– Mamma, husker du da jeg var liten? Da pleide jeg å si….

og så forteller gutten hva han pleide å si og smiler over seg selv og de omstokkingene av ord han pleide å ha. Jeg smiler også og sier at ja du pleide si det, og så gleder vi oss sammen over det gode og litt morsomme minnet.

Viktigheten av våre felles «husker du» er noe jeg ble gåendes å tenke på utover kvelden. Når vi deler våre felles opplevelser gjennom slike historier så minner vi oss selv ikke bare på det gode vi har opplevd tidligere, men vi styrker også det nåværende båndet vi har oss i mellom.

Jeg har mange slike «husker du» opplevelser med Gud og de hentes fram med jevne mellomrom. Noen av dem er mine personlige, andre er hele familien sine. Noen av dem kommer fra guttene oftere enn andre, som:

Husker du da vi hadde mel som varte hele vinteren?
Husker du da vi fikk penger og så var det til og med så mye at vi kunne få noe vi hadde ønsket oss?
Husker du da du lot oss få is og vi ikke havnet midt i de ulykkene?
Husker du da…

Familien vår har en rik historie sammen med Gud. Vi som familie har opplevd Guds nåde, barmhjertighet og trofasthet over mange år og i mange forskjellige situasjoner. Og det at vi jevnlig snakker om disse opplevelsene, blir en påminnelse for guttene (som nå er i en alder der de mer og mer bestemmer selv) om at Gud har vært trofast mot oss på så mange måter.

Når dagene ikke er av de beste er det viktig at vi henter fram slike minner og opplevelser med Gud. Har du vandret med Gud i noen år så er det garantert at du har opplevd flere ganger at han har gitt deg råd, gitt deg fred, gitt deg visdom, gitt deg glede og masse annet. Vi skal ikke leve i gamle minner og ønske oss tilbake til den tiden, men de gamle minnene er viktig å hente frem for å hjelpe oss selv å huske Guds godhet, barmhjertighet og trofasthet mot oss. Når vi henter fram minnene om Guds inngripen i tidligere tider, så styrker og bygger vi opp vår egen tro. Vi hjelper oss selv til å lettere kunne stole på at også denne gangen vil Gud gripe inn å hjelpe oss, akkurat slik han så mange ganger før har gjort.

Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. (Sal. 103:2)

La meg få vandre i din sannhet, lær meg, for du er Gud, min frelser! Til deg setter jeg alltid mitt håp. (Sal. 25:5)

Noen dager trenger jeg mange flere timeout enn andre dager. Eller, jeg er ikke sikker på at det er helt sant, for jeg har tenkt på om det er slik at jeg kun føler jeg trenger det mens sannheten er at jeg egentlig trenger dem alle slags dager? Enkelte dager opplever jeg  egen tilkortkommenhet, sårbarhet og fattigdom så mye sterkere enn jeg gjør andre dager, og i de stundene er det mye enklere å gjenkjenne og anerkjenner at jeg trenger de timeoutene. På mine mer sterke og lysere dager kjenner jeg ikke det behovet like sterkt og derfor blir det ikke like mange av de bevisste «vend sinnet mot Herren pausene».

Det er når jeg vender meg mot Gud og er ærlig om hvordan jeg har det, føler det og tenker at jeg kan få hjelp. Når mine bekymringer øses ut for ham, så blir det rom for at hans fred kan fylle hjertet mitt. Når mine tårer væter hans føtter, blir en mild kjærlighet øst over meg og han står opp for meg. Når jeg lar min sorg komme fram for ham, så kan hans trøst styrke og lege meg. Når jeg vender meg mot ham som jeg setter mitt håp, min tillit og min lit til, så finner jeg hjelp og styrke til å fortsette litt til.

