av

DU er AKSEPTERT!

Først, takk til alle som har tatt tid til å gi meg en tilbakemelding på hva bloggen har betydd for deres Gudsforhold. Er det noen som sitter og lurer på om de skal eller ikke, så håper jeg dere tar turen innom forrige innlegg og enten legger igjen en kommentar eller sender inn kontaktskjemaet. Jeg har valgt å ikke svare enkeltvis (hvertfall ikke akkurat nå), men kommer med et gjensvar neste uke (travel uke og jeg trenger også litt tid til å rydde opp i eget hode og hjerte).

Jeg velger i dag å reblogge ett innlegg helt tilbake fra oktober 2008. Dette ble postet på den andre bloggen og også på ett par andre sider som ikke eksisterer i dag. Det er merkelig å se hvordan skrivestilen har endret seg med årene etter som jeg har skrevet mer og mer, men innholdet er ganske likt hva jeg deler i dag også.

Mange av oss vet at Gud elsker oss, men vi har lett for å tenke at han bare «holder ut» med oss. Hvordan kan han elske oss? Vi er jo som vi er… vi feiler og faller, vi kommer til kort og vi unndrar oss. Men sannheten er at han elsker oss med en evig kjærlighet og at det er vi som i vårt sinn har tillat tankebygninger som strider mot Guds ord. Vi er elsket av Gud, vi er akseptert slik vi er. Jo, Gud vil sette oss fri, men han venter ikke med å overøse sin nåde, kjærlighet og godhet over oss til vi er kommet lenger. Når han ser på deg i dag, akkurat som du er, så smiler han og gleder seg, han ser på sin elskede datter, på sin elskede sønn. Fatt mot du dyrebare sjel, du er elsket og akseptert!

Cecilie sin avatarmed Gud i hverdagen

Vanligvis når mennesker snakker om Guds kjærlighet til den enkelte av oss, snakker vi om at ”Du er høyt elsket av Gud”, noe de fleste vet er sant. For noen er det en sannhet i hodet, for andre er det også blitt en sannhet i hjertet- de har ikke bare lest det og med fornuften vet det er slik, de har erfart det og følt det i sitt eget hjerte og liv.

Hvorfor skriver jeg da akseptert og ikke bare elsket? Har du tenkt over at Gud både elsker og aksepterer deg for den du er i dag, her og nå? Selvsagt kan vi ha ting i livet vårt Han ikke finner behag i, men jeg snakker om det grunnleggende- DEG som menneske. Du er ikke ’bare’ elsket, du er også akseptert! Han liker deg og elsker deg for den du er, og Han aksepterer deg med både dine sterke og svake sider, til og med med dine…

Vis opprinnelig innlegg 450 ord igjen

av

Hva har bloggen betydd for ditt Gudsforhold?

Jeg har kjempet endel med meg selv angående dette innlegget, om jeg i det hele tatt skal poste det. En av de tingene jeg har måtte finne ut var mine motiver for å spørre som jeg gjør. Gjør jeg det fordi jeg ønsker ros og anerkjennelse eller er det en «høyere grunn»?

Jeg er ikke bedre enn at jeg liker å få gode tilbakemeldinger, slik er vi alle. Vi har behov for å få positiv anerkjennelse og oppleve at vi betyr noe for andre. Men hvis dette er årsaken til at vi gjør en ting så blir det galt. Og selv om jeg selvsagt håper det kommer ett rosende ord eller to, så er ikke dette den viktigste årsaken min for å spørre.

Hva jeg ønsker med bloggen er at du skal utvikle en «tørst» etter mer av Gud, etter å komme nærmere ham og bli bedre kjent med ham. Jeg ønsker at de som sitter i mørket skal se et lys og at håpet om en bedre morgendag tennes i deres hjerte. Jeg ønsker at mennesker skal erfare at de er elsket til tross for alle sine feil, fall og tilkortkommenhet. Jegønsker at vi skal utfordres til å leve enda mer overgitt Guds vilje og enda mer helhjerta og radikalt for Jesus. Jeg vil at Gud skal bli gjort kjent og bragt den ære og pris han fortjener. Derfor skriver jeg bloggen, ikke for at jeg skal bli gjort kjent, men for at Gud skal bli gjort kjent.

