Hvordan folk ser på oss er et redskap til å finne ut om vi lever i det kall Gud har for våre liv. Vi tenker ikke over det, men ofte er andres syn på oss det beste redskap vi har for å finne ut om vi er hvor vi burde være, både som person og som utøver av aktiviteter, jobb, skole og annet. Hva andre beskriver oss som er et redskap til å finne ut hvordan vi egentlig bruker tiden vår, hva vi egentlig er mest opptatt av og om vi har innflytelse i forhold til de mennesker vi omgåes med.

Før vi tar litt mer om de ting er det viktig å si noe kort om det å leve i Guds kall for våre liv. Guds kall er at alle skal være i tjeneste, og den viktigste tjeneste vi har er å ære Gud med våre liv gjennom å leve i overensstemmelse med Guds ord. Det er ikke slik at tjeneste for Gud  kun er knyttet opp til deltakelse i menighetens indre liv og aktiviteter. Tjeneste for Gud gjør vi hele døgnet, alle dager, det er en livsstil, ikke en bestemt oppgave.

Vi er skapt for å være ulike og derfor er det viktig at vi ser på eget liv når vi leter etter svaret på hva som er viktige brikker og aktiviteter i vårt kall og ikke på hva andre gjør, klarer og er. Andres kall, tjeneste og liv er ikke vårt, og derfor skal vi ikke bruke andre som mal for eget liv. Det kan være tips å hente, visdom å finne og vi kan ha gode forbilder i andre men den viktigste kilden vår er- og bør være- Guds ord og fellesskapet med Gud. Det er Gud som skapte oss som vi er og det er han som vet hva han har planlagt og tenkt ut for oss.

For å finne ut hva vi fungerer og trives best i er det 5 spørsmål som kan hjelpe, de er- hvis vi virkelig ransaker oss selv- gode ledesnorer for å finne vår plass i legemet.

1. Hva brenner du for? (hva ligger ditt hjerte nær)
2. Hva er du flink til? (dine gaver og talenter)
3. Hva synes du er feil med/i samfunn og menighet? Hva bør endres?
4. Hva ville du gjort hvis penger ikke hadde betydning?
5. Hvilken setning vil du andre skal bruke for å beskrive deg?

Så over til hvordan andres syn på oss er et redskap til å finne ut om vi er hvor vi burde være. Her er det færre spørsmål å ta stilling til, men de er likevel krevendes hvis vi virkelig legger hjertet i dem. Hvordan ville andre beskrive deg utfra:

1. Hva du snakker mest om?
2. Hva du lærer andre mest om?
   (for noen vil dette være gjennom samtaler, for andre gjennom hva vi kaller undervisning i f.eks. smågrupper, skriving, taleoppdrag o.l.)
3. Hvordan du lever i hverdagen både privat, sosialt og ellers?

Er det samsvar mellom disse to kan du være ganske sikker på at du er på rett spor, er det stor avstand mellom disse to bør du ta en vurdering på hvor veien skal gå videre. Skal du være den andre forventer du skal være, eller den Gud har skapt og kalt deg til å være?

Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud.(Kol. 1:9b-10)

Det er en forunderlig situasjon i det norske kirkelandskapet som blir bare tydeligere og tydeligere med årene, og det er at kirken/legemet har tatt ut separasjon. Kirken, Jesu legeme, har separert seg fra hodet og kommer år for år lengre og lengre bort fra hva den er ment å være- lys og salt i denne verden. Jesu armer, bein og munn på denne jord har i all hovedsak kastet inn håndkleet når det gjelder de mennesker Jesus sier vi skal være ekstra oppmerksomme mot og er blitt mer og mer opptatt av sin egen, lille og godkjente kristenklubb.

Moderne norsk kristendom er å tro de bibelske sannheter som passer meg, leve godt og ikke tre noe over hodet på andre. Det er en enkel vei der livets gleder mottas med takk og selvfølgelighet, mens ord som overgivelse, synd, lydighet, forsakelse av goder og gudsfrykt skyves mer og mer under teppet.

