Å leve og tjene i Guds kraft

Noen ganger opplever jeg det forunderlig hvor ofte ett enkelt vers kan siteres av så mange ulike mennesker på så kort tid. For meg er det spesielt et vers jeg har både hørt i samtaler, selv lest eller hørt i forkynnelse de siste dager og det er:

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.» (Ap.gj. 1:4-5)

Og tror du ikke også at Gud ved sin Ånd minnet meg om dette verset da jeg kjente at kroppen gikk helt tom for krefter mens jeg var midt oppi noe 🙂 Jeg har holdt et veldig rolig tempo i det siste fordi kroppen har krevd det, noe som selvsagt fører til at endel ting blir utsatt. Den ene er at yngsten ønsket å bytte seng og madrass og det har jeg ikke orket. Etter ett par dager med god hvile kjente jeg bare at «nå gjør jeg det» og jeg satte igang. Optimismen ble slått død etter mindre enn ti minutter da jeg kjente «bonk, der var kroppen tom». Jeg som trodde jeg hadde mer krefter på lager enn dette, erfarte sårt at det var det ikke. Etter lang pause fortsetter jeg forsiktig og det er i en av de små arbeidsøktene at Gud minner meg om at det er derfor vi mange ganger ikke fullfører hva vi er satt til. Vi går tomme for krefter fordi vi går i egen kraft når vi skulle ha gått i Guds kraft. Og da blir det tungt, ja ikke bare tungt, gleden med det hele forsvinner også og man kjenner en smule motløshet siger inn.

Hva var det Jesus sa til disiplene etter at de hadde fått misjonsoppdraget? (fritt gjengitt) Hold an gutter. Jeg vet dere vil springe ut og sette igang øyeblikkelig, men det skal dere ikke. Dere skal trekke dere tilbake og vente på at Fars løfte til dere blir virkelig, når dere blir ikledd kraft i fra det høye, da kan dere gå igang, ikke før.

Jeg tror ikke det er bare jeg som gjør denne feilen, men at de fleste av oss gjør den flere ganger. Vi kjenner at Guds leder oss til å gjøre noe, til å starte i en ny oppgave eller annet, og så setter vi igang med en gang, uten å ha trukket oss tilbake og bragt tid i bønn og i fellesskap med Gud og andre troende og ventet på at vi ble ikledd kraft og evne til å fullføre det kall Gud plantet i vårt hjerte. Vi springer avgårde i egen kraft og så kommer smellen. Og da kommer også anklager, tvil og annet. Tenk om vi hadde lært å bruke mye mer tid alene med Gud før vi satte i gang, at vi husket nødvendigheten av at Gud må fylle oss sin kraft, sin visdom og sin styrke.

Jeg sukket for meg selv under en av pausene, for jeg merket etter hvert at hva jeg hadde begynt på ikke ville bli ferdig den kvelden og ikke bare det, jeg ville være mer sliten enn beregnet etterpå. Hvordan skulle jeg klare morgendagen? En liten stund etter mitt hjertesukk tikker det inn en melding på mobilen, om yngsten kunne være en dag ekstra hos far? Nesten umiddelbart etter meldingspipen kom også et annet ord opp i tankene: «Nåde». Jeg sier ja til ekstra dag og smiler mens jeg tenker: «Typisk deg Gud».

Jeg fikk en ekstra dag å hvile på og jeg trengte ikke stresse kroppen med å gjøre noe den egentlig ikke klarte. Jeg kunne ta det rolig. Og slik møter Gud oss også når vi i iver har lagt ut i egen kraft og opplevd å gå på smellen, han kommer til oss med nåde og tilbyr seg å hjelpe oss videre. Han gir oss ikke opp fordi vi trodde vi kunne klare å tjene ham i egen kraft, han kommer med nåde. Noen ganger må vi gå på slike smeller for å se at i oss selv har vi ikke hva vi trenger for å tjene i kraft og styrke, for å forstå enda mer at vi er avhengige av av at Gud fyller oss med sin kraft.

Har du gått på en smell og forstår ikke hvorfor alt plutselig ble tungt, vanskelig og tapper deg for krefter? Eller kanskje har du i din iver gått igang i egen kraft i stede for å vente på at Gud skulle fylle deg… du trodde du var sterk nok og dyktig nok til å kunne klare dette, men innser nå at du er ikke. Fortvil ikke, fordi når en liten del av din selvgodhet og selvstyrke dør som dette, så blir du mer innstilt på å klynge deg til Gud og mer mottakelig for at han kan fylle deg med sin kraft. Ikke la dette holde deg borte fra Gud og fra det å tjene ham, omvend deg og søk inn til Herren og be om kraft i fra det høye slik at du kan fullføre hva du har startet på.

Gud selv må gjøre verket

Jeg har delt mange ganger om min lengsel til å vokse i helliggjørelse, å bli mer lik Jesus. Dette henger sammen med at det er vårt virkelige kall: Å la Gud forme oss til å bli et hellig folk som Han kan vise sin makt og herlighet gjennom, og med det bli bragt ære. Frelsen har aldri dreid seg om hva jeg skal få av Gud, men om hva Han vil forme meg til å bli og hva Han kan gjøre gjennom meg for å bringe ære til seg selv.

Men jeg kan ikke, uansett hvor mye krefter jeg legger i det, kan jeg ikke gjøre meg selv en dråpe mer hellig. Helliggjørelse er og blir fullt og helt noe som ligger på  Gud. Ikke bare må Han skape i meg en lengsel etter det (og denne lengsel blir dypere jo mer vi lærer Gud å kjenne), men det er også Han som må virke helliggjørelse i mitt liv. Jeg kan ikke gjøre meg selv mer hellig, det er Gud som må gjøre verket, og dette er et verk Han vil fortsette med til den dag jeg enten dør eller blir hentet hjem.

Når jeg sier at jeg ikke kan gjøre noe selv for å bli mer hellig betyr ikke det at jeg kan sette meg i sofaen, fortsette med å gjøre mitt og vente på at Gud på mirakuløst vis forandrer meg, nei, jeg må gjøre noe selv. Jeg må åpne min Bibel og jeg må ta til meg Guds Ord, og det under bønn. Jeg må søke Gud om å åpnebare ordet for meg og at Han skal bli åpenbart i større grad for meg. Jeg må tro hva jeg leser og jeg må velge å leve etter det. Og jeg må be. Ikke fordi jeg skal prestere noe eller gjøre meg fortjent til noe fra Gud, for det vil jeg aldri klare, men fordi jeg har ett hjerte som lengter etter å kjenne ham bedre, etter å vokse i både kunnskap og kjennskap til ham og å se ham løftet opp og æret både i mitt liv og gjennom mitt liv.

Jeg har tenkt på noen vers fra Esekiel kap 36 de siste dagene, hvor mange ganger det står hva Gud vil gjøre i de versene. Jeg tar med endel (v22-30), men ikke alle her, men merk deg hvor mange ganger Gud sier at det er han som vil gjøre det, og merk deg også hvilke ting han sier det i forhold til. Han vil helliggjøre oss, han vil gjøre sitt navn kjent, han vil rense oss, han vil… og har Gud sagt at han vil gjøre noe, så blir det slik.

Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Jeg griper ikke inn for deres skyld, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant folkeslagene dere kom til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem.
Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.
Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg befrir dere fra all urenhet. Så kaller jeg kornet fram og gjør grøden stor; jeg gir dere ikke sult. Jeg gir trærne mye frukt og marken stor avling, så dere ikke mer møter forakt blant folkeslagene fordi dere sulter.