Jeg opplever at sykdom tærer mer og mer på kroppen og at jeg stadig har mindre krefter. Jeg har ikke mye å gå på, jeg har ikke mye å gi og derfor spør jeg slik som dette, rett ut. Jeg har vært i en prosess en tid der jeg vurderer om blogging er det rette å fortsette med eller om jeg skal vurdere andre måter å tjene Gud og mennesker på. Kanskje er det andre ting, andre steder eller andre oppgaver hvor jeg kan gjøre mer med hva jeg er og har? Jeg ønsker å bruke hva jeg har best mulig, jeg ønsker rett og slett å være en god forvalter av hva jeg har.

Det veldig lite tilbakemeldinger på hva som skrives på denne bloggen, noe som gjør at jeg egentlig ikke vet hvordan andre forholder seg til hva som deles. Det er ett par trofaste som kommenterer jevnt og trutt, og stor takk til dere, men for det meste vet jeg ikke om denne bloggen betyr noe for dere og deres Gudsforhold.

Og jeg skriver deres Gudsforhold og ikke bare dere fordi det er det jeg ønsker å vite om. Lever bloggen opp til det ønsket jeg har for den? At mennesker trekkes nærmere Gud og at Gud bringes ære og pris?

Jeg vet at de fleste som er innom bloggen i løpet av en dag ikke er dere som mottar innlegg pr mail eller i rss-feed, men mennesker som blir henvis av ulike søkemotorer.Jeg håper at spesielt dere som mottar innleggene gjennom rss og e-post vil ta dere tid til å gi en liten tilbakemelding denne gangen.

Du kan legge igjen en kommentar i kommentarfeltet (alle vil se denne) eller fylle ut kontaktskjemaet (bare jeg vil se dette).

På forhånd takk til dere som tar dere tid til å gi meg et svar.
Velsigna god helg til dere alle.

← Tilbake

Takk for svaret ditt. ✨

av

Fri fra brønnen uten vann

Mennesker flest vet at det er noe inni dem som leter etter noe mer. Det er noe dypt i deres indre som søker etter noe større enn dem selv. Søker etter noe som kan gi en fred, ro og trygghet som gjør at de kjenner seg tilfredse og lykkelige. Og så lenge de har denne indre tomheten, drives de av ønsket etter enten å finne dette noe eller å døve tomheten som roper inni dem.

Mennesker som drives av den indre tomheten søker tilfredsstillelse mange rare steder. Noen vender seg til alkohol, piller eller narkotika. Andre vender seg til sex og rastløs leten etter tilfredsstillelse som varer. Noen gjemmer seg i tv-skjermens falske virkelighet, mens andre rømmer inn i dataspillenes verden. Noen går fullt og helt inn for en aktivitet eller idrett, andre prøver å glemme seg selv gjennom å hjelpe andre. Uansett hva det er, så oppdager de at den indre tomheten kanskje blir tilfredsstilt for en kort tid, men så begynner den å skrike enda høyere enn tidligere. Og da er det jo bare å innta mer av hva som døyvet smerten og tomheten, er det ikke?

Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, (Sak.9:9)

I Johannes kap 4 kan vi lese om at Jesus møter en kvinne ved en brønn. Vanligvis er det ikke mennesker der på den tiden av dagen, men hun har valgt denne tiden fordi hun visste at hun ikke ville møte andre. Kanskje bærer hun på en enorm skam- og skyldfølelse over å ikke ha mestret livet? Eller kanskje er hun bare dørgende lei alle de skulende blikkene, alle de stygge kallenavnene og all baksnakkingen? Der ved brønnen venter Jesus, han har tatt en omvei for å være der akkurat når hun kommer. Jesus visste hun ville være der og han kom til henne.

