Motstand som drivkraft

En ting som følger med blogging er at det nå og da kommer inn useriøse kommentarer, eller spam. Vanligvis har det vært slik at det i en kort periode kommer noen titalls for så å bli ganske lite av det igjen. De siste to ukene derimot har vært ekstreme, over 2000 useriøse kommentarer! Jeg har begynt å slette endel, men mye gjenstår. Da jeg satt og slettet så var det lett å avsløre de fleste fordi det kun var en gjentagende setning på utenlandsk språk fra ulike e-poster, men det var noen som skilte seg ut med at det var godt språk og også sammenheng i hva som stod i kommentaren. Så var det de som fikk meg til å måpe over hvor ond verden vi har og de som regelrett var lenket til sider med «evil» i.

Det hele fikk meg til å tenke på at vi troende er under stadig angrep fra mørkets makter. Ingen av oss er ikke forskånet fra det, alle som følger Jesus vil oppleve angrep fra den onde siden. Vi står i en åndelig kamp og selv om det tidvis ikke oppleves som for ille, så kommer det perioder der vi bombarderes fra alle kanter og bauger; i relasjoner, på jobb/skole, med helse, økonomi, merkverdig mange ting går i stykker, tankekjør og mye annet. Vi føler vi gjør ikke noe annet enn å ta tanker til fange, kjempe mot frustrasjon, prøve å stå motløshet imot og annet- det er kamp fra vi står opp og til etter vi har lagt oss.

Jeg leste nylig et utdrag av A.W.Tozer hvor han skrev at 10 000 fiender kan ikke stoppe den kristne hvis han møter dem med full tillit til Herren. Han sammenlignet det med at den troende er som et fly som møter motstand fra luften rundt. Uansett hvordan luften treffer så er flyet designet til ikke bare å stå imot, men også få oppdrift av hva som kommer mot det. Han sa at uansett hva som møter oss, så kan det ikke få makt over oss før vi tillater det. Det blir litt i samme bane som ordtaket om at vi kan ikke hindre fuglen fra å fly over hodet vårt, men vi kan hindre den i å bygge rede. Tozer tok tak i et viktig moment, vi kan aldri anklage andre eller omstendigheter for at vi faller eller sliter, for uansett hva ondt som ligger i det eller de som kommer mot oss, er det vi som må slippe det inn i livet for at det skal dra oss ned. Vi kan ikke anklage andre eller omstendigheter for vår mistillit til Guds evne og ønske om å hjelpe oss.

Det er harde ord for mange av oss, for vi liker ikke å innrømme at det er slik. Men, det er opp til oss hvordan vi møter hva som kommer mot oss. Vi kan la det trekke oss ned eller vi kan la det trekke oss til Gud. Enhver kristen vil måtte gå igjennom prøvelser og vanskeligheter, men for de med overgitte hjerter og tillit til Guds omsorg og hjelp vil denne tiden kun ha ført til at troen er både renset og styrket og skinner klarere og tydeligere enn før de møtte prøvelse og motgang.

Ingen av oss slipper unna slike tider i livet, forskjellen ligger i hvordan vi møter det. Vi kan enten synes synd på oss selv og klage på andre for våre problemer eller vi kan ta det hele til Gud og la Ham hjelpe oss. Fiendene som kommer mot oss kan ikke overvinne oss uten at vi gir etter for kjødet. Velger vi å ikke stole på egne krefter men Gud, vil vi erfare at han er den som vekker døde til liv igjen og som i alle ting og gjennom alt er en trofast hjelper og et vern i nøden. Vi trenger å holde fast ved Guds ord og løfter, vi trenger å leve nær Jesus, vi trenger å gi våre bekymringer til Herren og viktigst av alt, vi må aldri glemme hvem Gud er. Han kan stoles på gjennom alt og han er mektig til å hjelpe oss alltid og i alle ting.

Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

Ef. 6,10-12

Hvem skal klare det?

