Ja dagene går fort når mye skjer. De siste ukene har vært fylt opp med feiringer, overnattingsbesøk, dugnadshjelp og annet. Jeg har tenkt mye på mangt ifm de ulike tingene, og kanskje kommer det lengre innlegg senere. Men da vi feiret 17. Mai gikk jeg å tenkte mye på to ting- frihet og takknemlighet. Jeg er så takknemlig for at vi bor i et fritt land hvor vi også har mye færre grusomheter å frykte enn folk flest på denne jord. De fleste av oss har nok av det meste og vi kan også være aktive i organisasjoner, fagforeninger og religiøse sammenhenger uten å frykte for represalier, fengsel og tortur. Vi kan uttale oss fritt om det meste, alt er selvsagt ikke andre enige i, men vi har lov å snakke, skrive og tale(enn så lenge). Og ikke nok med at vi har denne fantastiske friheten, vi har blitt kalt til frihet i Kristus. Vi, som troende, kan oppleve en frihet i vårt indre som med årene bare blir mer overveldende etter som vi blir helbredet, renset og gjenopprettet i vårt indre menneske. Frihet og takknemlighet.

Noen dager senere giftet en av brødrene mine seg med ei fantastisk dame. Jeg klarte å være tilstede under vielsen og litt av middagen, og selv om jeg den siste uka har vært veldig dårlig er jeg glad for hva jeg orket. Og noe helt utrolig er at ei venninne tok turen opp fra Danmark for å hjelpe meg ifm 17.mai og bryllup. Da jeg måtte hjem var hun igjen med guttene mine slik at de var tilstede noen timer til. Hvor velsignet er ikke jeg? En av de tingene jeg liker ekstra godt med bror og svigerinna mi er at de ikke bare har tenkt at de måtte finne noen som også kalte seg kristen, men de har funnet noen som deler den samme overgivelse, hengivenhet og avhengighet til Gud som de har selv, og begge har en sterk brann i hjertet etter å se mennesker frelst. Skal man leve sterk med- og nært til- Gud trenger man noen med samme «passion for Christ» som man har selv.

Og nå nærmer det seg slutten av bursdagen min, i den forbindelse er jeg veldig takknemlig for å ha klart å gjennomføre hva jeg liker best med å ha bursdag. Det var ingen selvfølge at jeg ville klare det i år pga alt som har vært de siste månedene, så jeg er nok litt ekstra takknemlig for at jeg orket å ta turen ut for å dele ut gaver. Takknemlig ☺

Jeg bet i det sure eplet for noen dager siden og opprettet facebook-konto av praktiske årsaker ift guttene og aktiviteter. Jeg kommer nok ikke til å være superaktiv, men jeg vil gjerne ha kontakt med de av dere som kunne tenke dere det. Når jeg kommer meg litt mer på beina skal jeg se litt mer på å opprette sider for bloggene, men det må være når formen stiger og vi er ferdige med dugnad/loddsalg og sykehus +++ Jeg heter Oliversen til sist og Tone Cecilie til først.

Så vil jeg bare få ønske dere alle ei god og velsignet helg. Siden jeg ikke kunne dele ut gaver til alle i dag, har jeg et bilde av den ene til dere- og husk: Det som står på kortet gjelder nettopp DEG!!!

Kleeem, blessings og Guds fred ❤

Klokka er halv 4 på morgenen når jeg begynner på dette innlegget. Det er ikke mange minuttene siden jeg stod opp. Tenk hvor deilig det hadde vært å skrive at jeg stod opp fordi Gud vekket meg og minnet meg på å be eller skrive, men sannheten er litt annerledes. Jeg stod opp fordi jeg etter å å ha prøvd å sove på (nesten) alle kroppens kanter og i alle vinkler mulig så skrek fortsatt kroppen høyt om at det er liv i den, og med det smertenivået så fant jeg ut at jeg kunne gjøre mer nytte utav senga enn oppi den. Og igjen, mens jeg kravlet meg opp, sukket jeg for n’te gang de siste dagene «saus det godt inn Gud».

