Etter ei helg som har sugd mer krefter ut av meg enn jeg liker å innrømme, var det tungt, ja nesten umulig å skulle sette seg ned å skrive. Ikke har jeg fått lest mer enn et vers her og der, og hva skal man da gi til andre? Jeg har alltid ment at jeg skal ha et ord fra Herren å dele, ikke bare dele noe for å la stemmen min høres. Siden jeg ikke orket å følge opp lesingen verken i Jeremia eller Markus, valgte jeg å slå opp i salmene bare for å få meg litt mat om ikke annet. Og den salmen jeg havner på er salme 100, ei salme som har vært spesiell for meg i flere år.

Tjen Herren med glede, kom fram for ham med jubel leser vi i vers 2 og allerede der stoppet jeg. Kom fram for Herren med glede? Glede? Jeg kjenner ikke noe på glede, jeg kjenner på milevis av slitenhet… med jubel? Vel, sukk og tårer høres mer ut som om er i min lei. Så kommer tanken: Jammen, fordi om du er så sliten som du er nå, så kan du glede deg i Herren. Gud ser på deg med glede også i denne stund når du er mer enn sliten og ikke orker gi noe, du kan glede deg over at du er elsket og juble over at du er tilgitt og får leve under nåden. JA! Jeg kan!

Det er så godt å kunne være ærlig om sine egne følelser og tanker mens man leser. jeg trenger ikke gjemme meg for Gud. Han kjenner hele meg, han elsker meg alle dager, han ønsker å dele fellesskap med meg om jeg er pynta i finkjole eller subber rundt i slitt joggebukse. Gud finner glede i meg hver dag, og jeg kan finne glede i ham hver dag.

Kjenn at Herren er Gud! fortsetter det med i vers 3, Han har skapt oss, vi er hans, vi er hans folk og den flokk han gjeter.

For Gud er det mer enn greit at jeg er meg selv slik som jeg er den enkelte dag, ja det er vel slik at det er det han ønsker av oss? At vi er ærlige om egne liv? Jeg er hvertfall veldig takknemlig for å ha en Gud som fryder seg over meg selv når sliten-dobbelt-haka henger ned i knehøyde og tårene har forflytta sminka fra i går noen hakk lenger sydover.

Du trenger ikke være på topp for at Gud skal elske deg eller synes godt om deg, Gud elsker deg alltid. Gud ønsker å være med deg der du er, om det er sol eller regn, latter eller sorg. Du er alltid god nok for Gud, alltid. Uansett om du orker å tjene i menigheten eller ikke, uansett om du må trekke deg fra en oppgave eller orker å gå inn i en ny, uansett hvordan din dag og dine følelser og tanker er, du er god nok som den du er der du er. Gud møter deg ikke «på andre siden av gata», han møter deg der du er.

Når jeg blir minnet om at Gud tar meg som jeg er og at jeg er god nok som jeg er og der jeg er, ja da er det såååå  mye enklere å glede seg og være takknemlig. Ikke fordi jeg er så innmari flink, men fordi Gud er så god mot meg. Ikke fordi jeg plutselig har tusenvis av krefter, men fordi frelsens glede fikk titte fram og varme hjertet mitt, ja det ble til og med så varmt at jeg sitter og smiler her jeg taster i vei! Og når vi har slik en god og stor Gud, da blir det en enkel, takknemlig og gledesfylt ting å gjøre hva vers 4 og 5 sier:

Kom gjennom portene hans med takkesang, inn i forgårdene med lovsang! Lov ham, velsign hans navn! Herren er god, evig er hans miskunn, hans trofasthet varer fra slekt  til slekt.

Har du noen gang opplevd at Gud har sagt du skal gjøre noe som virker komplett umulig ut? Jeg har, mange ganger. Det har vært tider der folk har gått mot meg med løgner, og Gud har sagt jeg skal være stille. Andre ganger har folk gjort skikkelig stygge ting mot meg, og Gud sier jeg skal tilgi og gå videre. Så er det de gangene jeg ber om tålmodighet og styrke, og ting blir øyensynlig bare verre.

Kanskje opplever du dette nå? At Gud har bedt deg om å gjøre noe som virker umulig ut? Det kan være å gå til noen mennesker, det kan være en praktisk ting eller kanskje Gud har bedt deg om å ta tak i noe ved deg selv som ikke er bra. Uansett, du står der og føler at dette er bare ikke mulig.

