Nådens Gud til alle tider

En av de ting som får meg til å nesten hoppe ut av mitt gode skinn er når jeg høre kristne fremstille Gud som en Gud som forandrer seg. Det er dessverre ikke helt uvanlig å høre at det sies at Gud i det gamle testamentet og Gud i det nye ikke er lik. I det gamle var han mer vred og hard, men i det nye- med Jesus- kom nåden. Jeg vet de mest sannsynlig ikke tenker over de videre konsekvenser av hva de sier, men vi trenger like vel å ta tak i det.

Gud forandrer seg ikke. Det betyr at han var den samme i GT som i NT, og som han er nå og for resten av evigheten. Hvis hva de sier hadde vært sant betyr det at vi hadde en Gud som forandret seg, og hvis så var tilfelle: Hvordan skulle vi kunne stole på en Gud som forandret seg? Hvordan skulle vi kunne stole på hans ord? Hvis han forandret seg og måten han reagerte på ting så hadde vi aldri visst hvor vi hadde ham og hvordan han ville reagere denne gangen. Nettopp i det at Gud er uforanderlig finner vi stor trøst og godt håp. Det er en trygghet i å vite at Gud alltid har sett i nåde til syndere, også før Jesu forsoningsverk, og at han alltid vil se i nåde til de som klynger seg til ham. Det er slik Gud alltid har vært og alltid vil være. Det er mange mennesker i GT som aldri fikk som fortjent fordi Gud viste dem nåde. Noah ble sett på med nåde, Moses fikk nåde, David fikk synder tilgitt og mange andre vi leser om- alle opplevde Guds nåde. Ingen av dem fikk som fortjent, fordi Gud allerede fra før verdens grunnvoll ble lagt visste at Jesus var sonoffer for all synd. De som levde før Jesu tid fikk del i denne Guds nåde, akkurat som vi som lever etterpå gjør. Vi har selvsagt en stor fordel, de så fram mot hva som skulle komme og visste ikke helt hva det var, vi vet om korset og om forsoningen, vi vet hvordan straffen ble sonet og vi vet at det er i Kristus alene vårt håp står.

Gud er all nådes Gud og det har han vært fra før tidens begynnelse og det vil han alltid være.

Men alle som søker tilflukt hos deg, skal glede seg, alltid skal de juble.
Du verner dem. De fryder seg i deg, de som elsker ditt navn.
For du, Herre, velsigner den rettferdige,
du dekker ham med nåde som skjold.

Sal.5,12-13

Å ikke helt passe inn på jord

Er det noe jeg kjenner på med jevne mellomrom så er det at jeg ikke passer helt inn, jeg føler meg ikke helt hjemme. Det kommer i møtet med mennesker og jeg opplever det i forhold til at jeg har litt andre prioriteringer enn hva endel andre har. Jorden er ikke hjemme, men det er her jeg lever og fungerer, men samtidig er det ikke her jeg ønsker mest å være.

Jeg har en lengsel etter himmelen som noen ganger, når dagene er ekstra tunge, bunner i ønsket å slippe alt det vonde og tunge, men de fleste dager dreier det seg om å skulle få se mer av Gud. Jeg gleder meg til den dag der jeg kan se ham med øynene og se mer av hvem han er. Jeg gleder meg til å i en evighet forundre, undre og la meg fascinere av Ham. Til å stå i målløs beundring av Ham! Jeg tror at vi aldri helt vil forstå og kjenne Gud, selv ikke i himmelen, men den dag skal vi hvertfall få et klarere syn av ham.

Jeg hører sjeldent snakk om at vi er pilegrimer på vandring og at vi er underveis til vårt egentlige hjemland, men jeg kjenner det i eget liv. Jeg er her, men jeg er underveis mot det virkelige målet. Å ikke la seg fange inn så mye av denne verdens gleder og goder at vi begynner å føle oss vel hjemme, er noe vi alle trenger bevissthet rundt. Vi skal få glede oss over det gode, men hvis de ting vi har og opplever her blir godt nok for oss, så trenger vi en fokus-endring.

Jeg tror vi lar oss fange inn av denne verden når vår forståelse av Gud er svak. Hvis vi ser mer av ham og får en dypere erfaring med hans nåde, kjærlighet og barmhjertighet, får se mer av den hellighet, rettferdighet og allmakt han er og har, så tror jeg at uansett hva godt vi opplever her så er det ganske så grått i forhold til ham. Når vi legger iver i å stadig kjenne ham bedre, så vil den kunnskap og kjennskap vi får- gjennom hans nådefulle åpenbaring av seg selv- føre til en sterkere lengsel etter å komme hjem. Vi kobler oss ikke bort fra denne verden, for når vi blir bedre kjent med ham får vi også en dypere nød for menneskers sjeler og en barmhjertighet og omsorg for andre som fører til handling, men vi glemmer aldri at vi er på vandring mot vårt egentlige hjemland. Vi lengter etter å få se Ham vi har mest kjær enda tydeligere, å få sole oss i hans herlighet og få skue hans skjønnhet med større klarhet.

