om det er frelserens komme vi skal feire, er det også en påminnelse til oss om at han vil komme igjen. De som er forberedt og har olje på lampa vil si ”Kom Herre Jesus, kom” og slippe Jesus til i sine liv. Disse vil få del i den herlighet, fred og hellighet Jesus kom med. Andre vil gå glipp av både denne julens midtpunkt og også Jesu annet komme fordi de sier ”vi har ikke rom og tid så du får gå videre”. Er du klar til å møte Frelseren eller er du mest opptatt av all stæsjen som må være på plass?

Tidligere publisert i «Innsyn» des 2012 og på bloggen «med Gud i hverdagen» 09.12.12.

En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også,  å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag å oppleve at vi sklir og mister balansen. Der og da flyver tanken «Å nei! Nå går det galt» gjennom hodet. Er vi f.eks. i skogen så griper vi etter hva vi kan få tak i, mens er vi på isete underlag  strever vi med å prøve å finne balansen mens vi seiler nedover i uelegant andedans. De siste årene har jeg tidvis ikke trengt ustødig underlag for å miste balansen, det har kroppen selv tatt seg fint av.

Men det går an å miste balansen uten å være på ustødig underlag, og kanskje er dette enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, motløshet, håpløshet, angst og annet. Vi merker at underlaget forsvinner og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en kjær en det sise året og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år siden, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å nevne de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. Som å ikke kunne delta som vi ønsker, som begrenset kjøpekraft, som smerter som skygger for forventning og glede og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva gjør vi da? Vi kan jo ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi?

I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i disse tider og som også har vært til hjelp flere ganger tidligere når livet var litt for tungt, trist eller vanskelig:

Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land.
Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre.
Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss uperfekte for å skinne sitt lys i vårt mørke. Vi glemmer at vi feirer at Jesus kom, samtidig som det er en påminnelse om at han en gang vil komme igjen. Jesus kom fordi vi ikke klarer og fordi vi ikke er perfekte. Jesus kom fordi vi har smerter og sorg og fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss alle. Det er den tiden vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen og forventningen. Vi må ikke la kjøpekalas ta oppmerksomheten bort fra at det å gi og hjelpe. Vi må ikke glemme at viktigere enn penger er tid (for de fleste blant oss).

Derfor er oppfordringen til meg og deg.

Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser,
men kommer nær med omsorg og hjelp.

Husk at viktigere enn alle dine penger og gaver
er din tid og omsorg.

Husk at det er viktigere å hjelpe og gi til dem som trenger det
enn kun dem som forventer det.

Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver,
er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til som vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Det er ikke så farlig å la hybelkaninene få være i fred fordi du velger tid med dine kjære (sett ei skål grønnsåpevann under ei hylle eller demp lyset og tenn et duftlys)
Det er ikke så viktig om du ikke rekker 7 sorter og 4 festmiddager fra bunnen av (kjøp kaker hvis det er mest praktisk), jula kommer likevel og dreier seg om å være sammen som vi er.
Det er ikke så nøye om utsiden på deg, familien og huset ikke blir ferdig polert og stæsjet opp så lenge det er omsorg, fellesskap og delt glede og tid som er viktigst.

Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og alle du har kjær.

Forberedelsestiden er nå

En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! (Jes. 40:3)

Jeg er ikke et slikt menneske som må ha lister for alt som skal gjøres. Jeg vet det er enkelte som har lister for alt mulig, og det fungerer for dem, men jeg er ikke slik. Men selv om jeg ikke skriver en fysisk liste har jeg brukt tankekraft- og tid på å finne ut hva jeg må gjøre i dagene og ukene som er foran.

Listen over hva jeg kunne tenkt meg å gjøre er ganske lang, listen over hva jeg burde gjøre er kortere og listen over hva jeg kan klare og kommer til å gjøre er kortest. Det er mye jeg kunne tenkt meg å gjøre, både alene og sammen med guttene, men når jeg er tappet for krefter er selv slike koselige aktiviteter for mye- og da er det ikke helt verdt det. Så jeg har plukket ut noe vi skal ha tid og krefter til og så jobber jeg med meg selv for å godta å la de andre tingene ligge.

