Til deg som vandrer i mørket

La meg først klargjøre hva jeg mener med å ‘vandre i mørket’. Jeg mener ikke de som vandrer i denne verdens mørke uten å ha et frelsende forhold til Jesus, jeg snakker om sanne troende som er kommet inn i en del av livet hvor alt kjennes mørkt ut. De er ikke i dette mørket pga psykiske/fysiske sykdommer alene, men plutselig opplevde de bare at alt ble mørkt og tungt og de forstår ikke hvorfor alt er vanskelig og tungt og hvorfor Gud virker fraværende. Hva som har utløst mørket kan være mange ting, inkludert fysisk og psykisk overbelastning.
(PS. Jeg har oppdatert de to siste linjene av avsnittet da jeg følte at første utgave ble feil ved å si at det ikke var psykiske sykdommer alene jeg tenkte på, jeg er av dem som mener kristne opplever både fysiske og psykiske sykdommer og at det ikke er noe som helst galt i dette.)

Det er et mørke som driver oss til endes av oss selv raskere enn noe annet. Det går ikke mange uker før man føler at man ikke makter mer og har ingen ting å stille opp med. Tårene er enten tørket ut fordi alt kjennes tomt ut, eller de renner for den minste ting fordi man er så sliten. Man roper til Gud om hjelp, om å få oppleve at Hans lys bryter mørket og at Han kommer med visdom, trøst og nærvær. Men Gud er stille, stillere enn noen gang tidligere, og forvirring og frustrasjon begynner å ta litt overhånd. Men likevel fortsetter man, ikke fordi man har håp eller vet at det blir bedre, men fordi man vet Gud er Gud. Man klarer ikke å slippe tanken på at Gud er Herre og derfor hopper man heller ikke bare tilbake til en hverdag uten Gud. Men selv om man fortsetter å stole på at Gud er Gud og Han er med- for Han lovet jo det (men hvor er Han?)- så er det bare mørkt, tungt, tomt og stille.

I mørket kjempes en indre kamp hvor tro og tvil er motstandere. Tvilen kommer snikende med jevne mellomrom, og får noen ganger troen til å føles svak ut. Men, selv i tvil og motløshet er hva man holder fast ved nettopp sannheten om at Gud er Gud. I Jesaja 50,10 er et vers som mange ikke er klar over:

Hvem av dere frykter HERREN og hører på Hans tjeners røst,
han som vandrer i mørke og ikke har lys,
men må stole på HERRENS navn og støtte seg til sin Gud?

Verset kommer rett etter den tredje tjener-sangen (Jes. 50;4-9) og v 10 er et trøstens ord til den gudfryktige mens v 11 er en advarsel til den ugudelige (vi ser på det verset senere, men da i sammenheng som advarende ord til den troende). Nettopp det at verset kommer rett etter den 3dje tjenersangen viser oss at den Herrens tjener det snakkes om er Jesus, så det står lett forklart hvem av dere frykter Herren og hører på Jesu røst. Den som frykter Gud og opplever å plutselig måtte vandre i mørket, kan være like sikker på at slik Gud hjalp sin tjener i hans prøvelse og mørke, slik vil han hjelpe den troende som nå vandrer i mørket og må stole på Herrens Navn. Det er et mørke, og Gud kan kjennes fraværende ut, men Han er der og Han vil la alt virke sammen til det gode. Gud vil aldri svikte eller forlate sitt barn i mørket, men Han vil bruke det til å forme dem og styrke deres tro, og Han vil- når Han har fullført det verk som var planlagt for denne perioden av livet- føre dem ut i lyset igjen. Men til den dag kommer så må den som vandrer i mørket stole på Herrens Navn og støtte seg til sin Gud. Å stole på Herrens Navn innebærer mye mer enn å bare si Guds Navn og vite om det, det er å vite hvem Gud er, og det er dette- kunnskapen og kjennskapen til hvem Gud er, som vi må sette vår lit til når vi vandrer i mørket. Det å kjenne Herrens Navn skal vi gå litt mer inn på i neste innlegg, for kanskje er det nettopp manglende kunnskap om hvem Gud er som gjør at vi vakler, blir fortvilte og frustrerte…

Hvordan styrke troen sin?

