menighet

av

om nådegaver

Spørsmål: Hvorfor har vi nådegaver?

Min første tanke da jeg leste spørsmålet var at vi har nådegaver fordi Gud elsker oss. Jeg vet det ikke den vanligste forklaringen, men den er viktig.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den enkelte av oss og ønsker at vi skal få det bedre i forhold til oss selv, i vårt forhold til Gud og i vårt forhold til andre.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den menighet, det legemet, han har kjøpt med slik en dyr pris. Han ønsker at vi skal vokse i enhet og at vi sammen skal bli sterkere og mer fylt av hans herlighet, hellighet og kraft.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den brud han har vunnet til sin Sønn, og han ønsker at bruden skal tre frem hellig og feilfri den dag bryllupet skal stå.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker de ufrelste og fordi han gjennom sine barn, sine tjenere, kan virke i det overnaturlige for å nå de som er borte fra ham.

Så over til den mer vanlige forklaringen:

  1. Nådegavene er gitt til menigheten for dens oppbyggelse (jf. 1.Kor. 12:7, Ef. 4:12)
  2. Nådegavene skal være med på å stadfeste evangeliet. (jf Mark. 16:20, Ap.gj. 14:3, Rom. 15.9)

Det er viktig å si at det er gaver som vi ikke har gjort oss fortjent til og heller ikke kan presse fram i egen kraft. De har ingen ting med naturlige evner å gjøre, men er som navnet sier, gitt av nåde og fungerer ved at Den Hellige Ånd virker gjennom oss (jf. 1. Kor. 12:4-7 og 14:12, Rom. 12:6.)

Nådegavene kan misbrukes og dette skal vi være på vakt overfor (jf. 1. Tim. 4:14, 1. Tim. 1:6). Det er mennesker som bruker de gaver Gud har gitt til å bygge egen tjeneste og eget rykte og ego. Men nådegavene har ikke til hensikt å gjøre noen til super-stjerner, slik vi kan få inntrykk av i fra enkelte hold, men de skal heller fungerer slik at vi blir super-tjenere, for Gud og overfor andre.

Nådegavene er av ulik art og de gis etter som Ånden ser det mest tjenelig (1. Kor. 12:7) og «for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp» (Ef. 4:12). Det er litt ulike oppfatninger om hvor mange ulike nådegaver vi har, men jeg tenker at vi ikke skal henge oss opp i slike detaljer. Det er nevnt ulike gaver i Rom. 12:6-8, 1. Kor. 12:8-10+28 og Ef. 4:11.

Vi kan, og oppfordres til, å søke etter de største nådegavene (1. Kor. 12:31, 14:1) og å få nådegaver til menighetens oppbyggelse i rikelig mål (1. Kor. 14:12). I 2. Tim. 1:6 leser vi at Paulus oppfordrer Timoteus til å igjen opptenne den gave han har fått, og det er viktig å huske at dette er mulig. Om vi skulle vandre bort fra Guds nærhet for en tid, så vil ikke Gud angre sine gaver eller trekke dem tilbake, vi har dem og de kan opptennes på ny.

av

Når ikke du er her…

Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver. (Rom. 12:4)

Når ikke du er her er det noe viktig som mangler.

Når man er ferdig med en oppgave er det mange tanker som skal sorteres og settes på riktige plasser og sammenhenger. Når er jeg endelig ferdig med å skrive manus (se HER hvis du lurer på hva jeg snakker om) og siden noe er avsluttet er det tanker som må sorteres, hverdag som skal omrokkeres og mye annet. I denne tankeprosessen minnet Gud meg om ordene «når ikke du er her er det noe viktig som mangler». Ordene kom i forbindelse med at jeg tenkte at jeg har gjort noe viktig, men at jeg ikke hadde den viktigste oppgaven. Samtidig bragt Ånden dagens vers og et tidligere innlegg opp i minnet mitt.

Vi har alle en unik og viktig rolle å fylle i  Jesu legeme. Det er ikke slik at noen er unyttige og andre nyttige, alle er viktige. Vi kan føle at de ting vi gjør (eller kan gjøre) ikke er så viktige, men de er det. De er viktige for helheten, for styrken, for samholdet, for kjærligheten og fellesskapet. Det er slik at om du mangler to biter på et 2000 biters puslespill, så vil du aldri bli helt ferdig. Det er også slik at mangler du to fingre vil kroppen aldri være «hel».

Noen bruker «jeg er ikke så viktig» som en unnskyldning for å ikke delta i fellesskap og bære ansvar for aktiviteter utav egoistiske motiv. De er rett og slett ikke interessert i å bidra fordi de ikke «føler for det». Andre derimot bidrar ikke fordi de føler på mindreverdighet og uviktighet. Den første er synd den andre er feil forståelse av virkeligheten. For alle er viktige, alle er nødvendige. Du er viktig, du er nødvendig.

Vi vurderer ofte viktighet utfra et menneskelig perspektiv der synlighet og produktivitet er måleredskaper, men dette blir helt feil sett utfra Bibelens perspektiv om et legeme. Vi trenger å minne oss selv om at Gud ser hjertene, at alle er unike, at bare du kan fylle din plass (og jeg min) og at vi alle hører sammen i en familie. Skal menigheten (alle troende) vokse i enhet, kjøærlighet, nåde og kraft er det viktig at vi alle bidrar med oss selv. Hele oss selv. Mine styrker vil berike fellesskapet, mens mine svakheter og feiltrinn vil utfordre fellesskapet til å leve i nåde, sannhet og kjærlighet. Vi trenger hverandre med hele oss for at vi skal være et legeme, en vital, levende og utviklende forsamling.

Om ingen av oss har den viktigste oppgaven (den er faktisk Gud sin den), så er vi alle viktige og nødvendige. Og når en av oss mangler er det noe viktig som ikke er her.