Når gjelder bibelversene?

Jeg er selv skyldig i hva jeg skal sette fingeren på, men jeg tror det er viktig at vi er mye mer bevisste på hvilken sammenheng vers vi liker og bruker står i. Vi vet alle at vers ikke skal tas ut av sin sammenheng, men like vel er det fort gjort å gjøre det. Ikke fordi vi vil forvrenge Guds Ord, men fordi vi ikke tenker over hva vi egentlig leser og «henger oss opp» i kun hva vi likte å høre (fordi det er godt, fordi vi trengte trøst og håp og mange andre årsaker). Jeg stoppet plutselig opp ved et vers som mange har hørt, delt og selv fått og tenkte; hvor ofte snakkes det om konteksten/sammenhengen dette verset står i?

Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter. (Jes. 58:11)

Fantastisk vers som er enkelt å klynge seg til og håpe på når man ikke har det så godt. Vi tenker ofte noe slikt som dette: Gud er med og han vil gi mer enn nok hjelp og det vil bli bare bedre. Det er ikke feil tanke det, men… det er ikke så automatisk som vi tror dert er. Vi tar dette som et ord og løfte som gjelder alle, og glemmer å se nærmere på hvem det egentlig er rettet mot.

Kapittelet verset står i begynner ganske spesielt. Profeten får beskjed om å forkynne for folket om deres lovbrudd og synder(v1), og da er det lett å tenke at de må jo ha vært helt på viddene og levd stikk i strid med hva de visste var godt og gudfryktig. Så kommer det: de søker Gud hele tiden og ønsker å kjenne hans veier, de gjør det som er rettferdig og vender seg ikke bort og spør etter Guds lover og ønsker å være nær Gud (v2). Det var kanskje ikke helt denne beskrivelsen vi ventet oss etter å ha lest første vers, var det? Dette høres jo ut som et særdeles gudfryktig folk, gjør det ikke? Folket klager over at Gud ikke hører dem selv om de gjør hva han har pålagt og nå kommer det viktige svaret: Det er avstand mellom dem fordi deres hjerte ikke er i samsvar med Guds lov og natur og derfor kan ikke stemmen deres høres i det høye (v4). Kapittel 58 som vi er i har tittelen rett faste og sabbat og det er dette som kommer fram nå. Folket oppfatter seg som og virker som om de er rettferdige (v5), men de ser ikke til de fattige og de ringeste blant seg, de er mer opptatt av eget ve og vel enn andres- og dette skaper avstand mellom dem og Gud. Hvis de begynner å se, hjelpe og verne om de som virkelig trenger det, da- og bare da- skal de oppleve at Herren svarer når de roper. Om de dropper baksnakkelse, fingerpeking og å utnytte andre og heller metter andre med hva de har, da- og bare da- skal deres mørke bli til lys (vv6-10)

Og så følger verset som er sitert over; Herren skal alltid lede deg og mette din sjel.

Som vi ser så er det ikke slik at vi bare kan plukke verset ut av Bibelen og mene at det gjelder alle og til alle tider. Det fortelles ganske rett ut at det gjelder ikke de som kun har skinn av gudsfrykt, det gjelder de som virkelig lever i samsvar med både Guds lov og hans hjerte.

Guds Ord har fantastiske løfter til oss, men vi må være forsiktige med å behandle dem for overfladisk og tro at bare fordi vi ønsker de tingene og sier hva Guds ord sier, så er det vårt. Vi må forstå den sammenheng løfter er gitt i, vi må se på den store sammenhengen/historien (Guds plan) og vi må forholde oss til de «krav» som settes. Vi må prøve å forstå løftene utfra hvem Gud er og ikke utfra hva vi ønsker oss og kunne tenke oss.

***
Til egen refleksjon:
Har du tenkt på at ord som legedom, leget dem log helbredelse i GT nesten alltid brukes om at synder tilgis og at misgjerning strykes ut? At frafall leges/helbredes.
Hva med f.eks Jes.53:5 som hyppig brukes om fysisk helbredelse, er det virkelig det som står?

Du er ikke en byrde

Det var en av de  dagene jeg ikke hadde det godt med meg selv og hvordan ting er. Å forholde seg til negative endringer i helse og livssituasjon er belastende, og hvertfall når det ikke er første nedtur man har. Jeg kjenner på frustrasjon over hvor lite jeg kan gjøre og hvor liten jeg er, og jeg føler jeg er en belastning for flere. For de nærmeste og for andre, og også for Gud.

Jeg tror at kanskje noen av dere også kjenner på det. Livet har ikke fart fint mot dere de siste månedene og årene. Nå føles det ut som alt er for mye, for lenge og at det er ingen krefter igjen til å være noe som helst for noen. Du føler deg som en belastning og byrde for de rundt deg og kjenner på frustrasjon, motløshet og dårlig selvfølelse over dette.

Jeg sukker til Gud om det ene og andre, for jeg trenger å si hva jeg virkelig tenker og føler. Tanken om at jeg også er en belastning og byrde for Gud kommer plutselig, for her er jeg igjen og tømmer ut mitt hjerte. Som lyn fra klar himmel kommer ordene:
Du er ikke en byrde, du er barnet mitt.

