Andakt

av

La oss elske hverandre

Jeg begynte på Jobs bok i går og etter å ha kommet litt over halvveis måtte jeg bare sukke: Hvor fæle vi kan være mot hverandre… og jeg måtte «krype til korset» og be Gud om å tilgi meg for alle de ganger jeg har vært for hard, har dømt uten å vite, har lagt byrder på mennesker og annet. Gud tilgi meg for å være kald, kynisk, hard, ufølsom, ha manglende innsikt og forståelse…

Job mister alt han eier og holder kjær i løpet av noen få korte timer, hele verden hans raser sammen. Men selv om alt dette skjer så vender han seg ikke mot Gud, som han sier(fritt sitert); hvorfor skal han anklage den Gud som både gir og tar? Skal vi ikke motta begge deler fra hans hånd? Noen av Jobs venner kommer for å trøste ham, og de klarer seg fint den første uken, men så begynner de å snakke og da går mye galt. Job får høre at det er de urettferdige som rammes slik han gjør, at Gud aldri vil utsette en rettferdig for noe slikt. Job står på sitt, han har levd gudfryktig, selv om han bare er et menneske og kan ha gjort feil, men han vet at i hans hjerte og hans liv har det å tjene Herren helhjertet vært viktigst, og dette har han vist med stor omsorg for de fattige og utstøtte. Vennene gir seg ikke de, de kjører på med at han har gjort feil, han er skyldig, ja de til og med anklager ham for ting de vet ikke er sant. De bevisst lyver på Job og de setter seg selv som dommere over hans liv og hans smerte og lidelse.

Hvor stygge vi kan være med hverandre…

Vi skal være forsiktige med å vurdere andres smerte og lidelse når vi ikke kjenner til den, vi skal også huske at bak smil kan det skjule seg store kamper. Også rettferdige mennesker utsettes for store prøvelser og lidelser.

Så derfor en kort og vanskelig oppfordring:
La oss elske hverandre!

Gud hjelp oss å vise kjærlighet, støtte og omsorg til de som lider. Hjelp oss å kunne gråte med de som gråter og glede oss med de glade. Gi oss av din kjærlighet og nåde, ditt lys og din visdom, din barmhjertighet og godhet. Hjelp oss å vokse i kjærlighet til både deg og hverandre. I Jesu dyrebare navn, amen.

av

Kjærlighet og nåde nok

Søndag hadde jeg hentet frem en bok av David Wilkerson som heter «Hungry for more of Jesus» og jeg kom til kapittel 2. Mens jeg leste så blir jeg så overveldet av Guds store kjærlighet til meg at tårene renner og renner, jeg må ta pauser i lesinga flere ganger og jeg sukker takknemlig til Herren og priser Han for hans uendelig store kjærlighet og nåde mot meg. Det er ikke ofte jeg blir så overveldet, så rørt i hjertet, så «satt ut». Tenk hvor høyt han elsker meg, og deg?

Når vi søker tilflukt hos Herren så har han lovet å verne oss, lovet å lede oss, lovet å fylle oss. Hans kjærlighet mot oss er så mye større og mer omfattende enn vi klarer å forstå med vår lille menneskehjerne, men noen ganger får vi litt mer erfaring med det når Gud ikke bare drypper noe dråper av kjærlighet i våre hjerter, men virkelig skrur krana opp og lar oss både dusje og bade i hans kjærlighet.

Når vi velger å snu verden ryggen og leve i overgivelse og trofasthet mot Gud, trenger vi aldri å tvile på hans kjærlighet, nåde og vilje til å hjelpe oss. Vi kan med tillit søke han og dele vårt hjerte, vår takk, våre bønner og våre sukk. De som har søkt ly under Herrens vinger og har ham som sitt faste skjulested, de er trygge uansett hva de møter. Vi trenger ikke frykte, for Gud er større og mektigere enn hva som enn møter oss. Jo, vi vil kjenne på sorg og smerte, på uro og frykt, på fortvilelse og usikkerhet, men vi kan ta alt dette med oss til Gud og gi det til ham i bønn. Vi kan hvile i trygghet og visshet om at Herren hjelper de rettferdige, at de som ydmyker seg under hans hånd vil få hjelp og at hans nåde og kjærlighet mot oss er mye større, sterkere og mer omfattende enn vi vil klare å forstå.

