Guds løfter

av

Større enn

Guds nåde er større enn min eksistens.
Guds tilgivelse er større enn min synd.
Guds trofasthet er større enn mine svik.
Guds forsørgelse er større enn mine behov.
Guds omsorg er større enn mine stormer.
Guds kjærlighet er større enn mine svakheter.
Guds legedom er større enn mine sår.
Guds kraft er større enn mine utfordringer.
Guds makt er større enn mine fienders.
Guds fred er større enn mine bekymringer.
Guds gjenopprettelse er større enn mine fall.
Guds tanker er større enn mine tanker.
Guds hjelp er større enn min uro.
Guds trøst er større enn min fortvilelse og sorg.

Gud er større.

Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke.
For Herren er min styrke og min sang, og han er blitt min frelse.
(Jes.12,2)

Jeg vet at du makter alt. Ingen ting er umulig for deg når du vil det. (Job 42,2)

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil.4,13)


av

Gud i mørket

Jeg vil gå foran deg. Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud. (Jes.45,2-3)

I dag fyller den ene nevøen min fire år og jeg har planlagt skattejakt for ham. Han får lapper med beskjed hvor første gave er gjemt, og på den gaven ligger også lapp om hvor den neste er gjemt. Jeg kom til å tenke på det året jeg laget skattejakt-adventskalender til guttene mine. Hver morgen fikk de overlevert et skattekart hvor det var tegnet inn hvilket sted de måtte lete etter dagens kalendergave. Gjett om de hadde det moro!

Når vi opplever at mørket omslutter oss og at livet er vanskelig så glemmer vi ofte at i det tunge og vonde ligger det dyrebare skatter gjemt. Vårt fokus er ofte bare på å overleve og å komme igjennom, ikke på å være tilstede i hva vi er oppi. Men i mørket, i det tunge, ligger det skjulte skatter som bare lidelse og smerte kan bringe vår vei. For nettopp i de stundene er det vi opplever på dypet at Guds lys bryter mørket, at Guds trøst er vidunderlig, at Guds fred virkelig overgår forstanden og at vår smerte lindres når Guds nåde og omsorg fyller vårt hjerte. Dette og mye mer er ting vi aldri kan erfare når dagene er gode, kun når det er vanskelig og tungt.

Å møte Gud i de stundene, å oppleve at hans armer omslutter oss og at han bærer oss er skatter som er verdt mer enn penger. Det er rikdommer som vi ikke visste om og som blir åpenbart for oss nettopp fordi vi i mørket, i smerte og fortvilelse, vendte oss til Gud for hjelp. Når vi søker Gud mens vi er i mørket, så er han der og han vil være for oss hva vi trenger.

Det blir som en skattejakt der man vet at noe er gjemt, men ikke helt hvor. Vi må åpne øynene og vi må være observante, men hvis vi ikke gir opp så plutselig ser vi hva som var gjemt. Selvsagt møter vi ikke denne typen «skattejakt» med den forventning og glede som mine gutter gjorde (og nevøen vil), men hva vi finner er rikdommer og skatter med evig verdi. Vi får erfare mer av hvem Gud er og vi får oppleve hans nåde og omsorg for oss på en enda dypere måte enn tidligere.

av

En smak av sommer

Jeg hadde laget meg en skål med flatbrød og biola og satt meg og spiste. Første skje gav en gjenkjennelig smak og den neste avgjorde det; det smakte sommer. Som villjordbær plukket i hagen med et syrlig snev. Og jeg tenkte på at bare ett par timer tidligere så hadde jeg med lengsel ønsket meg fram til sommer. Vinter er tøft for min kropp og denne dagen var av de verre og da blir tanken på sommer og varme både trøst og sorg. Men det er noe å se fram til, det er noe som kommer.

Jeg kom til å tenke på mormor fordi det var hun som lærte meg å spise flatbrød med surmelk på. Jeg minnes de ganger jeg fikk gå i skapet og hente flatbrød, dele dem opp, tømme surmelk på og selvsagt, sukkerstrø på toppen. Det var noe jeg bare spiste hos henne mens jeg vokste opp og siden jeg fortsatt spiser det sier det seg at det var noe jeg likte. Men mormor, hu var ei fantastisk dame, kanskje ikke den som sa mest om ting som skjedde, men med varmt hjerte som banket hardt for mange. Jeg er glad hun ikke ser hvor dårlig jeg er blitt, fordi hun syntes det var ille nok mens hun levde, men omsorgen hennes varmer fortsatt når den kommer opp i minnet.