Jeg er ikke en belastning og byrde for Gud, og ikke du heller, vi er barna hans. Som jeg vil at mine barn skal komme med det såre og tunge til meg slik at jeg kan hjelpe å bære byrden, slik vil Gud også det skal være. Det å være ærlig innfor Gud med hvordan vi føler og tenker ikke en belastning for Gud, han hører på oss som en god Far og han ønsker å bære byrden vår og trøste og hjelpe oss. Gud hører ikke på deg med halvt øre utav plikt eller gir en liten smule hjelp fordi det er pålagt, nei han hører på deg med full oppmerksomhet og han vil hjelpe deg fordi han elsker deg og du er hans barn.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Jeg gir den slitne rikelig å drikke og metter alle som lider nød. (Jer. 31:25)

Relevant innlegg for de som kjenner dette traff: Gud blir ikke trøtt av deg

Gud er med i vår smerte

Vi har lett for å føle at Gud er langt borte når smerten skriker i tanker, følelser og kropp. Vi lengter etter å høre hans stemme, å kjenne at freden plutselig fyller hjertet eller å oppleve at vi får ett ord som føles som sendt fra himmelen. Vi sukker og gråter og våre rop går ut til Gud; Hjelp meg! Hvor er du? Jeg trenger deg…

For ett par dager siden satt jeg og leste ett stykke om hvem Gud er, og det nevnes blant annet at han er opphøyd og allmektig, himmelens og jordens skaper, den som holder alt i sin hånd og at alt eksistere i ham. Til og med tid og rom er i Gud, Gud er større enn dette også. Det er en stor og mektig Gud vi har.

Da jeg fortsatte lesningen der jeg holdt på kommer jeg over et vers som for mange av oss er kjært, nemlig Jesaja 57:15

Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig, Den hellige er hans navn: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.

Etter å akkurat ha lest endel om Gud ble den første delen av dette verset en sterk påminnelse om hvem Gud er. Den store Jeg Er, den allmektige, den allvitende, den skapende, den opprettholdende, den rettferdige, den hellige, den store legen, fredsfyrsten, frelser, hjelper, Far, Gud er.

Og en slik Gud kan det inni mellom være lett å distansere seg fra, for han er jo så langt over alt vi er og han er jo på et helt annet sted enn oss. Han bor i det høye og hellige, og det gjør jo ikke vi med vår skrøpelighet, våre sår og våre smerter. Men den fantastiske fortsettelsen i verset minner oss om noe viktig. Ja, Gud bor i det høye og hellige, men så kommer det herlige, OG hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Gud bor ikke bare i det høye, han bor også hos den som er knust og nedbøyd i ånden.

Føler du at din smerte, dine utfordringer og dine skrøpeligheter har ført deg bort fra Herren? Ikke frykt, ikke gi tanken rom, Gud selv sier at han bor hos mennesker som deg og meg. Den allmektige Gud er ikke bare i det høye og hellige og ser på vår smerte og sorg fra avstand, nei han er her med oss i vår smerte og sorg. Han er nær, han er tilstede, han er med deg. Du er ikke alene, himmelens og jordens skaper og opprettholder er der med deg.

Gud valgte deg

-Jeg ønsker ikke å være her, jeg vil heller være hos xxx.
Jeg kjenner at hjertet knuser og at tårene presser på. Mens jeg står og hører ordene og prøver å la det synke inn så flyr tanker og følelser i alle retninger. En jeg er glad i velger meg bort til fordel for en annen, en jeg ønsker å bruke tid med, støtte, hjelpe og vise omsorg overfor ønsker heller å bruke tiden hos andre. Jeg svelger hardt og sier:
-Du vet jeg er glad i deg og gjerne vil bruke mer tid med deg, men det er ditt valg. Du står fritt til å velge hvordan du vil ha det i ditt liv.
Jeg prøver å svelge klumpen i halsen og snakke uten at det høres for tårevått ut.
– Vil du jeg skal hjelpe deg med å rydde sammen tingene dine og kjøre deg?
Så våkner jeg. Tåren sitter i øyekroken, klumpen i halsen og hjertet er tungt og vondt. Det var bare en drøm…

Men om det var en drøm denne gangen så er det ikke alltid slik. Vi opplever alle at andre velger oss bort til fordel for andre. Noen ganger er det bare litt kjipt, andre ganger knuser det hjertene våre. Når mennesker vi er glad i og ønsker å investere tid, liv og omsorg i velger andre, så gjør det vondt.

Men det er en som aldri velger andre framfor deg, en som alltid velger deg. Gud har valgt deg. Gud har valgt meg. Han har valgt oss fordi han elsker oss og han har valgt å øse av sin nåde, medlidenhet, barmhjertighet, godhet, styrke og kjærlighet over våre liv. Gud har valgt oss og han velger å stadig møte oss med kjærlighet og barmhjertighet, å omslutte oss med sin styrke og kraft, å fylle oss med håp og glede. Han har valgt oss og han angrer ikke på sitt valg.