Og du, i kraft av blodpakten med deg setter jeg fangene dine fri fra brønnen uten vann. (Sak. 9:11)

Jesus går rett på sak når han spør etter kvinnens ektemann, og hun er ærlig nok til å innrømme at hun ikke har noen. Jesus kjenner henne og han vet hva som rører seg i hennes hjerte og sjel. Han setter ikke plaster på utsiden og gir et oppmuntrende klapp på hodet, nei han går som en dyktig kirurg til angrep på det indre og den egentlige smerten og årsaken- hjertets tomhet og behov for liv. Han sier til henne at hvis hun tror på ham så vil hun ha tilgang til en kilde med levende vann, hun ville ikke trenge å tørste i sjel og hjerte lenger. Hos Jesus er kilden til indre liv og tilfredsstillelse. Hvis hun vil så vil Jesus hjelpe henne.

Kjenner du at tomheten gnager og prøver du å overdøve eller dempe dem med ting som ikke tilfredsstiller i lengden? Jesus er kommet til deg også, akkurat som han kom for å møte den samaritanske kvinnen. Jesus ønsker å hjelpe deg gjennom å fri deg fra de tomme brønnene og knytte deg til kilden med levende vann.

Vend hjem til borgen, dere fanger som har håp! I dag forkynner jeg: Jeg gir deg dobbelt igjen. (Sak. 9:12)

Er du lei av å prøve å fylle tomheten i ditt indre med ting som kun gir kortvarig tilfredsstillelse? Er du lei av å prøve å overdøve og dope ned tomheten som knuger og gnager? Jesus er kommet for å hjelpe deg, han rekker ut ei hånd til deg og ønsker å reise deg opp. Han ønsker å få være kilden til liv i ditt indre. Han elsker deg og han kom for at du skulle ha liv, liv i overflod.

Kanskje er det på tide å slutte å søke i hva du vet er tomhet og vende deg til den eneste som kan hjelpe deg? Til den Gud som elsker deg med en evig kjærlighet. Han er den som vet best hvordan du har det akkurat nå og han vet hvordan han skal hjelpe deg, tross alt var det han som skapte deg. Han vet at din sjel og ditt hjerte trenger å være knyttet til livets opphav for å ha det godt. Vend tilbake til borgen, til den faste klippen, til korset. Jesus venter på deg og han vil fylle ditt indre med liv, glede og fred.

av

La Gud få virke i deg

Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den-helt til Jesu Kristi dag. (Fil. 1:6)

Vi kan streve og styre veldig for å være gode nok kristne. Vi skal passe vår munn, men ordene som fyller hjertet slipper ut før vi får stoppet dem. Vi bestemmer oss for å bli mer tålmodige, men ved første ventetur er vi tomme for tålmodighet. Vi skal, vi må, vi burde… Vi skal få dette til. Skal. Må.

Jeg stoppet opp ved ett avsnitt i Sakarja som heter Israel skal samles igjen og er i kap. 10 versene 3-12. Når jeg leste nedover var det som om Gud sa: «Slapp av, hvil i meg, gled deg i meg, la meg få spillerom, la meg få virke i deg, det er jeg som skal gjøre verket».

Jeg trenger og skal ikke styre og streve, jeg skal ikke heise meg selv etter støvlestroppene og jeg trenger ikke late som jeg er bedre enn jeg er. Gud sier at når jeg slipper han til i mitt hjerte, når mine tanker kretser om ham, når han er den jeg vil ha mest, så skal han gjøre sitt verk. Ikke bare i meg, men også gjennom meg.

Vers 3 sier at Gud vil se til sin flokk og gjøre dem til sin stolte stridshest.
Vers 6 sier at jeg (Gud) vil føre dem tilbake fordi jeg viser dem barmhjertighet.
Vers 7 sier at Jeg er Herren deres Gud, jeg skal svare dem.
Vers 8 sier at jeg skal plystre på dem og samle dem.
Vers 10 sier at jeg skal føre dem tilbake og lede dem.
Vers 12 sier at Jeg skal gjøre dem sterke i Herren.

Ser du hva alle versene sier? Ikke at jeg skal gjøre det hele, men at Gud skal. Gud er den som skal lede oss, føre oss, styrke oss, samle oss. Gud skal, ikke vi.