Tankene gikk videre til Guds ord og nærvær og helt ærlig, jeg tenkte at det er sikkert noen som igjen vil tenke at jeg er skrudd rart sammen som kobler også dette opp mot Gud. Flatbrød og biola med sommersmak= Gud? Jeg lurer selv på det noen ganger, hvordan har jeg blitt så Gud-sentrert i alt som skjer? Hvorfor blir jeg minnet om Gud, Guds ord og løfter av selv de hverdagsligste ting? Gud er trofast mot oss og jeg tror at er vi åpne for Åndens ledelse så kan alt vi møter hjelpe oss til å feste blikket på Jesus, til å huske Guds nåde og godhet mot oss og hjelpe oss til å holde strak kurs.

En smak av sommer fikk meg til å tenke på de gode dagene som er om sommeren og også til å se fram til sommeren som kommer. Dager der kroppen er lettere og mindre vond, dager der jeg makter litt mer enn å komme igjennom. Og det minnet meg om både Guds trofasthet og Guds løfter. Tider der Gud opplevdes virkelig nær, tider der hans omsorg ble så tydelig, tider der forsørgelsen var så på kornet i rett tid, tider der jeg opplevde å få dele hans ord i rette tid, tider der jeg fikk vandre ved siden av mennesker gjennom deres tunge stunder. Og jeg minnes Guds godhet og barmhjertighet mot meg og guttene med glede og takknemlighet, men også med et lite sukk om at jeg ser fram til de tidene igjen, for jeg vet i tro og tillit til Gud at de kommer igjen. For, akkurat som vi nå er mellom to somre, så er det tider i livet vi er mellom to gode perioder. Livets somre er som naturens, de kommer og går, men de kommer alltid tilbake. Og slik det er viktig å huske det gode fra sommeren som var og ikke bare lengte etter den som kommer, er det viktig å huske Guds tidligere trofasthet mot oss mens vi venter på at hans hjelp og redning kommer. Vi lever ikke i det som var eller det som kommer, men vi er tilstede i dag med gode minner i bagasjen og håp for morgendagen.

«HERRE, hvem får holde til i ditt telt, hvem får bo på ditt hellige fjell?» er spørsmål som David stiller i salme 15. Han svarer at det er de som gjør rett, er hel i sin ferd, taler sannhet i hjertet og holder seg borte fra ondt. De skal aldri vakle, og det er gode ord å huske når man er midt i mellom to somre. Vi lever trofast i den hverdag vi har i dag, søker Guds ære og andres beste. Og mens vi venter både husker vi nåden, venter på nåden og stoler på at nåden holder oss oppe og på rett vei.

av

Å tro på Gud i umulighetene

I 2. Mosebok kap. 14 leser vi om hvordan Israelsfolket er kommet ut av Egypt og er, av Gud, blitt ledet til å slå leir rett foran Sivsjøen (v2). Moses blir fortalt av Herren at han vil vise sin herlighet på Farao og alle han kommer med v4). Gud sier ikke noe om hvordan, bare at han skal gjøre noe.

Israelittene løfter øynene og ser Farao og hele hans hær og en stor frykt griper dem (14.10) og de roper til Herren. Snart blir deres frykt snudd til misnøye og klage mot Herrens tjener Moses og de anklager ham for å føre dem i den visse død når de heller kunne vært i Egypt og hatt det bedre.(v11-12). Moses lar seg ikke påvirke av ordene deres og sier bare: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag!» (v13a).

Moses har tydeligvis blitt mye mer grunnfestet i sin tro på Gud i forhold til da han var i starten av kallet sitt. Jeg husker hvordan hans første dag på «jobben» endte. Farao ville ikke høre på ham, folket fikk større byrder lagt på seg, de klaget på Moses og Moses selv sa at Gud ikke hadde gjort noe for å befri sitt folk (2. Mos. 5). Nå ser vi en leder som står rakt og i tillit til at Gud kan og som ikke bøyer av for andres tvil og motstand. Moses er blitt hva vi kaller, mer moden i troen og mer grunnfestet. Hans erfaring med Gud i og gjennom hans liv har ført til at han har en sterk tro på at hva Gud fører oss til, vil han også ta oss igjennom. Etter alle de under som Gud gjorde ved han og Arons hender, så vet Moses at Gud svikter ikke sitt folk, han vil holde den pakt han opprettet med Abraham og han er mer enn mektig nok til å kunne hjelpe dem. Det er en en total visshet i ordene han sier: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille» (v 14).

Jeg husker en tale jeg hørte av David Wilkerson for mange år siden som var i forhold til denne hendelsen og også den lovsang som ble gitt til Gud på den andre siden. Wilkerson sa treffende at det var rett sang, men på feil side. (Jeg lenker til denne under hvis noen vil høre/lese).

Når vi vet at Gud har ført oss til noe kan vi være helt sikker på at han vil ta oss igjennom. Vi kan stole på Gud, på hans pakt og at Han er mektig til å ta oss igjennom. Vi kan synge seierssangen midt i prøvelsene, også når vi ikke ser veien videre. Ikke fordi vi er sterke og dyktige, men fordi Gud er Gud og han vil alltid stride for sine og hjelpe sine til deres rett. Vi kan i tro glede oss over at Gud vil virke dette sammen til det beste og at Han har en vei igjennom og ut av dette.