I Markus 6:10-46 leser vi historien når Jesus metter 5000 (på sidelinjen, har du tenkt på at Jesus talte til alle disse menneskene, uten mikrofon? Tror han måtte heve stemmen litt innimellom for å bli hørt). Altså, der er de altså, alle de tusener som har hørt Jesus tale og det har ei stund kommet noen mageromlinger fra de ulike kantene. Disiplene tenker at de får jo sende folket avgårde til omliggende landsbyer og gårder så de kan få seg litt mat, det er tross alt sent på dag. Og da kommer den velkjente linjen: Dere skal gi dem mat! Hva???

Vi vet alle hva som skjer, men la oss se litt nærmere på hvorfor dette Hva???et kom. Det kom fra disiplene fordi de, som oss, tenker og ser menneskelig på den utfordring eller det oppdrag som ligger foran dem/oss. Vi kobler inn menneskelig fornuft og innsikt og vurderer situasjonene med menneskelig forstand. Og da ender vi opp som disiplene: Dette er bare ikke mulig.

Jesus gir oss noen pekepinner til hvordan vi kan takle våre umulige oppdrag gjennom hvordan han håndterer situasjonen. For det første: Hva er tilgjengelig av ressurser? De hadde noen få brød og fisker, hva har vi? Kanskje litt tålmodighet, litt innsikt, litt tid, litt penger? For det andre: Det som var tilgjengelig ble lagt i Jesus sine hender. Og som brød og fisker ble lagt i Jesu hender, må vi legge våre ressurser og liv i Jesu hender. Legg ned alt du har og er, dine sår og dine styrker, dine evner og dine mangler, legg det alt i Jesus sine hender. Det tredje punktet er det bare Jesus som kan gjøre: Han velsigner og bryter brød og fisker. Vi må stole på at Jesus vil både velsigne oss og våre liv, samtidig må vi også være forberedt på at det kan være ting i oss han vil fjerne eller la oss gå gjennom sønderbrytelse for at vi skal bedre utrustes til å leve Kristuslivet i hverdagen og gjøre hva han har kalt oss til. Så er det fjerde punkt: Jesus gir hva han har velsignet og brutt tilbake i disiplenes hender og sier at nå skal dere gjøre deres. Og det må vi også. Vi må gå med hva Jesus har gitt tilbake til oss, vi går med den styrke, den visdom, den kraft vi har. Vi vurderer ikke mengdene vi har, men vi stoler på at når Jesus sier gå og gjør sånn, så vil vi ha hva vi trenger for å fullføre oppdraget.

Mange oppdrag i livet føles umulige ut, og de er det i menneskelig kraft og med menneskelig fornuft, men la oss ikke glemme at vi har å gjøre med den Gud som bragte universet fram ved sitt ord og som ved sitt ord skapte alt vi er og har. Det er kanskje umulig for deg i din egen kraft, men ikke i Gud sin kraft.

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil. 4:13)

Spør jeg «hvem er Jesus?» så vil mange komme med flere svar på rappen. Stiller vi spørsmålet litt annerledes, «Hvordan var egentlig Jesus da han gikk her på jorden?» så er det flere av oss som vil ta en tenkepause før vi svarer. Det er liksom ikke like enkelt å svare på… Jo da, vi vet han helbredet og talte om Guds rike, vi vet han stod opp mot de religiøse og stod opp for de svake og utstøtte, og det er liten tvil om helbredelser og demonutdrivelser. Det vet vi, men hvordan var personen Jesus? Hva var det som gjorde han sint? Glad? Lei seg? Hva fikk han til å føle på medlidenhet? Harme? Glede?

Jeg har tenkt litt på dette i det siste, at selv om Jesus er midtpunktet for troens basis, så har vi ofte en tendens til å sette han i ytterkanten når vi leser i Bibelen. Mange liker bedre å lese brevene enn å lese evangeliene, og er det egentlig ikke litt rart? Selv om brevene selvsagt er viktige og inneholder sterkt budskap om Jesus, så kanskje trenger vi å bruke litt mer tid med å bli kjent med Jesus slik han var da han gikk på jorden?

