Jeg bladde ned til kommentarfeltet etter å ha lest en kommentar i en av de norske nettavisene, og selvsagt var det lassevis med ekspertuttalelser kun timer etter at det hele var publisert. Det er utrolig hvor mange eksperter det sitter rundt forbi i Norges land som vet hva man bør gjøre i alle mulige tilfeller. Vi må være et særdeles oppegåendes land når så mange uttaler seg så skråsikkert som de gjør!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg pleier å holde meg unna kommentarfelt i de fleste sammenhenger, men en gang inni mellom er det greit å lese for å vite hva som rører seg i tankene til enkelte av mine medborgere. Noe av det er hoderystende lesning, noe er enkle vurderinger og en sjeldent gang finner jeg det reflektert og kunnskapsbasert og ikke bare føleri-følera.

Tanken gikk til oss som kristne fordi jeg også her har tenkt tanken: Hvem holder vi som eksperter? Det er mange påståelige kristne som mener at hvis du ikke tenker slik de gjør om ting så er du ikke bare uenig med dem, du står faktisk Gud imot. De har forstått det og sett lyset, andre er bare uvitende og motstandere av Guds vilje. Og det gjelder innenfor mange områder, om det er helse og sykdom, økonomi, synet på synd og nåde, framgang og suksess eller de siste måneder- amerikansk politikk. Eksperter har vi mange av, men er de virkelig det?

Vi skal ha respekt for våre ledere, men vi skal også huske at ikke alle som kaller seg med kristne titler er innsatt av Gud. Det er ikke vanskelig for mennesker med en viss karismatikk og veltalenhet å snakke andre rundt selv om de egentlig ikke vet hva de snakker om. Eller sagt med andre ord, de fordreier budskapet og drysser litt kristelig språk-strøssel over det hele slik at mennesker liker hva de hører. Selv om mange liker en forkynner betyr det ikke at det som sies er bibelsk. Om en evangelist av ett eller annet slag kaller seg ekspert på et tema, betyr det ikke at han/hun er det.

For mange er det i dag slik at om noen er anerkjent og har mange følgere blir det tatt som et sikkert tegn på at man er bibelsk sunne og velsignet av Gud, for hvorfor skulle de bli så godt likt og fulgt av mange hvis ikke? Men dette er nødvendigvis ikke bibelsk, de fleste trofaste Guds tjenere var aldri likt av det store flertall… I dag er det å si imot noens teologi sammenstilt med personangrep og å gå etter «Herrens salvede», mens sannheten er at man kan fint si at noen har feil i forkynnelsen og vise til Guds Ord uten i det hele tatt å angripe mennesket. Det må være lov å verne om Guds Ord og dets renhet og sannhet uten å bli anklaget for å være oppvigler, konfliktmaker og personhater. Det at noen ser på seg selv som ekspert betyr ikke at de er det, like lite som at det sitter ekte eksperter på alle kanter og bauger, i daler og grender, av dette land.

Hvem er de egentlige ekspertene? Hva krav setter vi for å kalle noen ekspert? Hva gjør noen til ekspert?

Vi har et ansvar for å sjekke sannheten og renheten i de budskap vi tar til oss. Vi har ikke bare lov til å si at noe er bibelsk usunt eller galt, vi har et ansvar for dette- mest ledere, men også vi andre, men det skal alltid gjøres med Kristi sinnelag og med respekt for Gud og Guds Ord og kjærlighet for mennesker.

For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. (Sal.36,10)

Det var småkaldt inne da jeg stod opp i morges og jeg fant det litt merkelig med tanke på at jeg hadde skrudd på ovnen og spesielt fordi det ikke var kuldegrader ute. Jeg ser ned på ovnen og jo, den er skrudd på. Så kommer jeg på det, jeg tok ut kontakten i går da jeg støvsugde og hadde ikke satt inn ovnkontakten da jeg var ferdig. Kanskje ikke rart det ikke kom noe varme fra ovnen? Og veldig godt det ikke var ti kuldegrader ute.

