styrke

av

DU, en overvinner!

Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. (Rom. 8:37)

Du er en overvinner!
Du er en mektig kjempe som vil vinne store seiere!
Du er en betydningsfull tjener for Herren!
Du er et mektig redskap i Herrens hånd!
DU ER!

Og kanskje sitter du som meg og rister på hodet, sukker litt og sier: Å nei du, det der gjelder ikke meg»
Kanskje kjenner du på frustrasjon og motløshet. Kanskje tenker du på alle de dager og uker du har gått uten å få lest og de eneste bønnene du har bedt til Gud er dype ordløse sukk fra hjertet. Kanskje tenker du at: Nei, jeg er ikke skrudd sammen for dette, jeg er for svak, jeg er maktesløs, jeg har ikke hva som trengs… Kanskje andre, men ikke meg.

Min kjære venn, min bror, min søster, hør meg igjen:

Du er en overvinner!
Du er en mektig kjempe som vil vinne store seiere!
Du er en betydningsfull tjener for Herren!
Du er et mektig redskap i Herrens hånd!
DU ER!

Vet du hva som står i versene før det verset jeg startet med? La meg gi deg en liten oppfriskning av vers 35:

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?

Kjenner du på noen av disse tingene i ditt liv? Er det ikke nettopp disse tingene som trykker deg ned og gjør at du føler på motløshet, håpløshet, svakhet, ressursmangel, frykt, og annet?

Verset vårt i dag sier at i alle disse tingene vinner vi mer enn seier ved Kristus Jesus. Uansett hva vi møter her i livet er Kristus vår seierherre og ved ham vinner vi seier. Uansett hva vi møter i livet, vi er ikke offer for omstendigheter, vi er overvinnere av omstendigheter fordi vi er mottakere av Guds kjærlighet og nåde! Vi er på det seirende laget, og vår hærfører og leder tar knekken på frykt, skam, motløshet og alt annet. Vår kjærlige mester kjemper for oss og hans nåde og kjærlighet er evig og uuttømmelig. Vi er hans og ved han er vi hellige, rettferdig og mer enn overvinnere.

Kanskje sier følelsene og omstendighetene dine deg noe helt annet, men du kan ikke stole på dem. Den sannhet og virkelighet du skal tro er den du finner i Guds hjerte og ord. Du er elsket og du er, ved Kristus, en overvinner!

Løft blikket, rett skuldrene opp, du er en overvinner! DU ER!

For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro.
(1. Joh. 5:4)

av

Våg å tro

Ved ham er dere kommet til tro på Gud, som reiste Kristus opp fra de døde og ga ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud. (1. Pet. 1:21)

Du kjempende sjel, dyrebare barn av Gud, våg å tro!
Du som sitter i mørket og kjenner tankene knuger, våg å tro!
Du ensomme, elskede barn av Gud, våg å tro!
Du som kjenner livet er tøffere enn du klarer, våg å tro!
Du sårede, dyrkjøpte barn av Gud, våg å tro!
Du som strever med negativt selvbilde og selvforrakt, våg å tro!

Vi tror på et håp som er større enn oss selv og som uansett hva som skjer oss, har en vei igjennom alt. Et håp større enn livet og større enn alle omstendigheter. Vi har en håp som strekker seg forbi smerte, forbi nederlag, forbi døden og som har sitt anker i himmelen. Et håp som ikke fornekter mørke og smerte, men som bekjemper det med tro på noe større enn oss selv, en tro som er grunnfestet i Jesu ord på korset: Det er fullbragt! Et håp som bringer oss ut til liv, glede og overflod.

Du kjempende barn, du som sitter i mørket, du ensomme barn, du maktesløse, du sårede barn, du som føler deg mindreverdig,

Våg å tro! Våg å håpe! Våg å reis deg opp i tro!
Kjemp den gode strid og husk:
Jesus har vunnet!

av

Trygg hos Jesus

Mange ulykker rammer den rettferdige, men Herren frir ham ut av dem alle. (Sal. 34:20)

Det er et par sangstrofer som jeg har kommet på ganske ofte i det siste. Den ene er «ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare» og den andre «Tett ved sida mi går Jesus». Begge sanger minner oss om at vi vandrer ikke alene og at vi har en som er sterkere med oss. Gud er mektig nok til å berge oss.

Det jeg liker med dette verset, og mange andre, er at det sier ikke at vi aldri vil møte problemer, men det sier at Gud vil fri oss ut. Gud vil altså ikke gjøre så vi ikke opplever vanskeligheter, men han vil fri oss ut fra dem.

Vi vet at livet er fullt av humper og villkratt og at det tidvis er ganske steile motbakker vi karrer oss oppover. Vi vet at det er tider vi går gjennom elver og vann eller kjenner ilden slikker oss oppetter ryggen. Gud sier ikke at vi skal slippe unna alt dette, Han sier at han er med oss, at det vil ikke overvinne oss og at han skal fri oss ut.

Vi trenger å huske at Gud er større enn våre problemer, hans nåde rekker dypere enn våre fall, hans kjærlighet overvinner alt og han er mektigere enn hver eneste kjempe vi møter. Gud vil fri sine ut, Gud vil hjelpe oss.

Men hva gjør vi når den onde dag kommer? Strever vi i egen kraft? Mister vi motet, håpet og troen? Eller springer vi til Gud og gjemmer oss hos ham? Gir vi han våre frustrasjoner, spørsmål, tårer og tvil? Venter vi på hva han sier vi skal gjøre og gjør vi som Gud sier vi skal?

