Det er tider i livet der vi kommer til skilleveier hvor vi må ta farvel med mennesker vi holder kjær eller aktiviteter/tjenester som er betydningsfulle for oss. I de tidene kan det være lett å prøve å holde hardere fast på hva man har i stedet for å slippe fri de mennesker og tjenester/aktiviteter.

Å leve med Gud skal være et liv i frihet og glede. Selv om det kommer tider der vi ikke kjenner de tingene så sterkt, så skal vi ikke være tynget ned av unødvendige byrder. Byrder som vi legger på oss selv fordi vi tror vi må fortsette, tror vi må klare selv, tror vi må være perfekte. Noen byrder er det ikke meningen vi skal bære.

Når vi prøver å holde fast på mennesker, ting eller aktiviteter/tjenester Gud prøver å ta oss ut av, så vil vi oppleve at det blir tungt og vanskelig. Den frihet, glede og kreativitet som tidligere fløt av «seg selv» (takk Gud som gir oss dette) er nå borte, og det er vanskelig og hemmende. Det som tidligere gav glede gir nå sorg, det som gav styrke tapper styrke og det som gav oss håp og trøst trigger motløsheten. Når dette skjer er det ett spørsmål i bør stille oss: Er det en kamp fordi jeg er på riktig plass eller er det Gud som prøver å ta meg ut av dette? Før jeg fortsetter er det viktig for meg å si at hvis du er på riktig sted så vil du møte motstand og også oppleve at det tidvis er tungt og vanskelig, men du vil også ha en overbevisning dypt i hjertet om at hva du gjør er riktig. Så til de av oss som opplever uro og tvil om vi er på riktig sted.

Jeg har i lengre tid vært usikker på om en av de tingen jeg har investert tid og krefter i er riktig å fortsette med. Sånn helt innerst inne har jeg nok hatt aningen om at nå er tiden inne for å avslutte, men jeg har ikke villet. Ikke fordi jeg ville være ulydig, men fordi jeg ikke forstod. Jeg visste hva jeg hadde og jeg visste hva det hadde betydd for enkelte, men hva vil skje om jeg slipper dette? Hva om jeg åpner opp hendene og lar det fly avgårde… hva da? Da står jeg tomhendt tilbake og vet ikke hva som vil komme, og om det i det hele tatt vil komme noe nytt? Jeg har ikke ønsket å slippe taket fordi jeg har fått så mye trøst, styrke, visdom, hjelp og nærhet til Gud gjennom dette, og jeg vet at Gud også har fått røre ved andre mennesker. Jeg ville ikke slippe fordi jeg visste hva jeg hadde, men har ingen aning på om det kommer noe nytt til.

Det å skrive var tidligere noe som gav meg vinger å fly på og som hjalp meg å bli bedre kjent med Gud og meg selv, det var en enorm styrke og trøst i det og jeg fikk være nær Gud når jeg skrev. Gud snakket til meg, hjalp meg, trøstet meg og ledet meg gjennom at jeg skrev. Men nå er tanken på å skulle skrive som om jeg får satt lenker på. Det er ikke lenger frihet i det, er er tungt og energitappende. De ord som tidligere gav luft under vingene mine slik at jeg kunne sveve, er nå de ord som snurrer seg rundt meg og strammer seg til som lenker.

Tiden er inne for en forandring. Tiden er inne for å åpne hende og slippe hva jeg holder fast på. Å stå med tomme hender kan være skummelt, for hva vil de bli fylt med? Vil de bli fylt med noe nytt? Hvor lenge skal jeg stå i et intet? Det er så mange tanker som prøver å vinne kontrollen og hindre meg fra å ta steget fullt ut, men helt ærlig: Heller tomme, åpne hender fremfor Gud enn hender som knuger fast rundt ting som ikke er mitt. Lett? Nei. Behagelige følelser? Langtifra. Men hvis Gud sier at nå er tiden inne for å avslutte dette kapittelet, så er det det. Så takker jeg Gud for at han er tålmodig og barmhjertig mot meg, for jeg har fått lang tid til å jobbe meg gjennom alle lagene av tanker, følelser og spørsmål som har ledet til denne avgjørelsen.