Hvis vi ser på hvordan han behandlet mennesker, vil vi ikke da lære hvordan vi skal være mot mennesker? Hvem var Jesus hard mot, og hvordan og hvorfor? Hvem var han mild mot, hvorfor og på hvilken måte viste han det? (tenk f.eks på kvinnen som rørte ved kappen hans og ble helbredet umiddelbart) Hvordan brukte Jesus tiden sin? (tenk f.eks. etter på hvor ofte han trakk seg tilbake for å be, selv om det var masse folk med behov rundt ham) Hvordan tok Jesus kontakt med mennesker?  Begynte han med å peke på deres synd eller begynte han med småsnakk? (tenk f.eks på historien om den samaritanske kvinnen ved brønnen). Hvilke tema snakket Jesus mye om?

I Markus 3:1-6 leser vi at Jesus helbredet en mann med vissen hånd, på sabbaten av alle ting! Dette skaper oppstyr for det er enkelte som mener at dette er helt horribelt og å bryte sabbaten. Jesus sin reaksjon forteller meg mye både om hjertet han har for de som lider, om frustrasjonen over hvor langt bort fra lovens mening de lærde var kommet, om den sorg som ligger på Guds hjerte over menneskers harde hjerter og om det dype ønske Gud har om å hjelpe mennesker.

Men han sa til mannen med den visne hånden: «Reis deg og kom fram!» Så spurte han dem: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv?» Men de tidde. Da så han på dem som sto omkring, harm og bedrøvet over at de hadde så harde hjerter, og sa til mannen: «Rekk fram hånden!» Mannen gjorde det, og hånden ble frisk igjen. (v 3-5)

Jesus er de gode nyhetene, men hvordan levde og snakket han? Hvem var han da han gikk på jorden? Jeg trenger å vite det også, og ikke bare vite om den oppstandne frelser og herre. Jeg merker at jeg trenger å bli bedre kjent med hvordan Jesus var mens han levde, for gjennom det vil jeg ikke bare komme nærmere han, men jeg vil også lære hvordan jeg på en praktisk måte kan leve ut evangeliet i min hverdag.

Vi pleier ikke å tenke på det å lytte som en gave, men det er det. Å virkelig høre etter er en gave vi kan gi til både Gud, andre og oss selv. Gjennom å lytte så åpner vi opp for en annens liv og hverdag, vi stiller våre hjerter og vår omsorg til rådighet og vi blir en del av et «oss» som blir til velsignelse både for de involverte og andre mennesker rundt oss.

For tiden er et av stedene jeg leser i Bibelen profeten Jeremia, og det er ikke få ganger Gud sier at han mange ganger og gjennom mange ulike profeter har sendt sitt ord til folket, men de ville ikke lytte. Det å ikke lytte til Gud har mange konsekvenser, vi mister hans velsignelse og beskyttelse, vi beveger oss ut av nåden og vi vil, hvis vi ikke omvender oss, måtte møte harde konsekvenser for dette en dag. En annen side ved å ikke lytte til Gud er at vi skader oss selv. Gud er ikke den som skader oss ved at han fjerner sin velsignelse og beskyttelse som straff, det er VI SELV som fjerner oss fra dette ved vår ulydighet.

Dere skal ikke følge andre guder, ikke tjene dem og ikke tilbe dem. Dere skal ikke gjøre meg rasende med det deres egne hender har laget. Da skal jeg ikke skade dere. Men dere ville ikke høre på meg, sier Herren. Dere gjorde meg rasende med det deres egne hender har laget, til skade for dere selv. (Jer. 25:6-7)

Lytter vi derimot til Guds ord og tiltale OG handler deretter, vet vi at det følger velsignelser i overflod med. Ikke bare har vi en indre ro og trygghet, men vi har også tilgang til kilden med det levende vann, og vi kan søke styrke, hjelp, visdom og mye annet. Når vi er lydhøre for Guds tiltale, vil vi ha åpen vei inn til tronen og kunne glede oss og styrke oss i fellesskapet med og nærværet til Gud.

Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell. (Matt. 7:24-25)

Nå har vi snakket om det å lytte til Gud og at det er to veier vi kan gå, enten å overhøre hans ord eller å følge dem. Men visste du at det at du lytter til andre mennesker er å vise dem noe av Gud? Når du lytter til andre med innlevelse og omsorg, ved å ta del i hva de deler, så viser du Guds hjerte og omsorg overfor andre.