Og tanken slo meg nesten umiddelbart: Noen ganger gjør vi det samme. Vi gjør alle de «rette» tingene, vi ber og leser og vi deltar på møter og lovsynger. Men det kan bare bli ting vi gjør noen ganger, fordi det er «rett». Men når det gjelder vårt forhold til Gud så er det nettopp det, et forhold. Det er å ha kontakt med hverandre, det er å komme inn i en annens nærvær og bruke tid sammen, det er å bli oss. Hvis vi gjør det hele uten å koble oss til kraftkilden så blir det lite resultat ut av det.

Vi havner der oftest når ting er på det jevne, men også gode og vonde perioder kan føre oss inn i det. Uansett, jeg fikk en viktig påminnelse om å «bevare den første kjærligheten» og være tilstede når vi kommer til Gud gjennom å lese hans ord, be til ham, hører om ham og lovsynger ham.

Å gjøre det rette, uten å være koblet til kilden, gjør oss kalde og etterhvert harde, mens er vi koblet til kilden så vil det å gjøre det rette føre til varme som hjelper både oss selv og andre.

Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter. (Jes.58,11)

Aldri forlatt.
Alltid trygg.

Aldri alene.
Alltid elsket.

Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. (Kol.3,1)

Når Gud er vår tilflukt så kan vi kjenne på glede selv i prøvelser og de ganger vi har mistet gleden fordi ting er vanskelig så kan vi vende blikket til Jesus, som sitter ved Faderens høyre hånd. Når vårt blikk er festet på Jesus med tillit og tro, så vil vi oppleve at glede og fred igjen tar bolig i vårt hjerte og vår sjel.

Jeg har ikke alltid blikket festet på Jesus fordi jeg blir oppslukt av enten hva som skjer, hva som skal skje, hva som burde skje eller fordi kroppen roper så høyt at det indre blikket blir dradd bort fra Gud. Jeg er så takknemlig for alle de ord som hjelper meg å igjen vende blikket på Jesus og huske alt hva han har gjort og er for meg, alt hva han har tilveiebragt ved sin soning og seier på korset. Jeg kan som David si: «Bevar meg Gud, for jeg søker tilflukt hos deg.» (Sal.16,1) og jeg kan vite med sikkerhet at «HERRE, du er min del og mitt beger» (Sal.16,5a). Jeg liker uttrykket at Herren er ved min høyre side (16,8) fordi det minner om at jeg får gå veien sammen med Gud og når han er los og hærfører så vil jeg ikke vakle.

Når dagene er blitt litt grå kan jeg huske ordene om at Gud er den som ved sin Ånd lærer med livets vei og at hos ham er overflod av glede (16,11). En glede som ikke baserer seg på gode dager og at ting lykkes, men en glede som er basert på Jesus og hans verk. Og ikke bare glede, men Ordet sier at «det er fryd uten ende ved din (Guds) høyre hånd» (v11).

Den gleden finner vi ikke i omstendigheter eller følelser men ved å skue på han som sitter ved Faderens høyre hånd. Når vårt blikk er festet på Jesus så vil vi oppleve at mye av hva som tynget blir løftet av oss og at vi finner en fred som overgår forstanden og en ubeskrivelig glede. ikke fordi jeg er sterk og flink, men fordi Jesus har banet vei for meg og jeg kan med frimodighet tre fram for Guds trone og skue hans herlighet og hellighet, og vite at hos ham så er jeg trygg uansett.

Ordene «ved høyre hånd» ble slik en dyrebar påminnelse for meg i dag fordi den retter fokuset på Jesus. Samtidig så er det er herlig vers i Sal. 17,7 om at ‘Gud frelser dem som flykter fra fiender og søker tilflukt ved hans høyre hånd’. Når jeg vender blikket på Jesus og husker at han er seierherren, han er min forbeder, han er min herre og Gud, men også at i Ham er jeg skjult, så vil ikke alle de fiendtlige tanker, følelser og omstendigheter som prøver å få meg til å vakle ha så stor makt lenger. Gleden i Herren er min fordi jeg er gjemt i Kristus og Kristus sitter ved Faderens høyre hånd og ber for meg.