forventning

av

Det vil bli bedre

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken. (Jes. 43,19)

For ei uke siden startet et snøvær som et halvt døgn senere hadde etterlatt en halv meter snø i hagen min. Før den tid hadde vi hatt varmt vær og mange av løkplantene hadde med det begynt å spire. Men etter det halve døgnet var det ikke noe grønt å se. I dag stod jeg og kikket på ett par av tulipantoppene som endelig tittet over snøen igjen. Den ene var så vidt synlig, mens den andre var 5-6 cm over snøen. Jeg følte meg mest som den som ikke var særlig synlig.

Mens jeg stod der og kikket så ble jeg minnet om verset over, vel den første delen av det med at det spirer fram, og spørsmålet «merker dere det ikke»? Og jeg tenkte at mange ganger merker jeg ingen ting til at det spirer og at det er noe nytt underveis. Jeg kan ha litt lett for å se all «snøen» som ligger rundt, på alt som skjer og alt som må gjøres. Jeg føler vel mer at det er litt vekst og så kommer det noe og dekker alt til igjen og det hele stopper opp. Jeg glemmer at snøen vil forsvinne igjen og at det vil fortsette å vokse og til slutt blomstre.

Tulipanen som så vidt har en topp over snøen er ikke borte selv om den fikk litt ekstra tyngde og kulde på seg, den står der fortsatt og vil veldig snart strekke seg høyere mot himmelen. Den vil helt naturlig fortsette sin vekst og den vil ende opp som et gult eller rødt vidunder om kort tid.

Om vi opplever at vi er mer begravd av livet enn vi er i friluft og vekst så må vi ikke glemme at vårt liv, både i denne verden og i det åndelige, har sine sesonger. Når det er vinter er det vanskelig å huske at det er naturlig og at det vil komme lysere og varmere tider om litt, for litt føles så langt borte ut, men det vil komme. Den kalde og litt mørke og tunge sjela vil igjen fylles med lys og varme og det vil igjen bli godt å være oss og vi vil kjenne på glede. De ting som om vinteren har ligget i dvale, og de ting som har forberedt seg, vil plutselig begynne å vokse og bli synlig og vi vil oppdage at selv under vinterens langvarige byrde og kulde har Gud fortsatt å gjøre sitt verk i oss. Hva han har forandret, hva han har plantet ned i oss er kanskje ikke alltid merkbart der og da, men det vil bli synlig for oss i den rette tid.

Mange steder i landet er det fargerike klatter av løkblomster i bed og hager som bringer glede og håp, mens noen steder er det snødekt og lite tegn på fargerik vekst, men uansett hvor man er så vet vi at alle steder vil det komme vår og det vil bli vakkert. Vi må ikke glemme at det også gjelder oss, noen har kanskje begynt å se en ny vår i livet i og i det indre, mens andre må kanskje vente litt lenger, men uansett hvem vi er og hvor vi er, det vil komme og det vil bli vakkert- til Guds ære, vår glede og andres beste.

*****

Tidligere innlegg med samme tittel, dog litt annet innhold.

av

En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også, å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag for så å skli og miste balansen. Tanken «Å nei! Nå går det galt» flyr gjennom hodet mens vi prøver å gjenvinne balansen der vi seiler nedover det isete underlaget i uelegant andedans. Det går også ann å miste balansen uten å være på ustødig underlag og dette er kanskje enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, håpløshet, angst og annet. Vi merker underlaget forsvinne bort og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en av sine kjære i løpet av året som gikk og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år tilbake, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å glemme de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. F.eks. å ikke kunne delta som vi ønsker, begrenset kjøpekraft, smerter som overskygger forventningen og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva skal vi gjøre da? Vi kan ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi? I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i slike tider: “Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.”

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss skadeskutte sjeler for å skinne sitt lys i vårt mørke. Jesus kom fordi vi ikke klarer, fordi vi ikke er perfekte, fordi vi har smerter og sorg, fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss. Den tiden er det vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen, forventningen og fellesskapet. Vi må ikke la kjøpekalas ta over for det å gi og hjelpe de som trenger det mest. Vi må ikke glemme at for de fleste er tid mer betydningsfullt enn penger.