Jeg gikk og tenkte på et innlegg jeg startet på i går som jeg ikke fikk fullført fordi jeg hadde hatt en dårlig natt, ble vekket tidlig av telefonen, er på antibiotika som forverrer utmattelsen drastisk for min del og da jeg tok pause i skrivingen og skulle hente klærne ut av vaskemaskinen, kom jeg ut til oversvømmelse på vaskerommet. Og jeg kjente det tok de siste kreftene rett ut av meg. Samtidig, jeg satt å skrev på et innlegg som handler om at vi møter åndelig motstand og at noen ganger bare raser det inn på alle kanter og bauger, så jeg måtte jo smile og riste litt på hodet av det hele også.

Hele episoden satt meg i en posisjon der jeg måtte velge hva jeg ville tenke og gjøre. Ville jeg la alt som hadde skjedd overmanne meg og trykke meg ned, eller ville jeg vende meg til Gud med det? Ville jeg la tankene få fortsette runddansen inni hodet mitt eller ville jeg legge «alle mine bekymringer på Herren»?

Når ting kommer mot oss er vi raske til å finne ut at vi ikke kan klare dette og det fører oss inn i en negativ tankespiral. Vi begynner også ubevisst å tvile på Gud fordi vi ser på oss selv. Tanken «jeg vet ikke hvordan Gud skal klare dette»? er ikke fremmed og det er nettopp den tanken jeg jobbet med i forhold til det nevnte innlegg. Vi glemmer å sette ting i riktig sammenheng og dermed setter vi oss selv opp for fall og tap av kampen vi er havnet i. Fokuset vårt ligger på egen maktesløshet i forhold til situasjonen som er foran oss og ikke på Gud. Bare tenk på Israelsfolket da de stod foran vannet med den egyptiske hæren bak seg, frustrasjon, frykt og maktesløshet hadde frie tøyler. Men det er en mann der som har fokuset sitt på rett plass, Moses, og gjennom ham får folket høre at Gud vil redde dem, Gud vil gripe inn. Vi vet han gjør og at folket går tørrskodd over til andre siden mens fienden drukner. Gud viser seg mektig, nådig og trofast, en hjelper i nøden og en frelser fra fare.

Spørsmålet vi stiller oss når det blir for mye er oftest et utsagn som bunner i tvil og manglende tillit.
Jeg vet ikke hvordan Gud skal klare det?
Det oser liksom ikke av tillit og tro av de ordene, gjør det? Men det er fordi vi har valgt å se på egen tilkortkommenhet og utfordringen foran oss i stede for å løfte blikket og feste det på Jesus. Den riktige måten er å velge å stole på Gud og legge ting i Hans hånd. Bare merk forskjellen:
Jeg vet ikke hvordan. Gud skal gjøre det!
De samme ord, men to helt forskjellige ting.

Når ting kommer rasende inn i våres liv og overvelder oss har vi lett for å se på egne manglende muligheter til å løse det hele og det setter oss i en posisjon der vi glemmer hvem som kjemper for oss. Vi trenger å minne oss selv om at Gud er på vår side, at han kjemper for oss og at han er mektig til å ta oss igjennom alt som møter oss som mer enn overvinnere. Vi må velge å tro Gud og vi må velge tillit til hans løfter. Gud vil aldri svikte eller forlate oss og han vil hjelpe. Når hva vi møter brukes som redskap til å dra oss nærmere Gud og til å forny vårt løfte om å stole på ham i og gjennom alle ting, så vil den motstand og de umuligheter vi møter ikke kunne røre oss, de vil kun gi vår tro større kraft å sveve på.

Husker vi at det er Gud som skal klare det kan vi med sang og pris i våre hjerter gå tørrskodd gjennom de vann som prøver å dra oss under, mens fienden drukner. Gud er mektig til å hjelpe oss alltid, stol på HERREN.

Vi har ulikt voksetempo

Dette er uka der eldstegutt blir 18 og med det kommer det mange tanker. De er ikke lenger de små bultene man holdt i armene eller hadde liggendes inntil brystet ei ekstra stund bare for å se på dem, høre på pusten, lukte dem og kjenne varmen- de er ungdommer som har tatt igjen mor si i høyde og som begynner å nærme seg hva man kaller unge menn. Små velsignelser som bare har vokst seg større med årene og som tross de utfordringer de har bragt, er til stor glede og lykke. Å ha fått følge dem har bragt smerte når de led, glede når de lykkes, uro når de kjempet og bekymringer når de slet uten å ville eller kunne si hvorfor. En berg-og dalbane av følelser og tanker, men de er mine gutter og dem jeg holder kjærest på jord.