Den ene bror min sa i helga at det er godt å gjemme seg i Herrens hytte og at i hans kjærlighet finnes ikke et fnugg av uro eller bekymring. Og han har så rett atte! Jeg kan kanskje bekymre meg og uro meg, men Gud gjør ikke. Når jeg søker tilflukt hos ham og lar han fylle meg, beskytte meg, lede meg og være hva jeg klynger meg til, da trenger jeg ikke frykte. Når jeg i stede for å streve og frykte søker inn til Gud og finner hvile hos ham, da er jeg trygg uansett hva livet ellers kaster mot meg. Vi er trygge hos Gud, ja vi har faktisk privat hytteparkering der! En helt egen plass som bare vi kan benytte og som vi kan bruke så ofte vi vil!

av

På pilgrimsvandring mot himmelen

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. (2. Kor. 5:1)

En pilgrim (fra det latinske ‘peregrinus’) er et menneske som er kommet fra et sted langt borte og er på vandring til et hellig sted. (def. fra Wikipedia). I kristen litteratur forbindes det også ofte med livet her på jord. Reisen vi er på fra vi ble frelst til vi en dag er hjemme i himmelen.

Det er en forunderlig reise som tar oss over fjelltopper og ned i daler, vi tas gjennom frådende elver og brennende ild, vi bringes ut i grønne enger etter vandring gjennom dødsskyggens dal. Dessverre er det endel som faller fra under reisen. Kanskje så den brede sideveien mer forlokkende ut eller kanskje ble stigningene og krattene som måtte passeres for vanskelige og tunge. De trodde det var en lettere og enklere vei enn det viste seg å være, så de velger å avslutte sin pilgrimsvandring mot himmelen.

Det forunderlige, spør du meg, er at Gud stadig overrasker med ufattelig gode og dyrebare gaver. Der midt i ødemarken får man plutselig høre den lave, rolige stemmen si: Jeg er med deg, du er aldri alene. Der, uti det frådende elvevannet, kommer plutselig vissheten om at en er gått foran og har banet vei. I den mørke, tunge natten bryter et svakt lys igjennom og en mild bris stryker forsiktig over kinnet og hjertet som for å si: «Det gryr snart av dag, hold ut litt til». Når mennesker bedrar og svikter så er det en som tørker tårene og heller legende salve over hjertets sår. Når hjertet brister fordi man opplever tap og sorg, så kommer en varm og trygg hånd og løfter oss opp i en trygg favn og begynner sakte men sikkert å forme noe vakrere og sterkere enn det som var. Det er en forunderlig reise vi er på, og tenk at mens vi vandrer her på jord kan vi få være med på å forkynne ordet om Guds ufattelig store kjærlighet, om forløsning og tigivelse, om nåde og hjelp i rette tid. Hver dag er vi litt nærmere vårt opprinnelige hjemland, himmelen. Hver dag får vi styrke til dagens skritt og oppgave. Hver dag, selv om vi ikke alltid føler det slik, er vi omsluttet av Guds evige armer og vi er trygge hvis vi vandrer den vei han leder.

Vandringen er tidvis tung og vanskelig, men min venn, du dyrebare Guds barn, løft hjertets øyne og se på hvor du er på vei. Er ikke Gud og hans vidunderlige himmel og nye jord verdt hva du må gå igjennom i dag?

av

Kjemp den gode strid

Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. (Gal. 5:13)

En handletur her om dagen inkluderte bl.a. et kort besøk innom en møbelkjede. Jeg hadde aldri kikket rundt i akkurat denne butikken og tok en runde. Jeg blir stående å lese på en dørmatte før jeg hoderistende går videre med kommentaren: «Den der kommer aldri inn i mitt hus» til venninnen som er med. Oversatt til norsk stod det: «Hvor mye kan jeg slippe unna med og fortsatt komme til himmelen?».

Har du hatt den tanken? Eller har du kanskje hørt andre si ting som dette? Det er ikke så farlig, Gud forstår at jeg ikke klarer, Gud er jo god, Gud er nådig, Gud tilgir jo alt, det er ikke så nøye, jeg er jo frelst likevel, jeg er jo bare et menneske.

Det er mye vi ikke klarer i egen kraft og en av de tingene er å leve gudfryktig og i stadig helliggjørelse. Vi trenger Guds hjelp for å stå sterkt i troen, vi trenger at Gud gjør sitt verk både i oss og gjennom oss. Men det at vi ikke kan selv er ingen unnskyldning for å ikke gi og gjøre vårt beste. Vi skal ikke slite oss ut med egenstrev, men vi må ta opp kampen mot det som ikke er av det gode. Vi må ta de riktige valgene og ikke bare unnskylde oss med at «jeg følte ikke for det og Gud vil forstå».

Jeg tror ikke Gud forstår at vi må gjøre ting vi vet strider mot hans ord. Hvorfor skulle han forstå? Han har jo gitt oss tilgang på alt vi trenger for å stå som overvinnere? Han har gitt sin egen sønn for at vi skulle kunne vandre i nært fellesskap med ham. Han har noe mye bedre for oss enn hva vi i enkelte øyeblikk føler for fordi vi ikke vet om vi vil kjempe den gode strid. Jeg tror faktisk ikke Gud forstår, jeg tror han blir såret og lei seg, og frustrert over at vi velger egne veier og lyster når han har så utrolig mye godt og bedre lagt klart for oss.

Nåden er ikke en unnskyldning for å ikke kjempe, den er kraften til å vinne kampen. Heb. 4:16 sier: La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.

Til ettertanke: Bruker du unnskyldninger som egen svakhet og lyster som (bort)forklaring på hvorfor du ikke kjemper den gode strid?