Ta ansvar for egen synd

«Den som skjuler syndene sine, skal ikke lykkes;
den som bekjenner og vender seg fra dem, finner barmhjertighet.»
(Ordspr. 28:13)

En sann troende vil nå og da falle i synd, men han vil ikke bli værendes i den, han vil ikke svømme rundt i synd og påberope seg Guds nåde. Den som bevisst lever i hva Guds ord sier er synd- og som ikke har noe problem med det- bør revurdere sin bekjennelse.

For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. (2. Kor. 7:9b-10)

Vi kan ikke drive å unnskylde våre synder med at «vi er jo bare mennesker». Ja, vi er bare mennesker, og noen ganger så faller vi i synd. Men er vi virkelig kristne, så liker vi det ikke og vi fylles med sorg over våre fall og vår synd. Vi lar det ikke «skli forbi» med en «nåden holder», vi ramler på kne innfor Herren og ber om nåde, ber om tilgivelse, ber om renselse og gjenoppretting. Vi ber om hjelp til å bli bedre og at vi skal få innsikt, visdom og kraft til å ikke falle igjen. Ikke den sorg som verden kjenner på, en skamfølelse som bunner i at «hva vil andre tro om meg hvis de finner dette ut» eller en frykt for at det skal bli kjent. Men en sorg over at vi har syndet først og fremst mot Gud. Han som gav sin sønn for oss, han som sonet for vår synd, han som vi elsker og ønsker å ære ved å leve hellige liv.

Vi skal ikke gjøre synd mindre alvorlig enn det er, Jesus kom for å sone straffen for våre synder. Våre synder, mine synder, førte til at Jesus måtte lide noe grusomt og også dø for at jeg skulle ha den utrolige mulighet jeg har til å leve i fellesskap med Gud. Jeg får være Guds barn og jeg har fått frihet til å tjene Gud uten å være i syndens lenker.

Men hvis vi virkelig lever i overensstemmelse med Ordet og virkelig streber etter å leve hellige liv i Åndens kraft, og så faller i synd, ikke la det holde deg borte fra Gud. Det er tilgivelse og nåde også for dette, hvis du virkelig angrer og omvender deg av et helt hjerte, finnes det tilgivelse, renselse og gjenoppretting for dette også.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1.8-9)

 

Tiden leger ikke synd

Enkelte mennesker går rundt med trykkende smerte og knuter i hjertet. De vet at de har gjort noe galt, at de har syndet mot Gud, men de har ikke omvendt seg og bedt om tilgivelse. Noen av disse håper at det med tiden ikke vil kjennes så tungt ut og at den trykkende smerten og ubehaget vil forsvinne av seg selv. Men det fungerer bare ikke slik. Har vi syndet mot Herren, så må vi omvende oss og søke tilgivelse. Det er en sorg over synd som er av det gode, en Gudgitt sorg som har til hensikt å drive oss til omvendelse.

For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. (2. Kor. 7:9b-10)

Ofte er det stolthet som hindrer oss fra å be om tilgivelse. Vi er for stolte til å innrømme at vi ikke var sterke nok til å stå, for stolte til å innrømme at vi gav blaffen i hva som er rett og med overlegg gjorde galt, for stolte til å si at jeg feilet, for stolte til å innrømmme at vi gav blaffen i Guds ord og fulgte lystene, for stolte til å helhjerta si: Jeg har syndet mot deg Gud.

I endel tilfeller er det også nødvendig at vi går til andre mennesker å gjør opp, og for dem som hadde lederansvar innebærer det som oftest også en offentlig innrømmelse og unnskyldning. Det er i hovedsak kun én ting som hindrer oss fra å gjøre det nødvendige: Stolthet. Stolthet hindrer mange fra å ta de nødvendige skrittene da vi ikke vil miste ansikt eller vårt gode navn og rykte overfor andre mennesker Mange kan fint innrømme overfor Gud at de har feilet, men den delen med å ta ansvar overfor mennesker, er de ikke villige til å ta.