Men det ble åpenbart hvor god vår Gud og frelser er, og at han elsker menneskene:
Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. (Tit. 3;4-5a)

Det virkekraftige ordet

Jeg står og kikker på snøen som laver ned og kler landskapet i vinterdrakt, og mens jeg kikker så dukker ett par vers opp i tankene.

For lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake dit før de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire, gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise, slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til. (Jes. 55;10-11)

Vi har Guds løfter og vi kan stole på dem, vi trenger ikke uroe oss for om hva Gud har sagt, virkelig vil skje. Det han lover, det gjør han.

Det er ikke alltid så lett å tro for den enkelte dag, men noen ganger må vi bare holde fast på «Gud har sagt, så derfor vil det skje» og fortsette å karre oss igjennom. Kanskje har vi ikke tro for at denne eller morgendagen vil bli bedre, men vi kan tro at Gud er trofast og at han er med oss og vil hjelpe oss igjennom. Han har lovet å ikke slippe eller svikte oss, og han holder sine løfter.

Vi kan ikke bare plukke de ord og løfter vi liker og som vi føler vi fortjener og forvente at det skal skje når vi vil, men vi kan stole på at alle Guds løfter er sanne og at han alltid vil gjøre hva han har sagt.

Guds ord er virkekraftig i ditt liv, ikke gi slipp på det og husk at Gud aldri slipper deg.

Å roe sjela si

Jeg satt og tenkte på et vers torsdag kveld og da jeg tok et nettsøk for å finne ut hvor det står, var et av de øverste søkeresultater et innlegg jeg skrev for mange år siden.

Torsdag formiddag var av det urolige slaget og formiddagshvilen ble forstyrret av både urolige tanker og mye lyd i huset. Jeg lå og tenke-ba etter som tanker og uro kom og etter hvert ble det rolig i meg. Det var dette jeg tenkte på på kvelden og verset om at sjela må være stille i håp til Gud var verset jeg tenkte på. Det er så godt å vite at vi kan gi vår uro, bekymring og vanskelige tankene over på Gud, og enda bedre er det når vi kjenner at den ro som bare Gud kan gi siger inn.

I stede for å skrive nytt velger jeg å dele det gamle og dere kan gå videre til det tidligere innlegget ved å trykke på lenken under.

Ønsker alle ei god og velsigna helg.

https://medgudihverdagen.blog/2010/02/07/vaer-stille-min-sjel/

Spiser du maten din?

Mens middagen stod i stekeovnen så leste jeg litt i Bibelen og mens maten ble avkjølt ordnet jeg enkelte praktiske ting. For min del er det pga ME’n viktig at jeg ikke går for lenge uten mat fordi det forsterker utmattelsen og andre symptomer kraftig, og jeg kjenner plutselig at nå må jeg få i meg noe. Middagen stod der, klar til å spises, men jeg satt og kikket på mobilen og ordnet heller noe dugnadsgreier fordi jeg orket bare ikke gå ut å hente mat der og da. Etter ti-femten minutter gjør jeg det og setter meg og spiser mat mens jeg kikker på noen av de versene jeg hadde lest tidligere.

Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter? Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter. (Jes. 55;1-2, egne understrekninger)

Herrens nådige innbydelse er satt som tittel på det avsnittet disse versene er fra, og det er en innbydelse til oss alle, alle som tørster og trenger å fylle sitt indre. Men som med alle innbydelser er det opp til oss hvilket svar vi gir og om vi i det hele tatt møter opp. Og hvis vi møter opp, hva gjør vi da?

Jeg trengte mat, men hva godt gjorde maten meg når jeg ikke rørte den? Ingen ting, hva som skjedde var at jeg ble tommere og vondere. Mens jeg tygger middag, tygger jeg også videre på ordene jeg leser.

Hør nå på meg, står det i vers 2 og det etterfølges av så skal dere få spise. Vi må rett og slett høre Guds Ord for at det skal bli til mat for vår sjel og ånd. Det er lite hjelp i en lukket Bibel… Guds Ord er fortsatt det samme og det er tilgjengelig, men hvis ikke vi tar det til oss, hva nytte gjør det da?

Det siste året har en av mine største frustrasjoner vært at jeg ikke har klart å lese uten å få kraftig symptomøkning. Ikke fordi jeg av plikt eller dårlig samvittighet måtte lese for å være «god kristen», men fordi jeg trengte det. Mitt viktigste møtested med Gud er over åpen Bibel og med åpent hjerte, det er da jeg oftest hører ham tale til meg. Og det å ta til seg føde for ånd og sjel er viktig for at vi skal bevare mot, håp og glede.

Vi vet alle at det er viktig å lese, ikke fordi vi skal ha prestert noe eller krysset ut en daglig plikt, men fordi vi trenger fellesskapet med Gud og fordi vi trenger å høre Ham. Vi har innbydelsen, vi har Guds Ord og så er det opp til oss om vi vil ta det til oss.