Hvis vi føler oss helt hjemme i denne verden og er fornøyd med alt den bringer, så må vi stille spørsmål med vårt åndelige liv og vårt forhold til Jesus. Har vi slått ned røtter her, har vi avsluttet vandringen mot vårt egentlige hjemland og vårt indre liv er i fare. Vi trenger å løfte blikket og igjen se på korset, vi trenger å få Kristi verk malt for våre øyne slik at vi igjen kjenner lengselen etter å kjenne Han blusse opp igjen. For, da vi ble frelst fikk vi ikke bare et nytt liv, vi fikk et nytt hjemland, og til den dag Herren henter oss hjem er vi på vandring.

I denne troen døde alle disse uten å ha fått det som var lovet. De bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden. Når de taler slik, viser de klart at de lengter etter et fedreland. Hvis de hadde tenkt på det landet de dro ut fra, hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem.

Heb.11,13-16

Ett par tidligere innlegg om dette temaet som kom i tankene i går er Bortenfor på den andre bloggen og på denne bloggen På pilgrimsvandring mot himmelen

Hva er din sitrap?

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror jeg hver vår blir like overrasket over «vårsmellen» som kommer deisende på når vinteren begynner å slippe tak. Jeg går helt i kjelleren når det gjelder krefter og det er vanskelig å holde seg på beina. Enda tyngre å i det hele tatt få gjort noe av det som må gjøres. Jeg tenker at siden jeg er på vei ut av vinteren og har kommet igjennom den, vil det, siden det våres, gå mot lysere og litt mer friskere tider. Så smeller det når jeg minst venter det.

Israelsfolket er endelig ute av Egypt etter århundre i fangenskap. De har på kort tid fått erfare både at Gud beskytter dem, velsigner dem og kjemper for dem og nå står de ved grensen til løfteslandet. Vi er ferdig med det tunge, nå blir det bedre kan jeg tenke meg at mange av dem med håp, glede og forventning tenkte. Der i campen får de beskjed om hva som er neste trinn, tolv menn skal dra inn i løfteslandet og sjekke det ut. Det er ett flott, rikt og godt land, men det er også ting som for enkelte av speiderne virker for faretruende. De ser på egen styrke, de ser på hva som er rundt dem og de mister motet. De kommer tilbake og avlegger en negativ situasjonsrapport (sitrap) til Moses og folket. Det er derimot to av speiderne som er veldig positive. Jo det er sterke folk der, men landet er rikt og ikke bare har Gud gitt det til oss, ved Hans hånd vil vi innta det! De som avla negativ rapport sa ikke annet enn sannheten, men de utelot Gud. De som avla positiv rapport sa ganske lignende ting, men de inkluderte Gud, og dermed ble det som med menneskers øyne så umulig ut, fullt mulig.

Jeg vet at min form plutselig kan snu, men jeg vet også at dette kan vare ved i måneder, men uansett hva som skjer så vet jeg at Gud er trofast og god. Han som skapte alt ut av ingenting og som gjenoppbygger ruiner til byer og vinmarker, han som gav seg selv for meg og som holder verden oppe ved sitt ord, han som er troens opphavsmann og fullender, han er ved min side gjennom alt- uansett om det blir tunge og mørke dager eller om de raskt snur til lettere og lysere, Gud er både med meg og i meg ved sin Ånd. Uansett hva jeg makter, uansett hva omstendigheter sier, når jeg vet at Gud er på min side, hvordan kan jeg da frykte hva som ligger foran?

Hva er din sitrap for livet ditt akkurat nå?

Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.

1.Kor.1,9

Ordene om Gud

De skammelig små ordene var min tittel på dette, men jeg tenker at hva jeg valgte å bruke som tittel lettere vil fange din oppmerksomhet og få deg til å lese.

Ordene om Gud,
ordene som forteller om hans storhet og allmakt,
om hans hellighet og renhet,
om hans rettferdighet og nåde,
om vrede og tilgivelse,
om forsoning og sonoffer,
om barmhjertighet og godhet,
om kjærlighet og nåde,
uansett hva ord jeg bruker,
så blir de skammelig små.

Om jeg sier at hans renhet er tusen ganger tusen sterkere enn den renhet vi ser i et nyfødt barns øyne,
om jeg sier at hans makt er tusen ganger tusen mektigere enn ett stort fossefalls kraft og styrke,
om jeg sier hans kjærlighet er tusen ganger tusen sterkere enn den du ser i en brudgoms øyne når han ser sin tilblivende komme ned kirkegangen i brudekjolen,
om jeg sier at hans skjønnhet overgår all skjønnhet solnedgang, blomstre, fugler, soloppgang og alt vidunder naturen bringer oss tilsammen,
uansett hva ord jeg bruker,
så blir de skammelig små,
for Gud er så langt mer enn det finnes ord i verden til å forklare,
og de ord jeg bruker for å fortelle om ham,
de fyller ikke ett sandkorn av en ørken en gang.