Det tragiske er: Stolthet holder oss ikke bare borte fra det nære forholdet til Gud, men det fører også til at Gud står oss i mot. Vi vil oppleve å miste fred og glede, velsignelser vil utebli, det ligger et tungsinn over kropp, tanker og hjerte, det vil komme unødvendige prøvelser og det vil bli mange tunge dager og harde netter, ting som før var enkelt blir tungt, ting som var kjekt blir kjedelig, alt fordi vi ikke vil ydmyke oss og be Gud (og mennesker) om tilgivelse.

Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. (Jak. 4:6)

Uansett hvor mye man håper at det bli gå over med tiden, det vil ikke. Eneste måte å bli kvitt syndeskylden og det tunge og urolige hjertet på er å ta ansvar; innrømme sin synd, be om tilgivelse og omvende seg. Tiden vil aldri lege synd eller ta bort skyldfølelsen- kun innrømmelse, omvendelse, tilgivelse og Guds nåde.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 9 Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:8-9)

Vi må ta ansvar for egen synd

Jeg satt og leste da Jesus var for Pilatus og hvordan Pilatus vasker hendene og med det (liksom) frasier seg alt ansvar og skyld for dødsdommen som gis over Jesus, og jeg kunne ikke annet enn å tenke at fordi om han mente han med dette hadde sitt på det rene, så var han like skyldig som jødenes rådsherrer og øversteprester i at Jesus ble dømt.

Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak.» (Matt. 27:24)

Vi har veldig fort for å fraskrive oss ansvaret for endel av det gale vi gjør. Vi prøver å legge ansvaret over på andre mennesker og omstendigheter i stede for å bare innrømme at «det var jeg som gjorde feil». Vi prøver å finne gode forklaringer på hvorfor det ikke er vårt ansvar at vi valgte feil, sa de gale tingene eller gjorde hva vi visste ikke var godt. Men disse forklaringene er aldri mer enn bortforklaringer, og uansett hvor mye vi bortforklarer så vil skylden og ansvaret ligge på oss. Det er viktig at vi innser viktigheten av å ta ansvar for egen synd og skyld.

Hvis vi ikke tar dette ansvaret fullt og helt på oss selv, vil vi heller ikke ha mulighet til å oppleve Guds tilgivelse, renselse og oppreisning. Hvis vi skylder på alt og alle andre, så frarøver vi oss selv muligheten til å omsluttes av nåde, møtes med tilgivelse og fylles med kraft til å klare bedre neste gang.

Vi feiler og faller alle sammen, kan vi ikke bare innrømme det?

Gud vet at vi ikke klarer hver gang og derfor er det slik at det alltid er tilgivelse, renselse og gjenoppreisning tilgjengelig for dem som av hele hjertet angrer, vender om og ber om nåde. Gud vil ikke tilgi oss hvis vi bare sier de riktige ordene men ikke har hjertet med, men har vi et angrende hjerte vil han alltid tilgi. Alltid.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:8-9)

Pilatus trodde han kunne fraskrive seg alt ansvar og sin egen skyld med en rituell handling. Han lurte kanskje seg selv og enkelte i folkemengden, men han lurte ikke Gud med dette. Vær modig, ta ansvar for din egen synd og skyld og søk Herrens tilgivelse med et helt og angrende hjerte.

Ikke gjem historien din (1)

I første av to deler skal vi snakke om å ikke gjemme historien vår for Gud, i den andre delen tar vi for oss å ikke gjemme historien vår for andre.

Jeg har hatt perioder i livet der jeg ikke har villet fortelle Gud hvordan ting står til og hvor på trynet jeg har gått. Jeg har vært for skamfull over hva jeg gjorde, og jeg som aldri skulle falle i de tingene da! Jeg har vært for usikker på om nåden var stor nok for dette også, og jeg hørte mange hviskende løgner om at nå har du virkelig gjort det, denne gangen er det ikke hjelp å få.

Jeg vet ting dag som jeg skulle ønske jeg visste da, men samtidig vet jeg at det har vært en læreprosess. Selv om jeg bak der hadde blitt fortalt hva jeg i dag har erfart, er det stor sannsynlighet for at det ikke ville hjulpet meg veldig mye (jeg er utrolig sta og må dessverre for ofte lære av egne feil i stede for å dra nytte av andres visdom).

