Det er et spørsmål jeg gikk og tenkte litt på på søndagskvelden:
Hvordan behandler vi mennesker som ikke tror?

Forrige uke ringte telefonen og jeg hørte en stemme det var noen måneder siden sist jeg hadde hørt. En tidligere nabo var i området med jentungen (pappaperm) og ville gjerne komme på besøk. Vi hadde en hyggelig time hvor praten gikk lett samtidig som jeg fikk lekt og kost litt med jenta hans på rett over året. Og jeg kjenner jeg er så takknemlig for ham. Det er faktisk fra han jeg har fått ett av de peneste komplimenter jeg vet om da han for noen år siden sa «du er ganske rund i kantene til å være så firkanta som du er».

Han har hele tiden visst at jeg tror på Gud og at jeg mener trosliv er et personlig hverdagsforhold til Gud og å ha Jesus som herre i livet. Han vet også at jeg er ganske bestemt på hva jeg tror, men det har alltid vært rom for at han kunne være seg selv som han var. Selv om jeg tidvis var tydelig på at hva han gjorde der og da var dumt, så visste han at jeg var der og at han alltid kunne komme hvis han trengte hjelp eller en prat. Og mange prater ble det de årene vi var naboer, og fortsatt- år etter han flyttet ut av bygda- ringer og tekster han jevnlig.

Han vet på hvem jeg tror, han vet jeg tror vi skal leve som vi snakker (og ikke være dobbeltmoralens mestere), men han opplevde også at han kunne være seg selv. Han innrømmet at han hadde prøvd å være kristen men at det ikke var noe for ham, men da vet jeg også at det er ikke Jesus som har fått forandre innsiden slik at nytt liv er født fram. Han tror han var kristen, men han vet ikke bedre… han vet ikke at frelsen er en ny fødsel og at det er ufortjent. Han har prøvd å kontrollere og klare godt, men han har ikke fått åpenbaring over nåde, synd, dom og frelse- selv om han kanskje har trodd så. Det nye livet, den nye fødselen kan kun forstås med åndelig øyne og visdom, menneskelig fornuft, vilje og ønske strekker ikke til, men det klarte han ikke å forstå, for han hadde jo prøvd…

Paulus var likedan, han leste lovens bokstaver og var en kunnskapsrik mann med stor framtid, men han fikk ikke tak i lovens «ånd»- den nåde og kjærlighet den skulle vise. Paulus var bokstavtro, men ikke innholdstro, men det var før han fikk en opplevelse og åpenbaring av Jesus. Da han møtte Jesus ble alt forandret.

Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, for at han viste meg tillit og satte meg til tjenesten, jeg som tidligere spottet, forfulgte og brukte vold. Men han var barmhjertig mot meg, for i min vantro visste jeg ikke hva jeg gjorde. (1. Tim. 1:12-13)

Jeg stoppet opp med den siste linjen i vers 13, Men han var barmhjertig mot meg, for i min vantro visste jeg ikke hva jeg gjorde. Gud var barmhjertig mot Paulus fordi han ikke visste hva han gjorde. Gud forbarmet seg over en mann som var forblindet, Gud var nådig mot en mann som ikke hadde forstått. Gud var god mot Paulus, selv når han var Guds motstander (uten å vite det). I sammenheng med de versene har jeg skrevet i Bibelen: «Hvordan behandler vi mennesker som er litt «feil ute og kjører» med hva de tror? Og det var det som satte tankene mine igang rundt det spørsmålet jeg startet- og vil avslutte- med:

Hvordan behandler vi mennesker som ikke tror?

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro. (Rom. 1:16-17)

Mange av oss synes at det er vanskelig å dele vår tro med andre mennesker, i hvert fall med mennesker som ikke har et bevisst forhold til å leve med tro i hverdagen. Vi tror at vi må kunne Bibelen på rams og forklare hver minste detalj, vi må ha oversikten over ættetavler og innsikt i de utroligste emner, vi må kunne ordlegge oss fengende, fancy og overbevisende, vi må… vi legger opp til at vi skal feile, ja hvis vi i det hele tatt klarer å finne motet til å gå over de store murene vi har bygget opp i tankene våre da.

Vi har egentlig bare to ting vi kan dele med andre, og det gjelder leg og lærd, ung og gammel, ung troende eller moden troende, uansett hvem vi er har vi Guds ord og Guds fingeravtrykk i våre liv. Vi har ikke annet å dele, kun de to. Vi har Guds ord slik det er skrevet i Bibelen og vi har Guds nåde og kraft slik den har virket i livene våres.

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere… (1. Joh. 1:1-3a)

Vi må ikke gjemme bort den del av historien vår som forteller om Guds nåde og tilgivelse, Guds livforvandlende kjærlighet og kraft, Guds evne til å styrke, trøste og lede oss, vi må legge den åpent ut for andre mennesker. Vi trenger ikke fortelle alle de flaue detaljene, men vi må fortelle hvordan Gud har vist seg trofast i våre liv. Vi må dele vårt vitnesbyrd med andre, Guds fingeravtrykk i våre liv.

