Andakt

av

De enkle gjerningers tjeneste

Det å tjene Gud er for mange noe de ser på som stort, vanskelig og uoppnåelig. Det er noe som angår alle andre, for alle andre er flinkere enn dem og alle andre kan gjøre det bedre enn dem. Eller?

I går leste jeg historien om Naaman for guttene (2. Kong. 5), om hærføreren som er spedalsk og som får vite gjennom sin kone at en tjenestepike har sagt at i Samaria er det en profet som kan gjøre ham frisk. Naaman får kongens tillatelse til å reise og tar turen over grensa. Når han kommer dit så kommer ikke profeten ut og møter ham (tenker meg han ble litt snurt da!), men sender tjeneren sin med beskjed om at han skal dukke seg 7 ganger i Jordanelven så vil han være frisk. Naaman blir sint og snur på hælen for å ta turen hjem. Hørt på maken?! Ingen storslåtte fiksfakserier, ingen merkelige armbevegelser og hodeklask, ingen profet som kommer ut og påkaller sin Gud men bare en tjener med beskjed om å dukke seg i elva? Nei, det er for dumt, det gidder han bare ikke! Elvene de har hjemme er da like gode som denne!

Men Naamans tjenere kom til ham, snakket med ham og sa: «Far, hadde profeten pålagt deg noe vanskelig, ville du ikke da ha gjort det? Hvor mye mer nå når han bare sier til deg at du skal vaske deg og bli ren!» (v 13)

Naaman besinner seg og gjør som han ble fortalt og han blir frisk. Dette fører til en overbevisning i hans hjerte om at Israels Gud er den sanne Gud.

Så enkelt at det virket for dumt, det var tanken Naaman hadde og dette hindret han nesten fra et møte med Gud. Og slik tenker vi ofte om det å tjene Gud også. Når Gud sier at vi skal gå til naboen å spørre hvordan det står til så tenker vi ikke at det er en tjenestehandling for Gud, det er jo for enkelt. Når Gud sier at vi skal ta en telefon til noen, så tenker vi ikke på det som tjeneste, for det er jo for enkelt. Når vi blir minnet om å gi noen en hundrelapp eller fem så tenker vi ikke på det som tjeneste for Herren, for det er jo så lite.Vi tenker ikke over at alle de små, enkle handlingene vi gjør i hverdagen faktisk kan være en tjeneste for Herren.

 Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham. (Kol. 3:17)

Det å tjene Gud er ikke bare å stå foran andre mennesker å synge, spille og preike, eller å reise til andre land, det er også å vise omsorg for andre i hverdagen og det å være villig til å hjelpe der vi kan. Alle de ting vi gjør kan være en tjeneste og en lovprisning for Gud hvis vi har det rette hjertetlaget. Det er ikke mindre tjeneste fordi om det er noe så enkelt som å ha tid til å lytte til noen, tid til å bry seg, tid til å være et medmenneske og en medvandrer. Og mens vi gjør de enkle tingene vil vi noen ganger oppleve, som Naaman gjorde, at Gud griper inn gjennom de enkle handlingene og bringer f.eks, et mirakel eller et ord til forløsning.

av

Å hjelpe gjennom bønn

Mange troende (kanskje de fleste?) nedgraderer til stadighet bønnens viktighet, hjelp og kraft. Vi vet at bønn nytter, men vi vet ikke hvor mektig og kraftfullt den egentlig er.

Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye. (Jak. 5:16b)

I går fikk jeg en mail som virkelig satte tankene i gang om dette å hjelpe gjennom bønn. Jeg måtte innrømme overfor meg selv at jeg ikke alltid verdsetter den mulighet jeg har til å be, verken for andre eller for egne behov. Jeg lar meg litt lett fange inn av alt jeg «må» gjøre og når kreftene er minimale er det ikke alltid jeg klarer å finne den ro jeg trenger for å kunne mer enn å sukke til Far om det ene eller det andre. Noen ganger klarer jeg stenge alt annet ute og fokusere på å snakke med Gud, og de gangene er det godt å legge fram andre mennesker og også egne ting for Gud. Noen ganger er hva jeg har krefter til noen få minutter (vi snakker 2-3 minutter med konsentrert fokus), andre ganger kan jeg mer.

