I Norge er det knyttet en stor dose skam til det å slite. Om det er økonomisk, ift sykdom eller annet er det å ikke klare like godt eller kunne like mye som andre en stor utfordring for flere og flere mennesker. Dessverre er det mange som ikke vil tro at det er slik her til lands, men selv om de ikke vil se at mange mennesker prøver å skjule at de sliter, forandrer det ikke sannheten om at nettopp dette er virkeligheten for mange.

«Menigheten er for middelklassen» sa en leder til meg, aktiviteter og annet legges opp for dem og innen et prisområde flertallet kan klare. Denne lederen erkjente at det er dessverre slik det er, men han så langt mer enn de fleste gjør. Han så at det var mennesker som slet, som ikke hadde mulighet til å delta på lik linje med flertallet og vet du hva det flotteste er? Han gjør noe for å forandre på dette. Han lærer opp medledere som skal se at dette er virkeligheten for noen av dem de møter og han utfordrer dem både på tilrettelegging og utøvende omsorg gjennom tilstedeværelse, praktisk og økonomisk hjelp- både gjennom hvordan han leder det arbeidet han har ansvar for OG gjennom sitt eget levde liv.

Da minsten og jeg spiste middag i kveld fortalte jeg at jeg hadde meldt dem på morgendagens tur med juniorgjengen i en av bygdas menigheter. Jeg hadde utsatt påmeldingen fordi jeg ikke hadde penger til det, men så oppdaget jeg i dag at en snill sjel har gitt oss en liten slant (Snakk om at Gud kjenner behovene før vi ber, for jeg oppdaget også at pengene var satt inn på konto dagen FØR jeg fikk vite om turen). Vi snakker også om at det er flere enn oss som opplever det vi gjorde nå, at vi ikke alltid har penger til slike ting, og at det kjennes ikke greit ut å være den som ikke kan være med på det gøye. Så sier jeg at vi fikk dobbelt av hva turen koster for dem to og at jeg hadde bestemt at alle pengene skulle gå til turen, for kanskje var det også noen andre som ikke hadde penger og som nå kunne få være med? Noe minsten er helt fortrolig og fornøyd med.

Jeg forteller at det står i Bibelen om at Gud gir oss mer enn vi trenger slik at vi skal ha nok til «all god gjerning»  og at gjennom at vi fikk hva vi trengte, og kunne gi videre det vi ikke trengte, er flere mennesker blitt hjulpet av dette ene mennesket som så et skjult behov og handlet på det.

Jeg forteller ikke dette for å få sympati eller for å svartmale virkeligheten vår, men for å sette lys på at det er mennesker rundt oss alle som trenger en hjelpende hånd. Noen trenger selskap, noen trenger kjørehjelp, andre trenger en pose mat, mens noen trenger en som kan høre på hjertesukkene deres og gi en varm klem. Hvis vi virkelig vil se, så er det så mange behov rundt oss, så mange mennesker som sliter med det ene eller det andre. Det er ikke slik at fordi om de fleste har det greit og fordi om det for de fleste ikke er et problem, så er det slik for alle, det er alltid noen som sliter og som trenger en ekstra stor dose omsorg, hjelp, nåde og kjærlighet. Og disse får du oftest ikke høre om i menighetens foajé, disse historiene kommer frem utenfor menighetens fine vegger og kun for ører som hører mer enn ordene om at det går greit nok.

Hvis vi virkelig vil se, hvis vi virkelig vil spørre Gud om å få et hjerte mer likt hans, så vil vi oppdage mer og mer at det faktisk er mange mennesker som sliter i skjul. La oss våge å gå inn i deres hverdag og bry oss på en ekte måte, la oss bringe lys inn i deres mørke slik Mesteren selv ble lys for en mørklagt verden.

Våger vi å gå inn til mennesker og dele deres skjulte  utfordringer vil vi oppdage at mange skatter er gjemt der og at de kun trenger litt hjelp for å begynne å skinne som strålende lys igjen.

I mange sammenhenger er det stort fokus på å få mennesker til å stille opp som frivillige, også i menigheter. Og som i de fleste sammenhenger er det også i menigheter en «liten kjerne» som bærer størstedelen av lasset. Noen gjør veldig mye og ofrer veldig mye for at menighetens aktiviteter skal la seg gjennomføre.

Og det er på sett og vis bra, for vi trenger frivillige for å kunne tilby aktiviteter og samlinger der fokus er på Jesus, og vi er også kalt til å tjene Herren og våre søsken, men det er også en dårlig side ved dette som mange kjenner på, men som det sjeldent snakkes høyt nok om.