Viktigst for meg er at vi har tid, rom og mulighet til å snakke mye  og også gjøre noen noen få ting sammen. Snakke om advent og jul og så knytte tråder til hvordan vi kan leve ut dette budskapet i hverdagen. Å muliggjøre praktisk tro er viktigere for meg enn glitter og stas.

Jeg føler meg mange ganger utrolig heldig og velsignet som får leve med en kropp som er så begrenset, for det hjelper meg å holde fokus på hva som er viktig. Viktigere enn 7 sorter er det å snakke om å gi, viktigere enn skinnende rent hus er det å sammen lage gaver, viktigere enn meeterlange ønskelister er tiden vi bruker på å finne ut hvem vi skal hjelpe i år. Jeg kan ikke gjøre så mye da kroppen ikke tillater det og dette hjelper meg å holde meg i avhengighet til Gud og også å rydde rom og tid for Ham i hverdagen.

Å klargjøre hus, pakker og mat og kaker er ikke galt i seg selv. Å glede seg over aktiviteter og ha mange planer og baller i lufta er heller ikke galt i seg selv, så lenge vi ikke lar disse praktiske og synlige tingene bli det viktigste. Viktigere enn disse ting er den forberedelse som skjer i hjertene.

Hvis vi velger å måtte gjøre mange ting i adventstiden så legger vi mange steiner i veien for vårt hjerteforhold med Gud. Vi gjør det da vanskeligere for oss selv å kunne sette oss ned og bruke tid med Gud og la Gud få skinne sitt lys inn i våre hjerter og tanker og hjelpe oss med å forberede dette. Ingen av oss vet hvor mange dager vi har igjen her på jord, og viktigere enn at vi vet at hus og hjem er klart er det at vi vet at våre hjerter er klare for å mæte vår Herre og Frelser. Nå, i dag, er alltid den rette tiden å forberede sitt hjerte, aldri i morgen (for du vet ikke om morgendagen kommer).

Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, står det i ordspråkene, og det gjelder også nå i hva som for mange er den travleste tiden av året. Ikke bli så opptatt av de ytre og synlige tingene at du glemmer det viktigste, å bruke tid med Gud og å være i hans nærhet.

Når ikke du er her…

Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver. (Rom. 12:4)

Når ikke du er her er det noe viktig som mangler.

Når man er ferdig med en oppgave er det mange tanker som skal sorteres og settes på riktige plasser og sammenhenger. Når er jeg endelig ferdig med å skrive manus (se HER hvis du lurer på hva jeg snakker om) og siden noe er avsluttet er det tanker som må sorteres, hverdag som skal omrokkeres og mye annet. I denne tankeprosessen minnet Gud meg om ordene «når ikke du er her er det noe viktig som mangler». Ordene kom i forbindelse med at jeg tenkte at jeg har gjort noe viktig, men at jeg ikke hadde den viktigste oppgaven. Samtidig bragt Ånden dagens vers og et tidligere innlegg opp i minnet mitt.

Vi har alle en unik og viktig rolle å fylle i  Jesu legeme. Det er ikke slik at noen er unyttige og andre nyttige, alle er viktige. Vi kan føle at de ting vi gjør (eller kan gjøre) ikke er så viktige, men de er det. De er viktige for helheten, for styrken, for samholdet, for kjærligheten og fellesskapet. Det er slik at om du mangler to biter på et 2000 biters puslespill, så vil du aldri bli helt ferdig. Det er også slik at mangler du to fingre vil kroppen aldri være «hel».

Noen bruker «jeg er ikke så viktig» som en unnskyldning for å ikke delta i fellesskap og bære ansvar for aktiviteter utav egoistiske motiv. De er rett og slett ikke interessert i å bidra fordi de ikke «føler for det». Andre derimot bidrar ikke fordi de føler på mindreverdighet og uviktighet. Den første er synd den andre er feil forståelse av virkeligheten. For alle er viktige, alle er nødvendige. Du er viktig, du er nødvendig.

