En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også,  å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag å oppleve at vi sklir og mister balansen. Der og da flyver tanken «Å nei! Nå går det galt» gjennom hodet. Er vi f.eks. i skogen så griper vi etter hva vi kan få tak i, mens er vi på isete underlag  strever vi med å prøve å finne balansen mens vi seiler nedover i uelegant andedans. De siste årene har jeg tidvis ikke trengt ustødig underlag for å miste balansen, det har kroppen selv tatt seg fint av.

Men det går an å miste balansen uten å være på ustødig underlag, og kanskje er dette enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, motløshet, håpløshet, angst og annet. Vi merker at underlaget forsvinner og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en kjær en det sise året og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år siden, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å nevne de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. Som å ikke kunne delta som vi ønsker, som begrenset kjøpekraft, som smerter som skygger for forventning og glede og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva gjør vi da? Vi kan jo ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi?

I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i disse tider og som også har vært til hjelp flere ganger tidligere når livet var litt for tungt, trist eller vanskelig:

Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land.
Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre.
Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss uperfekte for å skinne sitt lys i vårt mørke. Vi glemmer at vi feirer at Jesus kom, samtidig som det er en påminnelse om at han en gang vil komme igjen. Jesus kom fordi vi ikke klarer og fordi vi ikke er perfekte. Jesus kom fordi vi har smerter og sorg og fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss alle. Det er den tiden vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen og forventningen. Vi må ikke la kjøpekalas ta oppmerksomheten bort fra at det å gi og hjelpe. Vi må ikke glemme at viktigere enn penger er tid (for de fleste blant oss).

Derfor er oppfordringen til meg og deg.

Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser,
men kommer nær med omsorg og hjelp.

Husk at viktigere enn alle dine penger og gaver
er din tid og omsorg.

Husk at det er viktigere å hjelpe og gi til dem som trenger det
enn kun dem som forventer det.

Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver,
er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til som vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Det er ikke så farlig å la hybelkaninene få være i fred fordi du velger tid med dine kjære (sett ei skål grønnsåpevann under ei hylle eller demp lyset og tenn et duftlys)
Det er ikke så viktig om du ikke rekker 7 sorter og 4 festmiddager fra bunnen av (kjøp kaker hvis det er mest praktisk), jula kommer likevel og dreier seg om å være sammen som vi er.
Det er ikke så nøye om utsiden på deg, familien og huset ikke blir ferdig polert og stæsjet opp så lenge det er omsorg, fellesskap og delt glede og tid som er viktigst.

Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og alle du har kjær.

Når ikke du er her…

Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver. (Rom. 12:4)

Når ikke du er her er det noe viktig som mangler.

Når man er ferdig med en oppgave er det mange tanker som skal sorteres og settes på riktige plasser og sammenhenger. Når er jeg endelig ferdig med å skrive manus (se HER hvis du lurer på hva jeg snakker om) og siden noe er avsluttet er det tanker som må sorteres, hverdag som skal omrokkeres og mye annet. I denne tankeprosessen minnet Gud meg om ordene «når ikke du er her er det noe viktig som mangler». Ordene kom i forbindelse med at jeg tenkte at jeg har gjort noe viktig, men at jeg ikke hadde den viktigste oppgaven. Samtidig bragt Ånden dagens vers og et tidligere innlegg opp i minnet mitt.

Vi har alle en unik og viktig rolle å fylle i  Jesu legeme. Det er ikke slik at noen er unyttige og andre nyttige, alle er viktige. Vi kan føle at de ting vi gjør (eller kan gjøre) ikke er så viktige, men de er det. De er viktige for helheten, for styrken, for samholdet, for kjærligheten og fellesskapet. Det er slik at om du mangler to biter på et 2000 biters puslespill, så vil du aldri bli helt ferdig. Det er også slik at mangler du to fingre vil kroppen aldri være «hel».

Noen bruker «jeg er ikke så viktig» som en unnskyldning for å ikke delta i fellesskap og bære ansvar for aktiviteter utav egoistiske motiv. De er rett og slett ikke interessert i å bidra fordi de ikke «føler for det». Andre derimot bidrar ikke fordi de føler på mindreverdighet og uviktighet. Den første er synd den andre er feil forståelse av virkeligheten. For alle er viktige, alle er nødvendige. Du er viktig, du er nødvendig.

Vi vurderer ofte viktighet utfra et menneskelig perspektiv der synlighet og produktivitet er måleredskaper, men dette blir helt feil sett utfra Bibelens perspektiv om et legeme. Vi trenger å minne oss selv om at Gud ser hjertene, at alle er unike, at bare du kan fylle din plass (og jeg min) og at vi alle hører sammen i en familie. Skal menigheten (alle troende) vokse i enhet, kjøærlighet, nåde og kraft er det viktig at vi alle bidrar med oss selv. Hele oss selv. Mine styrker vil berike fellesskapet, mens mine svakheter og feiltrinn vil utfordre fellesskapet til å leve i nåde, sannhet og kjærlighet. Vi trenger hverandre med hele oss for at vi skal være et legeme, en vital, levende og utviklende forsamling.