Noen blir kanskje lei av å høre meg gjenta de samme ting, men jeg gjør det fordi det er viktig: Troen bygges ikke gjennom gode følelser, men gjennom å vokse i kunnskap og kjennskap til Gud. Jeg gjentar dette ofte, men det er fordi jeg ofte hører eller leser motsatte ting. Enten at følelser gjør troen sterkere eller at vi trenger ikke streve, fordi tro er en gave. Eller at vi skal tro for ting som vi ikke har bibelsk belegg for eller at vi opplever vanskeligheter fordi vi ikke tror nok. Ingen av disse er uvanlig å høre og lese i dagens såkalte kristenlandskap, og de som sier det er også ‘flinke’ til å bruke vers som at troen kommer av forkynnelsen som kommer av Kristi Ord (Rom.10.17). Men hva slags tro er det Paulus snakket om da han skrev det verset? Tro for verdslige velsignelser eller frelsende tro? tro som gir meg hva jeg ønsker meg eller som styrker og utvider min kjennskap til Gud gjennom Ordet?

Jeg har selv hørt at som kristen må jeg ikke tenke så mye, og det har alltid skurret for meg. Hvorfor skal jeg skru av den hjernen jeg har fått og bare stole på følelser og tanker som jeg ikke vet hvor kommer fra? Det ble ofte sagt at det var Ånden, men jeg har alltid ment at mye av det ikke var det. Vi leser at vi ikke skal sette vår lit til vår forstand, men det betyr ikke at vi ikke skal bruke det vettet vi har fått. Å ikke stole på egen forstand er ikke å droppe å ta til seg kunnskap og vokse i forståelse og innsikt, det er å ikke stole på vår menneskelige natur og menneskelig forstand, men tro og stole på Guds Ord, visdom og ledelse. Menneskelig forstand vil føre oss både på villspor og bort fra Gud, mens Guds visdom drar oss nærmere Ham og inn i dypere fellesskap og et mer helliggjort liv.

Vi vokser ikke i troen gjennom gode følelser, men ved å fornye sinnet med Guds Ord. Det tragiske er at jeg faktisk er nødt til å påpeke at fordi om noen kaller seg kristne er det ikke sikkert at de forkynner et bibelsk budskap selv om de bruker vers fra Bibelen. Det er dessverre ingen garanti for at hva som kalles kristent og godt i dag, er bibelsk korrekt. Så vi er alle ansvarlige for å teste hva vi hører mot Guds Ord, vi må granske skriftene for å se om det stemmer. Gjør vi ikke det, men bare tar til oss hva vi liker å høre og hva vi kunne tenke oss å oppleve, er sjansen stor for at vi sluker falsk eller feil lære i stort mål. Sann bibelsk forkynnelse er herlig og frigjørende, men den setter også foten hardt ned på verdslige og menneskelige lyster og synd. Den er søt og legende, men også skarp og drepende. Er hva vi hører at bare vi følger noen punkter så skal vi få alt vi ønsker oss, er det demonisk lære, ikke bibelsk. Bibelsk lære vil få oss til å gi avkall på ting som verdslige gleder og kjødets lyster for å vinne mer av Kristus, for å vokse i kunnskap og kjennskap til Gud.

Vi kan ikke styrke troen hvis vi ikke fyller sinnet med Guds Ord og god bibelsk forkynnelse. For å se mer av Guds storhet, allmakt og herlighet, av Hans nåde, kjærlighet og visdom, og alt Han er, så trenger vi å ta til oss Guds Ord. Den Hellige Ånd vil virke gjennom de ord som vi tar til oss, ber om å forstå mer av og grunner på. Det er hva som er kommet inn i hjernen som vil åpenbares i våre hjerter, ikke følelser som vil opplyse vår hjerne. Som Paulus skrev til de kristne i Roma: «Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode- det som er til glede for Gud, det fullkomne»(Rom.12.2)