Kunnskapen om hvem vi er i Kristus er adskilt fra vår personlige erfaring, og enda mer løsrevet enn disse to er hvordan vi lever ut hvem vi sier vi er og hva vi sier vi tror på…

Kan vi med hånden på hjertet si at vi lever et liv som er omvendelsen verdig?  Eller må vi innse at vi egentlig er ganske langt fra hva Bibelen kaller det normale kristenlivet? Er vår realitet at hva vi har fått skal vi gi videre etter at egne nødvendige behov er dekket (les: Behov, ikke lyster) og er det egentlig en sorg i våre hjerter for alle de mennesker rundt oss som ikke tror? Går vi til de som lever i ytterkantene av vårt samfunn eller holder vi oss helst på armlengdes avstand fra dem?  (de med avhengigheter, de psykisk syke, de kronisk syke, de fattige og stigmatiserte). Disse dyrebare sjelene som faktisk er- og alltid har vært- i sentrum for Guds omsorg, er de i sentrum for vår oppmerksomhet, omsorg og hverdag? Lever vi et liv som er omvendelsen verdig? Er vi lydige mot Guds ord også når det koster, når det er ubehagelig, når det ikke passer og når vi ikke «føler for det»?

Jeg må igjen erkjenne at jeg er kommet på avstand fra dette. Jeg må igjen bøye både mine knær og min vilje og si: Gud hjelp meg, må du forandre meg på innsiden slik at mer av deg skinner ut og treffer menneskene rundt meg. Gud, jeg legger min vilje ned, og ønsker å leve livet slik det ærer og behager deg mest, koste hva det koste må. Om andre synes jeg er rar og ekstrem, så dem om det, jeg ønsker å leve deg til ære og andre til gagn. Jeg vil stå for deg og for din sannhet, for din godhet og nåde, i hele mitt liv. Må du virke i meg så jeg både vil og kan virke til ditt gode behag.

Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. (Luk. 9:23)

Må han som er så rik på herlighet,
gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.
Må Kristus ved troen bo i deres hjerter
og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. (Ef. 3:16-17)

I går var en av de dagene… du vet, en av dem der man angrer på både hva man sa og hva man gjorde. Det var noen knapper som ble trykket på hos meg og hva som kom ut var ikke alltid helt bra. Noen ganger gikk det greit og jeg tok det på en grei måte, men andre ganger var det både mer surt, grinete og irritert enn hva som godt var. Og problemet er ikke de menneskene som trykket på de knappene, problemet er mitt og mitt alene.

Det er jeg som er ansvarlig for hva som er på min innside, og inni meg er det endel som gjør at når de feile knappene trykkes på, så kommer det noe surt ut. Om det er endel av de gode fruktene i meg, så er det også nok annet til at frukten tidvis oversvømmes av en sur krem. Og gjett hva som stjeler oppmerksomheten hvis du serverer en fruktsalat med sur krem til, jo den sure kremen. Og slik er det dessverre med meg også. Serverer jeg gode ord iblandet skarpe kommentarer, så er det det sure som blir sittende fremst i minnet hos dem som får det hele servert.

Og igjen er jeg der at jeg må be Gud om hjelp, hjelp til at meg blir satt til sides og at han kan vokse i mitt liv. At jeg må bli mer likedannet Jesus og at jeg oftere og oftere kan handle- og gi gjensvar- på en god måte. Det betyr ikke at jeg alltid skal svare med smil og gode ord, men jeg skal holde meg unna unødvendige kommentarer og surskap som egentlig har med noe helt annet å gjøre.

For min del er det er noen sår som må leges, det er selvrettferdighet som må legges til sides og det er behov for hvile og legedom. Jeg er sliten etter måneder med press, sliten etter uker med sykdom og hodeverken gjør det ikke bedre. Oppi alt dette var jeg ikke bedre enn jeg var, jeg var i ubalanse med hvordan Gud vil jeg skal reagere og jeg var i mangel av tilgivelse, nåde og barmhjertighet.

