Dette er utdrag fra innlegg akkurat postet på den andre bloggen, hele kan leses HER.
Vil også anbefale et innlegg skrevet til påske i fjor med tittel «Ved korsets fot»

For oss, for meg- og deg, kom Jesus til jorden. Han som er herlighetens herre var villig til å legge av seg sin herlighet og kle seg selv i menneskenatur. Han ydmyket seg selv og ble som oss, han var villig til å gi opp all sin rett som Gud for å frelse oss inn til fellesskap med Ham. For de mennesker Faderen hadde gitt ham som en kjærlighetsgave, så levde han hver eneste stund på jord i trofasthet og kjærlighet mot Gud og hans bud. Han som er kongenes konge, underordnet seg og og ble en tjener. Han var lydig i alle ting, ikke bare i hva han gjorde, men også i hva han ikke gjorde (og tenkte og sa). Og som ikke det var ydmykhet nok, så var han villig til å lide for alle sine. Han, som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss. Hvordan kan det å ha vært for Jesus som var hellig og ren å oppleve at all synd i dens groteske og mørke tilstand ble lagt på ham? Og som om ikke det var ille nok, å oppleve at Guds vrede ble tømt ut over ham? Å oppleve at Far, som han alltid hadde hatt det næreste, mest intime og kjærlige fellesskap med fra evighet av, vender ansiktet bort fra ham? Vi kan til dels forstå smerten og lidelsen som mennesker påførte Jesus før korset og med korsfestelsen, men hva med å bli gjort til synd og få øst Guds rettferdige vrede og straff over seg… Det fysiske var ikke det verste, selv om det var ille, men det ‘åndelige’. For noen timer bragte Gud helvete til jord ved å straffe sin egen Sønn for vår skyld, og han var den eneste som kunne bære skylden og straffen for mange. Han kunne gjøre det i vårt sted fordi han var et menneske som oss, og han kunne gjøre det på vegne av mange millioner på grunn av hans uendelige verdi som Gud. Gud alene er den som kan utholde hans fulle vrede uten å gå i total oppløsning. Og Jesus ydmyket seg selv, la av sin herlighet og kom som tjener til jord. Fordi han elsket oss med en evig og underbar kjærlighet var han villig til å i over 30 år underordne seg Gud og Hans vilje og bud å leve rettferdig. Fordi han elsker oss så mye var han villig til å lide og bære vår straff. Fordi han elsker oss…

Tenk hva den tomme graven forteller om håp og liv, om kjærlighet og seier, om lys og herlighet? Graven er tom fordi hva Jesus gjorde var nok, Jesus har fullkomment sonet for synd og tilveiebragt et nytt liv og fellesskap for de han kom for. Den oppstandne Herre som kom fordi han elsker oss, som utholdt fordi han elsker oss, som led og sonet fordi han elsker oss, tror du ikke han er mer enn mektig, nådig og kjærlig nok til å hjelpe oss i vår hverdag? Hvordan kan vi tvile på hans kjærlighet og vilje til å hjelpe oss? Hvordan kan vi tvile på hans makt og evne til å støtte oss? Hvordan kan vi tvile på en kjærlighet av uendelige, uforståelige og ubegripelige dybder og bredder?

I går, skjærtorsdag var jeg ekstra glad og takknemlig over å få våkne opp. Vanligvis tenker man ikke så mye over det å våkne, men jeg var bare såå glad for at jeg våknet, og det fordi det betydde at da hadde jeg faktisk sovet, noe jeg ikke hadde natta før. Jeg har vært syk endel dager og er nå bare småsyk, og en søvnløs natt oppi det tar på. De timene tenkte jeg blant annet på det å hvile i troen, at det er så godt å vite at jeg kan hvile i Jesus. Vi er grener forenet med stammen og det er stammen som bringer liv og kraft til grenene, de trenger ikke (og kan ikke) få det til i egen kraft. Jeg kan få hvile i hvem Jesus er, og i hva Han gjorde for meg, og det er gode tanker, både når nettene blir lange og når dagene er tunge.

Og jeg er ikke den eneste som er knyttet til stammen, men millioner av andre er det også. Alle Guds utvalgte blir podet inn på den samme stamme når de omvender seg og blir Guds barn. Sammen er vi Kristi legeme, sammen er vi Hans brud, sammen er vi barn av Gud og hverandres søsken. Jesus fortalte ikke bare disiplene at de var forenet med vintreet, men Han viste dem også hvordan de skulle leve i forhold til hverandre da Han, som deres Mester, og som Guds Sønn, vasket deres føtter. Han viste dem i gjerning hvordan de skulle være mot hverandre. Ingen skulle sette seg over de andre, men alle skulle se på de andre som større enn de selv og de skulle være hverandres tjenere. Ingen oppgave var for liten, degraderende eller ubetydelig når det gjaldt å tjene eller hjelpe sine søsken.