Og hør meg nå, det er forskjell på å slenge opp en setning om «Gud velsigne den og den og hjelp dem», og det å be fokusert for andre. Den første kan vi mange ganger sammenligne med en lykkeønskning lik » jeg ønsker deg alt vel» forkledd i en språkdrakt som høres mer hellig og riktig ut, den andre krever at vi vender tanker mot Herren og at vi legger hva som ligger oss på hjertet fram for ham. Vi legger både hjerte og innsats i den siste, mens den første minner om en høflig og sympatisk setning (som jeg for mange ganger har gjort meg skyld i å bruke selv).

Bønn er viktig, mye mer viktig og også mye mer virksomt enn vi har anelse om. Paulus skriver mye i brevene om at han stadig løfter de troende i bønn og også at de må be for ham. Å bli bedt for og å be for andre er et stadig tilbakevendende tema hos Paulus. Peter på sin side opplevde en av gangene han ble tatt til fange at de andre troende samlet seg og ba iherdig for ham. Bønnen er virksom og Gud sender en engel for å sette ham fri. Jakob skriver også om at bønn er virksom og kraftfull (se verset i starten som eksempel).

Bønn for andre er ikke bare en koselig handling som virker trøstende og støttende, det er et mektig redskap som vi ikke må glemme at vi har. Gjennom bønn kommer vi nær til Gud og når vi legger andre mennesker og deres sak fram for Herren, så hører ham. Gud vil vi skal benytte oss av bønnen og han har sagt at de rettferdiges bønner vil utrette store ting.

Derfor er spørsmålet mitt… bruker vi bønnen som det viktigste middelet vi har til å hjelpe hverandre eller er det noe vi gjør fordi vi ikke annet kan?

Når ekteskapet til noen du kjenner holder på å rakne, snakker du om hvor trist det er eller går du inn i fokusert og langvarig bønn for dem?
Når du vet om at noen har vanskeligheter på jobb, ber du Gud gi dem en velsignelsesklask på hodet eller ber du for dem til du hører at det er skjedd en forandring?

Bruker vi bønn for å bringe hjelp, håp, forløsning og Guds nåde og kraft inn i menneskers liv, eller nøyer vi oss med den høflige «Gud velsigne dem»?

* * *
Før jeg ønsker dere alle en god helg skal dere få et bønnebegjær fra min side. Jeg har de siste dagene vært endel i salme 73 og holder på med en serie innlegg som er knyttet opp til den lærdom og visdom vi finner der. Tittel og antall innlegg er ikke bestemt enda da jeg fortsatt  «kladder og noterer». Samtidig har jeg hentet fram noen eldre notater som snakker om forskjellen på å forkynne kun Guds frelse i motsetning til å forkynne om Guds rike. Den første serien vil være i durem «hjelp i tunge tider» mens den siste kanskje blir mer et oppgjør med endel av den forkynnelse som er i enkelte sammenhenger i dag. Jeg ønsker dere er med å be om at jeg klarer å se de riktige sammenhenger og også få alt ned på en måte som vil bli til hjelp for andre. Samtidig at jeg klarer skrive slik at det fortelles klart om Guds nåde, hjelp og rike.

Jeg opplever at jeg må gå mye i bønn for det arbeid jeg legger ned i bloggene da jeg ofte angripes av tanker om at det er unyttig og lite verdt. Samtidig er det kamp når mange av innleggene skal skrives, kanskje spesielt de som omhandler hellighet og Guds rike. Jeg er ikke bare utrolig takknmelig for all den bønn som løftes opp til Far for meg og guttene, jeg er også helt avhengig av deres hjelp i bønn for å klare dette «arbeidet». 

Da, god helg til dere alle!!!

av

Over tåkedalen skinner stjernene

Vi skal være så sterke, vi skal tro så mye, vi skal klare denne stormen også! Mantraene gjentas med jamne mellomrom gjennom dagene og vi prøver å overbevise oss selv om at nettopp slik er det. Men innerst inne, i den såre og ærlige delen av hjertet rår det både mismot og tvil. Hvorfor må vi være så innmari sterke og skulle klare selv? Har ikke Gud sagt at han vil bruke våre svakheter?

Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. (2. Kor. 12:8-9)

Vi føler at vi må være sterke, men vet at vi egentlig ikke er det. Vi vet at vi ikke klarer dette selv, men i vår streven etter å klare, fjerner vi oss fra den Ene som vi vet kan roe våre hjerter i stormen. Vårt strev tar oss bort ifra Gud i stede for at vi trekker nærmere Ham og er ærlige om vår tvil, frustrasjon og alt annet. Hvorfor er vi slik? Gud vet jo om alle våre svakheter og elsker oss like mye fordi om. Jeg er nok mer skuffet og oppgitt over meg selv enn Gud er… (relatert innlegg: Jeg klarer det ikke Gud…)

For noen dager siden stod jeg på verandaen sent på kvelden og kikket rundt meg og opp. To kvelder var det likt, tåka lå så tett og lavt at jeg så ikke alle nabohusene, men kikket jeg opp så jeg en fantastisk stjernehimmel. Jeg så fint lite rundt meg, men vendte jeg blikket oppover var det fri sikt.

Slik er livet også innimellom. Alt rundt meg er tåkete, jeg vet ikke hvilke valg som er riktige, hvilken vei jeg skal gå og jeg ser ikke hvor de skritt jeg tar ender opp. Jeg kan bli litt i villrede og jeg blir frustrert over å ikke ha overblikk og kontrollen- hvis jeg glemmer hvor jeg skal ha blikket festet.

Det er faktisk greit å bli frustrert innimellom, men hva som også er viktig er å ikke gå alene med det. Jeg må våge å være ærlig, liten og maktesløs innfor Gud, våge å si tingene, tankene og følelsene som de er.

Jeg vet Gud vet alt allerede, men likevel kan det være vanskelig å ydmyke seg selv og være ærlig om tanker og følelser. Uten at jeg egentlig vil, har jeg lett for å kave rundt i tåka og skal finne veien selv, i stede for å trekke meg nær til Gud og feste blikket på Ham.

Å gå til Gud med tingene betyr ikke at alt automatisk og plutselig blir helt bra, men det åpner opp for at Gud kan gjøre noe med meg. Når jeg har blikket festet på ham så ser jeg klart, jeg ser storhet og herlighet og da er ikke den tette tåka rundt meg like trykkendes lenger. Jeg vet kanskje ikke alltid neste skritt, men jeg vet hvem som går sammen med meg. Selv om jeg ikke forstår omstendighetene eller ser løsningene noen bedre, så vet jeg at Gud har oversikten og kontrollen, og at hans planer for meg er gode.

… så la oss legge av alt som tynger… og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen… (utdrag Heb. 12:1-2)

Er du der at du kaver rundt i tåka og ikke vet verken ut eller inn? Ikke vær så hard mot deg selv, ingen av oss klarer alt selv (noen av oss er bare bedre til å late som). Våg å være ærlig om hva du tenker og føler, og si det til Gud. Selv om Han allerede vet det vil Han du skal våge å si det til Ham, akkurat som foreldre vil at barna skal snakke med dem om det tunge, vonde og dumme. I stede for å la vanskelige omstendigheter trekke deg bort fra Gud, la dem bli det som gjør at du springer til Gud. Gud tåler din uro og ditt mismot, og Han vil hjelpe deg.

De rettferdige roper, og Herren hører, han berger dem ut av alle trengsler. Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal. 34:18-19)

* * *
Til faste lesere: Beskrivelsen av bloggen er endret. Tidligere stod det at det ble postet innlegg på alle hverdager, det er endret til at jeg håper å stabilisere det på 2-3 innlegg pr uke i løpet av april. Jeg vet ikke når, eller om, helsa igjen vil tillate innlegg hver dag.

Ønsker deg og de du har kjær Guds rike fred og velsignelse,
må vi alle vokse i kunnskap og kjennskap til vår Herre og Mester! 

av

Om å være himmelvendt

Vi lar oss lett fange inn av både bekymringer og gleder. Alt vi vil oppleve her på jord, kan fort overskygge den herlighet vi har i vente. Mange blir så fastgrodde i ting som hører denne verden til at de glemmer at det jordiske er forbigående og at det evige er i vente.

Løft øynene mot himmelen og se på jorden her nede! Himmelen løser seg opp som røyk, jorden skal slites ut som et klesplagg, og de som bor der, skal dø som lus. Men min frelse skal vare til evig tid, min rettferd skal aldri knuses. (Jes. 51:6)

På veggen i stua står det skrevet «Home is where the heart is» (hjem er hvor hjertet er). Det hang igjen etter forrige leietaker og jeg har latt det henge oppe. Ikke fordi jeg synes så veldig om det, men fordi det minner meg om hvor jeg hører hjemme.

