Guds kraft

av

Tilgivelse er veien til frihet

Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv.

Gal. 5,13-14

Tilgivelse er et av de tema som er vanskelig og sårt, samtidig som det er kjernen i det kristne budskap. Vi lengter etter tilgivelse, men er ofte strenge med å gi det ut. Gud er tydelig på at vi skal tilgi dem som gjør oss vondt og dette opplever mange som et for hardt bud. Hvordan kan Gud kreve at vi skal tilgi hva andre gjorde mot oss når det var så stygt, fælt og vondt? Fordi han gjorde det mot oss. Jesus kom da vi var fiender, han åpnet veien for motstandere slik at de kunne bli familie. Den tilgivelse vi sårt lengter etter gjorde han klar lenge før vi kjente på ønsket om å oppleve det. Derfor sier Gud vi skal tilgi, fordi tilgivelse er en like naturlig del av Gud som hans kjærlighet og rettferdighet.

Når vi velger å holde fast på det vonde og onde mennesker har gjort mot oss så stenger vi oss selv opp. Vi lukker inne sinne og bitterhet og vi begynner å formes etter det. Det er ikke bare vi som lider fordi vi velger bitterhet framfor tilgivelse, men også vårt forhold til Gud og til alle mennesker rundt oss. Ja til og med hvordan vi ser på verden og på muligheter farges av det. Tilgivelse er ikke valgfritt for dem som ønsker å følge Jesus, det er en del av hva vi har sagt ja til. Slik Gud tilga oss da vi var syndere og motstandere skal vi tilgi dem som gjør ondt mot oss.

Da Jesus led, sonet straffen og åpnet veien til Far for oss alle så visste han at ikke alle ville ta imot den tilgivelse som han tilveiebragte, men han ordnet opp likevel. Og det er noe vi skal huske, selv om vi tilgir så betyr nødvendigvis ikke det at vi kommer inn i et riktig og godt forhold til mennesker igjen. Ikke alle vil bli tilgitt og mange mener at det ikke er noe de trenger tilgivelse for. Som mennesker ikke alltid ønsker, søker eller ser at de trenger Guds tilgivelse, så vil mange ikke oppfatte at de trenger menneskers heller. Men det er deres valg, det endrer ikke det faktum at vi skal tilgi.

Når vi tilgir så er det vi som blir satt fri fra det fangenskap vi har ført oss selv inn i ved å holde fast på vondt, bitterhet, selvmedlidenhet og selvrettferdighet. Tilgivelse bryter de lenker vi har snurret rundt sjelen vår og det løsner bitterhetens anker slik at det ikke fortsetter å dra oss ned i mørket. Tilgivelse bringer frihet for sjelen, frihet i forhold til Gud, frihet i forhold til andre mennesker. Frihet.

tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere ber vi i Fadervår (Matt.6,12). Hva betyr det egentlig? Betyr det at vi må tilgi først før Gud tilgir? Må vi gjøre oss fortjent til Guds tilgivelse? Og hvis det er tilfelle, kan ikke vi da kreve av andre at de angrer og ber om tilgivelse før vi gir det?

Hvis du ber Fadervår fordi Gud er din Far, har ikke du da allerede opplevd Guds tilgivelse? Når Gud sier vi må tilgi for å oppleve det samme, så er det ikke fordi vi må gjøre oss fortjent til videre tilgivelse, men fordi vi skal leve i den nåde og tilgivelse vi selv mottok først fra Gud. Han tilgav først da han tok syndeskylden av oss og vi ble tatt over fra mørket til lyset, nå er det vårt ansvar å leve i den nåde vi har fått og erfarer, og en del av det er å leve i tilgivelse. Vi skal leve i lyset, i den frihet Kristus kalte oss inn i, og derfor kan vi ikke stenge vårt hjerte overfor andre fordi vi har opplevd urett. Guds barn skal gi videre hva de selv har mottatt uten å kreve «betaling» for det, vi skal gi videre hva vi selv mottok av bare nåde. Og takk Gud, vi trenger ikke å klare det ved å stramme opp menneskenaturen, vi kan søke Gud om hjelp og styrke, om helbredelse og nåde til å klare det i hans kraft. Gud vil hjelpe oss gjennom at vi likedannes Kristus, og når vi velger å ta valg som å tilgi selv når det føles vanskelig ut, så kan vi stole på at Gud vil hjelpe oss å leve i lydighet mot hans ord og bud.