For noen vil det være hvordan de overvant bitterhet ved Guds hjelp, for andre hvordan de fant mening i mørkeste stund, for noen er det ordene om å ikke være alene men ha en trøster, mens andre har vitnesbyrd om helbredelser, overnaturlig inngripen og annet.

Mennesker leter etter noe ekte noe, og det har vi å dele med dem, ord om en Gud som er tilstede i våre liv med nåde, kjærlighet og hjelp. Vi føler kanskje ikke at hva vi har er så veldig mye å dele, men for andre kan det være veldig stort og viktig. Bare ta meg f.eks, jeg synes ikke jeg har så mye jeg skulle sagt, men jeg ønsker å peke på Jesus og vise andre at Gud er trofast og god mot oss. Jeg synes ordene og livet mitt er litt smått, men det er mitt vitnesbyrd, mitt liv med Guds fingeravtrykk spredd ut over hele seg. Jeg kan bare dele de ord jeg har lest og helst fått åpenbaring over, og jeg kan bare dele livet mitt slik det har vært og er. Det er hva jeg har, det er hva jeg kan gi, og vet du hva, det er nok.

Ikke gjem historien din for andre, fortell andre om Guds trofasthet og kjærlighet mot deg, la alle de fingeravtrykk Gud har satt på ditt hjerte og ditt liv deles frimodig med andre.

Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. (Sal. 103:2)

I går snakket jeg mest om at vi skal dra lærdom av historien vår gjennom å se hva som er bra og hva som bør endres, i dag skal vi snakke kort om noe annet: Glem ikke Guds godhet mot deg!

Vi har alle en forhistorie som er full av feil og fall, men vi har også en historie som vitner om Guds trofaste nåde og kjærlighet mot oss. Når vi feilet, fikk vi erfare nåde, tilgivelse og gjenopprettelse. Da vi syndet, fikk vi tilgivelse og ble renset ved Jesu blod. Da vi ikke hadde styrke til en dag mer, hjalp Gud oss igjennom. Da vi ikke visste ut eller inn, så bragte Herren lys gjennom sitt ord og sin visdom. Gud har vært god og trofast mot oss, selv når vi sviktet, feilet og falt, var han trofast.

Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv. (2. Tim. 2:13)

Vi har også mange opplevelser av Guds ledelse i våre liv. Som da vi sa noen ord som ble til hjelp for andre, som da vi sendte en mail og svaret var, takk jeg trengte det nå. Eller de gangene vi tror vi er for sent ute, mens så viser det seg at vi er akkurat i tide til å møte ett menneske som enten vi trengte å snakke med eller som trengte å snakke med oss. Vi har opplevd at ord plutselig kommer opp i hjertet og når vi deler dem, bringer det tårer i andres øyne. Vi har erfart at ett klapp på skuldra, eller en god klem, gir eller bringer styrke, trøst og legedom. Enten har vi gått i Guds ferdiglagte gjerningene og blitt til hjelp for andre, eller så har andre gått i Guds ferdiglagte gjerninger og blitt til hjelp for oss.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef, 2:10)

Gud har vist seg trofast mot oss så mange ganger, men hvor ofte glemmer vi det ikke? Når en ny storm raser inn, så synker vi sammen og tror håp er ute, i stede for at vi minner oss selv om alle ganger Gud har hjulpet oss tidligere og at han fortsatt vil. Hvis vi glemmer hvordan Gud har handlet mot oss og på våres vegne i tidligere tider, vil vi slite med å stå sterk i nåtiden. Vi skal huske Guds godhet og barmhjertighet mot oss.

Israelittene bygde steinaltere eller hadde andre måter å huske på, og kanskje skulle vi også gjøre dette? Ja, ikke at vi skal bygge steinaltere inne eller i hagen, men finne en metode som hjelper oss å huske hvor god og trofast Gud har vært mot oss. Ett alternativ er å ha en bok der du skriver ned ting du opplever, hvordan Gud både hjelper deg, viser seg for deg og virker gjennom deg. Ved å skrive ned enkelte episoder, har du noe å gå tilbake til å lese når ting blir vanskelig, du har opplevelser som kan hjelpe deg å finne trøst, styrke og hjelp i en vanskelig tid. Ikke glem den delen av din historie der Gud viste deg sin nåde, kjærlighet og allmakt, det vil hjelpe deg i dag og i tiden som kommer.

Men Herrens miskunn er fra evighet til evighet over dem som frykter ham. Hans rettferd når til barnebarn, til dem som holder hans pakt og husker hans bud, så de følger dem. (Sal. 103:17-18)