Tynnslitt tålmodighet finner styrke

Jeg var en smule lei og veldig sliten i morgentimene der jeg gikk og ventet på at jeg skulle til legen- igjen (og til de som plutselig blir litt urolige; verkebyllen er ikke blitt verre, det blir bare ikke helt bra. Jeg har fått hjemmesykepleie og slipper ut to ganger dagen for skylling, veldig takknemlig for det). Jeg syntes at det var litt nok siden jeg har holdt på i over 5 uker nå og jeg merket på meg selv at tålmodigheten min var ganske tynnslitt. Heldigvis var det en av de morgenene der jeg orket å sitte å lese i Bibelen, og jeg fortsatte hvor jeg var kommet i Matteus. Jeg kommer til det kjente verset i 11.28 der Jesus inviterer alle som strever og bærer tunge byrder om å komme til ham og han lover at han skal gi dem hvile. Men det var verset som følger som ble min styrke og hjelp denne dagen. Jesus sier at vi skal ta hans åk på oss og lære av ham, for han er mild og ydmyk av hjertet og så kommer løftet; ‘så skal dere finne hvile for deres sjel’.

Der jeg satt i slitenhet, leihet, litt oppgitthet og kjente at samtidig som tålmodigheten sang på siste vers så var jeg farlig nær å hoppe ned i selvmedlidenhetens grøft og synes litt synd på meg selv for alt som har skjedd de siste ukene, både med helsa og annet. Så kommer ordene: Lær av meg! og jeg ble gående å tenke på det. Hvordan ville Jesus ha reagert om han var i en slik situasjon? Ville han synes synd på seg selv? Ville han gitt opp? Ville han lettet sitt hjerte for Far og visst at det var kraft og hjelp til å stå rakt også gjennom dette?

‘Gjør alt uten å klage’ er tanken som kommer litt senere, men siden jeg skal avgårde får jeg ikke lest sammenhengen før jeg er hjemme igjen. Tanken går til at når vi begynner å klage over hva som skjer så er det fordi vi synes synd på oss selv, vi setter oss selv i sentrum og mener at hva vi opplever er urettferdig. Og det er en balansegang her for jeg kan si jeg er sliten og lei og mene at jeg er fysisk tom for krefter, og det er greit- men hvis jeg sier det som klaging fordi det er stakkars meg, så er det ikke greit. Siden jeg merker på meg selv at jeg nærmer meg fallgrøften er det det jeg sier til Gud og ber om hjelp til. Gud, jeg vil ikke inn i selvmedlidenhet, jeg trenger hjelp, jeg trenger styrke. Takk for at alt er under din kontroll og at ingen ting skjer uten din tillatelse eller styrelse.

Hjemme igjen finner jeg versene i Filipperbrevet og jeg sitter og smiler over sammenhengen det står i. Gud er virksom i dere så dere både vil og gjør det som er etter Guds vilje (2.13). Gjør alt uten murring og misnøye (2,14), så dere kan være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil midt i en vrang og villfaren slekt. Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen (2.15) og så kommer løsningen på hvordan dette kan skje: Når dere holder fast på livets ord! (2,16a).

Ikke når vi prøver så godt vi kan eller synger så mange lovsanger som vi husker, ikke når vi tar oss sammen og prøver å være hellige og gode nok, men når vi holder fast på ordet! Jesus gav løftet om at han skulle sende Den hellige ånd og at de skulle få kraft i fra det høye, og er ikke det hva vi trenger for å kunne klare å skinne som lys i denne verden? Kraft i fra det høye, men vi må aldri glemme at Livets ord er Åndens ord, og at Guds Ånd aldri virker utenfor Skriften. Guds Ord og Guds Ånd er uløselig knyttet sammen, og derfor er det så viktig at vi fyller oss med Guds Ord. Jo mer vi tar til oss og lar det styre våre tanker og liv, jo mer vil vi likedannes Kristus og også finne styrke til å overvinne fristelser.

For det å godta selvmedlidenhet var for meg en fristelse, men Gud har lovet at når vi møter fristelser har han ordnet en utvei for oss slik at vi kan holde ut (1.Kor.10,13)- og den utveien ble for meg tanken: «Hvordan ville Jesus ha reagert?». Den tanken gav hjelp til å legge alt på Gud igjen, til å minnes om hvor allmektig, kjærlig og generøs Gud er mot oss og det ble en hjelp til å ta opp dagens kors og velge selvfornektelsens vei. Det er absolutt ikke synd på meg, for tenk hvor heldig jeg er som får være avhengig av Gud, og som i min avhengighet kan hvile i visshet om at Han alltid er trofast og god og vil gi styrke og hjelp- og skulle jeg falle, noe jeg gjør nå og da, så kan jeg så raskt jeg innser min synd, omvende meg, søke tilgivelse og vite at jeg er tilgitt.

