Jeg hadde laget meg en skål med flatbrød og biola og satt meg og spiste. Første skje gav en gjenkjennelig smak og den neste avgjorde det; det smakte sommer. Som villjordbær plukket i hagen med et syrlig snev. Og jeg tenkte på at bare ett par timer tidligere så hadde jeg med lengsel ønsket meg fram til sommer. Vinter er tøft for min kropp og denne dagen var av de verre og da blir tanken på sommer og varme både trøst og sorg. Men det er noe å se fram til, det er noe som kommer.

Jeg kom til å tenke på mormor fordi det var hun som lærte meg å spise flatbrød med surmelk på. Jeg minnes de ganger jeg fikk gå i skapet og hente flatbrød, dele dem opp, tømme surmelk på og selvsagt, sukkerstrø på toppen. Det var noe jeg bare spiste hos henne mens jeg vokste opp og siden jeg fortsatt spiser det sier det seg at det var noe jeg likte. Men mormor, hu var ei fantastisk dame, kanskje ikke den som sa mest om ting som skjedde, men med varmt hjerte som banket hardt for mange. Jeg er glad hun ikke ser hvor dårlig jeg er blitt, fordi hun syntes det var ille nok mens hun levde, men omsorgen hennes varmer fortsatt når den kommer opp i minnet.

Tankene gikk videre til Guds ord og nærvær og helt ærlig, jeg tenkte at det er sikkert noen som igjen vil tenke at jeg er skrudd rart sammen som kobler også dette opp mot Gud. Flatbrød og biola med sommersmak= Gud? Jeg lurer selv på det noen ganger, hvordan har jeg blitt så Gud-sentrert i alt som skjer? Hvorfor blir jeg minnet om Gud, Guds ord og løfter av selv de hverdagsligste ting? Gud er trofast mot oss og jeg tror at er vi åpne for Åndens ledelse så kan alt vi møter hjelpe oss til å feste blikket på Jesus, til å huske Guds nåde og godhet mot oss og hjelpe oss til å holde strak kurs.

En smak av sommer fikk meg til å tenke på de gode dagene som er om sommeren og også til å se fram til sommeren som kommer. Dager der kroppen er lettere og mindre vond, dager der jeg makter litt mer enn å komme igjennom. Og det minnet meg om både Guds trofasthet og Guds løfter. Tider der Gud opplevdes virkelig nær, tider der hans omsorg ble så tydelig, tider der forsørgelsen var så på kornet i rett tid, tider der jeg opplevde å få dele hans ord i rette tid, tider der jeg fikk vandre ved siden av mennesker gjennom deres tunge stunder. Og jeg minnes Guds godhet og barmhjertighet mot meg og guttene med glede og takknemlighet, men også med et lite sukk om at jeg ser fram til de tidene igjen, for jeg vet i tro og tillit til Gud at de kommer igjen. For, akkurat som vi nå er mellom to somre, så er det tider i livet vi er mellom to gode perioder. Livets somre er som naturens, de kommer og går, men de kommer alltid tilbake. Og slik det er viktig å huske det gode fra sommeren som var og ikke bare lengte etter den som kommer, er det viktig å huske Guds tidligere trofasthet mot oss mens vi venter på at hans hjelp og redning kommer. Vi lever ikke i det som var eller det som kommer, men vi er tilstede i dag med gode minner i bagasjen og håp for morgendagen.

«HERRE, hvem får holde til i ditt telt, hvem får bo på ditt hellige fjell?» er spørsmål som David stiller i salme 15. Han svarer at det er de som gjør rett, er hel i sin ferd, taler sannhet i hjertet og holder seg borte fra ondt. De skal aldri vakle, og det er gode ord å huske når man er midt i mellom to somre. Vi lever trofast i den hverdag vi har i dag, søker Guds ære og andres beste. Og mens vi venter både husker vi nåden, venter på nåden og stoler på at nåden holder oss oppe og på rett vei.