Derfor er oppfordringen til meg og deg.
* Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser, men kommer nær med omsorg og hjelp.
* Husk at viktigere enn dine penger og gaver er din tid og omsorg.
* Husk viktigheten av å hjelpe og gi til dem som trenger det og ikke bare dem som forventer det.
* Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver, er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til slik vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og dine kjære.

av

En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også, å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag for så å skli og miste balansen. Tanken «Å nei! Nå går det galt» flyr gjennom hodet mens vi prøver å gjenvinne balansen der vi seiler nedover det isete underlaget i uelegant andedans. Det går også ann å miste balansen uten å være på ustødig underlag og dette er kanskje enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, håpløshet, angst og annet. Vi merker underlaget forsvinne bort og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en av sine kjære i løpet av året som gikk og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år tilbake, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å glemme de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. F.eks. å ikke kunne delta som vi ønsker, begrenset kjøpekraft, smerter som overskygger forventningen og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva skal vi gjøre da? Vi kan ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi? I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i slike tider: “Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.”

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss skadeskutte sjeler for å skinne sitt lys i vårt mørke. Jesus kom fordi vi ikke klarer, fordi vi ikke er perfekte, fordi vi har smerter og sorg, fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss. Den tiden er det vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen, forventningen og fellesskapet. Vi må ikke la kjøpekalas ta over for det å gi og hjelpe de som trenger det mest. Vi må ikke glemme at for de fleste er tid mer betydningsfullt enn penger.

Derfor er oppfordringen til meg og deg.
* Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser, men kommer nær med omsorg og hjelp.
* Husk at viktigere enn dine penger og gaver er din tid og omsorg.
* Husk viktigheten av å hjelpe og gi til dem som trenger det og ikke bare dem som forventer det.
* Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver, er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til slik vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og dine kjære.

av

Om å være himmelvendt

Vi lar oss lett fange inn av både bekymringer og gleder. Alt vi vil oppleve her på jord, kan fort overskygge den herlighet vi har i vente. Mange blir så fastgrodde i ting som hører denne verden til at de glemmer at det jordiske er forbigående og at det evige er i vente.

Løft øynene mot himmelen og se på jorden her nede! Himmelen løser seg opp som røyk, jorden skal slites ut som et klesplagg, og de som bor der, skal dø som lus. Men min frelse skal vare til evig tid, min rettferd skal aldri knuses. (Jes. 51:6)

På veggen i stua står det skrevet «Home is where the heart is» (hjem er hvor hjertet er). Det hang igjen etter forrige leietaker og jeg har latt det henge oppe. Ikke fordi jeg synes så veldig om det, men fordi det minner meg om hvor jeg hører hjemme.

Første tanke som slo meg da jeg så det på den tomme veggen var «himmelen», og det er fortsatt det jeg tenker når det innimellom fanger oppmerksomheten. Jeg tenker ikke på hjemmet vårt som vi bor i, heller ikke min herlige lille familie, men på himmelen. Himmelen er hjemme for meg, her på jord er jeg fremmed og på vandring.

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. Mens vi er her, sukker og lengter vi etter å bli ikledd og omsluttet av vår himmelske bolig. (2. Kor. 5:1-2)

Det er mange år siden jeg fikk følelsen av å være en utlending på vandring, at jeg egentlig ikke passet helt inn og at det var et annet hjemland for meg. Jeg lærte etter hvert at det var faktisk ikke rart, men bibelsk og slik det skulle være. Ikke det at jeg vil dø, jeg har også lyst til å se guttene vokse opp og mye annet, men jeg er ikke helt bundet til livet på jord, for jeg vet at det er hos Gud jeg er hjemme på ordentlig. Og en dag skal jeg fullt ut erfare og få leve i det jeg nå får en forsmak på, å se Gud som han virkelig er i mektig majestet og herlighet.

