Nåde foran rettferdighet

Det har vært endel ganger under guttene sin oppvekst at jeg håper de når de kommer i voksen alder klarer å se på hvem jeg var med raushet og tilgivelse. Jeg har gjort, gitt og vært mitt beste, men det er massevis av feilskjær. Jeg har, uten å ønske det, påført dem opplevelser og ord som har gjort vondt og såret.

Jeg har håpet at de vil se på meg med nåde, og ikke bare rettferdighet. Og jeg har snudd tanken; hvis jeg ønsker dette fra mine barn, bør jeg da ikke vise nåde, tilgivelse og raushet overfor mine foreldre? Kan jeg forvente å få det fra mine barn hvis de ikke ser meg gjøre det samme overfor mine foreldre? Foreldre er mennesker på godt og vondt, akkurat som våre barn er. Men av en eller annen grunn er det lett å glemme ift egne foreldre.

I går ble jeg sittende å tenke på historien om kvinnen som ble tatt i hor (Joh.8). Jødene prøver å få noe å anklage Jesus for, men de opplever å bli anklaget av sitt eget hjerte. Når de er borte så ser og snakker Jesus til kvinnen som er foran ham med omsorg og respekt. Jesus legger ikke skjul på at hun har syndet, men i stede for å gi henne hva hun egentlig fortjente utfra loven, så gir han nåde. Jesus anerkjenner at hun har brutt moseloven, men møter henne like vel med nåde.

Slik behandler Gud hver enkelt av oss hele tiden.

Og slik ønsker jeg at andre skal være mot meg også, og da burde det være naturlig at også jeg behandler andre mennesker slik.

Mange ganger viser vi best Guds kjærlighet overfor andre ved å behandle dem slik Jesus behandlet mennesker. De som var- og er- skamfulle over sine handlinger, trenger nåde og tilgivelse mer enn pekefinger og harde ord.

Gi ikke slipp på uskylden din

De siste dagene har jeg tenkt mye over Jobs bok. Det er ei bok mange ikke er helt fortrolige med da den er ganske mørk og tung, men den er viktig. Viktig for de som går igjennom skikkelig beintøffe tider og viktig for de som ikke gjør det.

For dem som opplever grusomt tøffe prøvelser er det godt å vite at også denne siden tar Gud og Guds Ord på alvor. Det feies ikke under teppet og det mindregjøres heller ikke. Job får lov å si at det er så ille at han ønsker at han ikke var født. Det er ikke selvmordsaktig, det er bare så tøft å være han der og da. Vi bør merke oss at Gud ikke rusher inn og stopper Jobs klage, han lar ham få lov til å uttrykke sin nød og plage uten å korrigere eller gi reprimande.

Jobs venner derimot er ikke like fornøyd med hvordan Job hevder sin uskyld og uttrykker sin sorg og plage. De kjører over ham og kommer med både pekefinger og rigid fortolkning av hvem Gud er, hva Guds lov uttrykker og hvordan verden fungerer. De holder en steinhard knapp på at all ulykke er Job sin egen feil. Han har syndet og derfor lider han. Han har sådd noe ugreit og nå høster han stormen. De avfeier alle hans forsøk på å si han lider ikke på grunn av noe han har gjort.

Vi vet noe som Job og vennene ikke vet, og det er at Gud ser på Job som en rettferdig mann. Ikke en uten synd, men en som er rettferdig. Vi vet også at den lidelse som kom så plutselig over Job er tillat av Gud. Ja ikke bare tillat, det var faktisk Gud som gjorde Satan oppmerksom på den rettferdige Job. Hvorfor? Jeg finner det forunderlig og jeg kan ikke si jeg vet hvorfor, men jeg vet at alt Gud gjør vil bringe ære til ham, og det er nok for meg.

Husk det jeg sa om at Gud regnet Job som rettferdig, noe vennene ikke gjorde. Dette er det mennesker som opplever i dag også (kanskje er du en av dem?) Og de vet at den prøvelse og lidelse de lever oppi er uforskyldt. Det er ikke fordi de har syndet, har gått mot Guds lover eller ikke har trodd eller bedt nok. Det bare er der og de vet ikke hvorfor, de vet bare- og kjenner det i sitt indre- at det er ikke pga noe de har gjort eller ikke gjort, de lider «uskyldig». Men så opplever de at kristne søsken stadig stiller spørsmål ved både deres tro og deres uskyld, for det må jo være dem det er noe galt med når forandring ikke kommer. Den lidende overøses med kritikk og motstand og det påpekes mangler som ikke er der og fordeles skyld som ikke er reell.

Til deg som vet at du har ditt på det rene innfor Gud men som opplever at andre ikke tror det samme, hold fast på din uskyld. Mennesker rundt deg vil sjeldent forstå hva du står oppi og det vil komme mye negativt, men ikke gi slipp på den stille tanken som har kommet om at det er i orden mellom deg og Gud og at dette ikke er din feil.

Vi liker det ikke, men sannheten er at mennesker opplever lidelse og prøvelser de ikke har ført over seg selv, og dette gjelder både rettferdige og urettferdige. Loven om at vi høster hva vi sår har sine unntak, noe historien om Job minner oss på.

Hvis du opplever i hjertet at Gud regner deg som rettferdig, så la ikke mennesker overtale deg til å tro noe annet, hold fast på din uskyld.

Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand.

          

Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke.

          

Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller.

          

Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.
(Jes.40.28-31)