Livet er ikke alltid lett. Noen ganger er det mer enn vi kan bære og vi rives i stykker på innsiden. Det er så mye usikkerhet, så mange kamper, så mange sår og så dyp fortvilelse at vi vet ikke om vi makter enda en dag. Kanskje er du som meg, du utsetter å legge deg fordi du føler at da kommer den nye dagen bare enda raskere. Kanskje er du en av dem som bare ønsker å sove, sove så lenge at du ikke trenger å stå ansikt til ansikt med enda mer smerte, tomhet, frustrasjon og motløshet. Jeg vet at noen av dere som leser dette vet hva jeg mener, fordi dere lever midt oppi dette. Du ser etter håp, du ser etter noen som kan beskytte deg, du ser etter kjærlighet, du trenger noen større enn deg selv. Min kjære søster, min kjære bror, her er noen «sanger» som kanskje passer deg.

En klagesang
Gud, hvorfor er du så langt borte? Jeg føler du har lukket øynene for min smerte. Jeg roper ut etter deg både dag og natt, men føler at ropene mine stopper ved taket. Jeg orker ikke mer. Jeg er sliten. Frustrert. Motløs. Jeg prøver hver dag å få det til, men jeg føler at ting heller blir verre enn bedre. Jeg trodde du skulle fri meg fra dette, hvorfor er alt fortsatt så tungt og vondt? Hvor er du Herre? Ser du min smerte? Hører du mine rop? Ser du mine tårer? Jeg er her på kne foran deg, hjelpeløs og uten krefter, Gud hjelp. Jeg trenger å merke din kjærlighet. Trenger å oppleve din nåde. Gud, hjelp.

Herre, hør mine ord. Lytt til min klage! Hør mitt rop om hjelp, min konge og min Gud, for jeg ber til deg.
(Sal. 5:2-3)

Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød? Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke, jeg roper om natten og får ikke ro. (Sal. 22:2-3)

Men jeg er hjelpeløs og fattig. Herren skal tenke på meg. Du er min hjelp, du berger meg. Drøy ikke lenger, min Gud! (Sal. 40:18)

En lovprisning
Gud, mitt hjerte er fylt med angst og fortvilelse. Motstanderne står om meg på alle kanter, og jeg vet ikke ut eller inn. Jeg ser ikke veien foran meg, jeg vet ikke hva neste skritt er. Jeg er hjelpeløs og liten, jeg kan ikke klare dette. Jeg er her på kne og gråter ut min smerte framfor deg, for jeg vet at ditt ord er sant. Jeg har opplevd din nåde og kjærlighet forvandle mitt hjerte mange ganger før, du har gitt meg et nytt liv. Jeg har erfart din barmhjertighet og trofasthet, og derfor Gud, så gir jeg min smerte, min kamp og all min uro til deg. Du er Gud og du er god. Jeg velger å stole på deg, du alltid har vist deg trofast og god mot meg Gud. Jeg sitter her i natten og kan ingen ting gjøre, men en ting vet jeg for visst: Du er hellig Gud, hellig er du, og du er god og barmhjertig. Jeg stoler på deg og velger å vente på deg. Du vil fri meg ut, du vil på ny reise opp ditt barn. Du er god og jeg stoler på deg. Makten og æren er for alltid din, og jeg velger å fortsatt være din.

Han frir meg fra mine fiender. Du løfter meg over dem som står imot meg, og berger meg fra voldsmenn.Derfor vil jeg prise deg blant folkene, Herre, og lovsynge ditt navn. (Sal 18:49-50)

Vær ikke langt borte fra meg, Gud. Min Gud, skynd deg og hjelp meg! Men jeg vil alltid vente med håp, jeg vil legge min lovsang til all lovsang du får. (Sal. 71:12,14)

Salme 13 (trykk så får du opp kapittelet i nettbibelen)