Dette er nest siste innlegg jeg skriver på veldig lenge, det siste kommer på den andre bloggen ganske snart. Jeg vet ikke om dette er et på gjensyn eller et farvel, men for nå legger jeg bloggingen på hylla og venter med tomme, men åpne, hender på hva Gud vil bringe. Kanskje blir det skriving i en annen form, kanskje ikke? Kanskje er det noen skjulte evner og gaver i meg som nå får vokse frem? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg kan stole på Gud og at når jeg har mitt håp i ham, så vil det gå bra.

TAKK for alt det gode dere har bragt meg. De ord av oppmuntring og omsorg dere har lagt igjen har betydd veldig mye for meg. Jeg er takknemlig for den tiden jeg har fått ha kontakt med dere, og gleder meg til å treffe dere alle når vi en dag er hjemme på ordentlig. Hold ut kjære bror og søster, du er høyt elsket og du er trygg i Guds evige armer. Gud velsigne dere alle.

Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd! (Sal. 51:12)

En av dagene forrige uke stod jeg og ryddet i et bed. Det er et stort bed som hadde fått vokse vilt i noen år før vi flyttet inn, og av den grunn hadde ugrasset fått ganske godt feste. Jeg har holdt på i flere uker med å grave meg bortover og nedover for å fjerne hva jeg kan. Det er et nitidig arbeid siden det ikke nytter å kun dra opp planter, også mest mulig røtter må bort for å hindre at det kommer tilbake. Da jeg løftet opp og snudde et stykke jord sukket jeg dypt da jeg så hvor mye røtter det var der og så sier jeg inni meg: «Gud, jeg håper ikke det er så mange røtter i mitt hjerte». Tanken var der så plutselig, så ikke av meg og hva jeg var opptatt av…

Det er en ting å velge bort de ting i livet som vi vet ikke samstemmer med Guds ord og hvordan Gud vil vi skal leve, men ofte glemmer vi å arbeide videre og dypere med disse områdene i livet. Har vi hatt uvaner eller oppførsel som ikke er av det gode, så vil dette ha påvirket flere områder av vårt liv og ikke bare det ene. Det er riktig å slutte med det vi vet ikke er av det gode, men like viktig er det å arbeide litt dypere med ting for å fjerne røttene. Hvis vi ikke gjør dette, så vil det gi mulighet til at noe annet fester seg og vokser frem.

Har man vært avhengig av porno så er det ikke bare ens egen seksualitet som trenger gjenopprettelse, det vil også ha påvirket hvordan man tenker som sex og det andre kjønn, eget selvbilde, synet på andre mennesker, det vil skape konflikter ift ektefelle, påvirke kjæresteforhold, man vil bære på skyld, skam og hemmeligheter, det vil skape unnvikelse og ansvarsfraskrivelse og mye annet. Det er ikke en isolert ting, det påvirker mange av livets områder.

Har man problem med tilgivelse vil dette også påvirke mange områder. Det vil gi negativ holdning til andre mennesker, øke trang til å rettferdiggjøre seg selv, skape bitterhet og sinne, gi negative følelser, sette seg som smerte og verk i hode og kropp,gi en falsk og usann oppfattelse av omgivelser og hendelser og mye annet. Problemet er ikke kun at man ikke kan tilgi ett menneske. Manglende vilje til å tilgi kan være «hovedroten», men gjett om den sprer sine røtter inn i mange andre områder av livet også.

