Elsk Gud og din neste

Jeg fikk en ikke planlagt seiltur i dag. Det høres jo koselig ut, til jeg sier den endte med noen veldige skraper og opphovnede steder på høyrebeinet. Et lite feiltråkk og jeg seilte nedover skråningen og traff både stein og stubb. Men selvsagt klarte jeg å fylle ei bøtte med ugras på vei ned til flat mark for å få renset skrammene 😂.

Og dagen er for det meste blitt tilbragt sittende med beina opp etter dette. Og det har jo gitt rom for tanker som jeg trodde ikke skulle bli en del av denne dagen. Som det med å elske Gud og mennesker. Jesus oppsummerte loven med disse to punktene, elsk Gud og mennesker. Men tenker vi egentlig over hvor viktig rekkefølgen er? Det ble jeg sittende å tenke på.

Vi vet vi skal ha Gud først, men vi har lett for å fokusere på vår kjærlighet til andre mennesker først. Dette er og blir feil av oss. Det er ikke galt å elske andre, men det er galt hvis andre kommer foran Gud. Vi vet dette, men likevel vil de fleste av oss gjøre mer for å bevare og styrke vår kjærlighet til andre mennesker enn til Gud.

Det at vi elsker andre dypt og inderlig betyr ikke at vi automatisk elsker Gud mer, men jo mer vi utvikler og forsterker vår kjærlighet til Gud, jo mer vil vi elske andre mennesker.

Det å bli bedre kjent med Gud og vokse i kjennskap og kjærlighet til ham, vil gjøre at vi elsker andre mennesker med en dypere og sterkere kjærlighet. Det er ikke noe som må tvinges fram, men kjærlighet til andre mennesker er en naturlig følge av å elske Gud og oppleve hans kjærlighet til oss. Mens dette skjer naturlig og «automatisk», vil derimot det å sette kjærlighet til andre før Gud ofte føre oss bort fra Gud. Kjærlighet til andre gjør nødvendigvis ikke at vi elsker Gud mer, mens kjærlighet til Gud gjør at vi elsker andre mer.

Vi vet at vi skal ha Gud først og søke hans rike først, men vi trenger stadige påminnelser om dette fordi vi så fort fanges inn av det hverdagslige og synlige.

Feiltråkk skjer og skader kommer, men takk Gud for hans nåde og tålmodighet med oss. Gud holder oss ikke på en armlengdes avstand når vi våkner opp og ser at vi har blitt mer opptatt av andre enn ham. Han lar oss komme nær igjen og han overøser oss igjen med sin kjærlighet og godhet.

God og dårlig dårlig samvittighet

Jeg kjente den dårlige samvittigheten stakk til på formiddagen. Jeg stod og tenkte på bloggene og synes ikke det er greit at jeg ikke orker å skrive fast lenger. Det er dumt for egen del siden jeg er typen som tenker med fingrene, men det var også den dårlige samvittigheten overfor dere som leser som kom.

Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg valgte å ikke skrive, men heller gå ut å gjøre litt hagearbeid. Burde jeg ha det?

Det er enkelt å si nei, men det endrer ikke hva jeg følte så jeg måtte snakke litt til meg selv. «Det er ikke det at du ikke vil, men det har ikke vært mulig pga helsa og omstendighetene de siste par årene. Det har bare ikke vært mulig». Så var det stikket som kom da jeg valgte hagearbeid framfor blogging. Den måtte også snakkes på plass. Med varme i været tåler kroppen litt mer aktivitet og det er faktisk ting som må gjøres ute også. Så jeg gikk ut, med god samvittighet.

Hva jeg har beskrevet er hva jeg kaller en dårlig dårlig samvittighet. Dette fordi den ikke har en «god og gyldig» grunn for å være der. Jeg har den pga egne krav til meg selv og fordi jeg bryr meg om andre. Men den var der selv om jeg ikke hadde tråkket feil… Og dette kjenner noen av oss på oftere enn andre, og det tynger en sjel som ofte allerede er sliten og slites mellom mange og mye.

Det er en god dårlig samvittighet også, den som forteller at vi har gjort feil og som vil ha oss til å rette opp i gale ord og handlinger. Denne er gull verdt og bør lyttes til. Som kristne vil vi oppleve at Den hellige ånd viser oss at ting eller ord var feil og gale, og vi blir manet til å erkjenne synd og feil og søke tilgivelse og gjenopprettelse. Vi må ikke overhøre denne samvittighet da den er en viktig del av helliggjørelsen. Gud viser oss at det er ting som ikke behager ham, og vi bør gi ham rett p søke både tilgivelse og hjelp til forandring.

Vi må lære oss å skille hva som er nyttig og nedtrykkende dårlig samvittighet. Den gode, som viser oss reelle feil og får oss til å lengte etter tilgivelse, forsoning og hjelp, skal vi verne om og behandle med ærlighet og ydmykhet. Den dårlige, som har sin rot i feile vurderinger eller forventninger, må vi ta avstand fra. Den vil trykke oss ned og ikke hjelpe oss til å vokse verken som menneske eller i troen, slik den gode dårlige samvittigheten faktisk gjør.

Har du tenkt over at endel av den dårlige samvittigheten du kjenner på ikke er god for deg? Den er enkelte ganger et redskap i den ondes hånd for å gjøre deg mer nedtrykt og motløs, og ikke til vekst og modning slik den gode dårlige samvittigheten er.