Et av de viktigste valgene vi tar i livet er hvem vi gifter oss med. Det er en avgjørelse som ikke bør tas kun utfra fra hva man føler, kunne tenke seg og har lyst til, men den bør i stor grad være basert på vår overgivelse til Gud.

Jeg har fått lov av yngstegutten min å dele hva han tenker om denne saken, og hvis du tror at det ikke er visdom å hente fra en pjokk på 12, så anbefaler jeg deg å lese videre.

Vi var på vei for å bade og fiske da vi begynte å snakke om hvem i familien sin tur det var til å gifte seg neste gang. Jeg sier for fleip at om 3 1/2 år er det storebror min, så 1 3/4 etter på der eldstegutten min og så rett under året senere yngstegutten min. Og slik må det være hvis det skal passe inn, for 14 år etter jeg giftet meg så giftet yngstebror min seg og 7 år etter der mellomste bror. Eldsten min er ikke enig i at han skal gifte seg så tidlig og så kommer det at yngsten vil jo ikke være gammel nok en gang. Og jeg sier på fleip at det er ikke noe problem, vi søker bare fylkesmannen. Da kommer det fra yngsten at nei, han skal ikke gifte seg som 17-åring! Men hva hvis det kommer ei harli fin ei som vil gifte seg med deg da? sier jeg med glimt i øyet. Og da kommer det: Det holder ikke at hun er bare fin, hun må også ha samme tro. Og så må hun være snill. Og jeg tenker: Hørte jeg nettopp dette? 12-åringen min satte som viktigste krav at den han skal gifte seg med må ha samme tro? WOW!

Hva er det så å ha samme tro? Er det nok at noen sier de er kristne? Yngstegutten min skal få lov å fortsette. Det er flere ganger de siste par årene at han har kommet hjem og fortalt hva andre har gjort og sagt etterfulgt av: «Jeg skjønner ikke hvordan han kan si sånne ting og tøyse sånn om Gud? Han som kaller seg kristen og går i menighet og alt. Og så sier de ting til de med annen hudfarge som ikke er fint… jeg skjønner ikke hvordan de som skal være kristne kan gjøre sånt?».

For yngstegutten min er ikke tro noe du sier du har, det er noe du viser gjennom måten du snakker og lever på. Du skal ikke snakke respektløst om Gud, du skal ikke mobbe og erte andre, du skal gi hvis du har mer enn du trenger, du skal gjøre de ting Gud sier er riktig selv om det ikke alltid er lett. For ham er tro levd liv og ikke talte ord. Og jeg vet at det var dette han siktet til da han også sa at den han skal gifte seg med må ha samme tro.

Skal vi leve i lydighet mot Guds ord så er det ikke greit å gifte seg med noen som ikke er frelst. Det er heller ikke greit å bare godta at noen kaller seg kristne, vi har et personlig ansvar for å sjekke at hva de sier stemmer med hvordan de lever. Hvis ikke de lever etter Guds ord, så nytter det lite at de har satt merkelappen «kristen» på seg selv.

Jeg lar det være med guttungens visdom for denne gangen, vi skal en dag snart gå litt mer inn på hva Guds Ord sier om hvem vi kan gifte oss med og ikke.

«Om det er mulig for meg? spurte Jesus. Alt er mulig for den som tror.» (Mark. 9:23)

Etter at Jesus har vært på fjellet der Peter, Jakob og Johannes så hans herlighet og at han snakket med Moses og Elia, kommer de tilbake til de andre disiplene som er omgitt av en folkemengde. I denne mengden finner vi også en far som er dypt fortvilet og i nød for sin sønn som er plaget av en ond ånd. Jesus spør faren ut om situasjonen og faren forklarer og avslutter med: «Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» (v22)

Før vi fortsetter så ber jeg deg om å igjen lese verset helt i starten. Hvem sier det verset at skal ha troen? Er det faren som skal tro eller er det Jesus? Jeg har alltid satt alt i sammenheng med farens påfølgende, «jeg tror, hjelp meg i min vantro», men denne gangen stoppet jeg opp og leste flere ganger mens jeg tenkte: Sier Jesus egentlig det jeg leser? Sier Jesus at det er hans tro som skal hjelpe gutten? Er det virkelig det han sier?

Vi vet at det flere steder i Guds Ord står at vi må ha tro og at den som tviler ikke kan vente seg svar fra Gud.

Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham. (Heb. 11:6)

Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, splittet som han er, og ustø i all sin ferd. (Jak. 1:6-8)

Er vi ærlige så finnes det mange ganger der vi har latt være å be Gud om hjelp fordi vi har kjent på tvil i våre hjerter. Vi klarer bare ikke tro helt at Gud vil og kan gjøre hva vi ønsker å be ham om å gjøre, og derfor lar vi være å be. For hvis vi tviler, hvorfor skal vi da be?