Det lille stykket jeg snudde var under en ugressplante jeg hadde fjernet. Fra oversiden av kunne man ikke se noe tegn til at den hadde vært der, men da jeg vendte jorda kom det titalls røtter til syne. Vi kan ikke kun fjerne de «synlige syndene» i våre liv, vi må også- med Guds hjelp- ta tak i de andre områder av hjerte, tanker, holdninger og følelser som er påvirket og «infisert» av det som ikke er godt og riktig. Hvis vi ikke tillater en grundig og dypere opprenskning vil ting feste seg på nytt, begynne å vokse seg større og sterkere for så å tilslutt komme tilsyne igjen (om enn på ett litt annet sted enn tidligere).

På skolen er det jamt og trutt lekseprøver og andre prøver. Hensikten er tosidig- å se hva man kan og å se hva man må øve mer på. Og slik er det med enkelte av de testene Gud bringer inn i våre liv også, de avslører hvor langt vi er kommet, om vi er klare for å gå videre eller om det er noe vi må øve mer på.

Enkelte ganger jeg har spurt Gud om råd fordi jeg er usikker på hva som er riktig, så har jeg ikke fått noen klare svar. Det er ikke fordi Gud ikke hadde tid til meg eller var interessert i å hjelpe meg, men det var en mulighet for Gud til å teste mitt hjerte, mitt liv. Han visste at jeg burde ha kommet så langt da at jeg selv uten å oppleve hans ledelse konkret og tydelig var moden nok til å ta de riktige valgene. Hva jeg visste om Gud utfra erfaringer og Guds ord, skulle være nok til å gi meg den innsikt og visdom jeg trengte for å velge riktig.

Jeg har noen ganger valgt riktig, og har da fått lov til å bevege meg videre inn i noe nytt, andre ganger har jeg ikke vært like klok og valgt selvisk eller utfra andre gale motiver, og da har jeg måtte «ta omigjen» et av kursene. Jeg måtte på ny få forklart hvordan ting er og henger sammen, og jeg måtte en tid senere gjennom en ny test for å se om jeg hadde lært nok denne gangen til å bestå.

Andre tester jeg har opplevd dreier seg om hvordan jeg behandler mennesker som enten er ufordragelige og urettferdige mot meg, mennesker som oppleves som irritasjonsmomenter eller sutrehøner, mennesker som svikter løftene sine og annet. Hva jeg gjør i forhold til slike situasjoner og mennesker sier veldig mye om hvem jeg der og da er. Også her, noen ganger klarer jeg testen, andre ganger svikter jeg og faller igjennom.

Hva jeg prøver å si er at hvis du opplever at Gud er litt fraværende og stille og du synes du ikke får den visdom, innsikt og styrke du trenger, kanskje du blir testet. Kanskje vil Gud se om du er kommet langt nok til å klare dette uten like mye støtte og inngripen fra ham.

Gud vil at vi skal modnes som troende, han vil at vi skal bli mer lik ham, og han vil at vi skal kunne stå mer «på egne bein». Ikke det at vi skal stole på oss selv og være flinke i oss selv, men at vi har vokst i troen og ikke trenger like mye oppfølging på alle områder. Litt som med barna våre, det er ønskelig og naturlig at de som femåringer kan mer enn da de var to og at trettenåringen kan velge bedre og riktigere enn sjuåringen.

Om du skulle ha bommet og feilet på testen, fortvil ikke. Reis deg opp, ta lærdom av hva som gikk feil, jobb med det som må styrkes og vit at Gud ser på deg med like stor nåde og kjærlighet etter feilen som før. Gud vet at vi er barn som faller mange ganger før vi lærer å gå skikkelig, men som våre jordiske foreldre, så forventer også han at det blir færre fall med tiden.

En bønn jeg har gjentatt flere ganger det siste halvåret er å spørre Gud om å få en Elisja. Jeg vet at det er flere som lurer på hva jeg mener nå, så la meg forklare litt.

Elisja ble lærling av profeten Elia, samtidig var han mer enn det. Han var Elias nærmeste fortrolige. En medvandrer og støttespiller, en som trodde på Hva Gud hadde lagt ned i Elia og som så hva Gud gjorde gjennom Elia. Elisja var en hjelper og oppmuntrer, en som i nåde, kjærlighet og trofasthet støttet Elisa og sammen med ham bar byrden og også, delte gledene og sorgene, kampene og seirene, hverdagen og festdagene,. Fra Gud førte dem sammen, var Elisja trofast mot Elia.