Jeg er inne i en periode der det blir mange daglige timeout-er, og det er på en måte greit, for når jeg minner meg selv på hans løfter så husker jeg også at Gud er nær de sønderbrutte på en spesiell måte, og fordi jeg innrømmer egen indre fattigdom og svakhet så står jeg i en posisjon der jeg på en spesiell måte kan erfare Guds kjærlighet, nåde, barmhjertighet og hjelp. Som jeg har sagt før, Gud helbreder ikke de friske, men de sårede og syke. Han trøster ikke de sorgløse, men de sorgfulle. Han løfter ikke opp de som springer i egen kraft, men de som faller eller bare har krefter til å kravle seg ett og ett skritt videre. Sannheten er at jeg egentlig er på et veldig velsignet sted, et sted hvor jeg kan stole på at Gud vil gripe inn og at han vil være mitt alt i mitt ingenting. Jeg kan stole på nåden og stole på løftene. Gud er alltid trofast og nær og han vil aldri svikte eller forlate meg.

(og bare så det er sagt, det føles ikke alltid slik ut FØR jeg begynner å legge alt mitt ned for Gud, men når jeg tømmer ut mitt og løftene blir levende ord i hjertet, da kjenner jeg på både glede, styrke og takknemlighet midt i det tunge).

Kjenner du at dagen i dag og livet i seg selv er for mye? Ta en timeout, ja helst ti, Gud venter på at du gir ditt til ham så han kan gi deg av sitt.

Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp.
Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.
Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud.
(Sal.62.6-8)

Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet! (Sal. 90:12)

Hvis jeg spør deg hva som er livets viktigste dag, hva ville du svart?

• den dagen du giftet deg?
• den dagen du ble forelder?
• eller kanskje dagen du ble besteforelder?
• dagen du tok en viktig avgjørelse?
• dagen du tok imot Jesus som frelser?

Det er nok stor sannsynlighet for at de fleste som leser dette vil svare en av de tingene over (selv om det kanskje er noen som sier noe annet), men jeg vil foreslå noe annet for deg. Livets viktigste dag er i dag.

Det er i dag vi kan følge opp de forpliktelser vi tidligere har sagt ja til.
Det er i dag vi kan jobbe på vår frelse og bevare et nært hjerteforhold til Jesus.
Det er i dag vi kan gjøre godt (eller la være).
Livet leves bare i dag.

Kanskje kommer det tårer og smerter,
men i dag kan jeg nevne det for Far og la Jesus ta byrdene fra meg.
Kanskje kommer det utfordringer på rekke og rad,
men det er bare i dag jeg kan legge dem frem for Gud og be om visdom og hjelp.
Kanskje kommer det gleder og overraskelser,
og det er bare i dag jeg kan fryde meg og takke.

Livet leves i dag.

Mange lever i fortiden fordi de har opplevd ting som de ikke er villige til, eller har fått hjelp til, å slippe. Andre lever i fremtiden, de ønsker at alt skal bli bedre enn det er og det er der de har fokuset. Uansett om vi lever i går eller i morgen så går vi glipp av det livet vi har, for vi har bare i dag.

Du har hatt mange viktige dager, men den viktigste dagen i ditt liv er og blir: I DAG!

Må denne dagen være velsignet og god, må styrke og glede fylle deg og må Herrens beskyttelse være om deg, hans nåde ta deg støtt igjennom og hans forsørgelse dekke alle dine behov. Du ER velsignet!

Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. (Klag. 3:22-23)

Etter som årene går er det troende mennesker som faller ifra den iver og overgivelse de tidligere hadde. Før var de opptatt av å lese bibel og be, av å hjelpe andre og å dele Guds ord, men så skjedde en forandring som førte dem inn i i en ny tid. For noen er det avslutning av en tjeneste, for andre er det flytting til hjemsted eller nytt sted, for noen er det retur etter misjonsreise og for andre er det livets gleder og bekymringer, likhetstrekket er at noe er skjedd som har tatt fra dem den gnist og iver de tidligere hadde.