Ofte så glemmer vi at å leve som frelst er umulig i menneskelig styrke og fornuft, Akkurat som Gud frelste oss av bare nåde så må livet som troende også leves under og ved hjelp av nåden. Vi kan ikke bringe frem vekst i våre liv som er av evig karakter, bare Gud kan. Som nåden frelste oss må vi også la den hellige og lede oss, og en dag vil nåden ta oss helt hjem.

Vi må slutte å prøve å være kristen slik vi tenker en kristen skal være, så må vi heller fokusere på hvem Gud er og hvordan han vil vi skal leve. De ting vi leser og de ting Gud taler til oss, trenger vi ikke klare i egen kraft, Gud skal gjøre det. Vi må slippe kontrollen og la Gud få gjøre sitt verk i oss.

av

Gå til de du savner å se

For se, jeg reiser opp en gjeter i landet. Han leter ikke etter de tapte, oppsøker ikke de spredte, leger ikke de skadde, fôrer ikke de friske, men spiser kjøttet av de beste dyrene og kløver til og med klovene deres.» (Sak. 11:16)

Vi vet at ledere i menigheter og forsamlinger kalles gjetere i Guds ord, og vi vet at de er både av det gode og det dårlige slaget. Hva vi mange ganger ikke tenker på er at vi alle på en eller annen måte har et «gjeteransvar» overfor andre mennesker. De vi er i kontakt med og har fellesskap med, de er også vårt ansvar å vise omsorg, nåde og støtte til.

Ordene over er sagt om en dårlig gjeter som Gud ville reise opp, men de fleste av oss kjenner igjen trekkene fra mennesker vi vet om. De som ikke tenker på andres beste, men på seg selv. De som er mer opptatt av hvor lite de må gjøre for fortsatt å være frelst eller hvor langt strikken kan tøyes før ting blir «galt». De lever et liv der de selv og deres er i sentrum, ikke Gud og andre.

 Derfor sier Herren Gud: Se, jeg dømmer mellom de fete og de magre sauene. Dere driver bort alle de svake med siden og bogen og stanger dem med hornene til dere får spredt dem og drevet dem ut. Derfor vil jeg redde flokken min, den skal ikke lenger bli til bytte. Slik skal jeg dømme mellom en sau og en annen. (Esek. 34:20-22)

Det er dessverre en ganske vanlig holdning i dag at hvis noen trenger hjelp så er det deres ansvar å komme og spørre om hjelp. Og til en viss grad er dette greit, pastorer og menighetsledere kan ikke ha oversikt over hvordan alle har det, ei heller kan de besøke alle som sliter. Men her kommer den enkeltes ansvar inn, vi er ansvarlige for hverandre. Vi har ansvar for vår bror, for vår søster, vi skal hjelpe dem videre, vi skal trøste dem og styrke dem, vi har alle ansvar for hverandre.

Ikke har dere styrket de svake, ikke helbredet de syke, ikke forbundet de skadde, ikke hentet tilbake de fordrevne, ikke lett etter de bortkomne, men med makt har dere hersket over dem, og med tvang. (Esek. 34:4)

Denne ansvarligheten overfor andre klinger dårlig i ørene til de som har en individualistisk innstilling til troslivet. Selv om det er det enkelte menneske som må velge om de tar imot Guds nåde eller ikke, så skal ikke troslivet deretter leves ut individualistisk. Nytestamentet er fullt av vers som sier at de troende kom stadig sammen i bønn og fellesskap.

Det ligger ett alvor i dagens vers som jeg bet meg merke i og ble tenkendes over. Det står at den dårlige gjeteren ikke lette opp de tapte, han oppsøkte ikke de spredte og legte ikke de syke. Han handlet ikke, han oppsøkte ikke til de trengende, han gikk ikke ut.

Og her er det vi alle sammen har ansvar, hvis vi vet om noen som trenger ekstra omsorg og hjelp, og vi har mulighet til å hjelpe, så skal vi gå til dem og hjelpe dem. Vi må ikke være «dårligere gjetere» som gir ansvaret videre til andre eller som sitter på tua og venter på at de sårede og trengende selv kommer, vi må gå ut. Vi må oppsøke dem, Vi må hjelpe dem. Ikke alle de andre. Jeg. Du. Vi.

Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? (Matt. 18:12)