Jesus gav oss et eksempel vi skulle følge, og selv om det er de som tar det som at det er selve handlingen de skal kopiere, så er det prinsippet eller sannheten Jesus viste og forklarte dem vi skal følge. Vi skal gjøre hva vi kan for å hjelpe våre søsken i troen, også hvis det betyr å gjøre ting som blir sett på som lite og ubetydelige. Ingen av oss er så store og gode at det er tjenester eller hjelp å gi som er smålig eller under vår stand- alt hva vi kan gjøre for å støtte, oppmuntre og gi praktisk hjelp våre søsken, skal vi gjøre. Om det er å vaske toaletter, ta oppvask, skuffe snø eller ta besøk og telefoner som ingen andre enn de to det gjelder- og Gud- vet om. Vi skal sette andre høyere enn oss selv, og deres beste skal være viktigere enn våre egne ønsker og lyster.

Vi skal ikke klare dette i egen kraft, men vi må være villige til å gi slipp på egne ting, tid og krefter- vi skal være der for andre, også når det koster oss noe, men la oss aldri glemme at den kraft vi skal gjøre det i er ikke vår egen, men den som kommer fra vår forening med stammen. Vi skal tjene i den kraft og med den nåde som Herren gir, og den får vi gjennom å pleie det nære fellesskapet med Gud.

Det er en forskjell på å leve i synd og falle i synd, alle kristne faller, men vi skal ikke leve i bevisst synd. Å ha noe som normal er noe annet enn at det skjer en gang inni mellom. Hvis vi kan leve i bevisst synd uten å oppleve at Gud tukter oss og kommer med både konsekvenser og irettesettelser så bør vi vurdere vår egen frelse, for den Gud elsker tukter Han og det barn som er uten oppdragelse er ikke et ekte barn. Dette er et problem i den bekjennende kirke, men ikke i den sanne kirke. Av de som bekjenner seg til kristen tro er det mange som fortsetter å leve i synd som om ingen ting spesielt har skjedd, men av de som er kalt av Gud og født på ny, så kan de for en tid falle og leve i synd, men de finner alltid tilbake etter en tid.

Det går visst an å være for opptatt av helliggjørelse i følge enkelte, men jeg forstår ikke hvordan? Guds Ord er tydelig på at uten helliggjørelse vil vi ikke se Gud, og da er det jo innenforstått at hvis vi vil se mer av Gud og Jesu dyrebare person og verk, så må vi ta tak i de ting i våre liv som ikke samsvarer med Guds Ord og vilje. Vi kan ha en opptatthet av egne feil og mangler som ikke en god og som trykker ned, men hvis vi er pirkete med oss selv fordi vi elsker Gud og ønsker å i størst mulig grad bli likedannet Kristus slik at vi kan ære Gud mer som Han skal æres, da ser jeg ikke noe galt i det.

Men hvor lett vi har for å tenke at ting står bedre til med oss enn det egentlig gjør! Hva vi kan se som synd i andre sine liv er i oss selv bare feil eller uheldige omstendigheter. Eller så er vi stolte over at det er ting vi ikke har vært borti som andre sliter med, som de som aldri har tatt en drink eller en røyk- jeg har møtt dem som stolt sier det. Eller de som er stolte over at de har klart å slutte med sine uvaner og som påpeker at andre bare kan gjøre som dem, slutte der og da- men selvsagt passer de på å si etterpå at de fikk hjelp av Jesus. Det å kunne mye om Bibelen eller mye om hva enkelte forkynnere sier er også en kilde til stolthet hos enkelte, og vi vet at kunnskap kan blåse opp, men den trenger ikke. Vi er alle tilbøyelige til å bli fanget inn av stolthet, og vi må huske at det kommer fra kjødet og dets lyst til å framheve seg selv som god nok og bedre enn hva man er.