Men det er de ordene jeg har,
og selv om jeg vet at de bare er en usselig og svak skygge av hvem Gud er,
så vil jeg bruke dem,
fordi de forteller om Gud,
fordi de forteller deg om Gud,
fordi de er de eneste jeg har.

Jeg kan ikke beskrive det ubeskrivelige,
ei heller gripe det ugripelige,
dog kan jeg gjøre hva jeg kan,
og det er å dele de ord jeg faktisk har,

så stoler jeg på Guds godhet og nåde,
at han tar imot min lovpris med glede,
og at hans Ånd fyller de ord du leser,
slik at selv om jeg ikke kan forklare
hvor allmektig og underfull Gud er,
hvor stor hans nåde og tilgivelse er,
hvor evig hans kjærlighet er,
hvor rettferdig og hellig han er,
så kan vi sammen få se litt mer av hvem han er
og sammen løfte våre hender i glede
og synge hans pris med våre lepper.

Store ting har du gjort for oss, Herre, min Gud,
underfulle verk og planer, ingen er din like.
Vil jeg fortelle og tale om dem, er de for mange til å telles.

Jes.40,6

Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier!
For fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i all evighet! Amen.

Rom.11,33+36

Når livet får utfolde seg og vokse

Noen ganger sitter jeg og lurer på hvor gikk vi feil? Hvor gikk vi feil som land? Hvor gikk vi feil som Guds menighet? Hvorfor ser vi ikke mer av livet utfolde seg og vokse seg sterkere?

En lenke er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd sies det, og vi har vel mange nok svake rundt oss til at vi burde gjøre noe hvis vi ønsker et land som står sterkt og en menighet som går fremover? Det sies at et lands velstand ikke måles i penger eller BNP, men i hvordan vi tar oss av de svake. Jeg tror noe liknende kan sies om Guds menighet, hvor overgitt menigheten er Guds hjerte og vilje vises i hvordan de ivaretar de svakeste. Det er de tankene som får meg til å stille spørsmålene jeg startet med- hvor gikk vi feil?

Hvorfor er styrker, prestasjoner og suksess så viktig at mennesker er villig til å trå på andre for å komme ett hakk lenger opp? Hvorfor er svakhet noe vi går forbi i stede for å strekke ut en hånd mot den hjelpesløse? Hvorfor må alt måles når det viktigste, menneskets verd og Guds kjærlighet, er umålelig? Hvor gikk vi feil?

Vi dreper de svake i livets begynnelse og snakker om å drepe de som nærmer seg livets slutt. Mennesker som er annerledes er en belastning for samfunnet og ikke en berikelse. De som er utslåtte er det lov til å snakke ned om og mene mye rart om uten å begrunne det med annet enn personlige meninger, akkurat som det er om de uføre, de med avhengigheter og de som er fanget av fortidens traumer.

Kan vi bevare velstand når vi tråkker ned menneskers verdighet?
Kan vi bli sterkere hvis vi ikke tar oss av de svakeste?
Hvor gikk vi feil?
Var det da velstanden økte og vi knyttet hjertene til den?
Var det da individet personlige fremgang ble viktigere enn fellesskapet samhold?

Livet er det gode, det som hjelper mennesker på beina. Å gi de hjelpeløse verdighet og mot til å både gå gjennom fortiden og å møte morgendagen. Liv er å spre lys inn i hjertet til den som har mistet håpet og gi hjelp til å se at en gang der fremme vil det gry av dag. Liv er å gi hjelp til å se det gode, slik at vi kan legge bitterhet og frustrasjon bak oss. Liv er å se andre reise seg opp og slå ut i blomst. Liv.

Jesus sa han kom for at vi skulle ha liv og det i overflod, og også at han kom for de syke og ikke de friske. Vi har et spesielt ansvar for å hjelpe, elske og støtte de som trenger litt ekstra for å mestre livet, om det er selvforskyldt eller uforskyldt. De vi i dag kaller svake, kan med litt støtte, litt omsorg og litt oppbakking bli noen av de sterkeste, modigste og flotteste menneskene vi vet om. De trenger bare at vi puster liv inn i hva som oppleves dødt, at vi bringer lys der det virker mørkt og at vi tross alt som var og er og kommer, bryr oss. Liv.

Å se et menneske reise seg fra mørket, motløshet og frustrasjon, å se at det tennes et lite glimt av håp i tomme øyne, å se at ryggen rettes opp når man forstår man er elsket og ønsket, å se at noen våger å ta et nytt skritt ut i frihet og inn i eget liv, er stort. Det er å se livet i aksjon, å se det få rom, få vokse, få utfolde seg og til slutt, blomstre. Liv.

*****

postet første gang nov-14 på med Gud i hverdagen.
Til ettertanke: Synes du å ha sett utvikling i positiv retning de siste årene ift hva som skrives om? Hva er din del i det hele?