En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også, å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag for så å skli og miste balansen. Tanken «Å nei! Nå går det galt» flyr gjennom hodet mens vi prøver å gjenvinne balansen der vi seiler nedover det isete underlaget i uelegant andedans. Det går også ann å miste balansen uten å være på ustødig underlag og dette er kanskje enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, håpløshet, angst og annet. Vi merker underlaget forsvinne bort og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en av sine kjære i løpet av året som gikk og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år tilbake, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å glemme de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. F.eks. å ikke kunne delta som vi ønsker, begrenset kjøpekraft, smerter som overskygger forventningen og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva skal vi gjøre da? Vi kan ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi? I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i slike tider: “Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.”

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss skadeskutte sjeler for å skinne sitt lys i vårt mørke. Jesus kom fordi vi ikke klarer, fordi vi ikke er perfekte, fordi vi har smerter og sorg, fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss. Den tiden er det vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen, forventningen og fellesskapet. Vi må ikke la kjøpekalas ta over for det å gi og hjelpe de som trenger det mest. Vi må ikke glemme at for de fleste er tid mer betydningsfullt enn penger.

Derfor er oppfordringen til meg og deg.
* Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser, men kommer nær med omsorg og hjelp.
* Husk at viktigere enn dine penger og gaver er din tid og omsorg.
* Husk viktigheten av å hjelpe og gi til dem som trenger det og ikke bare dem som forventer det.
* Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver, er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til slik vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og dine kjære.

En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også, å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag for så å skli og miste balansen. Tanken «Å nei! Nå går det galt» flyr gjennom hodet mens vi prøver å gjenvinne balansen der vi seiler nedover det isete underlaget i uelegant andedans. Det går også ann å miste balansen uten å være på ustødig underlag og dette er kanskje enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, håpløshet, angst og annet. Vi merker underlaget forsvinne bort og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en av sine kjære i løpet av året som gikk og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år tilbake, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å glemme de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. F.eks. å ikke kunne delta som vi ønsker, begrenset kjøpekraft, smerter som overskygger forventningen og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva skal vi gjøre da? Vi kan ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi? I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i slike tider: “Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.”

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss skadeskutte sjeler for å skinne sitt lys i vårt mørke. Jesus kom fordi vi ikke klarer, fordi vi ikke er perfekte, fordi vi har smerter og sorg, fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss. Den tiden er det vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen, forventningen og fellesskapet. Vi må ikke la kjøpekalas ta over for det å gi og hjelpe de som trenger det mest. Vi må ikke glemme at for de fleste er tid mer betydningsfullt enn penger.

Derfor er oppfordringen til meg og deg.
* Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser, men kommer nær med omsorg og hjelp.
* Husk at viktigere enn dine penger og gaver er din tid og omsorg.
* Husk viktigheten av å hjelpe og gi til dem som trenger det og ikke bare dem som forventer det.
* Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver, er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til slik vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og dine kjære.

Om å være himmelvendt

Vi lar oss lett fange inn av både bekymringer og gleder. Alt vi vil oppleve her på jord, kan fort overskygge den herlighet vi har i vente. Mange blir så fastgrodde i ting som hører denne verden til at de glemmer at det jordiske er forbigående og at det evige er i vente.

Løft øynene mot himmelen og se på jorden her nede! Himmelen løser seg opp som røyk, jorden skal slites ut som et klesplagg, og de som bor der, skal dø som lus. Men min frelse skal vare til evig tid, min rettferd skal aldri knuses. (Jes. 51:6)

På veggen i stua står det skrevet «Home is where the heart is» (hjem er hvor hjertet er). Det hang igjen etter forrige leietaker og jeg har latt det henge oppe. Ikke fordi jeg synes så veldig om det, men fordi det minner meg om hvor jeg hører hjemme.

Første tanke som slo meg da jeg så det på den tomme veggen var «himmelen», og det er fortsatt det jeg tenker når det innimellom fanger oppmerksomheten. Jeg tenker ikke på hjemmet vårt som vi bor i, heller ikke min herlige lille familie, men på himmelen. Himmelen er hjemme for meg, her på jord er jeg fremmed og på vandring.