«Gud står den stolte imot, men gir den ydmyke nåde» er vers mange kan og lett bruker både på andre og seg selv. Men har du tenkt over at når vi bruker det mot andre så er det ofte den første delen og for vår egen del bruker vi den siste delen? Er det ikke tydelig hvor preget vi er av kjødet, og det uten å oppdage det… Jeg har ett par ting i mitt liv som jeg ikke kan fordra, synd som ikke slipper taket så lett. Det er ikke bare å slutte- tro meg, jeg har prøvd titalls ganger, og det slår meg litt i bakken. Hvorfor sitter det så fast? Hvorfor blir jeg ikke fri? Og det bevarer meg ydmyk. Det er ting jeg minner meg selv om hvis jeg opplever at jeg kan være for hard mot andre, husk din egen synd Cecilie, husk at det er ikke bare å bestemme seg… Men det er nåde og hjelp for den som vil innrømme at de klarer ikke, var det ikke derfor Jesus kom? Ikke bare for å fri oss fra syndens konsekvens, men også fra syndens makt i våre liv? I Jesus er det hjelp å få, men vi må huske å være knyttet til vintreet. Vi er grener som er knyttet til vintreets stamme gjennom frelsen, og det er fra vintreet vi får all den kraft vi trenger for å vokse. Det vil gå sakte, men det går sikkert. Det vil være tid med beskjæring og renselse og dermed også mer fruktløse tider, men i rette tid og på rett måte vil grenen bære frukt, men kun fordi den er knyttet til stammen.

Å huske at det er ting som vi ikke klarer, ja at vi er svake og usselige i menneskenaturen, tar fort knekken på den stolthet som kan reise seg i oss, og vi vil ha enklere for å huske at selv om vi streber etter helliggjørelse så er det Gud som ved sin Ånd må gjøre verket i oss, og det skjer når vi holder oss nær Gud i Bibel og bønn og også, innretter livet etter Hans vilje og vei.

Jeg hørte på en tale og det ble sagt at Jesus var ikke Gud og ett par andre ting som ikke stemte om Jesus. Den som sa det mente det ikke, men sa det som eksempler på feile oppfatninger som finnes av Jesus. Akkurat da ordene ble sagt kjente jeg tårene fylte øynene og jeg ble sorgfull. Det er min Jesus de sier slike ting om…

Det er min Jesus, det er et uttrykk som minstegutt sa ofte da han var ca 5 år. Det var en periode der han alltid skulle bli lest samme historie fra barnebibelen, den da soldatene kom for å ta Jesus. Han satt og kikket på bildet av soldatene som stod rundt Jesus og han ble blank i øynene før han både oppgitt og litt trist sa: «Det er MIN Jesus! De får ikke lov til det!». Hadde han kunnet, tror jeg han hadde grepet inn for å redde Jesus fra soldatene (han hadde enda ikke forstått nødvendigheten av det hele, men hjertet hans brast for hva Jesus opplevde).

Så tenkte jeg på spesielt en episode fra i fjor sommer der jeg under en samtale om Gud, Bibelen og ting som har med kristen tro plutselig ble veldig bestemt og fast i tonen. Jeg vet det ble oppfattet som sinne, men det var bestemthet. Det ble sagt ting om Jesus og hvorfor Han kom som ikke stemte med Guds Ord, og når slikt blir sagt blir denne damen strengere i stemmen. Jeg taklet det kanskje ikke godt nok? Men en ting var sikkert, jeg satt ikke der stille og hørte på at de kom med ubibelske tolkninger av Jesu dyrebare blod og forsoningsverk og menneskets plass i det hele. Uansett om jeg flere ganger sa at men det står ikke slik, og det du sier stemmer ikke med sammenhengen det verset står i, så var det jeg som hadde feil. Selvsagt har jeg feil i ting, men ikke når det gjelder at Jesus kom for å frelse oss fra syndens konsekvens og dom, og ikke for helse og framgang på jord. Ikke når det gjelder at Gud eier jorden og alt som er på den, og ikke djevelen fordi Adam gav han eierskap over jorden da han falt i synd. Jeg sitter ikke taus og hører på at mennesker som kaller seg kristne snakker slik om min Gud!

Vi vet alle hvor vondt vi kan få når noen snakker ned om mennesker vi er ekstra glade i. Når noen feilbedømmer barna våre og stempler dem med dårlige benevnelser, så blir vi både sinte og triste. Vi tror ikke at våre barn er uskyldige, men vi godtar heller ikke at andre snakker feil om dem eller annet. Våre hjerter brister når de vi er glade i må oppleve slike ting, og de gjør det fordi vi elsker dem. Vår kjærlighet til våre nære gjør at vi blir både triste, oppgitte og kanskje også sinte, når andre degraderer dem.

Hvor mye elsker vi Gud? Elsker vi Ham så høyt at når noen degraderer Ham og forvrenger Hans natur så kjenner vi det i følelsene? Får vi like vondt når falske ting blir sagt om Gud som vi blir når falske ting blir sagt om de vi holder kjær? Eller elsker vi våre kjære mer enn Gud?

Det er sterke ord og for mange hard kost å høre, men hvis vi aldri reagerer på at ‘kristne’ degraderer Gud, forfalsker Ordet og forvrenger Jesu verk- hvor høyt elsker vi egentlig Gud da? Hvis vi bare løfter lett på skuldrene, rister lett på hodet og går videre som om noen snakket om været, hvor er vår overgivelse til Gud, vår beundring og kjærlighet for Ham og vår dype takknemlighet for Jesu verk for oss?