Gud er en god Far for sine barn, og som en god far vil han noen ganger irettesette oss, korrigere oss og la oss smake konsekvensen av våre dårlige valg, men han vil også «blåse på sårene», omfavne oss, lede oss og gå veien sammen med oss. En god far sin kjærlighet forsvinner aldri og den er like varm og gjeldende når vi faller eller er såret, som den er når vi har klart noe eller er glade.

Gud elsker deg!

Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den Veldige, han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde. Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern.

«Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv og lar ham se min frelse.»
(Sal. 91:1-4 og 14-16)

av

Ta ansvar for egen synd

«Den som skjuler syndene sine, skal ikke lykkes;
den som bekjenner og vender seg fra dem, finner barmhjertighet.»
(Ordspr. 28:13)

En sann troende vil nå og da falle i synd, men han vil ikke bli værendes i den, han vil ikke svømme rundt i synd og påberope seg Guds nåde. Den som bevisst lever i hva Guds ord sier er synd- og som ikke har noe problem med det- bør revurdere sin bekjennelse.

For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. (2. Kor. 7:9b-10)

Vi kan ikke drive å unnskylde våre synder med at «vi er jo bare mennesker». Ja, vi er bare mennesker, og noen ganger så faller vi i synd. Men er vi virkelig kristne, så liker vi det ikke og vi fylles med sorg over våre fall og vår synd. Vi lar det ikke «skli forbi» med en «nåden holder», vi ramler på kne innfor Herren og ber om nåde, ber om tilgivelse, ber om renselse og gjenoppretting. Vi ber om hjelp til å bli bedre og at vi skal få innsikt, visdom og kraft til å ikke falle igjen. Ikke den sorg som verden kjenner på, en skamfølelse som bunner i at «hva vil andre tro om meg hvis de finner dette ut» eller en frykt for at det skal bli kjent. Men en sorg over at vi har syndet først og fremst mot Gud. Han som gav sin sønn for oss, han som sonet for vår synd, han som vi elsker og ønsker å ære ved å leve hellige liv.

Vi skal ikke gjøre synd mindre alvorlig enn det er, Jesus kom for å sone straffen for våre synder. Våre synder, mine synder, førte til at Jesus måtte lide noe grusomt og også dø for at jeg skulle ha den utrolige mulighet jeg har til å leve i fellesskap med Gud. Jeg får være Guds barn og jeg har fått frihet til å tjene Gud uten å være i syndens lenker.

Men hvis vi virkelig lever i overensstemmelse med Ordet og virkelig streber etter å leve hellige liv i Åndens kraft, og så faller i synd, ikke la det holde deg borte fra Gud. Det er tilgivelse og nåde også for dette, hvis du virkelig angrer og omvender deg av et helt hjerte, finnes det tilgivelse, renselse og gjenoppretting for dette også.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1.8-9)

 

av

Familie, Guds Ord og gaveutdeling

Ettermiddagen i går ble brukt sammen med familie og med enkel feiring av bursdagen til 3 av hunnkjønnene. Det er godt å være sammen og det er herlig å se hvordan de yngste (1 og 3 år) sprer så mye glede og lykke 😀 Også godt å se hvordan mine store gutter på 13 og 15 koser seg sammen med de små. Vi må huske å bruke tid sammen når vi kan og aldri ta hverandre for gitt. Vi skal ikke gå rundt og frykte vonde ting, men sannheten er at vi vet aldri hvor lenge vi har hverandre, så: Bruk tid sammen, vis omsorg og kjærlighet og støtt hverandre i både gode og vonde dager.

Jeg har valgt bort å skrive nytt innlegg, men ønsker å dele to innlegg fra den andre bloggen med dere.

Det første er et som ble skrevet torsdag morgen og som heter «Jeg skal lese senere…».
Utgangspunktet er de siste versene i Ordspråkene kap 24 hvor den som skriver sier at han gikk forbi en lat manns åker og da han så hvordan det så ut ble det til lærdom for ham. Jeg skriver at den fattigdom han viser til og også at det er overgrodd av nesler og steingjerdet er revet ned kan overføres til vårt forhold til å lese Guds Ord. Hvis vi alltid utsetter å lese i Bibelen vil vi bli ført inn i en åndelig fattigdom og vi vil også være mer utsatt for «ugress» i vårt indre og mer utsatte for å begå feil. Dette fordi vi ikke har den visdom, innsikt, beskyttelse og annet som det å daglig ta til oss ordet,grunne på det og etterleve det gir oss. For å lese alt trykk lenken i toppen av avsnittet.