Mennesker som sier ja til å alltid stille opp blir for ofte «utnyttet» og de får for lite anerkjennelse for all den tid og de krefter de legger ned. Vi har tappet for mange søsken for alle deres krefter og deres motivasjon ved å ubevisst «bruke dem» for å holde menighetens aktivitetsnivå oppe. Jeg vet ikke hvor ofte jeg har hørt de samme menneskene sukke om at de er spurt om å stille opp den lørdagen også, eller ledere si at det er bare å ringe han/henne, de sier alltid ja. Tar vi noen ganger ett skritt tilbake, trekker pusten og tenker over hva vi egentlig gjør?

Menigheten driver mennesker mot utbrenthet og tap av motivasjon ved å kun anerkjenne dem som arbeidshester og ikke se dem og anerkjenne dem som de unike og verdifulle mennesker de er.

Jeg tror på viktigheten av å delta i menighetens aktiviteter og at den enkelte av oss skal lette baken fra sofaen å bidra, men jeg tror ikke på en menighet som drives av noen få for de mange. Jeg tror alle er kalt til å delta i menighetens liv og gjennom det, tjene Gud og mennesker.

Er man den som alltid sier ja er det vanskelig å si nei, men det er viktig. Det er viktig å sette seg selv så høyt at man tar hensyn til egne behov for avkobling, lek og fellesskap. Det er ikke galt å ta seg selv og ens behov for hvile og avkobling så på alvor at man sier at: «Nei den dagen kan ikke jeg komme, dere må finne noen andre». Det er lov å kjenne på at det blir for mye, for det gjør det for en del, og det er lov å sette foten ned og passe på eget hjerte og egen kropp. Hvis du ikke selv setter tydelige grenser på disse tingene, går veien sakte men sikkert mot utbrenthet og at man til slutt får helt nok av menighetens aktiviteter.

Så er jeg fullstendig klar over at når man gjør dette så er det alt for mange ledere som trekker frem og vifter med «dårlig samvittighet»-kortet. Ja men hvis ikke du kan, det er jo ingen andre… Vet du hva, noen ganger må man si ja å ta et ekstra tak, slik er det, men ikke alltid. Det er ikke alltid du som skal sørge for at det er mat i hus, dekkede bord og at toalettene er rene og pene. Det er fellesskapet sitt ansvar, ikke bare ditt. Det er lov til å ta hensyn til seg selv og noen ganger bare slappe av hjemme, gå ut med venner eller tenk, å være i menigheten bare for Jesus og fellesskapets sin skyld (og ikke for å gjøre noe). Hvis du ikke tar vare på seg selv, hvordan skal du ellers finne ny glede og giv til å stå på videre? Hvordan skal du ellers hente inn nye krefter og ny motivasjon?

Du er kun et menneske og det betyr at du i tillegg til dine muligheter også har dine begrensninger. Det er ingen skam i å kjenne på egen begrensning, ei heller å sette foten ned å si nei når du egentlig ikke orker mer. Tar du vare på deg selv så vil du stå mye sterkere og også, holde ut uten å gå på unødige smeller.

Noen ganger kommer Gud og ber oss om å gi siste rest av hva vi har. Om det er tid, overskudd eller penger, er ikke det viktigste her, men vi snakker om hva gjør vi når Gud ber oss om å gi det lille vi har igjen til noe han minner oss om?

Vi vet egentlig at Gud vet best og at han har kontrollen, men samtidig så klarer vi ikke å slippe taket og la Hans vei være vår vei. Vi har ikke den tillit til hans kjærlighet, nåde og forsørgelse som vi skulle hatt- og dermed tror vi at vi må ha kontrollen og bestemme selv. Det triste i det er at vi uten å være klar over det søker etter egen tilfredsstillelse i stede for å ha fokus på hva som ærer Gud og hjelper andre.

Det blir som om Gud sier:
– Jeg har kontrollen, la meg styre skuta.
Og vi svarer:
– Jeg vet hva som kommer og hva som er beste vei for meg,
og så tar vi kontrollen fra Gud og legger om kursen slik vi tror den passer oss best.

I 1. kongebok 17 er historien om Elia og den fattige enka i Sarepta nedtegnet. Profeten ber om å få litt vann og litt brød og får svaret om at det er nesten tomt, nå skal hun lage mat til sønnen og seg selv en gang til og så skal de legge seg ned å dø. Profeten sier at hun ikke skal frykte, hun skal gjøre som hun har tenkt, MEN hun skal først bake en brødleiv og komme med til profeten, deretter skal Herren selv passe på at verken mel- eller oljekrukken vil gå tom så lenge tørken og hungersnøden varer.