Derfor er vi alltid ved godt mot, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i kroppen, er vi borte fra Herren.  For vi vandrer i tro, uten å se. Men vi er ved godt mot, og helst vil vi flytte bort fra kroppen og hjem til Herren. Derfor setter vi vår ære i å være til glede for ham, enten vi er hjemme eller borte. (2. Kor. 5:6-9)

Vi må ikke bli så fastgrodd i verdens gleder og bekymringer at vi mister himmelen av syne. Vi skal lengte etter den dag når Herren henter sine hjem, og til den dag lever vi hver dag i overgivelse og tillit til Gud og for Guds ære og andres beste.

av

Kom Herre Jesus, kom

Vi er inne i ei tid der ensomhet og problemer vokser seg større og sterkere for mange, noe vi har sett tydelig i mediebildet de siste par ukene. Det har vært modige mennesker som står fram og forteller om en hverdag og et liv de fleste distanserer seg fra. Noen om ensomhet og savn etter fellesskap, andre om fattigdom og manglende økonomisk evne til å gi barna gaver til jul. En høytid vi feirer til minne om at Gud gav oss alt gjennom Jesus, er preget av ensomhet og fattigdom for mange tusener i et av verdens beste og rikeste land. Tragisk, ikke sant?

I USA har det de siste årene rast en spesiell debatt da flere store kjeder nekter sine ansatte å ønske kundene god jul, samtidig som de konsekvent reklamerer med god høytid. Det er ikke lov å si ”Merry Christmas” fordi det innebærer å si Christ (Kristus) og det er jo ekskluderende mot alle de som ikke tror eller tror noe annet. Lignende diskusjoner foregår i Norge og Sverige bl.a. når det gjelder den tradisjonelle skolegudstjenesten før jul. Jesus fjernes fra en høytid som er til minne om hans egen fødsel. Tragisk, eller hva?

I ukene før jul vil det stjeles varer for over 300 millioner i norske butikker og mye av dette vil havne ferdig innpakket under juletre. Hvor gikk vi feil? Det er ikke galt å bruke penger vi har på gaver til mennesker vi bryr oss om, men vi må også tenke litt lenger. Bør vi bruke så mye at de som er økonomisk mindre heldig stilte føler seg totalt utenfor og mislykka? Bør vi bruke så mye på noen som har det meste og lite eller ingenting på de som mangler det nødvendige? Når ble det viktigere med stadig mer, flottere og dyrere enn en enkel markering av det gledesbudskapet om fred, forsoning og fellesskap som julen bringer?

Advent kommer fra det latinske ordet ”adventus” som betyr ”komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er både en ventetid og forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, det var bl.a. en vanlig fastetid innen ulike kirker, mens vi i dag ser at det er årets største forbrukstid. I dag er advent fylt opp med et jag, storshopping og fråtsing uten like. Bare tenk på all handlingen som er, vi må til og med ha åpent på søndager for at folk skal få handlet alt de tror de må ha. Vi har julebord på rekke og rad som svømmer over av det den ene godsaken etter den andre og mange skal unne seg ikke bare litt mer enn vanlig, men mye mer. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass arrangementer, egne forberedelser og alt vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og det å rette blikket på Jesus, til å polere et blankt og fint ytre og mette egne behov. Tragisk, eller hva?

Da Jesus ble født var det mange som ventet ivrig på en frelser, men få av disse var klare for å ta imot ham. De var mer opptatte av det ytre enn det indre. Denne julen vil også være slik, mange vil være opptatt av alt det ytre mens de overser det viktigste, hjertet sitt. Det er viktigere at vi er forberedt i hjertet på å ta imot Jesus enn at vi har alt det ytre på stell. Selv om det er frelserens komme vi skal feire, er det også en påminnelse til oss om at han vil komme igjen. De som er forberedt og har olje på lampa vil si ”Kom Herre Jesus, kom” og slippe Jesus til i sine liv. Disse vil få del i den herlighet, fred og hellighet Jesus kom med. Andre vil gå glipp av både denne julens midtpunkt og også Jesu annet komme fordi de sier ”vi har ikke rom og tid så du får gå videre”. Er du klar til å møte Frelseren eller er du mest opptatt av all stæsjen som må være på plass?

Tidligere publisert i «Innsyn» des 2012 og på bloggen «med Gud i hverdagen» 09.12.12.