Ubibelsk positiv bekjennelse

Da jeg la meg i går kveld sukket jeg: «Gud, jeg er så sliten nå»… og plutselig slo tanken om at mange ville sagt «det må du ikke si!» ned i meg. Av grunner som for meg er uforståelig så er det mange kristne som er veldig opptatt av det som har med positiv og negativ bekjennelse å gjøre. Vi må ikke si ting som at vi har vondt eller er bekymret for hva som kommer, for da vil vi jo trekke de tingene til oss. Vi må bare si gode og positive ting og vi må tro det vil bli slik. Dette har ingen ting med bibelsk tro og livsførsel å gjøre, det er faktisk kultisk (bl.a. New Thought og Christian Science (som ikke er kristen eller vitenskapelig)). I nyere tider er det igjen fanget opp og presentert som den populære «law of attraction» og også innen kvasi-medisin som vidunderkurer mot alt mulig rart. Ikke tro på hva kroppen din forteller deg, og hvertfall ikke si hva du kjenner på og opplever. Du må selv ta kontrollen og snakke liv til deg selv, og det brukes på alle livets områder som helse, suksess, rikdom og vellykkede menneskelige forhold. Å pakke hedenskap i kristen språkdrakt gjør det ikke bibelsk.

Blant kristne brukes vers som at ‘død og liv er i tungens vold’ (ordsp.18,21) som eksempel på at man må snakket liv til seg selv og andre, men er dette forenlig med alle de salmer vi leser hvor David er helt ærlig på at livet er tøft og vanskelig og hvor han øser ut sin sorg, smerte og frustrasjon for Gud? Eller hva med Paulus når han sier at hva de møtte er mer enn de kunne klare, men at Gud er deres hjelp og støtte? (2.Kor.1:8-10)

Er det så farlig da, kan jeg nesten høre enkelte tenke, for det bringer jo bare godt med seg ved å være positiv og snakke liv, gjør det ikke? Jeg vet mange tror det er godt- og at de er oppriktige- men hva de ofte ikke er klar over er at ved å tenke slik går de fra nåde til gjerninger. De må selv tro seg til Guds velsignelser, men Guds nåde kommer alltid fritt fra Guds hånd, aldri for noe vi selv har klart. Alt fra Guds hånd er nåde, nåde, nåde- vi kan ikke gjøre oss fortjent til noe som helst fra Gud.

Om det er lite greit at folk flest skal bekjenne seg til framgang og lykke er det enda farligere og ødeleggende når det knyttes til tro og kristent liv. Det blir gitt løfter i Guds Navn som Gud selv ikke har gitt (noen som husker budet om at du skal ikke misbruke Herren din Guds Navn?) og det blir lagt fokus på den enkeltes evne til å «stå i tro» og proklamere løfter (som ikke er fra Gud eller som er forvrenging av bibelske løfter). En annen skummel ting er bakgrunnen for dette; det menes at vi som kristne har evnen til å skape ut av ingenting slik Gud har. Gud talte og det skjedde, og det kan vi også fordi vi har en hellig og ren ånd som er lik Gud (vi har ikke det altså). Det er å løfte mennesket opp til noe det ikke er og å gjøre Gud mindre enn han er. Bare Gud kan skape ut av ingenting, ikke mennesker. Og verre blir det, det menes at Gud måtte tale ord av tro for at det skulle skje og derfor vil det også skje for oss når vi taler ord av ‘tro’. Gud fjernes fra tronen og mennesker inntar hans rettmessige plass. Noe annet som er ille; når de ting mennesker tror og bekjenner for ikke skjer, så er det de selv som blir anklaget for å ikke tro nok (de har ikke sterk nok tro på egen tro) og de vil til slutt begynne å kjempe med sin frelsesvisshet og gudstro- er Gud virkelig?- ingen ting skjer jo og jeg både tror og bekjenner… (NB! Merk deg at det er ikke tro på Gud det snakkes om, men tro på egen tro.)