Det var ikke Elia selv som gikk ut og lette etter ett menneske som kunne være ved hans side, det var Gud selv bestemte at Elia skulle få Elisja ved sin side. Dette sier Gud til Elia i en særdeles tøff periode av livet hans der han føler mye er nytteløst og at han helst vil bli tatt «hjem». Gud ser behovet for en støttespiller i Elia sitt liv, og i sin nåde og barmhjertighet ordner han det. Slik Elia fikk Elisja hadde Moses Aron og David hadde Jonatan, Bibelen er full av eksempler på at Gud fører mennesker sammen for at de sammen skal stå sterkere i Guds kall og for Guds sak.

Og det er det jeg har bedt om når jeg har bedt om en Elisja inn i mitt liv, et menneske som kan være en trofast, sterk og nådig støttespiller i mitt liv. Et menneske som ser hva Gud har lagt ned i meg og som også med glede og iver vil hjelpe de tingene til å vokse seg sterkere. Et menneske som er der under alle slags omstendigheter og som tåler både tøffe tak og solskinnsdager. Ikke noen langt borte som jeg kan skrive eller ringe til, men noen som jevnlig møter meg ansikt til ansikt i hverdagen.

Noen har slike mennesker i sitt liv allerede, men ikke alle. For noen er det ektefellen, for andre en nær og fortrolig venn, men de hjelper dere å trekke dere nærmere Gud, å vokse i modenhet og å stå i det kall Gud har over deres liv.

Andre igjen har en slik rolle i andre sitt liv, du er den som er der og støtter en annen og tro meg, du gjør en viktig tjeneste for Herren og du er utrolig viktig i dette menneskets liv.

Selv om jeg har bedt denne bønnen, har jeg også stilt Gud et annet spørsmål: Er det jeg som skal ha en Elisja i mitt liv, eller skal jeg være en Elisja for noen andre? Jeg vet at Gud har et kall over mitt liv, men samtidig må jeg innrømme at jeg er usikker på min posisjon- om jeg skal være en Elisja eller om jeg skal ha en Elisja. Vi skal bevege oss med ydmykhet i dette området og ikke tro større om oss selv enn vi er satt til, samtidig skal vi stole på det verk, de gaver og det kall Gud gir oss. Uansett om vi skal ha eller være en Elisja, så er alt av nåde og et Guds verk til hans rikes fremgang og hans ære og pris.

Kanskje trenger du som meg en Elisja inn i livet ditt? Vi kan frimodig be om dette. Og for de som ikke kjenner behovet av noe slikt, kanskje du skal være en Elisja for noen som trenger det?

Jeg føler enkelte ganger at mennesker flykter bort fra meg,
at de synes den hverdag jeg har er for vanskelig å forholde seg til,
og at i stede for å våge å gå inn i det, så velger de å gå bort.

Jeg ønsker jeg kunne flykte fra egen hverdag,
at jeg kunne frigjøre meg fra kroppen og alle dens smerter og begrensninger,
men det er den meg jeg her og nå er, og jeg må velge å akseptere det,

Om mennesker går bort fra meg og om jeg ønsker å flykte fra meg selv,
så vet jeg at Gud er trofast ved min side,
han vil aldri svikte eller forlate meg.

Om hva jeg opplever føles for stort og tungt ut både for andre og for meg
så er det ingen sak for Gud å både tåle det, bære det og hjelpe meg gjennom og ut av det,
i hans øyne er jeg både vakker, elsket og ønsket.

Herren selv skal gå foran deg.
Han skal være med deg.
Han svikter deg ikke og forlater deg ikke.
Vær ikke redd og mist ikke motet!
(5- Mos. 31:8)