Ting vi aldri ville tillat ble sagt uten motsigelse om våre kjære, godtar vi om Gud- slik må det ikke være! Vi trenger ikke beskytte Gud, men vi må stå opp for sannheten og vi må også granske våre hjerter for å se om vi elsker Ham så mye som vi sier vi gjør. Og en ting kjærligheten gjør er å lide når den man elsker utsettes for vondskap og ondskap.

Så vær da lydige mot Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere. Hold dere nær til Gud, så skal Han holde seg nær til dere. (Jak.4,7-8a)

For 5 dager siden så tok jeg av meg sokkene og vandret mot vannkanten, da jeg trøkket uti så ropte jeg «HJELP!» til guttene. Ikke fordi det var så veldig kaldt, selv om det er mars, men fordi jeg trengte hjelp siden vannkanten som lå og skvulpet var på vaskerommet hvor det fosset vann ut av vaskemaskinen. Der og da var det bare å brette opp ermene og begynne å rydde ut og tørke opp, og der var guttenes hjelp nødvendig siden de bar ut forskjellige ting og jeg fikk håndklær til å tørke med. Når det hele var overstått får man tid til å tenke, og da kom jo tanken ‘nå igjen’. Det er ikke mer enn 3 uker siden den ble fikset, og i de tre ukene hadde det ramlet inn med andre utfordringer også, og nå dette…

Jeg tror de fleste av oss, i våre ærlige øyeblikk, kan innrømme at vi ikke alltid takler motgang så veldig bra, vi lar det ofte trykke oss ned og føre motløshet og tvil med seg. Jeg er ingen mester i å alltid ta ting bra og gudfryktig- jeg er fortsatt underveis, men de siste årene har bragt så mye at slike ting ikke skaper like dype sår lenger. Det har vært mer enn jeg klarer over lengre tid, og derfor vet jeg umiddelbart at dette trenger jeg hjelp med. Ikke bare praktisk hjelp for å fikse maskinen, men Guds hjelp for å ta motgangen og kampen i mitt indre på en god måte.

Det kommer ikke ting mot oss uten at det er tillat av Gud og selv om det virker som at det skal ødelegge oss, så vil Gud bruke alt for å utføre sitt viktigste arbeid i oss, å likedanne oss Kristus. Det høyeste gode er ikke et enkelt liv på jord, men å bli mer lik Jesus i karakter. Jo mer vi vokser i helliggjørelse, jo mer vil vi se av Guds herlighet og jo mer vil vi forstå av det dyrebare og underfulle verk Jesus gjorde. Det kommer ting mot oss, som de unaturlig mange «uflakser» vi har hatt her i hus i lange tider, men det er fordi vi har en motstander som vil vippe oss av pinnen, trykke oss ned og vende vårt hjerte bort fra det nære fellesskapet med Gud. Kan han i tillegg få oss til å klage på Gud, eller anklage Gud, er han ekstra fornøyd med verket sitt. Men om det er ment for vondt, så vil Gud bruke det til vårt beste. Alle våre prøvelser og utfordringer er ment å skulle drive oss til Gud slik at vi i større og større grad søker Ham og hans visdom og hjelp. En prøvet tro blir ikke bare sterkere, men også renere og den tro vi skal ha er ikke at vi må tro ting til å bli bra, men å ha tillit til at Gud er den Han sier i Sitt Ord Han er. Han er god og trofast, Han er hellig og rettferdig, Han er barmhjertig og nådefull, Han er ivrig etter å gjøre gode ting mot oss og Han gleder seg over oss. Ikke fordi vi er sterke og flinke, men fordi våre liv er skjult i Kristus og vi er ved troen blitt Hans barn. Han er en god Far, og når prøvelser kommer, så vil Han både styrke oss, gi visdom og den hjelp og omsorg vi trenger. Når vi husker at alle våre kilder, at den mat og det liv og lys vi trenger mest, er funnet i Jesus- og det er det vi søker først, så vil vårt indre finne balanse og stå stødig, og da vil det bli enklere å takle alt som kommer mot oss.

Jeg ble gitt enda en gyllen anledning til å klynge meg til Gud, og det er ikke noe jeg skal klage på. Det krevde sitt av en sliten kropp å ordne det praktiske, men det ble gjort med en indre stødighet som kun kan kalles Guds nåde og hjelp. Ikke bare sitter jeg nå med en fikset vaskemaskin, men også med dyp takknemlighet til Guds nåde og hjelp.

Aktuelt innlegg fra den andre bloggen: Å bevare hjertet nær Gud