Jeg sluttet å være aktiv i menigheten for noen år siden. Jo mer helsa gikk nedover, jo mindre kunne jeg delta og bidra. For hver ting jeg sluttet med, var det flere og flere som sluttet å snakke med meg. Etter jeg for ca tre år siden også måtte slutte å gå på møter fordi et møte krevde mer enn tre dagers hvile, har det i all hovedsak vært en veldig ensom vandring som troende.

I dag er det ingen som tar kontakt, ingen som viser at de bryr seg nok til å gjøre noe for å se meg. Greit nok, noen få (nesten en håndfull) stopper meg på butikken i løpet av et år og spør hvordan det går, men de fleste sier hei og går fort videre.

Jeg sitter ikke her og er sur og bitter for det, for jeg har bevart troen gjennom det hele og fått en nærhet og erfaring med Guds dyrebare nåde og kjærlighet som er ubeskrivelig verdifull for meg. Men jeg får nød i hjertet for andre som opplever dette, for det er mange i samme situasjon som meg.

Oss som ikke kan møte opp, oss som ikke kan bidra, oss som ønsker og trenger fellesskap men som ikke blir inkludert fordi våre premisser ikke passer de andre.

Det er noen få som har sagt at jeg bare kan stikke innom dem. Når jeg da er ærlig og sier at «beklager, det har jeg ikke krefter til, men du er velkommen til å komme på besøk hos meg», ser jeg dem aldri. Det er visst mye enklere for meg å komme ut av døra enn for dem, for de har jo både jobb og barn, jeg er tross alt bare hjemme (virker som de fleste «glemmer» at jeg også har barn jeg må ha med).

Andre har prestert å si at det er min egen feil at jeg ikke vet hva som skjer i andre menneskers liv. Hvorfor? Fordi jeg ikke er på facebook. Hallo? Hører de ikke hvor galt dette er?

Det er mye annet som kunne vært skrevet, men nå skal jeg heller skrive hvorfor jeg forteller dette.

Jeg ønsker ikke du skal synes synd på meg og stakkarsliggjøre meg.

Jeg ønsker du skal ta til hjertet at det er en god del mennesker som opplever dette i møte med kristne fellesskap og deretter gjøre noe for å inkludere ett menneske eller en familie i ditt liv. (jeg vet ikke alle har kapasitet til dette her og nå, men nettopp det er også et bevis på at vi må begynne å vise omsorg i handling og ikke bare ord).

Så et spørsmål til ettertanke for helga:
Tror du det er slik Gud vil at hans menighet skal være?

Mener du ja, klapp deg selv på skuldra og si du klarer deg bra, mener du nei: Be Gud om å vise deg hva du kan gjøre og be også om den kraft og utrustning du trenger.

Det er enkelt å si «Gud velsigne deg» til andre mennesker, noe helt annet å leve det ut.

Tidligere på den andre bloggen: Gud kom for de som ikke kan selv

Å leve kristenlivet i egen kraft er som å gå med for store sko. Det går for en liten tid, men er tungt, ubehagelig og får oss til å gi fort opp.

For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje. (Fil. 2:13)

For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. (Sal. 36:10)

I går kveld hadde vi den ene tordenbyga etter den andre. Jeg hadde koblet ut internett, tv og annet og satt i sofakroken med håndarbeid. Selv om det smalt ganske nærme, så satt jeg også å smilte litt over lynglimtene og regnet som høljet ned fordi i hjertet mitt var det ro. Kroppen min skriker høyt om at det har blitt alt for mange dager med overbelastning, men det er ikke så ille med storm på utsiden når innsiden er rolig.

Ett par kvelder tidligere var ting litt annerledes. Da var jeg så sliten og vond at jeg ikke tenkte klart. Det hadde blitt en ganske annerledes dag enn planlagt, og det på toppen av alt som hadde skjedd forut for den dagen gjorde at jeg var helt utslitt da kvelden kom. Og da var det ikke smilet og freden i hjertet som rådet, da var tankene annerledes: «Jeg gidder ikke ha med dem å gjøre mer akkurat nå», «jeg dropper begge bloggene og slutterå skrive», «jeg gidder ikke bry meg» og annet fløy gjennom tankene. Jeg var så sliten at mørket ikke bare var utenfor vinduene, men også prøvde å flytte inn i hjertet og tankene mine.