Men det er ett par ting vi ofte glemmer i denne sammenhengen og den første er at Gud faktisk kan. Det er dette som settes fokus på i Jesus sitt svar til faren: «Om det er mulig for meg? Alt er mulig for den som tror!» Jesus visste at det var kraft til å sette gutten fri og han visste at det var etter Fars vilje og hjerte å hjelpe denne familien. Var dette for vanskelig for himmelens og jordens skaper? Nei, langt i fra!

Det andre vi glemmer er at troen faktisk er en gave. Vi kan ikke presse fram en sterkere tro eller bestemme oss for å tro sterkere og mer overgitt. Tro er en gave gitt oss fra Gud. En gave, noe vi ikke kan prestere eller produsere fram i egen kraft. Derfor er faren sitt svar så utrolig passende: Jeg tror, hjelp meg i min vantro. Han sier som vi ofte gjør, jeg tror at du er Guds Sønn og at du kan, men samtidig så kjenner jeg på tvil i mitt hjerte. Hjelp meg Jesus.

Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham. (Rom. 12:3)

Ofte er det beste vi kan gjøre når vi opplever situasjoner der vi ikke klarer å tro 100  % på Gud å si som faren: Jeg tror, hjelp meg i min vantro. At samtidig som vi sier at jeg tror du kan Gud, så er det fortsatt tvil i mitt hjerte fordi min tro enda ikke er sterk nok til å fullt og helt gripe dette, så Gud, hjelp meg og også, styrk min tro.

Ikke la tvil i hjertet hindre deg fra å søke Gud eller å be ham om hjelp. Vi har alle et visst mål tro og vi opplever alle situasjoner som krever større mål tro enn vi har. I de situasjoner skal vi ikke trekke oss tilbake, men vi søker Gud og vi ber om både sterkere tro og hjelp. Om vi ikke helt klarer å tro for den situasjonen vi er oppe i, så tror vi på Gud og hans evne til å både hjelpe oss, bære oss og utruste oss. Bruk den troen du har og be Gud om å gi deg tro for større ting.

Å dele Jesus med andre kan tidvis være en utfordring, men vi har egentlig bare to ting å gi videre: Guds Ord som det står og Guds fingeravtrykk i våre liv. Det høres så enkelt ut, men vi vet alle at det er ikke slik.

Når vi snakker med naboen og tenker vi skal dele litt så henger plutselig ordene fast i halsen.
Når Gud minner oss om å svinge til venstre, så svinger vi til høyre for hva om… hva om det er feil? og nesten verre, hva om det er riktig?
Når vi får høre om mennesker som står oppi vanskelige tider og vi tenker på alle de gangene Gud har hjulpet oss, men likevel så stopper ordene opp…
Eller når vi blir spurt om å dele av egen erfaring og tanken om at «men hva har jeg egentlig å si»? kommer. «Jeg er jo bare underveis, jeg har fortsatt så langt igjen…»

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus. (1. Joh. 1:1-3)

Vi har alle vår historie med Gud, vi har alle Guds fingeravtrykk i våre liv. Om vi har vært frelst en dag eller 50 år, vi har alle erfart noe med Gud. Og dette er noe av det viktigste vi kan gi videre. Vi kan ved å dele Guds fingeravtrykk i våre liv vise at det er en Gud som elsker oss selv om vi feiler, det finnes en Gud som er trofast også når vi er troløse, det finnes en frelser som tok all våre skyld og straff på seg, det finnes en Far som elsker sine barn betingelsesløst, det finnes en Gud som ønsker å være delaktige i våre liv og hjelpe, styrke og elske oss.

Og ja, vi er alle underveis. Men fordi om vi fortsatt er sønderknuste og ikke helt fri, fordi om vi fortsatt sliter med tvil og kjenner motløshet noen ganger finner feste, så har vi en historie å dele med andre. Vi trenger ikke å være fullstendig fri, fullstendig gjenopprettet, fullstendig på beina og annet for å dele med andre hvem Gud er og hva han har gjort for oss. Om vi er underveis og om vår historie fortsatt er ufullstendig så er det hva vi har- og hva vi har, hva vi har sett og hva vi har erfart, det er det vi skal gi videre.

Gud vil bruke din historie for å nå andre mennesker og han er ikke avhengig av at den er pakket pent inn og er uten skrukker og sprekker. Gud kan- og vil- bruke din historie til å trøste, styrke og helbrede andre. Og mens du lar Gud virke gjennom den historien du deler, vil han både nå andre menneskers hjerter og også; skrive nye ord og kapitler inn i ditt livs historie. Du trenger ikke ha svarene, ei heller alle de riktige ordene, bruk hva du har: Ditt levde liv og Guds fingeravtrykk i det.