I min nød kalte jeg på Herren, jeg ropte til min Gud. Han hørte meg fra sitt tempel, mitt rop nådde hans øre. (2. Sam. 22:7)

Vi vet at Gud alltid er villig til å lytte til oss. Vi kan komme til ham å snakke om hva som helst, både smått og stort, og han hører på oss. Kanskje kan vi få beskjed om å slutte å sutre og begynne å gjøre noe, men han tar oss alltid på alvor og han gir oss aldri det døve øret. Når vi snakker lytter Gud oppmerksomt på oss og han ønsker å gi av sitt inn i oss for å hjelpe og støtte oss. Denne aktive lyttingen kan du gi videre til andre mennesker.

Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal. 6:2)

Når du lytter til andre på samme måte som Far lytter til deg, så ikke bare etterligner du Gud, men du tjener også han som alltid er villig til å lytte til deg.

Det er flere eksempler i Bibelen på at Gud kaller mennesker som ikke tror at de kan stå i tjeneste for Herren. Menneskene selv trodde ikke alltid at de kunne gjøre hva Gud kalte dem til og mange av dem opplevde også at mennesker rundt dem foraktet både dem og det kall Gud la på deres liv.

Gideon kommer fra svakeste slekten i Manasse-stammen og er den yngste i sin fars hus, han er også en reddhare av seg. Hvordan kan han fri folket fra undertrykkerne? (dom. 6)

Ester er ei vakker og ung jente som etter forberedelse står i en posisjon der hun kan komme inn for kongen og be om noe, men er det riktig at hun risikerer eget liv for å prøve å redde folket? (Esters bok).

Jeremia var ung da han ble kalt av Gud til å være profet, og han fikk klar og tydelig beskjed om å dele de ord han fikk uten å være redd for folket. Ordene han fikk var ikke fred, fred, men Herrens straff og dom over folket. Skulle han fly fra oppdraget, verne om eget liv og tie stille så han slapp alle de sure kommentarene og forfølgelsen? Nei, når han tidde brant ordene i ham og han måtte være lydig og dele hva Gud sa. (Jer. 20.9).

Moses var ikke så dyktig med ord, David var den yngste av søsknene, Josef var nestyngst, Abraham var gammel, Deborah var kvinne og dommer, Timoteus var ung, Peter var bråkjekk og vi har flere.

Hva alle fikk klar og tydelig beskjed om var: Jeg sender deg, gå! Ikke heng deg opp i alder, om du er ung eller gammel, ikke heng deg opp i taleevne eller posisjon. Jeg vil gi deg ord og innpass, ikke finn alle mulige unnskyldninger for å ikke være lydig. Jeg sa gå, så gå og du vil se at jeg vil være med deg og jeg vil være trofast i å holde deg opp og jeg vil utruste deg med alt du trenger for å fullføre tjenesten jeg har satt deg til.

La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet. (1. Tim. 4:12)

Da jeg leste dette verset så tenkte jeg øyeblikkelig, «la ingen forakte deg fordi du er syk». Jeg vet at det er flere enn meg som får høre mye rart om det at vi er og har vært syke over lengre tid. Vi mangler tro, er undertrykt av djevelen, lever i skjult synd, har ikke tilgitt og mange andre ting. Men kjære deg det gjelder, la ingen forakte deg fordi du er syk. Vær et forbilde for dem rundt deg i både livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet.

Og til oss alle, la ingen forakte deg fordi du er ung, eller gammel, fordi du er lavt utdannet eller høyt utdannet, fordi du har tittel foran navnet eller er tittelløs, uansett hva du eller andre bruker som unnskyldning: La ingen forakte deg! Gud har kalt deg til å være hans vitne i den hverdagen du har, og han har både gitt deg gaver og den utrustning du trenger for å leve et liv som ærer ham og som vil trekke andre nærmere Gud. Uansett hvem du er og hva du er: Du er den du er og du er der du er fordi Gud har satt deg der, og han har satt deg der for at du skal ære ham og være et lys som skinner i mørket. Vær et forbilde for andre i både ord og gjerning, der du er og som den du er, uansett.