Om ingen av oss har den viktigste oppgaven (den er faktisk Gud sin den), så er vi alle viktige og nødvendige. Og når en av oss mangler er det noe viktig som ikke er her.

Noen trenger deg

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, (Jes. 61:1)

Han stod og kikket på de andre foreldrene, alle var mødre. Det var alltid kjekt å se den lille jenta hans glede seg med kollbøtter og annet på turnen, men det var også de stundene han følte seg mest utenfor. Han var liksom ikke en del av foreldregruppen, selv om han var der like ofte som mødrene… han trekker pusten dypt og kjemper mot mismotet, han må klare det denne gangen også.

Kjenner du noen som trenger en utstrakt hånd i dag? Eller kanskje en klem? Et oppmuntrende ord? Det er mange mennesker som føler seg utenfor fellesskapet i flere situasjoner fordi de er annerledes og lever med andre omstendigheter enn flertallet.

Vil du være den som strekker ut ei hånd til dem? Den som er villig til å bruke tid på å forstå deres utfordringer og tanker? Vil du være den som gjør dagen/situasjonen god gjennom at du viste omsorg og interesse? Vil du vare den som ser de som er litt utenfor og litt alene og gjøre noe for dem? Vil du være «Gud med hud og hår» for dem gjennom å vise Kristi sinnelag og kjærlighet mot dem?

Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Matt. 9:12-13)

Ekte medfølelse

For hvem har medfølelse med deg, Jerusalem, hvem synes synd på deg? Hvem stanser og spør hvordan du har det? (Jer. 15:5)

De sitter der med hver sin kaffekopp. Praten går stille og rolig selv om den ene av kvinnene ser ut til å ta det hele litt tyngre. Den andre kikker i øynene hennes og hører etter mens det fortelles om tøffe dager med sykdom, nedgang i stillingsprosent, ekstra utgifter på bilen og bad som trenger en overhaling etter lekkasjen to måneder tidligere. Hun som forteller vet egentlig at det ikke er hjelp å få, men hun trenger å lette hjertet og benytter muligheten som ble tilbydd. Og når de reiser seg, gir hverandre en klem og skal gå, kommer ordene hun visste ville komme: «Jeg skal be for deg, så ses vi sikkert igjen om noen uker.»

Veldig mange har i tunge tider blitt møtt med halvt lyttende ører og den utvaska frasen «jeg skal be for deg». Jeg sier utvaska fordi det er en setning mange kristne gjemmer seg bak når de ikke er interessert i å hjelpe. Det høres pent og hellig ut å si at man skal be for noen, men hvor mange går egentlig inn i virkelig forbønn for de mennesker de sier det til? En «Gud hjelp dem» er ikke bønn, det er en setning vi sier for å dempe egen samvittighet ved å kunne si til oss selv at jeg har hvertfall bedd.

Jesus gikk rundt blant mennesker som hadde problemer, som slet i familiene, som led under sykdommer og plager. Men hvordan han reagerte og handlet var veldig annerledes enn mange opplever i dag. Jesus kunne ha samlet sine disipler rundt seg og sagt:
Se, se alle de menneskene. De lider, de ligger under for synd, de er harde i hjertene, de sårer hverandre og seg selv. Se, hvordan de lider. Vi må sette opp en komitè som kan jobbe med denne saken. Vi må se på ulike muligheter til å hjelpe, og vurdere om noen av dem er lønnsomme. Peter og Johannes, dere har ansvar denne gangen.

Men det er ikke slik Jesus var eller er. Når Jesus så mennesker som led, ble han fylt med medlidenhet. Medlidenhet er noe helt annet enn å bare synes synd på noen eller å ha sympati med dem, medfølelse er omsorg/empati som fører til handling. Jeg tror Jesus hadde blitt sint hadde han sett hvordan det er endel steder i dag, det er mange som (sier de) vil be, men få som vil handle.

Ekte medfølelse driver til handling.
Har du medlidenhet med mennesker rundt deg eller synes du bare synd på andre?

Kort info: Innlegg for de neste tre uker ligger klare, jeg kommer til å være lite tilstede disse ukene da det kun er få dager til vi flytter ut. Hold gjerne guttene og meg i bønn da det fortsatt er ting som må på plass, men vi vet Gud er trofast og har kontrollen! 🙂 På forhånd takk. Guds fred og velsignelse ~ Cecilie ~