La oss med en gang slå fast at Gud vet alt om oss, også alle de tingene vi prøver å holde skjult for alle andre. Men det er ingen god idé å prøve å holde våre feil, fall og synder borte fra Gud. Hvordan kan vi? Han vet og ser jo alt…

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. (Sal. 139:1b-3)

Men det forunderlige er at selv om vi vet dette, så er det noe inni oss som holder oss tilbake fra å si rett ut til Gud at vi feilet, falt, syndet og gikk på trynet. Det er liksom for flaut og skambelagt å si det rett ut, vi føler oss fordømt av vårt eget hjerte.

For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. (1. Joh. 3:20)

Vi må huske at vi trenger ikke å si disse tingene til Gud for å informere ham om hvordan det går med oss, vi trenger å si dem fordi vi trenger å ta ansvar for egne liv og fordi vi trenger hjelp, legedom og gjenopprettelse. Vi trenger Guds nåde. Både den del som stiller oss til ansvar, den som tilgir og leger oss og den som hjelper oss å klare bedre neste gang. Vi trenger å være ærlige om hvor vi er overfor Gud, be om tilgivelse for det fall eller de feil vi har gjort og så må vi velge å tro Guds ord om at vi er tilgitt.

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:9)

Uansett hvor dypt du har falt eller hvor mange ganger du har feilet, Guds nåde er nok. Du kan ikke «bruke opp» nåden, du kan kun hindre den fra å virke gjennom stolthet og overmot. La ikke frykt hole deg tilbake fra å være ærlig innenfor Gud, om det kjennes en smule flaut og ubehagelig ut, du trenger Guds hjelp. Ikke gjem historien din for Gud, legg den åpent fram og la deg overraske over hvor stor kjærlighet han har for deg, hvor dypt hans nåde rekker og hvor barmhjertig og god han er.

Djevelen fikk meg til å gjøre det!

Derfor skal du ikke lenger leve etter menneskelige lyster, men etter Guds vilje den tiden du har igjen å leve i kroppen. (1. Pet. 4:2)

Jeg vet ikke hvorfor, men linja i tittelen har runget i hodet mitt i flere dager nå. Jeg synes det er litt merkelig for jeg har ikke hørt den unnskyldningen for å bortforklare synd på en stund. Men den er ekte, jeg har lest og hørt den flere ganger tidligere.

La oss bare slå fast med en gang, djevelen kan ikke få deg til å synde. Han prøver så godt han kan med å lokke deg og friste deg, men han har ikke makt til å få deg til å synde. Det valget står fullt og helt på deg, og derfor er det også viktig at du tar ansvar for din synd og også konsekvensene det medfører. Det nytter ikke å legge egen skyld på andre mennesker eller djevelen, det er like dumt som å si at «det var ikke jeg som feis» når stanken står rundt deg.

Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. (1. Jak. 1:14)

Det er våre lyster, de ting vi begjærer, som fører oss til fall. Våre hjerter er fulle av ting vi har lyst på og har lyst til å gjøre. Noen mener det er greit å snike til seg penger på jobb fordi lønna er dårlig, andre mener at sex utenfor ekteskap er greit fordi det føles godt ut. Noen mener det er ikke galt å ha lyst på nye ting, fordi alle andre har dem jo. Vi vil ha mer, ha flottere, ha bedre. Vi vil ha lykke, suksess og enkle dager. Vi vil ha glitter og stas. Det er lyster som Bibelen tydelig sier er i uoverenstemmelse med Gud og ikke fra ham.

For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden. (1. Joh. 2:16)

Vi har fått den nåde og hjelp vi trenger til å stå som mer enn overvinnere. Vi har i Guds nåde hjelp til å overvinne de ting i oss som ikke er av Gud. En av nådens oppgave er faktisk å oppdra oss, å hjelpe oss å vende oss bort fra verdens tomhet og lystene som lokker og drar.