Det er lite nytte å slå seg selv i hodet og kjenne på fordømmelse, det hjelper aldri, det bare trykker meg enda mer ned. Men jeg er igjen i en dyp erkjennelse av at jeg trenger nåde, jeg trenger Guds hjelp. Jeg ønsker ikke å bli værendes slik, jeg vil bli bedre og jeg vil at Jesus skal skinne tydeligere gjennom meg. Og gårsdagen var en hjelp i den retningen. Den minnet meg om at i egen kraft kan jeg ikke dette, men det er hjelp å få. Når jeg ber Gud om at han må forandre meg så andre kan se mer av hans godhet, herlighet, kjærlighet og barmhjertighet, så er det en bønn som besvares med et rungende ja! Han er ikke ute etter å peke på hva som var galt, han vil styrke, lege og utvikle mitt indre menneske slik at neste gang noen trykker på de samme knappene så er det noe annet som kommer ut av meg.

Går jeg mot øst, er han ikke der,
går jeg mot vest, merker jeg ham ikke.
Arbeider han i nord, vet jeg det ikke,
og snur han mot sør, ser jeg det ikke.
Men han kjenner den veien jeg fulgte.
Prøver han meg, kommer jeg ut som gull.
(Job 23:8-10)

Gud hvor er du? Jeg sliter med å tro at du er med meg… Uansett hvor jeg vender meg er det håpløshet og fortvilelse. Jeg roper ut til deg om natten, men du svarer ikke. Jeg ser etter deg i ordet, men ordene føles tomme. Jeg lytter etter deg i menneskers tale, men hvor er du? Jeg føler meg alene, forlatt av deg. Jeg trenger deg mer enn noen gang, hvor er du i min fortvilelse og smerte? Hører du meg ikke? Ser du meg ikke? Bryr du deg ikke?

Jeg liker ærligheten i hva Job sier i de versene jeg startet med, det er ikke noe forfinet utgave av hva han opplever, det er rett fra levra. Job sier rett ut at han merker ikke Gud er med han i hva han opplever, uansett hvor han snur og vender seg føler han Gud er borte. Og det er det mange av oss som kan kjenne oss igjen i, vi har gått gjennom tunge tider og vi har opplevd at Gud har tatt oss ut i større frihet og glede. Så er det noen er der nå, og det er de jeg først og fremst skriver til. Du som kjenner deg igjen i første avsnitt, disse ordene er til deg: Du er ikke alene. Kanskje føler du som Job at Gud ikke er der, men det er en følelse og ikke en sannhet. Gud er med deg. Kanskje er han stille for nå, men han er med deg.

Versene ender så fint som bare et menneske med en klippefast tro på Gud kan si det. Gud kjenner min vei og mitt hjerte, og skulle han prøve meg SÅ VIL JEG komme ut som gull. Job sliter ikke med å si det som det er, men han er også nøye med å si: Selv om jeg føler det slik her og nå, så vet jeg dette: Gud er trofast og han vil ta meg gjennom dette, jeg vil komme ut av dette sterkere og bedre, fordi Gud i sin nåde vil ta meg gjennom.

Om ting er vanskelig nå og du føler Gud ikke svarer på dine bønner og dine rop, ikke la det få deg til å tvile på hans kjærlighet og tilstedeværelse. Gud er der, om du føler det eller ikke. Han er like god som alltid, selv om ditt liv her og nå er tøft. Gud er den samme og hans kjærlighet til deg uforanderlig. Guds stillhet er sjeldent tegn på at han er sint eller misfornøyd, det er oftest en tid der vår tro prøves, renses og forfines.

Gud er god, trofast og tilstede, om du føler det eller ikke.
Velg å tro Guds Ord som sant, du vil komme ut av denne prøvelsens tid som gull.

Det er mange ting Gud har for våre barn som vi ønsker hjertelig velkomne. Vi vil ha fred, helse og styrke for dem, at de holder seg nær Gud, at de opplever Guds ledelse og kraft i hverdagen og opplever at Gud er der og hjelper dem. Vi ønsker hva vi ser på som «godt» velkommen, men hvordan håndterer vi det når vanskeligheter kommer våre barns vei? Kan vi akseptere at det også kanskje er en del av Guds vei og plan for våre barns liv? Kan vi godta smerter og sykdom over år og fortsatt tro Gud er god og med? Kan vi se at det ligger en dypere mening gjemt i sårende ord og vonde opplevelser? Kan vi se at det er skatter skjult i mørket, også for barna våre? Kan vi akseptere og omfavne det faktum at kanskje vil Gud føre våre barn gjennom dødsskyggens dal før de føres ut i større frihet og glede?