Er det vi som står i samme situasjon som denne enken, er det ikke like enkelt å tenke at det er bare å gå i tro på det ord man har fått, men det er nettopp dette mot og den tillit denne enken viser. Hun velger å stole på det Guds ord som blir talt gjennom profeten, og det blir ikke til hennes undergang, men hennes redning. Hun går ikke fortere tom for mat, hun får mer. Ber Gud deg om å dele det lille du har igjen med et av han sine barn, så vil han også sørge for at du får det du trenger. Men det er du som må velge å være modig og handle på det ord Gud taler til deg.

Vi skal ikke hjelpe oss fattige, men vi må også huske at om vi ikke hjelper når vi blir minnet om det, så blir vi fattigere. Fattigere i vår vandring med Gud, fattigere i vårt eget hjerte og liv, fattigere i vårt forhold til andre mennesker, og ja, noen ganger også økonomisk fattigere fordi vi frarøver oss selv muligheten til å leve under Guds velsignelse og forsørgelse.

Jeg har gått og tenkt på historien der Jesus metter 5000 i helga. Du vet den historien der det er en liten gutt som har fem brød og to fisker som blir gitt til Jesus, som igjen sørger for mat til alle. Jeg har hørt mange taler om hvordan Gud bruker det lille vi har til å gjøre noe stort, noen om hvordan den lille gutten fikk ta del i et mirakel, men ingen om at også den lille gutten ble mett- og det er det jeg har tenkt på.

Den lille gutten hadde sikkert fått maten pakket med seg av en omsorgsfull mor, men når han står der og ser at han har noe Jesus kan bruke, så tenker han ikke på rumlingen i egen mage, han gir videre det lille han har til Mesteren. Hva som skjer vet vi, det lille ble til mat for flere, og det var også overflod igjen. Men har du tenkt på at blant alle dem som spiste seg mette, var også den lille gutten?

Han gav avkall på det han hadde for å hjelpe andre, og Mesteren sørget for at ikke bare ble de andre gode og mette, men også den lille gutten ble god og mett.

Noen ganger kommer Gud til oss og ber oss om å gi det lille vi har for å hjelpe andre. I de situasjonene er det lett for at vi kjenner på bekymring i forhold til våre egne behov. Hvis jeg gjør dette, hva da med meg? Men kanskje vi skulle vise litt mer barnlig tillit til Gud, slik som den lille gutten gjorde? I stede for å tenke på oss selv, burde vi være villige til å dele hva vi har for at andre skal få sine behov dekket. Ved at vi villig gir fra oss det vi har, så åpner vi også opp for at Gud får mulighet til ikke bare å dekke andre sine behov, men også våre egne.

I går fortalte jeg om hvordan jeg kjente det var riktig å gi bort de få feriepengene guttene og jeg hadde for å hjelpe noen som var i nød, men jeg fortalte ikke hva som skjedde i ettertid. To-tre dager etter at jeg hadde gitt bort de pengene og satt igjen med tom sparekonto, ringer telefonen. Det er en broder som sier at han og kona får igjen på skatten og at de ønsker å gi noe av dette til meg og guttene. De visste at guttene mine noen ganger har stilt spørsmålet om hvorfor vi fortsetter å hjelpe andre, siden vi får så lite hjelp selv, og dette ekteparet ønsket å velsigne oss så guttene kunne oppleve at også vi fikk. Jeg får en sum og tenker at «du Gud altså!»

Noen få dager før guttene og jeg skal avgårde på den planlagte ferieturen vår, kommer pengene inn på konto. Det er mer enn jeg hadde gitt bort og mer enn vi trengte, så derfor ble første gjøremål å gi litt videre til ei enslig mor jeg ble minnet på. Så ble teltet vi egentlig skulle på tur med, oppgradert til ei nøktern hytte. Vi reiser på tur og er veldig takknemlige for hytta siden finværet som var meldt blir borte, med unntak av den ettermiddagen vi var ute så guttene kunne prøve seg på klatring, zip-lining og pump-track, da hadde vi solskinn og opphold. Turen blir mer innholdsrik enn vi hadde planlagt og vel hjemme er guttene enige om at det var en aller tiders ferietur.