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, (Tit. 2:11-12, egen uthevelse)

Jesus ble fristet av djevelen men han falt ikke, og har du tenkt på hvorfor? Var det fordi han var sterkere enn oss? Var det fordi han var både Gud og menneske? Var det fordi djevelen ikke prøvde hardt nok? Jesus falt ikke fordi hans hjerte var vendt mpt Far og å gjøre Fars vilje. Han hadde ikke et hjerte som var fylt med menneskelige og verdslige lyster, han hadde et hjerte som var fylt med ønsket om å gjøre Fars vilje.

Også vi må vende oss bort fra de menneskelige og verdslige lystene, vi må legge dem ned ved korset hver gang de reiser seg i oss og ønsker å styre oss i en retning som ikke er Gud til ære og behag. Vi må innrette våre tanker etter det som er der oppe og ikke la oss dras inn av alt vi ser, hører og opplever i denne verden. Vi skal regne oss som døde for synden, for lysten og for verden, men som levende i og for Gud.

La altså ikke synden herske i den dødelige kroppen deres, så dere følger kroppens lyster. Og still ikke lemmene deres til tjeneste for synden, som våpen for urett. Men still dere selv og lemmene deres til tjeneste for Gud, som våpen for det som er rett. For dere var døde, men er blitt levende. (Rom. 6:12-13)

Det finnes ingen snille barn

… for alle har syndet og mangler Guds herlighet. (Rom. 3:23)

Jeg var nok ganske enkel og grei å gjøre med da jeg vokste opp. Jeg var ikke perfekt og gjorde mine feil, men jeg var pliktoppfyllendes på skolen, gjorde i hovedsak hva jeg skulle og har i alle år blitt sett på som «grei og snill». Jeg gjorde sjeldent vondt med vilje, og selv om jeg nasket litt her og der opp igjennom årene, var det en sjeldenhet og alltid i små mål. Jeg var hva som av enkelte blir betegnet som en smule prektig, og jeg var i hovedsak «snill pike».

En dag kalte Gud på meg og jeg kjente at hele innsiden vred seg da jeg svarte nei på spørsmålet om jeg var kristen som mor mi var blitt. Jeg vet nå at det var Guds Ånd som reagerte inni meg, men det visste jeg ikke da. Der og da bestemte jeg meg: Jeg er kristen, men jeg vet ikke hva det er. Jeg hadde aldri helt den store skyldfølelsen over alt det gale jeg hadde gjort, for jeg var jo grei og snill. Jeg så aldri det store gapet mellom meg og Gud, for jeg svarte ja med en gang han kalte. Jeg har, ved Guds nåde, fått større åpenbaring over dette med årene, men det er en ting som tidvis har vært vanskelig for meg å forstå.

Jeg har ikke forstått hvor ille stelt det var med meg før de siste årene. Før det forstod jeg at jeg trengte Jesus og at det var hans forsoningsverk og nåden som istandsatte meg til å ta imot frelsen og leve i fellesskap med Gud. Men samtidig så jeg ikke hvor dårlig stelt det egentlig var med meg, for jeg hadde jo alltid hørt at jeg var snill, grei, pliktoppfyllendes og andre «positive» ord. Og dette skapte et problem for meg. Jeg forstod ikke hvor dypt sunket i gjørma jeg var, jeg forstod ikke hvor langt fra Gud jeg i meg selv var, jeg forstod ikke at jeg var i ytterste nød og i særdeles dypt behov av frelsen. Jeg trengte liksom ikke nåden og Jesus like mye som enkelte andre…

Men det er så feil som det kan bli, for ingen av oss er snille og gode når vi måler oss mot Gud. Når vi tenker på at Gud er hellig og høyt opphøyet, han tåler ikke synd og han er over alt og alle. Gud er så hellig at intet urent kan komme nær han, og bare den minste hvite løgn fører oss så langt fra Gud som vi kan komme og gjør at vi fortjener evig atskillelse fra Hans godhet, nåde og kjærlighet. Dette har jeg sett mer og mer de siste årene. Jo mer jeg har lært Gud å kjenne, jo mer jeg ser, erfarer og forstår av hvor hellig og opphøyd han er, jo mer ser jeg hvor liten, begredelig og langt borte jeg er. Jeg er i ytterste nød og trenger Guds hjelp, jeg trenger frelse, jeg trenger nåde, jeg trenger Jesus.