Positiv bekjennelse er dårlig frukt fra et råttent tre, det er ikke bibelsk og det vil aldri bli det uansett hvilke ord vi pakker det inn i. Guds Ord lærer oss at vi skal være ærlige om alt som skjer, både det gode og det vonde, vi skal forholde oss til den virkelighet vi lever i og ikke skape mentale bilder av den fantasivirkelighet vi ønsker oss. Og mens vi lever i virkeligheten skal vi vende vårt blikk til himmelen og fokusere på hvem Gud er og hva Han har gjort for oss i Jesus, vi skal legge våre byrder på Jesus og løfte bekymringer til Gud i bønn, vi skal fylle oss med Ordet fordi det er rent, gir visdom, styrke og håp, vi skal innrette våre liv etter Guds Ord og vi skal huske at en dag- når vi er hos Jesus- vil alt det som nå tynger og plager bli borte. Når vi slutter å flykte fra virkeligheten og lar Gud være Gud slik Han er, så vil vi oppleve at i det bitre er det gjemt noe søtt og at i mørket skinner stjernene skarpest.

Morgenlesningen min var de 9 første versene av salme 34, her er et lite utvalg:
Jeg er stolt over Herren, la de hjelpeløse høre det og være glade (v3)
Vend blikket mot ham og strål av glede, så skal dere aldri rødme av skam! (v6)
Den hjelpeløse ropte, og Herren hørte, han frelste ham fra alle trengsler (v 7)
Smak og se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham. (v 9)

Gud GJØR forskjell på folk

Gud gjør ikke forskjell på folk er noe vi hører ofte, men hvor ofte tenker vi over at det faktisk ikke stemmer med Guds Ord? Vers som brukes for å godkjenne den tanken er vers om at Gud elsker hele verden og også at i Kristus er det ikke forskjell på mann eller kvinne, jøde eller hedning. Og begge deler er sant, men hvis vi tar det ut av den riktige sammenheng så blir det feil.

Gud har en kjærlighet og nåde som gjelder alt hans skaperverk, men den er mer allmenn. Den gjelder alt og alle, uavhengig av hva de tror. Gud lar det regne over både rettferdig og urettferdig, han lar både troende og ikke-troende få oppleve velsignelsene med barn og familie, men helse og mulighet til å arbeide. At Gud har kjærlighet for det han har skapt sier egentlig seg selv, for hva slags Gud hadde han vært hvis ikke?

Men så er det slik at om den generelle eller allmenne nåde gjelder alle så har Gud et spesielt forhold til de han har utvalgt. De Gud velger å frelse, velger Han også å fylle med en spesiell nåde og kjærlighet. Han viser en godhet og omsorg for de utvalgte som andre ikke får. De får oppleve tilgivelsen i Kristus Jesus, de får oppleve at Ånden tar bolig i dem, de får oppleve at Guds Ord er rent, sant og godt og de får bli overøst med en glede, fred og styrke som andre ikke får.

Og det forunderlige er, mange vil ikke ha noe problem med noe av det jeg har skrevet til nå, med unntak av tittelen. Men alt jeg har skrevet viser at Gud faktisk gjør forskjell, og det er helt i Hans rett å gjøre det. Ingen vil reagere på at jeg gir mine egne barn mer enn jeg gir andres barn, men vi reagerer på at Gud gir mer til sine barn enn til dem som ikke er Hans?

Når vi husker at mye av hva vi opplever har ingenting med oss og gjøre men alt med Guds nåde og godhet mot oss så vil Gud og Jesu Kristi verk bli større og mer underfullt for oss. Når vi husker at nåden og hjelpen vi får, den fred som plutselig fyller oss i stormen og den ro som kan senke seg når vi legger bekymringene på Herren kommer til oss fordi Gud har valgt å frelse og elske oss, så er det stor trygghet og hvile i det. Gud vil alltid vise ekstra omsorg for sine, vi er Hans adopterte barn og vi blir behandlet som ekte sønner og døtre.

Hvor stor din godhet er, som du har spart til dem som frykter deg!
Rett foran mennesker har du vist din godhet mot den som søker tilflukt hos deg».
(Sal.31,20)