De har vært ulike fra de lå i magen. Da de var småbarn pleide jeg å si på fleip at de hadde to ting felles: Det gode hjertet for andre og samme etternavn, for det er ikke mange som har skjønt de var brødre gjennom oppveksten. De er veldig ulike både i personlighet og i kropp. Og det med kropp var en av tingene som gav meg tittelen for den ene har vokst jamt og trutt mens den andre tok byks med ujevne mellomrom. Den ene var alltid stor og lang for alderen, den andre helt gjennomsnittlig. De var ulike og de vokste og utviklet seg ulikt, men de nærmer seg begge hva vi kaller voksen alder, dog med forskjellige erfaringer og kunnskaper, utfordringer og styrker. De er både veldig like hverandre og andre i familien samtidig som de er helt seg selv.

Det er ei linje i Jobs bok som sier noe slikt som at om din begynnelse var liten så skal din fortsettelse bli så mye større, og det minner meg om yngstegutt som i 14 år gikk og sa at han alltid ville være minst men som nå er den høyeste av oss tre. Han trodde aldri på hva vi sa om at han ville ta oss begge igjen, men det har han nå gjort. Den minste ble den største, og det uten at han hadde tro på det selv.

Som troende skal vi vokse i tro og modenhet, men det er ikke alltid lett å se at det skjer. Ofte vurderer vi oss selv utfra den dag vi står oppi eller utfra de siste uker, og da ser vi ikke alltid den store utviklingen. Men husker vi å kikke noen år tilbake og tar tid til å tenke på hvordan vi da reagerte på motstand og sårende ord, på utfordringer og frustrasjoner, vil mange oppdage at deres tro på Gud og tillit til hans trofasthet og godhet er mye sterkere og større i dag enn den var den gang. Det har vært en utvikling og modning, men det har foregått sakte og sikkert og litt i det skjulte.

Samtidig er det viktig å huske at vi utvikler oss i ulikt tempo og i ulike retninger. Vi skal alle likedannes Jesus mer og mer, noe som også betyr at vi finner oss selv på et dypere plan og blir mer den vi er skapt for å være. Det betyr derimot ikke at vi blir helt like hverandre og at vi alle tenker og mener likt, for vi er alle ulike og skal fortsette å være det.

Akkurat som mine gutter har vokst og utviklet seg i forskjellig tempo vil det også være blant oss kristne, vi utvikler oss forskjellig og i ulikt tempo. Vi vil ikke trenge de samme lærdommene siden vi har ulike kall, men vi vil alle trenge støtte og hjelp, omsorg og oppmuntring fra troens familie. Vi vil ikke alle oppleve samme utfordringer fordi vi er satt på forskjellige plasser, men vi trenger alle Guds nåde, hjelp og visdom. Vi vokser opp til modenhet på ulikt vis, men for oss alle gjelder det samme: Gud er den som kaller, som utruster, som hjelper og som gir vekst. Også når vi ikke ser at han er virksom og tilstede i våre liv, så kan vi stole på at «han vil fullføre det gode verk han har startet i oss».

Jeg har mistet Jesus!

Egentlig skrevet og postet på den andre bloggen for tre år siden, men kjente meg ledet til å legge det ut her i dag. Når vi sliter oss gjennom dagene kan det å komme igjennom gjøre at vi mister fokus på Jesus, derfor en påminnelse til de mange av oss som er i en slik situasjon om å løfte blikket og igjen feste det på Jesus.

Påskehøytiden er over og Maria og Josef er på vei hjem. De tror at Jesus er i reisefølget sammen med andre kjente, men etter en dagsreise oppdager de den grufulle sannheten: Vi har mistet Jesus! Jeg kan bare forestille meg hva som farer gjennom tankene deres. Hvordan kunne vi miste ham? Du skulle aldri gitt meg dette oppdraget Gud! Jeg duger ikke! Vi har mistet Guds Sønn! og sikkert mye annet. Og jeg tror redsel, frykt og uro fyller sinnene deres når de er på vei tilbake mot utgangspunktet.