Faren ved å oppfatte seg selv som «snill og grei» er at vi ikke innser hvor ille stelt det egentlig er med oss. Det er ingen av oss som i egen kraft kan rettferdiggjøre oss selv innfor Gud, vi har alle syndet og vi kommer alle til kort.

Noen har kanskje ikke problem med å innse at de trenger Jesus fordi deres «syndemål» er mer enn fullt og de har bommet med det ene og andre i livet, mens andre (i likhet med meg) kanskje ikke helt forstår at det er like ille stilt med dem innfor Gud som det er med den første gruppen. Uansett hvor snill og grei du oppfatter deg selv som, du vil aldri kunne rettferdiggjøre deg selv innfor Gud, vi trenger alle Jesus fordi vi alle har syndet og mangler Herrens herlighet. I denne sammenheng finnes det ikke noe slikt som «snille og greie barn», kun syndere i ytterste nød og i dypt behov av en forsoningsmann og frelser.

Så en liten påminnelse til dere som har omsorg for barn: Det er ikke galt at barna får høre at de er snille og greie, men vi må heller ikke glemme å lære dem opp i Guds ord og gi dem en forståelse av at Gud er hellig og at vi alle kommer til kort og trenger hans hjelp og nåde.

Han er jo god på bunn

for alle har syndet og mangler Guds herlighet. (Rom. 3:23)

Vi har alle sagt det om noen, han/hun er jo god på bunn. Men er det egentlig sant? Menneskelig sett så ønsker vi å tro dette, vi ønsker at dette skal være sannheten og at det er slik at det gode i mennesker kan dyrkes fram og få en større og større plass i deres liv. Men det er menneskelig forstand og ønsker. Den sannhet vi må tro er den vi finner i Guds ord og i følge Gud er ingen mennesker god på bunn. Mennesker er falne skapninger med et ondt hjerte.

Dette betyr ikke at vi ikke kan eller vil gjøre godt, men innerst inne er vi alle selvglorifiserende, egenrettferdig, meg-og-mitt-først-opptatte skapninger som er villig til å gjøre, tro og tillate mye for å få det som vi vil. Vi er villige til å unnskylde og bortforklare i lange baner og vi sminker ordene og utsiden for at våre egoistiske ønsker og lyster skal fremstå som «gode og riktige».

Vi kan kanskje komme unna i forhold til andre mennesker med våre gode ord, våre gode handlinger, vår rettferdighet og alt annet, men innfor Gud holder det ikke mål. Og dette er noe vi må erkjenne, vi er så langt fra Gud som det går an å komme. Vi vil aldri kunne bli gode nok fordi vi i utgangspuktet ikke er gode.

Derfor trenger vi å bli født på ny, derfor trenger vi å bli en ny skapnming, derfor trenger vi Jesus. Uansett hvor mye godt vi presterer å gjøre kan vi aldri rettferdiggjøre oss selv innfor Gud Herren. Hans krav er totalt syndfri og uten noen plett og lyte.

Bare en har klart å leve et slikt liv og dette livet levde han fordi han var villig til å legge ned alt sitt og ta straffen for all vår vondskap, egoisme, synder, straff og galskap på seg selv. Jesus, den eneste syndfri, gav frivillig avkall på sitt og tok på seg vårt og bar vår straff for at vi kan komme hellige og rettferdige fram for Herren. Frelsen og fellesskapet med Gud er ikke basert på hva vi har gjort, men på at vi tar imot hva Jesus har gjort for oss.

Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. (Rom. 3:24)

Neste innlegg kommer torsdag 27. juni.
PS! Har du sendt en oppmuntring til den personen du har tenkt litt ekstra på de siste ukene? I dag er en god dag å gjøre det på!