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. Mens vi er her, sukker og lengter vi etter å bli ikledd og omsluttet av vår himmelske bolig. (2. Kor. 5:1-2)

Det er mange år siden jeg fikk følelsen av å være en utlending på vandring, at jeg egentlig ikke passet helt inn og at det var et annet hjemland for meg. Jeg lærte etter hvert at det var faktisk ikke rart, men bibelsk og slik det skulle være. Ikke det at jeg vil dø, jeg har også lyst til å se guttene vokse opp og mye annet, men jeg er ikke helt bundet til livet på jord, for jeg vet at det er hos Gud jeg er hjemme på ordentlig. Og en dag skal jeg fullt ut erfare og få leve i det jeg nå får en forsmak på, å se Gud som han virkelig er i mektig majestet og herlighet.

Derfor er vi alltid ved godt mot, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i kroppen, er vi borte fra Herren.  For vi vandrer i tro, uten å se. Men vi er ved godt mot, og helst vil vi flytte bort fra kroppen og hjem til Herren. Derfor setter vi vår ære i å være til glede for ham, enten vi er hjemme eller borte. (2. Kor. 5:6-9)

Vi må ikke bli så fastgrodd i verdens gleder og bekymringer at vi mister himmelen av syne. Vi skal lengte etter den dag når Herren henter sine hjem, og til den dag lever vi hver dag i overgivelse og tillit til Gud og for Guds ære og andres beste.

Kom Herre Jesus, kom

Vi er inne i ei tid der ensomhet og problemer vokser seg større og sterkere for mange, noe vi har sett tydelig i mediebildet de siste par ukene. Det har vært modige mennesker som står fram og forteller om en hverdag og et liv de fleste distanserer seg fra. Noen om ensomhet og savn etter fellesskap, andre om fattigdom og manglende økonomisk evne til å gi barna gaver til jul. En høytid vi feirer til minne om at Gud gav oss alt gjennom Jesus, er preget av ensomhet og fattigdom for mange tusener i et av verdens beste og rikeste land. Tragisk, ikke sant?

I USA har det de siste årene rast en spesiell debatt da flere store kjeder nekter sine ansatte å ønske kundene god jul, samtidig som de konsekvent reklamerer med god høytid. Det er ikke lov å si ”Merry Christmas” fordi det innebærer å si Christ (Kristus) og det er jo ekskluderende mot alle de som ikke tror eller tror noe annet. Lignende diskusjoner foregår i Norge og Sverige bl.a. når det gjelder den tradisjonelle skolegudstjenesten før jul. Jesus fjernes fra en høytid som er til minne om hans egen fødsel. Tragisk, eller hva?

I ukene før jul vil det stjeles varer for over 300 millioner i norske butikker og mye av dette vil havne ferdig innpakket under juletre. Hvor gikk vi feil? Det er ikke galt å bruke penger vi har på gaver til mennesker vi bryr oss om, men vi må også tenke litt lenger. Bør vi bruke så mye at de som er økonomisk mindre heldig stilte føler seg totalt utenfor og mislykka? Bør vi bruke så mye på noen som har det meste og lite eller ingenting på de som mangler det nødvendige? Når ble det viktigere med stadig mer, flottere og dyrere enn en enkel markering av det gledesbudskapet om fred, forsoning og fellesskap som julen bringer?

Advent kommer fra det latinske ordet ”adventus” som betyr ”komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er både en ventetid og forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, det var bl.a. en vanlig fastetid innen ulike kirker, mens vi i dag ser at det er årets største forbrukstid. I dag er advent fylt opp med et jag, storshopping og fråtsing uten like. Bare tenk på all handlingen som er, vi må til og med ha åpent på søndager for at folk skal få handlet alt de tror de må ha. Vi har julebord på rekke og rad som svømmer over av det den ene godsaken etter den andre og mange skal unne seg ikke bare litt mer enn vanlig, men mye mer. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass arrangementer, egne forberedelser og alt vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og det å rette blikket på Jesus, til å polere et blankt og fint ytre og mette egne behov. Tragisk, eller hva?

Da Jesus ble født var det mange som ventet ivrig på en frelser, men få av disse var klare for å ta imot ham. De var mer opptatte av det ytre enn det indre. Denne julen vil også være slik, mange vil være opptatt av alt det ytre mens de overser det viktigste, hjertet sitt. Det er viktigere at vi er forberedt i hjertet på å ta imot Jesus enn at vi har alt det ytre på stell. Selv om det er frelserens komme vi skal feire, er det også en påminnelse til oss om at han vil komme igjen. De som er forberedt og har olje på lampa vil si ”Kom Herre Jesus, kom” og slippe Jesus til i sine liv. Disse vil få del i den herlighet, fred og hellighet Jesus kom med. Andre vil gå glipp av både denne julens midtpunkt og også Jesu annet komme fordi de sier ”vi har ikke rom og tid så du får gå videre”. Er du klar til å møte Frelseren eller er du mest opptatt av all stæsjen som må være på plass?