av

Å leve og tjene i Guds kraft

Noen ganger opplever jeg det forunderlig hvor ofte ett enkelt vers kan siteres av så mange ulike mennesker på så kort tid. For meg er det spesielt et vers jeg har både hørt i samtaler, selv lest eller hørt i forkynnelse de siste dager og det er:

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.» (Ap.gj. 1:4-5)

Og tror du ikke også at Gud ved sin Ånd minnet meg om dette verset da jeg kjente at kroppen gikk helt tom for krefter mens jeg var midt oppi noe 🙂 Jeg har holdt et veldig rolig tempo i det siste fordi kroppen har krevd det, noe som selvsagt fører til at endel ting blir utsatt. Den ene er at yngsten ønsket å bytte seng og madrass og det har jeg ikke orket. Etter ett par dager med god hvile kjente jeg bare at «nå gjør jeg det» og jeg satte igang. Optimismen ble slått død etter mindre enn ti minutter da jeg kjente «bonk, der var kroppen tom». Jeg som trodde jeg hadde mer krefter på lager enn dette, erfarte sårt at det var det ikke. Etter lang pause fortsetter jeg forsiktig og det er i en av de små arbeidsøktene at Gud minner meg om at det er derfor vi mange ganger ikke fullfører hva vi er satt til. Vi går tomme for krefter fordi vi går i egen kraft når vi skulle ha gått i Guds kraft. Og da blir det tungt, ja ikke bare tungt, gleden med det hele forsvinner også og man kjenner en smule motløshet siger inn.

Hva var det Jesus sa til disiplene etter at de hadde fått misjonsoppdraget? (fritt gjengitt) Hold an gutter. Jeg vet dere vil springe ut og sette igang øyeblikkelig, men det skal dere ikke. Dere skal trekke dere tilbake og vente på at Fars løfte til dere blir virkelig, når dere blir ikledd kraft i fra det høye, da kan dere gå igang, ikke før.

Jeg tror ikke det er bare jeg som gjør denne feilen, men at de fleste av oss gjør den flere ganger. Vi kjenner at Guds leder oss til å gjøre noe, til å starte i en ny oppgave eller annet, og så setter vi igang med en gang, uten å ha trukket oss tilbake og bragt tid i bønn og i fellesskap med Gud og andre troende og ventet på at vi ble ikledd kraft og evne til å fullføre det kall Gud plantet i vårt hjerte. Vi springer avgårde i egen kraft og så kommer smellen. Og da kommer også anklager, tvil og annet. Tenk om vi hadde lært å bruke mye mer tid alene med Gud før vi satte i gang, at vi husket nødvendigheten av at Gud må fylle oss sin kraft, sin visdom og sin styrke.

Jeg sukket for meg selv under en av pausene, for jeg merket etter hvert at hva jeg hadde begynt på ikke ville bli ferdig den kvelden og ikke bare det, jeg ville være mer sliten enn beregnet etterpå. Hvordan skulle jeg klare morgendagen? En liten stund etter mitt hjertesukk tikker det inn en melding på mobilen, om yngsten kunne være en dag ekstra hos far? Nesten umiddelbart etter meldingspipen kom også et annet ord opp i tankene: «Nåde». Jeg sier ja til ekstra dag og smiler mens jeg tenker: «Typisk deg Gud».

Jeg fikk en ekstra dag å hvile på og jeg trengte ikke stresse kroppen med å gjøre noe den egentlig ikke klarte. Jeg kunne ta det rolig. Og slik møter Gud oss også når vi i iver har lagt ut i egen kraft og opplevd å gå på smellen, han kommer til oss med nåde og tilbyr seg å hjelpe oss videre. Han gir oss ikke opp fordi vi trodde vi kunne klare å tjene ham i egen kraft, han kommer med nåde. Noen ganger må vi gå på slike smeller for å se at i oss selv har vi ikke hva vi trenger for å tjene i kraft og styrke, for å forstå enda mer at vi er avhengige av av at Gud fyller oss med sin kraft.