En kjærlighetssang
Mitt barn, min elskede. Jeg har sett din smerte og jeg har samlet dine tårer. Jeg vet at du lider og at du ikke klarer dette. Jeg er her med deg, du er ikke alene. Selv om du kanskje ikke merker det, så bærer jeg deg hver en dag, også om natten er jeg deg nær. Du har vondt for å høre min stemme mens kampen og smerten raser, men tvil ikke på min kjærlighet. Du er mitt elskede barn, og jeg ønsker å hjelpe deg. Jeg elsker deg med en evig kjærlighet og jeg vil være din styrke når du er svak, det lys som viser deg vei. Jeg vil holde deg i trygge armer og jeg vil lede deg på rett vei. Ditt hjerte skal bli legt og du skal igjen bygges opp. Du vil oppleve at det gryr av dag, du vil oppleve at noe nytt vokser fram, du vil oppleve at jeg er trofast mot deg. Jeg kan ikke svikte deg, og ikke ønsker jeg å forlate deg, fordi du er min. Mitt elskede barn. Jeg er her med deg og jeg ser deg. Jeg ser ditt knuste hjerte, jeg ser din smerte og fortvilelse, jeg ser. Jeg er ikke langt borte, jeg er nærmere deg enn din egen pust. Jeg er den som lar ditt hjerte banke og gir deg pust. Jeg er ikke bare himmelens skaper og all verdens opprettholder, jeg er din Far, din hjelper, din trøster, din fred, din styrke. Jeg er ditt alt i alle ting. Jeg elsker deg mitt kjære barn, la meg hjelpe deg og holde ut til tiden for forandring, ny dag og gjenoppbyggelse er her.

Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som formet deg, Israel: Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg… Vær ikke redd, for jeg er med deg! (Jes. 43:1-3a, 5a)

Ta deg i vare og vokt deg vel så du ikke glemmer det du har sett med egne øyne. Så lenge du lever, skal det aldri forlate ditt hjerte. Du skal fortelle om det til dine barn og barnebarn… (5. Mos. 4:9)

De siste månedene har guttene og jeg leste gjennom store deler av historien til Israelsfolket, og det er ikke få ganger de har sittet og måpe over hvordan de oppførte seg. Ikke lange stunden etter at Gud «latterliggjør» verdens mektigste mann og fører et slavefolk ut av Egypt med ufattelige rikdommer i sekkene, så klager sutrer og tviler de på Herren. Ikke lenge etter de har gått tørrskodd «gjennom vannet», så tviler de og begynner å sutre. Og slik fortsetter det i tiår etter tiår, århundre etter århundre. Hoveddelen av folket glemmer Guds godhet, trofasthet og barmhjertighet mot dem og de er et gjenstridig, sutrende og tvilende folk.

Guttene mine, spesielt minsten, kan ikke forstå hvordan de kunne oppføre seg slik. Hvorfor trodde de ikke på Gud? Hvorfor gjorde de ikke bare som han sa? Og forskrekkelsen hans har bare økt på når jeg har sagt at det er faktisk slik i dag også… Mange mennesker glemmer alt Gud har gjort og begynner å sutre, klage og tvile med en gang noe blir vanskeligere enn de ønsker og føler for.

Vi er slik, er vi ikke? De fleste av oss sutrer og klager over både smått og stort, og vi glemmer hvor farlig det er… ja det er faktisk livsfarlig for hjertet, sjela og troslivet vårt. Hvis vi tillater alle disse tingene å få rom i våre tanker, tale og liv, så vil de åpne opp både for tvil, mismot, opprør mot Gud og mye annet.

Jeg sier ikke at vi ikke har lov til å si at livet er tøft og vanskelig, for det har vi og det må vi kunne si når ting er tungt. Men det er en stor forskjell på å si det og det å sitte og sutre: «Stakkars meg som aldri får det til og det som skjer er urettferdig, alle andre har det lettere og får mye bedre ting enn meg. Alle andre har det bedre enn meg, bu-hu».

I tider der livet er tungt og vanskelig er det viktigere enn noen gang å minne oss selv på Guds trofasthet og godhet mot oss. Takknemlighet til Gud og for alt godt han har gjort, vært og gitt inn i våre liv, er som motgift mot kreften av tvil og misnøye som fort sniker seg inn. Å tenke på disse ting blir som å sprøyte medisin inn i det «syke og vonde» og vi vil etter hvert merke at det virker. Det tunge er kanskje like tungt, men vi kjenner en glede og fred på innsiden som sier oss at også dette vil gå, det vil bli bedre, du er ikke alene.

 Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk.  Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil. 4:6-7)

Har du vanskelig med å finne noe  være takknemlig for?
Takk Jesus for at du sonet straffen for meg.
Takk Gud for at jeg får være ditt barn.
Takk Gud for at du også i dag gav meg styrke til å komme gjennom dagen,
Takk Gud for at du hjalp meg å bære smerten og sorgen også denne dagen.
Takk Gud for at du sendte noen med gode ord og en klem.
Takk Gud for at jeg kan stole på deg. Hjelp meg i min vantro.
Takk Gud for fellesskapet med andre kristne, Gud la noen bære meg i bønn.
Takk Gud for at du elsker meg, jeg føler meg liten, svak og sliten, men du elsker meg fortsatt du…
Takk Gud for oppstandelsen, at jeg kan vite at etter død kommer nytt liv som er mektigere enn hva jeg kjente til.
Takk Gud for din store nåde, du har alltid hjulpet meg tilbake på beina, og jeg velger å stole på at du vil gjøre det igjen.

Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. (Sal. 103:2)

«Det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn.» (Rom. 9: 6-7a)

For halvannen uke siden måtte jeg en kort tur på posten og også handle litt mat. Jeg orket ikke turen gjennom sentrum til den vanlige butikken, så jeg gikk bare i buikken som er ved posten. Og der mellom hyllene får jeg hjelpe noen å finne noen få ting og også, en himmelsendt prat med oppmuntring, forståelse og omsorg (tror det gikk begge veier). Litt uti samtalen kommer vi inn på at jeg tror ikke alle som har fått diagnosen ME har det samme, for jeg kjenner flere som har vært «helt utenfor», men som er på beina etter ett par år. Hva de opplevde ligner på hva jeg har, men det er også en stor forskjell. De ble bedre da de endret på kost, tankemønster eller annet, og ingen av de tingene har hjulpet meg. Så sier jeg at det skaper endel utfordringer for meg som fortsatt er syk, for hvis de kunne bli friske, da må det jo være meg det er noe galt med… Kanskje tenker jeg feil, spiser feil, velger feil, er lat. vil ikke… spørsmålene som stilles ved min karakter og person- fordi jeg ikke blir frisk- er mange. For, vi har jo samme diagnose.

Jeg ble tenkendes videre på dette samme kvelden, ikke alle som kaller seg kristne er det, og det skaper endel ubehag og vanskeligheter for de som virkelig er. Selv om noen kaller seg kristen, betyr det ikke at de har Jesus som Herre og Frelser i livet sitt.

Johannes oppfordrer oss til å leve ett liv som er omvendelsen verdig, og er vi nye skapninger så vil vi litt etter litt forvandles fra innsiden og ut, vi vil bevege oss fra herlighet til herlighet og lyset i oss vil bli klarere og enklere for andre å se. Vi vil ikke bli værendes i de ting vi før syntes var greit, fordi det strider mot Guds rike og ord. Vi vil slutte å lyve, stjele, bedra, svikte og annet. Selvsagt får vi det ikke alltid til, men vi ønsker å leve liv som ærer Gud og hjelper andre.

Så er det en dypt tragisk og alvorlig side ved dette: Mange av de som kaller seg kristne tror faktisk at de er det, de vet faktisk ikke at de ikke er det… Mennesker rundt dem kan reagere på dem og synes det er rart, for de er jo som alle andre, men selv vet de ikke at de ikke er frelste. En god del av dette ligger faktisk i mangelfull og feil forkynnelse som har fått spre seg som ild i tørt gress de siste tiårene, en annen viktig side er at vi bruker menneskelig fornuft til å overbevise mennesker om at de må si noen ord og så er himmelbilletten i orden (se innlegget faren ved frelsesbønn for mer), i stedet for at vi lar Den Hellige Ånd virke i mennesker og overbevise dem om synd, dom og rettferdighet. Vi har stemplet mennesker som frelste utfra noen ord de sier, ikke utfra hva Gud har gjort i deres indre. Og dise menneskenes liv er med på å påvirke andres oppfatninger av hvordan kristne og Gud er (kanskje i enda sterkere grad enn overgitte troende er?)

Så, hva har dette å bety for oss i vår vanlige hverdag med skole, jobb, familieliv, aktiviteter og annet? For det første skal vi huske at selv om noen sier de er kristne betyr det ikke at de er det. Vi skal ikke møte mennesker med mistro, men vi skal være åpne for hva Gud viser oss. En av måtene dette kan skje på er at vi i vårt indre merker at noe «skurrer» med det andre mennesket (hva de sier går på uforklarlig vis ikke opp i opp). Det andre vi skal huske er at vi er alle underveis. Vi kan mene at andre ikke er ordentlige kristne fordi de sier og gjør ting vi ikke liker, men vi er alle verk under arbeid. Gud har kanskje hjulpet den andre på områder du fortsatt sliter og motsatt. For det tredje skal vi huske at mange ufrelste mennesker har feile oppfatninger både om kristne og om Gud pga hva de har sett og hørt fra mennesker som kun var navnekristne. Det fjerde vi skal huske er at vi selv må være bevisste våre ord og handlinger i hverdagen, hvem vi er viser andre hvordan kristne er og hvordan Gud er. (gjentatt påminnelse: Vi klarer ikke alltid å gjøre rett, men vi ønsker). Og det femte og siste punktet for denne gangen; vi må kjenne Guds Ord slik at vi både i liv og ord kan gi et ærlig og sant bilde av hvem Gud er.