Første tanke som slo meg da jeg så det på den tomme veggen var «himmelen», og det er fortsatt det jeg tenker når det innimellom fanger oppmerksomheten. Jeg tenker ikke på hjemmet vårt som vi bor i, heller ikke min herlige lille familie, men på himmelen. Himmelen er hjemme for meg, her på jord er jeg fremmed og på vandring.

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. Mens vi er her, sukker og lengter vi etter å bli ikledd og omsluttet av vår himmelske bolig. (2. Kor. 5:1-2)

Det er mange år siden jeg fikk følelsen av å være en utlending på vandring, at jeg egentlig ikke passet helt inn og at det var et annet hjemland for meg. Jeg lærte etter hvert at det var faktisk ikke rart, men bibelsk og slik det skulle være. Ikke det at jeg vil dø, jeg har også lyst til å se guttene vokse opp og mye annet, men jeg er ikke helt bundet til livet på jord, for jeg vet at det er hos Gud jeg er hjemme på ordentlig. Og en dag skal jeg fullt ut erfare og få leve i det jeg nå får en forsmak på, å se Gud som han virkelig er i mektig majestet og herlighet.

Derfor er vi alltid ved godt mot, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i kroppen, er vi borte fra Herren.  For vi vandrer i tro, uten å se. Men vi er ved godt mot, og helst vil vi flytte bort fra kroppen og hjem til Herren. Derfor setter vi vår ære i å være til glede for ham, enten vi er hjemme eller borte. (2. Kor. 5:6-9)

Vi må ikke bli så fastgrodd i verdens gleder og bekymringer at vi mister himmelen av syne. Vi skal lengte etter den dag når Herren henter sine hjem, og til den dag lever vi hver dag i overgivelse og tillit til Gud og for Guds ære og andres beste.

av

Å bli «hengt ut» er vondt

Jesus var tydelig på at andre skulle behandles med respekt, nåde, omsorg og barmhjertighet. Er vi mot andre slik Jesus viste og fortalte oss eller er vi oss selv nærmest?

La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. (Ef. 4:29)

Det har kommet opp endel episoder i minnet de siste dagene. Ting fra da jeg var lita og ting fra voksen alder. Det er alle episoder der jeg eller andre er blitt «hengt ut» og det gir en vond smak i munnen å tenke på. Den ene episoden er fra ett av de siste årene på barneskolen. Da brukte læreren en elev til å «henge ut» en annen. Det var ikke ment slik, men ble slik. En som stotret seg gjennom blokkfløytespillingen fikk høre at det ikke skal høres slik ut og så måtte en elev som spilte med flyt spille det samme. Så kom kommentaren «slik skal det høres ut». Jeg husker fortsatt hvordan magen min vred seg og tårene som presset på der bak, men jeg var ikke modig nok til å stå opp for den som ble utsatt og uthengt.

Det å bli hengt ut er vondt, skikkelig vondt, og spesielt de gangene man ikke kan noe for det. Om det er fordi man ikke har de evner som trengs, eller fordi andre vil benytte oss for gjøre en latter, eller fordi noen vil hevde seg selv på andres bekostning, det gjør vondt. Ikke bare blir de ting vi ikke klarer blåst stort opp, men følelsen av å ikke mestre og være god nok, blir enda større…  og man føler seg liten, men er ikke liten nok til å bli borte vekk.

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. (Matt. 7:12)

Så er det de gangene man faktisk har gjort feil og dette blir gjort kjent for flere, det er lite moro det… Man vet allerede at man har tråkket feil, og kanskje har man prøvd å rette opp? Så kommer noen og skal gjøre stjerner i egen bok på bekostning av våre feil, enten ved å skape en god latter av våre feil eller ved å henge oss ut. Selv om vi har gjort feil er det likevel vondt å måtte oppleve at andre hevder seg selv eller skaper latter på vår regning.

Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder. (1. Pet.4:8)

Vi vet alle at det gjør vondt å bli gjort til latter, å bli hengt ut, å bli snakket bak ryggen på og lignende. Selv om vi vet dette, kan vi selv være dugendes til å gjøre det samme mot andre… Det er ikke rett, det er ikke slik vi skal være eller gjøre.

Dere skal ikke gjøre urett mot hverandre, men du skal frykte din Gud. For jeg er Herren deres Gud.  (3. Mos. 25:17)