Foreldrehjertene våre gråter, skriker og sukker for våre barn når ting er vanskelige og vi har en nesten automatikk i å gripe inn og prøve vårt beste for å gjøre ting bedre. Men det er ikke alt vi kan gjøre bedre, vi kan gi trøst og styrke gjennom at vi er der sammen med dem og gjennom å bære deres byrder, men for enkelte barn (og dermed foreldre) er det slik at vi må akseptere og omfavne tanken om at Guds vei for vårt kjære barns liv ikke bare er solskinn, fryd og dans.

Josef er slengt bundet på en kamel og humper i vei mot Egypt etter at brødrene har solgt han til de første og beste forbipasserende. Hjertet må ha vært knust og tråkket flatt der han er på vei mot noe fremmed og uvisst. Hva vi skje med ham? Hvorfor gjorde de dette? Hva med far og lillebror? Årene som kommer blir ikke bare enkle for Josef, men gjennom hva han opplever, gjennom hvordan han velger å håndtere utfordringene og anklagene som kommer, vokser hans karakter, Gudsfrykt og Gudsforståelse. Han velger å ære Gud gjennom hvordan han lever, selv om mye urettferdig og ondt kommer hans vei. Gjennom disse årene, fylt med smerte, sorg og annet, former Gud han til å bli den leder Gud har skapt han til å være. Ville Josef fått den posisjon i det egyptiske samfunnet hvis ikke alt dette skjedde?  Ville han blitt redningsmannen for sin familie hvis ikke dette hadde skjedd? Nei.

Pappa Jakob er fra seg av fortvilelse og sorg etter at han har fått overlevert den blodige kappen til Josef, hans kjære gutt, hans elskede sønn, død… Det er ubegripelig, hvordan kunne dette skje? Gud, hadde ikke du store planer for gutten min? Hva med drømmene hans? Hvorfor?

Har du tenkt på hva som ville skjedd hvis Jakob fikk høre hva de eldste sønnene hadde funnet på? Hvis han plutselig fikk nyss om at Josef var solgt og var i Egypt, ville han sittet stille og ventet på at Josef kommer når han kommer? NEI! Han ville rast avgårde til Egypt i turbofart så sandsprøyten stod bak han som en stor vegg og han ville knattet på alt som var av dører i Egypt til han fant Josef og kunne ta han i sine armer og bringe han med hjem igjen.  Akkurat slik vi vil redde barna våre ut av det vanskelige og vonde, ville Jakob reddet Josef hvis han visste han levde. Men… da ville det ikke vært en Josef som forutså hva som skjedde, som kunne forberede en hel nasjon, som kunne redde både sitt nye hjemland og familien sin, for den mannen ville ikke ha blitt formet gjennom den motgang som kreves for å bygge nødvendig karakter, integritet og Gudsfrykt.

Vi forstår ikke alltid Guds vei for våre barn, men vi må være åpne for at Gud sier: Ta et skritt tilbake og la meg gjøre jobben. Du skal elske og støtte ditt barn, du skal trøste og oppmuntre, du skal peke på meg som god og trofast, men ikke prøv å ødelegg hva jeg gjør, jeg forbereder barnet ditt for fremtiden, for å kunne stå sterkt som voksen og for å kunne leve fullt ut i hva jeg skapte han/henne til å være. Stol på meg, jeg er med dere begge, dette vil gå bra og det vil bli bra.

Å akseptere Guds vei for våre barn er enkelt når det gjelder hva vi kaller godt, men ikke når det bringer vanskeligheter, smerte og utfordringer- men du å viktig det er at vi tar et skritt tilbake og lar Gud være Gud, også i våre barns liv.

~~~~~~~~~~

De som har fulgt denne og/eller den andre bloggen vet at jeg opplever at mine barn er blir prøvd i mange ting, og det er ikke godtfølendes i det hele tatt, men takk Gud, jeg har ikke måtte klare disse årene i egen kraft, det er hjelp, trøst og styrke å få hos Gud. Dette innlegget forteller både om smerte, hjertesukk og Gudsendt svar: Det er min sønn