Enda en gang vil jeg bygge deg så du blir bygd opp igjen.
Enda en gang skal du pynte deg, ta håndtrommene og gå ut i latter og dans.
(Jer. 31:4)

Det er noen år siden jeg følte at jeg kom til endes i meg selv, og etter den tid har jeg bare blitt strukket og strippet mer og mer. Det siste halvåret spesielt har vært tøft. Jeg føler ikke at jeg er strippet bar inn til skinnet, jeg føler at det har vært skraping av rester på skjelettet som har pågått. Sårt. Tungt. Vondt. Veldig vondt og tungt.

Jeg har i månedsvis kjempet meg gjennom dagene, tatt de minutter og timer om gangen. Livet har vært- og er- veldig tungt og tøft. Jeg hadde mistet troen på at Gud har noe godt for meg, at det var bedre dager og velsignelser i vente for meg. Jeg hadde, men samtidig så har jeg hver dag klynget meg til Gud og bedt, nei ropt og sukket, om styrke, hjelp, nåde, Gud. Gud, hjelp meg. Gud jeg trenger deg. Gud, vis meg din kjærlighet. Gud, hjelp. Livet var så tøft at jeg ikke klarte å tro at det var godt i vente for meg, men jeg visste at hva Gud sier er sant- og selv om det stred mot alt jeg følte og levde i, visste jeg at det en dag vil gry av ny dag.

Kanskje føler du at alt håp er ute for deg? Føler du at Gud har glemt deg? Kanskje tenker du at det er ikke mer godt for deg, at nå gjelder det bare å bite tennene sammen og stå løpet ut mens du bevarer troen? De gode tingene, de gode dagene og tidene, de er tydeligvis for alle andre de…

Frustrasjonene har rast i ditt indre i lengre tid og du forstår ikke hvorfor Gud ikke har gjort noe. Hvorfor har han ikke fridd deg ut av snaren du er fanget i? Hvorfor blir ikke syndens lenke brutt? Hvorfor har han ikke legt ditt sønderbrutte hjerte? Hvorfor han han ikke gjenopprettet de ødelagte forholdene du er i? Hvorfor? Han kan jo, det er ikke vanskelig for ham, hvorfor?

Jeg har ikke sett den nye dagen komme, men jeg vet den kommer- for Gud sier det. Og de siste to ukene har det begynt å dryppe inn ord om at Gud har ikke glemt meg, at jeg er sett, at Herren selv vil dekke bord for meg og han vil igjen bygge meg opp.

Det er en ting vi ofte overser når vi ber Gud om å ta oss videre… at før noe nytt kan bygges, må noe rives ned. Før vi kan ikles en ny drakt, må den gamle fjernes. Før Guds hjerte kan få mer plass i mitt hjerte, må noe av meg bort. Og den tid forberedelsene for det nye tar, er sår, vanskelig og tung. I den tiden må vi velge å tro, velge å tro at Gud er den han sier han er og at hans ord er sant. Vi velger å fortsette fordi vi har erfart hans nåde og trofasthet, vi velger å fortsette fordi vi har ingenting å vende tilbake til (og vi ønsker ikke å bli værendes hvor vi er).

Min venn, hvis du kjenner deg igjen i hva jeg skriver, vit at Gud er ikke ferdig med deg, han har fortsatt fremtid og håp for deg. Hans planer til beste for deg overgår alt du kan forestille deg. Du klarer kanskje ikke å tro at det er mer godt i vente for deg, men min kjære, husk at alt Guds verk mot oss er nåde. Gud vet at vi er svake mennesker og han vet at vi er i total avhengighet av ham for å klare dette, og han svikter aldri. Gud er ikke ferdig med deg. Sannheten er at akkurat nå gjør han mer i ditt indre enn du kan forestille deg. Du blir istandsatt for en ny vår, du istandsettes for en ny tid. Det ligger godt foran deg, dekkede bord, latter og dans, bare hold ut. Hold ut, for en dag vil du se at det gryr av en ny dag i din sjel og ditt hjerte. Gud vil enda en gang bygge deg opp, eller som en annen oversettelse sier så fint: Igjen vil jeg bygge deg opp!