Har du vært der noen gang? Livet er tungt og vanskelig og tankene du har er ikke bare gode. Du kjenner på tvil og motløshet, du kjenner på frustrasjon og oppgitthet, det er mange tanker som trykker ned og prøver å fange deg inn. Og oppi dette står du på valg om hva du skal gjøre i forhold til alle de ulike situasjonene og menneskene?

Noen ganger ønsker vi å ta raske avgjørelser når stormen raser slik at stormen bare kan gi seg, men det fungerer ikke slik. De avgjørelser vi tar når natten og stormen står på er ofte ikke helt godt gjennomtenkte og sjeldent basert på sannheten i Guds ord. Når vi tar avgjørelser i slike stunder så tar vi dem utfra følelser og utifra hva vi tror vil få oss til å føle oss bedre. De er mer selvsentrerte enn avgjørelser vi tar når sola skinner, fordi vi i mørket ikke ser andre og også ofte glemmer å søke Herrens lys over saken.

Den kvelden jeg nevnte måtte jeg kjempe med tankene, det ble tydelig at vi står i en kamp og at slagmarken ofte er vårt eget sinn. Jeg kunne enten la alle ugreie tanker få fritt spillerom eller jeg kunne velge å si at selv om ting føles slik ut nå, så vil det se og føles helt annerledes ut når det gryr av morgen. Og det gjorde det. Ting var fortsatt ikke greit, men heller ikke så ille som da natta var der.

Ikke ta forhasta avgjørelser når natta er der (= både tiden av døgnet og tider i livet), vent til det begynner å gry av dag før du bestemmer deg for noe. Kanskje er det ikke nødvendig å bestemme seg for noe nytt i det hele tatt, men bare å fortsette som du allerede gjør. Forhastede avgjørelser fører ofte med seg flere problemer enn de løser. Vent til at du kan se andre enn deg selv oppi problemene og utfordringene, vent til at Gud får tale sitt lys inn i ditt hjerte og du ser alt med klarere blikk. Natten er ikke en god tid å ta et nytt steg framover i, vent til at du har nok lys til å se hvor du skal sette foten ned.

Herre, led meg i din rettferd så fienden ikke når meg. Gjør veien din jevn for meg! (Sal. 5:9)

Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. (Fil. 2:4-7)

Vi vet at vi skal hjelpe andre, og de fleste av oss gjør det. Men er det ikke slik at oftest så gir vi av vår overflod? Hvor ofte er  det egentlig vi må gi avkall på noe for å hjelpe andre? Og hva er vi egentlig villige til å gi avkall på for å hjelpe andre?

I sommer var guttene og jeg til Danmark på ferie. Vi besøkte ei venninne og hennes gutt og gjorde ellers litt sånn typiske Danmarksferieaktiviteter som Legoland, tivoli og bading. Den viktigste årsaken til at vi i det hele tatt fikk den turen var at en god venn og dyrebar bror i Herren brukte 9 dager av sin ferie på å være sjåfør for oss. Jeg har ikke helse til å ta turen selv, og der stepper han inn og bruker sin ferie på at vi skal få besøke venner og for at guttene skal få sin aller første Danmarksferie. Det var og er stort.

Hva er vi villige til å gi avkall på å for å hjelpe andre?

Vil vi gi den nyeste jakken og ikke bare den gamle og litt slitte?
Vil vi gi de pengene vi skulle brukt på nye vintersko fordi det ene paret vi hadde var slitt?
Vil vi gi avkall på søvn for å be for andre?

Vil vi gi også når det koster oss noe og krever noe av oss eller vil vi bare gi ting og tid som vi har til overs?

Vi skal gi av vår overflod, vi er tross alt istandsatt for å gjøre gode gjerninger, men vi skal også elske med den kjærlighet Gud elsker oss med, og den går lenger enn å gi av kun overflod, den gir også når det kreves et offer.