Vi vurderer ofte viktighet utfra et menneskelig perspektiv der synlighet og produktivitet er måleredskaper, men dette blir helt feil sett utfra Bibelens perspektiv om et legeme. Vi trenger å minne oss selv om at Gud ser hjertene, at alle er unike, at bare du kan fylle din plass (og jeg min) og at vi alle hører sammen i en familie. Skal menigheten (alle troende) vokse i enhet, kjøærlighet, nåde og kraft er det viktig at vi alle bidrar med oss selv. Hele oss selv. Mine styrker vil berike fellesskapet, mens mine svakheter og feiltrinn vil utfordre fellesskapet til å leve i nåde, sannhet og kjærlighet. Vi trenger hverandre med hele oss for at vi skal være et legeme, en vital, levende og utviklende forsamling.

Om ingen av oss har den viktigste oppgaven (den er faktisk Gud sin den), så er vi alle viktige og nødvendige. Og når en av oss mangler er det noe viktig som ikke er her.

Nye troende tar plass

For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet. (1. Kor. 4:15)

Hadde du sett ganga mi akkurat nå når jeg skriver hadde du ristet på hodet og smilt godt, hvertfall de av dere som vet hvordan det er med barn i hus. Gangen er for øyeblikket gjort om til hva guttene kaller ‘panikkrom’ (inspirert av en tv-serie) og det flyter med puter, tepper og sammenleggbare madrasser. De går oppå hele haugen for å komme ut og inn, mens jeg vet ikke om jeg har lyst til å balansere over hele haugen for å prøve en gang. Det er sjarmerende, men det kunne også vært grobunn for mye irritasjon. For det er jo ikke ryddig, det er jo upraktisk, det er jo ikke slikt man gjør.

Nyfrelste er litt som guttene mine, de er utrolig ivrige og det skjer mye rundt dem. De ser ikke alltid hele bildet og de konsekvenser som kan komme. Akkurat som mine gutter bare ser øyeblikkets moro, vil nyfrelste ofte bare se det gode i hva de holder på med for tiden. Jeg derimot ser det upraktiske og etterspillet (rydding) samtidig som jeg kan forstå at det er morsomt. Jeg ser også at det blir litt ekstra arbeid på meg selv, selv om de kommer til å gjøre litt for å rydde etter seg.

Nyfrelste ser mange muligheter vi mer modne ikke ville sett eller vurdert og de har ikke så mange hemninger i hva som er mulig eller ikke. De kjører på med iver og får ting til å skje (som gutta mine og panikkrommet deres) men så kommer utfordringene for både dem og oss.

Vi mer fastgrodde blir utfordret på «det har vi alltid gjort» og «slikt gjør man ikke». Vi har glemt den iver vi selv viste i begynnelsen og vi har glemt at heller ikke vi så så mye av det store bildet. Nå når det er noen unge som gir gass kan vi velge: Vil vi sitte og se på og klage over at de tar plass, at det blir rot og at det er vi som til syvende og sist må rydde opp etter dem eller vil vi gi dem rom til å prøve, utforske og lære gjennom erfaring? Vil vi klage eller vil vi oppmuntre til å prøve ut? Vil vi ta oppryddingen med sutring eller vil vi delta med glede? Vil vi være med å hjelpe dem videre eller vil vi bremse dem opp?

Vi som har gått lenger på veien med Gud skal ikke prøve å få de nye til å passe inn i våre rammer, vi skal få dem til å bli mer den de er i Gud og mer lik Jesus. Vi skal være åndelige mødre og fedre som elsker, oppmuntrer, veileder og ja, innimellom korrigerer, men vi skal ikke sette bremser på iveren. Er vi «foreldre» som tåler at det tidvis er litt rot og kaos rundt oss? Er vi villige til å gi noe ekstra for å hjelpe andre å utvikle seg? Er vi runde nok i kantene til å forstå at vår måte er ikke den eneste riktige? Klarer vi dette, får vi en hverdag fylt med mange overraskelser og mye ekstra energi, livsglede og positive opplevelser, som plutselig å ha et hjemmelaget ‘panikkrom’ i ganga. Ikke så verst det heller da, eller?

Neste innlegg kommer torsdag 11. juli
PS! Ikke alt som smitter er farlig, smil til alle du møter! 🙂