Tidligere publisert i «Innsyn» des 2012 og på bloggen «med Gud i hverdagen» 09.12.12.

Venter du på himmelen?

Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse. (Heb. 12:1-3)

Nå er det mange barn som venter på 1.desember og at de endelig kan åpne kalenderen, og endel har begynt å snakke om julaften allerede (heldigvis sjeldent her i huset!). Blant voksne er det de som venter på at livet skal bli lettere, at dagene skal bli lysere, at noen skal bli friske, at man igjen skal se enklere dager og mye annet. Vi mennesker venter på mye.

En ting vi ikke er flinke nok til å se med iver og lengsel etter er himmelen. Tenk hvilken herlig dag det skal bli! Eller rettere sagt, hvilken herlig evighet vi som tror har i vente! Vi skal vente med lengsel på den dag Herren kommer for å hente sine. Ikke bare fordi vi da skal slippe alle byrdene og all den smerte som livet bringer med seg, men fordi vi skal se Gud som han er og få være i hans nærhet.

Vi skal ha himmelen i minnet og vi skal ha tanker og hjertet vendt mot det evige. Vi er ikke fastboende her på jord, vi er bare innom for en kort tid. Og mens vi lever her, er det viktig at vi ikke lar oss fange inn av alle bekymringene og gledene som det jordiske bringer med seg. Vi skal ha blikket rettet på Jesus, vi skal ha et hjerte som lengter etter Herrens komme og vi skal med iver arbeide på egen frelse slik at vi blir bevart helt til den siste dag.

Det kan være lett å glemme hva vi har i vente der framme når livet er fullt av smerte, prøvelser og stormer. Vi blir oppslukt av å komme gjennom den ene dagen etter den andre og i stede for å gi byrdene over til Jesus hver gang de melder seg, så strever vi ofte for å overleve dagene i egen kraft. Noen glemmer de at de har en evighet i Guds nærhet i vente fordi livet er fyllt med så mye godt. Det er gleder i fleng og alt kjennes godt ut. Men hva vi opplever i livets gode og lyse dager er kun en bitte liten forsmak på hva som venter oss.

Uansett om du har gode eller dårlige dager i livet, hold fast ved troen og lev overgitt Gud. Har du gode dager, så husk å ikke la velstand og lykke fange deg inn og fra deg bort fra avhengigheten til Gud. Har du dåårlige dager, så husk at det er en som forstår. Jesus vet at det er ikke bare enkelt, og han er alltid villig og rede til å hjelpe deg. Husk hva vi som tror har i vente. En dag vil de som har holdt ut og bevart troen få erfare at Gud ønsker oss velkommen hjem! For en herlig dag det skal bli!

Venter du på den dagen? Eller glemmer du litt fort at vi ikke lever bare her og nå men også for evigheten?

Å vente på den siste morgenen

De som sår med tårer, skal høste med jubel. (Sal. 126:5)

Som det alltid kommer morgen etter natt og det er alltid kommer vår etter vinter, lover Gud at det alltid vil følge jubel etter tårer.

Er vi i tunge tider og vi hver kveld væter puten med tårer, lengter vi intenst etter en ny morgen der latteren og jubelen får slippe løs. De nettene kan være lange og tunge, de kan være trykkende mørke og virke som de aldri ende vil ta. Men de vil gjøre det… til slutt… en gang. Det at vi vet de tar slutt gjør derimot ikke smerten lettere, men det gir oss et lite håp som gjør at vi holder ut litt lenger.

Mange av oss har fått erfare flere slike morgener i livet. Tider der de tunge stundene og periodene plutselig er over og vi merker at nå gryr det av dag. Vi kjenner at byrden letter og at gleden vinner mer og mer plass. En jubel vi egentlig ikke kan beskrive fyller hjertene. Det er en forsmak på himmelen, en liten appetittvekker på hva vi har i vente.

Om jeg lengter etter morgen i livet her på jord, så lengter jeg enda mer etter at den siste morgenen skal komme. Den dagen Jesus henter sine hjem og det aldri mer skal være sorg, smerte og plager. Når de morgener vi opplever her i livet kan være så herlige, så jubelskapende, så intense, tenk hvilken herlig dag det vil være når det for siste gang gryr av morgen!