Jeg har en ganske sprø hjerne som kommer med de merkeligste sammenligninger og paralleller (har du ikke skjønt det før, så vet du det hvertfall nå), og denne gangen var det den berømmelige inndelingen av middagstallerkenen Gud brukte for å gi meg styrke, hjelp og påminnelse. Du vet, den med 1/3 grønnsaker, 1/3 poteter/ris/pasta og 1/3 kjøtt av ett eller annet slag, og så er det selvsagt greit å slenge litt saus på. Slik er det jeg har følt hverdagen har vært i det siste, bare med litt andre ingredienser på tallerkenen. 1/3 dagens utfordringer, 1/3 kommende utfordringer og 1/3 gårsdagens sår og skuffelser. Det skjer mye som tapper krefter samtidig som endel av hva som kommer også bringer opp smerter og sår fra tidligere. Og de som er her, eller har vært her, vet at det er en smule tøft når dagene er slik.

Men så var det det med at jeg sa det var Ånden som minnet meg på denne 3-delingen, og det henger sammen med hva Gud ved sin Ånd sa til meg etter at jeg nikkende med hodet hadde sagt meg enig i at jo, det er slik dagene er for tiden. Og her er den 3-delingen jeg fikk som gjensvar, hjelp og føde til å takle min mer enn fulle utfordrings-tallerken:

1/3 dagens utfordringer dekkes med:

1. men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. (2. Kor.12:9)
2. Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)
3. Som dine dager er, skal din styrke være. (5. Mos. 33:25b)

1/3 morgendagens utfordringer dekkes med:

1. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matt. 6:33)
2. Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)
3. Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. 2 La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. (Kol. 3:1-2)

1/3 gårsdagens sår og skuffelser dekkes med:

1. …for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte…  for å trøste alle som sørger, og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd. (utdrag Jes. 61:1-2)
2. For han har ikke foraktet den som er hjelpeløs, og ikke vendt ryggen til den som  lider. Han skjulte ikke ansiktet, men hørte da han ropte om hjelp. (Sal. 22:25)
3. Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal. 34:19)

Er det ikke godt hvordan Gud  kommer oss til hjelp i vår svakhet? Ikke bare gir han meg en begripelig forklaring på alt som skjer, men han minner meg også på sitt eget ord og hans løfter om at Han er med og at Han er og har nok? Jeg synes det er fantastisk hvordan den «tallerkenen» Gud disket opp med for meg mer enn fullt ut dekker de behov jeg har, og utenom dette så får jeg også be Han om at han «sauser det virkelig til» på toppen av det hele! Og med det mener jeg at jeg ikke bare har bedt om hjelp til dagen og morgendagens behov og legedom og hjelp mot gårsdagens sår og skuffelser, men jeg har også bedt om at alt- både den første og den andre «tallerkenen»- sauses godt inn med Guds nåde.

Uansett hva vi møter, både i dag, i morgen og av gårsdagen, så er Gud med oss og han er og har mer enn nok. I Kristus er vi både beskyttet, styrket, elsket og mer enn overvinnere.

Gud leder oss til formaning, påminnelser og trøst på mange slags vis. Noen ganger kommer en person opp i tankene, vi tar kontakt og de kommer med ord vi trengte høre. Andre ganger skrur vi kanskje på radioen eller setter på en tale og vi får ord vi trenger. Så er det de gangene man kikker i bokhylla og den ene boken etter den andre fenger ikke, helt til man kommer til en bok man bare «må» lese, for å oppdage at innholdet var hva man ikke visste man trengte. Eller som meg i går, jeg fikk linjen «for en tid som denne» opp i tanken og det førte til at kveldens lesning ble Esterboken. Jeg trodde det var nettopp den linjen som var viktigst, men det viste seg at Gud brukte Esterboken til å minne meg om flere ting, og en av dem var viktigheten av å være tro mot det kall Gud har lagt på våre liv.