En av de tragiske historiene jeg har hørt er om dette. En ungdom opplever at bestemor flytter hjem etter å ha vært misjonær i flere tiår. For denne unge karen er bestemoren en helt, han elsker den iver og det arbeid hun har lagt ned, han ser opp til henne fordi hun med mot og vilje til å ofre sitt eget har tjent Herren. Men så skjer det tragiske, bestemor fortsetter ikke på samme vis når hun kommer hjem… hun synker ned foran fjernsynet og der begynner timene å bli mange mens tiden i bibel og bønn blir bare færre og færre. Den unge gutten ser denne forandringen skje og ser at den iver og brann bestemor hadde slukner ut. Tilbake sitter en giddaløs og uinteresseret dame og sluker reality  og patetiske serier i stort monn. Tiden kommer at den unge karen skal flytte ut for å fortsette utdanningen og en av de siste dagene setter han seg ned foran bestemoren og sier. Bestemor, du har vært helten min, men hvis hva jeg ser har skjedd med deg etter at du kom hjem fra misjonsmarken er hva som er normalt for de som med iver har tjent Gud, så vil jeg ikke ha noe som helst å gjøre med den guden…

Tenk hvilket eksempel bestemoren kunne vært hvis hun hadde ivret like mye for å dele Guds kjærlighet med de rundt seg også etter hun kom hjem? Tenk hvor annerledes den unge karen sine ord hadde vært da…

Det snakkes ofte om at vi daglig skal ta opp vårt kors og at vi skal ha en bevisst holdning til hva vi fyller sinn og tiden med, vi formes etter hva vi tar inn. Det kan være at jeg har en rik historie med Herren, men hvis jeg velger å trekke meg tilbake og begynne å fokusere på meg selv og mitt, så vil jeg vil miste min posisjon innfor Herren og også min mulighet til å påvirke andre. Ikke bare det, men jeg kan også ødelegge mye av det vitnesbyrd jeg tidligere har bygd opp…

Vi skal ikke ha et panisk og fryktdrevet forhold til å leve overgitt Gud, men vi må være bevisste i vår hverdag slik at vi ikke fanges inn eller lar oss selv slumre bort. Om du begynte bra er det flott, men det fantastiske er om du avslutter like bra eller bedre enn du begynte.

La oss leve liv i daglig overgivelse som gjør at vi mot slutten kan låne Paulus sine ord å si:

Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. (2. Tim. 4:7)

På vei ut av butikken ser jeg ei dame som sorterer handleposene og begynner å kle på seg yttertøy. Ikke vet jeg hvem hun var, men jeg visste det var møkkavær og også at hun mest sannsynlig skulle gå hjem med varene. Jeg stopper og spør om jeg kan kjøre henne noe sted og det er smil og takk tilbake. Vi får hver vårt i bilen og jeg spør hvor hun skal. Hun forklarer så godt hun kan med den norsken hun har og jeg smiler og sier et gatenavn. Hun nikker og gjentar at det er den blokka. Underveis finner jeg ut at hun har bodd i bygda i ett par år, går på norskkurs, har praksis på en kafé og at hun og familien er kristne. Det er en kort tur og når jeg slipper henne av har jeg fått flere takk og Gud velsigne deg. 

En liten ting, faktisk en ting som ikke kostet meg det spøtt, men som bragte glede til både henne og meg.

Dere som har lest her ei tid vet at jeg ikke pleier å dele slike ting veldig ofte og det er to hovedgrunner. Jeg ser det som en selvfølge å gjøre slike ting og jeg ønsker ikke fokus på hva jeg gjør. Men denne gangen valgte jeg å dele fordi jeg ønsket å gi et lite eksempel på hvor enkelt det er å vise godhet mot andre. 

Den ene gutten og jeg snakket for noen kvelder siden om gleden ved å gi og hjelpe da vi snakket om hvem som skulle få de lekene han har vokst fra. Han var enig i at den gleden man fikk når man gav til andre eller hjalp andre varte lenger enn den gleden vi opplever når vi får noe selv (selv om det også er kjekt). Da passet det å dele noen ord fra Bibelen og jeg forteller at Jesus sa «Det er saligere å gi enn å få» (ap.gj. 20.35 ). 

Vi trenger ikke kjenne et menneske for å vise godhet mot det. Kanskje møter du på noen i dag, eller får noen opp i tankene, som du kan vise godhet mot?