Alle møter vi omstendigheter som krever at vi må velge å tro at Gud er Gud. Våre umuligheter er ikke det for Gud, men vi må velge å tro dette som sant og vi må velge å drive tvilen bort fra våre hjerter ved å minne oss selv på at Gud er Gud. Ofte blir vi så opptatt av hva vi står overfor at prøvelsen blir mye større for oss enn Gud er for oss (selv om vi ikke alltid vil innrømme at vi tenker og føler det), men vi må velge å tro at Gud er den han sier han er og at han kan gjøre hva han har sagt. Hans løfte om å aldri svikte oss eller forlate oss står fast, også hans ord om at han vil lede sine og både befri dem, gi dem styrke og visdom og å vende alt til noe godt. I møte med livets umuligheter kan vi, tross hva det synlige forteller oss, i vårt indre synge takkesanger til Herren og glede oss over å stå i en mulighet der Gud vil vise oss sin herlighet gjennom hvordan han hjelper oss.

Moses ledet folket gjennom vannet og når de kommer på andre siden og ser hvordan Gud lar vannet flomme over egypterne og tar livet av dem alle, da blir deres frykt snudd til gudsfrykt og de begynner å prise og takke Herren.

La oss velge å gå i den tro og tillit til Herren som Moses viste mens prøvelsen stod på og synge hans pris midt i mørke og motgang. La oss ikke vakle i troen på Guds allmakt slik folket gjorde (selv etter alle de under de hadde sett) og måtte se og erfare hans forløsning før vi klarer å si at Han er Gud og verdig all vår lov og pris. Tro at Gud er Gud også når umuligheter og prøvelser møter deg.

***
Kilder til fordypning som er brukt er denne gangen:
ESV Study Bible (Crossway 2008)
Daglig Bibelkommentar 1, Oddvar Nilsen (Filadelfiaforlaget 1986)
David Wilkerson; Talen «Right song, wrong side» fra 15.11.2009
video/mp3 av talen på TSCNY sin side, utskrift av talen i pdf på World Challenge sin side.
av

Tillit og lydighet går hånd i hånd

Stol på Herren av hele ditt hjerte,  støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordsp. 3:5)

Gud holder hele tiden på å forberede sine helter slik at de er klare når anledningen kommer. Uansett hva som skjer i våre liv, er Gud i arbeid. Han gir ikke opp selv om vi tar en omvei, han lar oss heller ikke gå dukken fordi vi tok en avstikker. Nei, han fortsetter sitt utrettelige arbeid i vårt indre, og han vil fullføre det verk han startet (Fil.1:6). Gud vet at en dag der framme vil det åpne seg opp muligheter vi i dag ikke vet om, og da har Gud mennesker klare som han kan sette rett inn. Mennesker som kan gjøre store ting for Herren og mennesker i den posisjon de plutselig fikk.. De rundt vil i mange tilfeller stå som spørsmålstegn og lure på hvor dette mennesket kom fra? Hvordan kan dette mennesket vite så mye, passe så godt og så har vi ikke enset han/henne tidligere? For å ta oss til det punktet der vi er klare for nye utfordringer, bruker Gud alle de små delene av våre liv til å virke fram hans plan, og underveis vil en større tillit og overgivelse vokse fram i våre liv.

Gud vet at alt vi møter kan brukes til å styrke vår tro og tillit til ham, men det er avhengig av hvordan vi responderer på Guds ord og Guds tiltale. Når vi møter ting vi ikke forstår, kan Gud gi oss et ord om hva vi skal gjøre. Hvis vi er lydige og handler på dette, vil vi se at Gud virker en løsning, og dermed vil også vår tro styrkes. Altså, det er sammenheng mellom vår tro, vår tillit til Gud og vår lydighet. Det fungerer faktisk slik at jo mer vi adlyder Guds ord, jo mer vil vi stole på Herren, og jo mer vi stoler på Herren, jo mer vil vi vandre i lydighet.

Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe.  (Jes. 26:4)

Gud vil vi skal stole på ham i alle situasjoner. Tillit er å la egne smålige forsøk fare, tillit er å lyde Guds ord, tillit er visshet om at Gud vil gripe inn, tillit er overgivelse til Guds vei og vilje, tillit er handling selv når vi ikke forstår hvorfor. Gud vil vi skal stole på ham med alt vi er i alle ting og under alle omstendigheter. Gud er trofast og han holder sine ord, tror vi det? Trorvi at Gud har en mening og plan med alt vi opplever, og at det vil vendes til noe godt og brukes for å bringe Gud ære og til å dra mennesker nærmere Gud?