Hva dette kallet er for deg kan jeg ikke si mye om, men jeg kan si at for min del er det todelt. Den ene delen av mitt kall går på å oppmuntre brødre og søstre som opplever motgang gjennom å minne dem på at Gud er trofast, god og tilstede i deres liv, og at uansett hva de opplever er Gud der og vil hjelpe dem gjennom. Gud ser ikke bort når vi sliter, men han er nær oss og ønsker å være vårt alt i vårt ingenting. Den andre delen av kallet mitt er å advare og kalle mennesker tilbake til det nære forholdet med Gud der Jesus er Herre i livet, og ikke bare en kompis man henger med en gang inni mellom. Denne delen av kallet kjennes tidvis ut som en tung byrde, men jeg kan ikke la være å dele de ord som Gud gir meg. Jeg har sagt at jeg vil dele hva han gir meg, selv om det koster mer enn jeg føler for, og dette gjør jeg- til glede for noen og forargelse for flere.

I Ester kap 4 har Mordekai funnet ut at det er sendt brev om at jøder kan angripes og drepes på en spesiell dag. Han flerrer klærne sine, kler seg i sekk og aske og han går ute i byen og klager høylytt. Turen stopper utenfor slottsporten da han ikke har lov å gå inn pga antrekket. Etter litt frem og tilbake får han forklart Ester hva som er i gjære og også gitt henne beskjed om hva hun skal gjøre. Ester er tvilendes til dette da det kan koste henne livet, men beskjeden Mordekai sender tilbake til henne er ganske klar:

Mordekai ba dem si til Ester: «Tro bare ikke at du som den eneste av jødene skal berge livet fordi du er i kongens slott. For om du tier i denne tiden, vil hjelp og redning komme til jødene fra et annet sted, mens du og ditt farshus vil gå til grunne. Og hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang?» (v 13-14)

Og ja, ordene for en tid som denne er i disse versene, men hva som stod tydeligst frem for meg var ordene Mordekai sier om at ‘tro bare ikke at du skal slippe unna hvis du tier’. Her er vi ved en viktig side ved det å leve i fellesskap med Gud og å være en del av Guds kongedømme/rike. Hvis Gud gir oss ord å dele, så skal vi dele hva han gir oss og ikke hva vi føler for. Gir Gud oss beskjed om å gjøre en ting, så gjør vi det slik han har sagt vi skal, og ikke slik det passer oss. Å følge Gud er ikke noe vi gjør når vi føler for det, men det er noe vi gjør- koste hva det koste må- fordi vi elsker Gud og ønsker å være lydige mot han som er så god mot oss.

Hvis vi ikke er lydige, bærer vi et ansvar for at andre ikke er blitt advart og/eller har fått mulighet til å endre på sine tanker, vaner og valg. Esekiel fikk høre at hvis han ikke advarte når Gud sa så, så ville andres blod komme på hans hender, men hvis han gjorde som Gud sa, så ville han gå fri (se Esek. 3:16-21). Vi må ikke tro at fordi Jesus har kommet så er det nåde over nåde i alle ting, ulydighet vil alltid straffe seg (også i nådens tidsalder). Det vil gjøre vårt eget åndelige liv fattigere og det vil frata andre muligheten til å velge Gud, hans vei og nåde.

Jeg vet om ett par situasjoner som kommer der jeg blir utfordret på å stå opp for sannheten slik Gud har vist meg det og å dele de ord Han har gitt meg selv om det ikke er de ord andre vil høre fra meg. Det er spesielt ett tilfelle jeg føler er som «for en tid som denne», en mulighet jeg har fått som kun kan benyttes nå.