Når Gud minner oss om å dele hva vi har med andre, så trenger ikke vi å bekymre oss for hva som (kanskje) kommer en dag lengre frem i tid. Gud vet om disse tingene allerede før han spør oss, og han har allerede planlagt hvordan han skal hjelpe oss når tiden er inne for det. Vi må ikke la bekymring for morgendagen hindre oss fra å hjelpe i dag. Gud vil ikke bare dekke andre sine behov gjennom hva vi deler, han vil også sørge for våre. Vi kan stole på at Guds forsørgelse ikke bare gjelder alle andre, men også oss og våre. Husk, også den lille gutten ble mett!

Tidlig på våren, rett etter guttenes bursdager, har jeg årets største regningsmåned med litt over ett par titalls tusen utenom det vanlige. Jeg vet at dette kommer og jeg sparer til det, men det var med dyp takknemlighet til Gud jeg denne våren satt og kikket over regnskapet. Tenke seg til, det var fortsatt litt igjen, og de pengene, de får være sommerferiepengene våres, bestemte jeg. Når man er i en situasjon som vår, der sommer ikke betyr ekstra utbetalinger i form av feriepenger, skattepenger eller annet, må ferier planlegges. Takknemlig var jeg, regningene ville bli betalt og vi ville ha mulighet til ett sprell eller to i løpet av sommeren, noe som har stor betydning med tenåringer/barn i hus.

Ett par dager senere så kommer jeg på en bror jeg har fått vandre sammen med de siste 2-2 1/2 årene og jeg sender en melding. Han ringer og vi får en prat. Jeg merker han er blitt mer grunnfestet i Herren samtidig som han også er ærlig om at ting fortsatt er vanskelig, men nå møter han det med en større tillit til Gud. Så spør jeg, rett ut som jeg er, har du det du trenger da? Og svaret kommer at nei, nå har han penger ut uka men neste uke… og jeg tenker automatisk på de pengene jeg hadde igjen og at hvis vi ser en bror i nød og vi kan hjelpe, så skal vi det. Vi snakker litt videre om dette og annet (jeg sonderer terrenget ift han og Gud) og kjenner det riktig at jeg skal hjelpe. Da kommer tanken: Men hva med guttene og ferie? Tanken er der splittsekundet etter jeg bestemte med for å gi bort «feriepengene» våres.

Den tanken som kom var så typisk, og jeg tror den er gjenkjennelig for flere enn meg. Det er egentlig lett å bortforklare den med at jeg er praktisk, jeg planlegger og jeg har omsorg for guttene og vil sørge for dem.
Men tar vi bort den pent pynta overflaten så er det et lag med egoisme som ligger der og gliser mot oss. En holdning om at ja men hva med meg/oss? Skal vi alltid ta til takke med kun det nødvendige? Fortjener ikke vi litt ekstra? Det er en sentrering omkring meg og mine som ikke er god i de tilfeller der det hindrer oss fra å hjelpe mennesker i nød. Vi sier faktisk at vi er viktigere enn dem… I egne øyne er vi oftest det, men hva med i Guds øyne?
Fjerner vi dette mellomlaget med egoisme vil vi så komme til det virkelige problemet, til et leirelag av tvil og manglende tillit til Gud, hans kjærlighet og hans evne til å sørge for oss. Vi tror at vi under enhver omstendighet må holde hardt på hva vi har så morgendagen er sikret, for hvem vet hva som skjer da? Vi er bekymret for oss selv og våre, og glemmer at når Gud ber oss om å dele vår overflod (=mer enn til dagens behov) med andre, så vil han også sørge for oss når den tid kommer.

La oss være ærlige med oss selv og Gud, årsaken til at vi ikke alltid hjelper andre er ikke bare fordi vi er usikre på om det er det rette å gjøre (når har det vært galt å gjøre godt?), men det er også en ubevisst egoisme og en manglende tillit til Guds evne til å sørge for oss når tiden for at vi trenger hjelp kommer. Hvis Gud ber oss om å gi videre det lille vi har, så vil han også sørge for at vi får det vi trenger. Vi må velge å stole på at Gud vil forsørge oss, også når vi ikke forstår hvordan, og vi må leve i lydighet mot de ting Gud ber oss om å gjøre, uansett.

Jeg svarte tanken som kom tilbake med: Hva så? Det er lenge til ferie og jeg har mulighet til å hjelpe en som trenger det nå. Gud vet at ferie er viktig for guttene og når han sier jeg skal hjelpe nå, er ferie hans ansvar. Så sier til broderen at jeg skal hjelpe med så og så mye.
(fortsettelse følger i morgen)