Jeg har mistet ett par barn over årene og jeg har ikke problem med å forstå at dette var grufullt å oppleve. Den ene ungen forsvant plutselig inne på en diger butikk i utlandet, og selv om det var bare kort tid han var borte, så kjenner man følelser og tanker går alle veier når man oppdager han er borte og mens man leter en smule febrilsk. Den andre var ikke god, den kom da jeg fikk telefon om at 7-åringen ikke var der han skulle og de som hadde ansvar for ham, fant ham ikke. De minuttene i bilen var laaange. I begge tilfellene gikk det greit og det var i orden igjen etter kort tid. Men Josef og Maria stakkars, de hadde en hel dagsreise til å kjenne på følelser og tanker. Hvordan klarer man å miste Guds Sønn?!?

Vi kan smile godt av dette, men kanskje er du som meg? Jeg har opplevd å miste Jesus noen ganger over årene… ikke mistet frelsen, men jeg har mistet Jesus ut av syne. Maria og Josef må ha vært opptatte av hva som måtte gjøres, av å få ting i orden til reisen, opptatte med å snakke med naboen mens de gikk, planlegge hva de skulle ha til middag når de kom hjem og finne ut av hvilke møbler og arbeidsoppgaver var viktigst i snekkerverkstedet. De trodde alt var i orden med Jesus, men de sjekket det ikke før det var gått mange timer.

Jeg har også hatt tider der jeg ble så opptatt av hva som måtte gjøres eller av å håndtere utfordringer og annet som kom min vei at jeg mistet Jesus ut av syne. Jeg gikk fortsatt i tro på at Gud var mitt alt og at han ville gi meg den styrke og visdom jeg trengte, men jeg glemte å holde blikket på Jesus, jeg glemte at det første må være først. Jeg ble fanget inn av livet og for ei stund så virket alt bra, helt til jeg oppdaget den grufulle sannheten, jeg hadde mistet Jesus. Kanskje var det ikke rart at jeg hadde kjent på økende grad av uro, at jeg ble raskere motløs og at jeg var mer forvirret over hva som skjedde enn normalt? Og jeg måtte innrømme at: Gud, jeg har begynt å gå i egen kraft, jeg har begynt å styre, streve og kontrollere selv. Tilgi meg for å ha satt deg til sides. Og jeg måtte vende om og gå tilbake til utgangspunktet.

Maria og Josef måtte også tilbake til utgangspunktet, til Guds hus. Når de kommer til tempelet finner de Jesus. Han er ikke det spøtt påvirket av at de hadde mistet ham, og han er mer forundret over at de ikke forstod at han var jo der han måtte være, i sin fars hus.

Jeg har måtte vende tilbake til det stedet der det første settes først. Der det å søke Gud igjen er hovedprioritet, der det å legge uro, utfordringer og spørsmål over på Gud og vente i tillit til at hans skal hjelpe og svare. Jeg måtte tilbake til at Guds Ord ble mat for sjel og ånd og at tid til bønn og stillhet ble viktig igjen. Ikke bare de få ordene som jeg tok til meg utover dagen, ikke bare de stadige sukkene til Gud om hjelp og styrke, men bevisst avsatt tid der det var bare Gud og meg. For meg er de beste stundene kveldene, det er de timene jeg er på mitt aller beste, og derfor er det de stundene jeg gir til Gud. Kanskje er det ikke det for deg, kanskje er du en av dem som er på topp om morgenen? Da er det av den tiden du gir. Selv om du må legge deg litt tidligere slik at du kan stå opp litt tidligere for å ha tid til tid med Gud gjennom Bibel og bønn.