Kanskje du også opplever at du får mennesker, muligheter eller utfordringer inn i livet ditt som også bringer følelsen av «for en tid som denne»? Det er, uansett hva det er, en unik mulighet til å utgjøre en forskjell hvis du er lydig og handler/snakker etter hva Gud gir deg å dele.

Vil du bruke ditt «for en tid som dette»-øyeblikk godt og være tro mot ditt kall?

Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! (Fil. 4.4)

Gled dere alltid! Hvor ofte hører vi ikke det og kjenner at det er null sjanse til å klare det. Når omstendighetene raser på alle kanter er ofte innsiden er full av frustrasjon og mer nedstemt enn glad, men likevel sier Guds ord at vi skal glede oss alltid.

Glede er en Åndens frukt (Gal. 5:22) og dette skulle si oss at den glede som Bibelen snakker om er noe annet enn hva vi ofte tenker på som glede. Den glede Bibelen nevner er ikke en glede som kommer fordi noen er snille mot oss, fordi vi mestrer noe eller fordi vi får noe godt. Dette er mer hva vi kan beskrive som kortvarig lykke, men ofte er det dette vi tenker på som glede.

Med glede skal dere takke Far, som satte dere i stand til å få del i de helliges arv i lyset. For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. (Kol. 1:12-13)

Den glede Bibelen snakker om er en glede som har sin kilde i hvem Gud er og at vi har fått åpenbart biter av Guds nåde, kjærlighet og storhet. En glede som er basert på at Gud elsker oss og at som vi er hans, er han vår. Det er ikke en glede som er avhengig av omstendigheter eller gode følelser, men en glede som finner sin kilde i Gud, i frelsesverket og i det fantastiske faktum at vi er Guds dyrebare sønner og døtre. Fordi Jesus tok synd og skyld på seg og gjorde soning for det, kan vi glede oss over at vi er Guds barn. Og som Guds elskede barn kan vi oppleve at gleden vokser seg sterkere og dypere etter som vi bli mer og bedre kjent med Gud. Det er som det står i Fil. 4:4 «gled dere alltid  i Herren». I Herren. Ikke i omstendigheter, suksess eller gode følelser, men i Herren.

I Nehemja leser vi hvordan muren rundt Jerusalem blir bygd opp igjen etter eksilperioden. Når denne er istandsatt så samler folket seg og det leses opp fra skriftene.

De leste opp fra Guds lovbok mens de tolket og forklarte det som ble lest, slik at folket skulle forstå. (Neh. 8:8)

Det er tydelig at folket forstod hva som ble lest og forklart og at de fikk nye åpenbaringer om hvem Gud er og hvordan han handler med sitt folk. Den nye forståelsen de fikk var så kraftig at hele folket gråt da de hørte hva som stod i loven. (Neh. 8:9). Det må ha vært en ganske kraftig gråt og fortvilelse også, for stattholderen Nehemja, presten Esra og levittene som underviste folket sier:

«Denne dagen er hellig for Herren deres Gud. Dere skal ikke sørge og ikke gråte!»…  Vær ikke bedrøvet! For gleden i Herren er deres styrke…
(utdrag Neh. 8:9-10)

Folket forstod hva som ble lest opp for dem og de gikk avsted og gjorde istand en stor fest slik de var blitt fortalt. Og her er vi ved kjernen til noe viktig: De fikk en ny åpenbaring av hvem Gud er, og den åpenbarte Kristus/Gud er nå kilden til deres glede. At de er blitt litt bedre kjent med Gud, skapte både fortvilelse over at de var langt borte (gråten), men også glede fordi de også fikk ny kjennskap til Guds nåde og kjærlighet.

Den glede Bibelen sier vi skal ha er ikke en glede som er basert på at ting går godt for oss, det er en glede som har sitt opphav i hvem Gud er. Jo større åpenbaring vi får av Gud, jo dypere blir vår glede. Og siden vår glede ikke skal være basert på omstendigheter og følelser, men på Gud som aldri forandrer seg, så kan vi alltid glede oss i Herren.