Har du gått på en smell og forstår ikke hvorfor alt plutselig ble tungt, vanskelig og tapper deg for krefter? Eller kanskje har du i din iver gått igang i egen kraft i stede for å vente på at Gud skulle fylle deg… du trodde du var sterk nok og dyktig nok til å kunne klare dette, men innser nå at du er ikke. Fortvil ikke, fordi når en liten del av din selvgodhet og selvstyrke dør som dette, så blir du mer innstilt på å klynge deg til Gud og mer mottakelig for at han kan fylle deg med sin kraft. Ikke la dette holde deg borte fra Gud og fra det å tjene ham, omvend deg og søk inn til Herren og be om kraft i fra det høye slik at du kan fullføre hva du har startet på.

av

Gud selv må gjøre verket

Jeg har delt mange ganger om min lengsel til å vokse i helliggjørelse, å bli mer lik Jesus. Dette henger sammen med at det er vårt virkelige kall: Å la Gud forme oss til å bli et hellig folk som Han kan vise sin makt og herlighet gjennom, og med det bli bragt ære. Frelsen har aldri dreid seg om hva jeg skal få av Gud, men om hva Han vil forme meg til å bli og hva Han kan gjøre gjennom meg for å bringe ære til seg selv.

Men jeg kan ikke, uansett hvor mye krefter jeg legger i det, kan jeg ikke gjøre meg selv en dråpe mer hellig. Helliggjørelse er og blir fullt og helt noe som ligger på  Gud. Ikke bare må Han skape i meg en lengsel etter det (og denne lengsel blir dypere jo mer vi lærer Gud å kjenne), men det er også Han som må virke helliggjørelse i mitt liv. Jeg kan ikke gjøre meg selv mer hellig, det er Gud som må gjøre verket, og dette er et verk Han vil fortsette med til den dag jeg enten dør eller blir hentet hjem.

Når jeg sier at jeg ikke kan gjøre noe selv for å bli mer hellig betyr ikke det at jeg kan sette meg i sofaen, fortsette med å gjøre mitt og vente på at Gud på mirakuløst vis forandrer meg, nei, jeg må gjøre noe selv. Jeg må åpne min Bibel og jeg må ta til meg Guds Ord, og det under bønn. Jeg må søke Gud om å åpnebare ordet for meg og at Han skal bli åpenbart i større grad for meg. Jeg må tro hva jeg leser og jeg må velge å leve etter det. Og jeg må be. Ikke fordi jeg skal prestere noe eller gjøre meg fortjent til noe fra Gud, for det vil jeg aldri klare, men fordi jeg har ett hjerte som lengter etter å kjenne ham bedre, etter å vokse i både kunnskap og kjennskap til ham og å se ham løftet opp og æret både i mitt liv og gjennom mitt liv.

Jeg har tenkt på noen vers fra Esekiel kap 36 de siste dagene, hvor mange ganger det står hva Gud vil gjøre i de versene. Jeg tar med endel (v22-30), men ikke alle her, men merk deg hvor mange ganger Gud sier at det er han som vil gjøre det, og merk deg også hvilke ting han sier det i forhold til. Han vil helliggjøre oss, han vil gjøre sitt navn kjent, han vil rense oss, han vil… og har Gud sagt at han vil gjøre noe, så blir det slik.

Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Jeg griper ikke inn for deres skyld, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant folkeslagene dere kom til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem.
Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.
Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg befrir dere fra all urenhet. Så kaller jeg kornet fram og gjør grøden stor; jeg gir dere ikke sult. Jeg gir trærne mye frukt og marken stor avling, så dere ikke mer møter forakt blant folkeslagene fordi dere sulter.

av

Ikke bare gjør noe, vent!

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.»  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Ap.gj.1:4-5,8)

Vi er vante med å høre at vi ikke bare skal sitte og vente, men at vi må gjøre noe. Hva vi ikke tenker over er at dette er verdens visdom og sannhet, ikke Gud sin. Jeg mener ikke at vi ikke skal handle på de ting vi vet, men er det ting vi ikke er sikre på og ikke har utrustning til, så må vi vente på Gud.