davDet andre innlegget jeg vil gjøre dere oppmerksomme på er «Gaveutdeling«.
Jeg har gaveutdeling på den andre bloggen og ønsker selvsagt å gi dere også mulighet til å delta 🙂
Som vanlig er det IKKE krav om at du må like, dele, kommentere eller følge for å delta i trekningen. Ønsker du å vite mer om de 5 ulike gavene og hvordan det hele foregår, så er du hjertelig velkommen over på den andre bloggen. Trykker du lenken over kommer du direkte dit 🙂

Ønsker dere alle en god helg!
Guds fred og velsignelse!

av

De fem Solas fra reformasjonen

Reformasjonen bragte med seg mye godt, og de fem prinsipper som fremkom som gjensvar på den katolske kirkens bortgang fra bibelske prinsipper, er fortsatt gode rettesnorer for hvordan vi bør leve og tenke i forhold til Gud, frelse og Bibel i dag også. Du har kanskje hørt om de fem Solas? De to første får litt mer utdypende forklaring enn de tre siste.

1. Sola Scriptura (Skriften alene)
Guds ord alene er autoriteten til å fastsette doktriner/læresetninger.

Dette står i sterk kontrast til i dag hvor mange fremtredende forkynnere hevder de har fått syner eller visjoner fra Gud som ikke kan bekreftes i Guds ord, men de redder seg «pent» unna med å si; Du vil ikke finne det i Bibelen, men ta det med ro, Jesus sa det til meg. Dette ville tidligere automatisk bli avfeid både som falsk lære og vranglære, i dag blir endel av disse «ulvene» omfavnet og fremstilt som prakteksemplarer og forbilder av mange innen kristenheten…

2. Solus Christus (Kristus alene)
Jesus har alene gjort det som er nødvendig for frelsen.
Dette kom med som et punkt da den katolske kirke hadde beveget seg bort fra at det var i Kristus alene frelsen var,  de hadde innført egne tradisjoner og regler som i mange tilfeller ble holdt høyere enn Jesu soningsverk. Hva vi gjør for kirken, hva vi gir til kirken, lovgjerninger og annet kan ikke frelse oss eller bidra til en «lettere» dom. Vi må heller ikke si en spesiell bønn eller annet «kirkelig» bestemt foran en ordinert prest for å bli frelst, ei kan vi smiske oss til frelse gjennom gode gjerninger og/eller pengegaver til kirken. Kristus alene.

3. Sola Gratia (av nåde alene)
Ingen av oss fortjener annet enn Guds dom. Frelsen er fullt og helt et Guds verk og et nådens verk. Vi kan ikke gjøre oss fortjent, vi har alle syndet, men likevel gir Gud oss den gave det er å bli frelst når vi tar imot Jesus som frelser og herre. Det er alt av nåde, og nåde alene.

4. Sola fide (av tro alene).
Kanskje har du hørt denne ?
Rettferdiggjørelsen er av nåde alene gjennom tro alene og i Kristus alene.
Kun gjennom å tro på Kristi verk og motta nåden Gud gir blir vi frelst. Vi kan ikke gjøre noe som helst selv for å bli kjent rettferdige innfor Gud.

5. Soli Deo Gloria (til Guds ære alene)
Tenk hvor fantastisk at vi er ment å leve liv som er til Guds ære og glede!!! Målet ved frelsen er ikke at Gud skal gjøre masse for meg (vi har allerede fått det største mirakel gjennom frelsen), men at vi skal leve hele våre liv til hans ære!

***
Du finner mye om dette bare ved å søke de 5 solas på nettet. Jeg for min del holder også bl.a. på med ei innholdsrik bok om kirkehistorien (Church History in Plain Language av Bruce L. Shelley). Utrolig mye spennende å ta til seg, og mye nyttig lærdom. En ting som ofte har forundret meg er den motvilje enkelte har til å lese historie, vi trenger det for å forstå hvorfor vi er der vi er i dag, men også for å hente lærdom om hva som var bra og hva som ble feil i tidligere tider. Det som har slått meg er hvor mye av den vranglæren som kirken kjempet mot mellom år 100-300 som er kommet med full fart og trykk inn i dagens kristenhet. Den gang ble det for det meste avvist, i dag er det mange som omfavner det… vi må lære av de som har gått foran oss.