Maria og Josef uttrykker sin redsel overfor Jesus, men han lar seg ikke påvirke av dette. Det er ikke fordi han ikke bryr seg, men fordi han visste at han var der han skulle være, i sin Fars hus. Maria og Josef skjønner ikke hva han mener med dette, men noen år senere vil Maria forstå at Jesus hadde rett, han måtte være i sin Fars hus. I det øyeblikket hvor de finner Jesus er Jesus liten gutt for dem, men i årene som følger vil han vokse til, både i alder, størrelse og modenhet. Mens Maria i det øyeblikket mest sannsynlig kikket over hodet på Jesus, vil hun snart oppleve at han vokser til og blir større enn henne.

Jeg har to gutter. 12-åringen (snart 13) kan jeg fortsatt kikke over hodet på, mens 15-åringen kan kikke over hodet mitt. Og dette minnet meg så om hva Maria opplevde, som 12-åring var Jesus liten for henne, men med årene så hun ham vokse til og bli større enn henne. Den lille Jesus blir med tiden den store Jesus, for å si det litt banalt.

Jeg har funnet ut at slik kan det også oppleves for meg når jeg vender tilbake til utgangspunktet. Jesus kan virke liten i forhold til alle mine utfordringer og problemer i starten, men etter som jeg over tid prioriterer å bruke tid i Bibel og bønn så opplever jeg at Jesus vokser i mitt hjerte og at en dag så er han plutselig mye større enn mine utfordringer og problemer. Det skjer ikke umiddelbart etter at jeg har omvendt meg fra mine feile veier og prioriteringer, ikke med en gang jeg vender tilbake til utgangspunktet, men etter ei tid. Plutselig så er Jesus større enn alt jeg møter, plutselig er uro og bekymringer byttet ut med fred og tillit, plutselig er Jesus blitt så stor for meg at jeg ser ikke over hodet hans og fokuserer på omstendighetene, men jeg kikker rett inn i hans milde og kjærlige øyne og finner styrke, nåde og hjelp i rette tid.

Har du mistet Jesus? Opplever du at livet er mer enn du klarer og at det raser både rundt deg og inni deg? Kanskje har du også blitt fanget inn av livet og har ubevisst begynt å gå og leve i egen kraft? Hvis det er tilfelle, så vit at Jesus er ikke sint på deg. Han venter på deg med lengsel. Han ønsker at du skal vende tilbake til at det første er først og at du igjen setter ham på førsteplass i livet ditt. Er du mer styrt av uro for fremtiden enn vissheten om at Gud er mektig til å ta deg igjennom hva du enn møter? Du kan vende om, du kan gå tilbake til utgangspunktet og du kan igjen oppleve at når du gir Jesus ditt beste og søker ham først, så vil han møte deg med tilgivelse, kjærlighet, gjenopprettelse, legedom, styrke, nåde og så mye mer annet godt. Jesus venter på deg, vil du vende om og gå tilbake til å søke ham først?

Et tilbedelsens liv

Akkurat postet på den andre bloggen.

Kort utdrag:
Når vi velger å underordne oss Guds ord og handle etter hva Gud sier er godt og rent, framfor å følge kjødets lyst, så viser vi ved våre valg og liv at Gud er viktig for oss og at vi ærer hans autoritet og rett til å sette regler. Dette er normalt sett ikke tenkt på som tilbedelse, men når vi gjør det utfra et hjerte som er overgitt Gud og med lengsel etter å ære Gud så er det nettopp tilbedelse det blir.

med Gud i hverdagen

I natt lå jeg og tenkte på et vers fra Bibelen; «Tilbe Herren med skjønnheten av et hellig liv». Verset er fra salmenes bok men jeg husker ikke hvor, og siden det er meningsoversatt og ikke ord-oversatt så er det umulig å søke opp. Men helt fra jeg leste den oversettelsen av det verset har det hengt i meg og har over årene stadig kommet opp i tankene.

Ofte tenker vi på tilbedelse som ord, at vi synger eller ber det, men det kan også gjelde våre liv- og det må vi ikke glemme. Hvordan vi lever sier mye til omverdenen om hvem vi er og om vi tar vår tro på alvor, men det sier også mye overfor Gud. Når vi velger å innrette våre liv etter hans ord og bud med en ydmyk og villig ånd så er det tilbedelse av hans herredømme og makt.

Når vi velger…

Vis opprinnelig innlegg 275 ord igjen