Disiplene fikk beskjed av Jesus at de skulle gå til Jerusalem og vente der til de ble ikledd kraft i fra det høye. De skulle ikke begynne å reise rundt og forkynne evangeliet, de skulle ikke starte lokale forsamlinger, de skulle vente. Og disiplene viser oss en måte å vente på som vi ikke er så veldig kjente med, de samles og delte ordet og bønn. De satt ikke hjemme og fulgte med på hva naboen gjorde, de oppdaterte seg ikke på sladder eller dagens nytt, de samlet seg om Guds ord, i fellesskap og bønn- og de ventet. En aktiv venten, en forventningsfull venten, en tillitsfull venten,

Vi har så lett for å springe foran Gud og dette er det flere grunner til. Den ene er at vi mangler tålmodighet, en annen er at vi mangler kunnskap om Guds timing. En tredje er en manglende forståelse av hva vi trenger for å virke i hva som ligger foran oss og en fjerde er at vi tror vi er gode, sterke og flinke nok i oss selv til å klare dette.

Disiplene hadde i de siste timene før korsfestelsen, mens Jesus lå i grava og i de første dagene etter oppstandelsen flere ganger erfart at de kom til kort. De var ikke så overgitte som de trodde, de var ikke så modige og sterke som de trodde, de var ikke frimodige og grunnfestede som de trodde og de trodde ikke helt på hva de ikke kunne se. De hadde erfart at dette klarte de ikke i egen kraft. Men Jesus møtte dem og han talte håp, tro og nåde inn i deres hjerter. De fikk se at det er nåde og gjenopprettelse også for de som stakk, sviktet, feiget ut og tvilte også. Og de får beskjed om at de skal vente, og vente gjør de.

Den dag Ånden faller ser vi en total forvandling i menneskene og de istandsettes og utrustes på en måte ingen kunne forestilt seg. De hadde i starten fått oppgaven og retten til å forkynne ordet om Guds rike, men nå ble de ikledd den kraft og utrustning de trengte for å fullføre oppdraget.

Til deg som vet at det ligger noe nytt foran deg,
til deg som vet at dette kan du i deg selv ikke klare,
til deg som er litt usikker på hvilken vei som er den riktige-
ikke bare gjør noe, vent.

Vent på Gud og vent aktivt gjennom å ta til deg ordet, prise Herren og leve i de ting du allerede vet. Gud har lovet at Han vil lede deg, han har lovet at du skal utrustes, han har lovet at i ham skal du klare alt. Ikke gjør noe bare for å gjøre noe, vent til Gud ikler deg kraft, visdom og åpenbaring fra det høye. Da, og først da, er du klar til å storme inn i og innta hva som ligger foran deg.

~ * ~ * ~ * ~

Tidligere innlegg om det å vente

av

Ordet er virkekraftig

“Likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit før det har vannet jorden, gjort den fruktbar og latt det spire og gro på den, gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise, slik er det også med mitt ord, det som går ut av min munn. Det vender ikke tomt tilbake til meg, men utfører det jeg vil, og fullfører det jeg sender det til.” (Jes.55.10-11)

Guds Ord har kraft i seg til å forandre omstendigheter og mennesker. Det ord som går ut fra Herrens munn bærer med seg kraft til å skape den forandring det snakker om.

Hvis vi leser historien om Israelsfolket vil vi til stadig se at det nevnes: Gud var med dem som Han hadde sagt Han ville, Gud oppfylte de løfter, det ord, Han hadde gitt det folket Han utvalgte seg.

Slik er det i dag også, Gud har ikke forandret seg, Han vil fortsatt la alle sine løfter bli virkelighet og la hele sitt ord gjøre hva det er sendt til. Når Gud sier Han vil være med oss alle dag, så er Han det- om vi føler det eller ikke. Når Gud sier at vi skal få det vi trenger hvis vi søker Hans rike og rettferdighet først, så er det slik. Gud holder alltid sine løfter, Han står for og bak alle sine ord. Gud er trofast i og gjennom alle ting. Spørsmålet er heller; er vi trofast mot Ham og holder Hans Ord som vi har det nedskrevet i Bibelen?

Kjære Gud, takk for at du alltid holder hva du lover, takk for at vi kan stole på deg, på din kjærlighet og trofasthet. Vi klarer ikke alltid, men du er nådig. Gud gjør ditt ord levende i vårt indre, hjelp oss å vente med håp og forventning, i tillit, til tiden for at det blir  synlig er der. I Jesu Navn, amen

(Første gang publisert mars 2010 på med Gud i hverdagen)