Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rom. 12:2)

I fjerde mosebok kap 14 leser vi at Gud har fått nok av Israelsfolket og deres vantro, misnøye og sutring og bestemmer seg for at nå er nok nok. Når Gud sier at han vil utslette folket og begynne på ny med Moses, går Moses i forbønn for folket og viser til Herrens langmodighet, vilje til å tilgi og barmhjertighet. Gud ombestemmer seg og vil ikke utslette folket, men han sier at de som gikk ut av Egypt ikke kommer til å gå inn i det lovede landet, med unntak av to: Kaleb og Josva. Det sies om Kaleb i vers 24 at han har en annen ånd i seg og at han trofast har fulgt Herren.

Og slik skal vi også være, det skal være en annen ånd i oss enn det er i mennesker rundt oss som ikke tar gudsforholdet på alvor. Det skal være noe inni oss som gjør at vi skiller oss ut fra andre. Vi skal tenke og snakke annerledes, vi skal se på verden, mennesker og saker og ting med andre øyne, vi skal være et folk som lever for å ære Gud i alle ting.

Det kallet vil- må- gjør at vi velger bort verdens mas og jaget etter suksess og fremgang, og at vi trekker oss tilbake til et enklere liv og et mer stille liv. Enkelhet og stillhet vil roe ned tempoet i våre dager og vi vil være mer mottakelige for å høre Guds stille hvisken til oss, både de oppmuntrende og kjærlige ordene, men også ordene om å stole på Herren gjennom alt og de om å se ande mennesker og være der for dem.

Vi skal ha et himmelvendt fokus samtidig som vi aldri glemmer at vi er på jorden for en grunn, å vise Gud til andre mennesker. Våre liv skal ikke være fokusert på å gjøre mest ut av oss selv, men mest ut av Gud.

Tittelen er hva jeg følte for å si til hvis det mot normalt skulle komme besøkende. Dagen startet greit, men så stod jeg opp og deretter kom den ene dårlige nyheten etter den andre seilende inn. Jeg ble bare så sinna, så frustrert og så trist. Det ble fullstendig kaos inni meg og da er det ikke lett å håndtere det kaoset som kommer mot en fra utsiden. Og guttene stakkars fikk beskjed om å trå varsomt for nå var mor irritert.

Jeg irriterte meg over hvordan jeg reagerte, for det var langt fra slik jeg vet det bør være og slik jeg ønsker å være. Jeg ønsker å ha en rolig innside som takler kaos på utsiden, men denne dagen var det kaos både inni meg og utenfor meg, og da sier det seg selv at det ikke går bra. Og da er det noen ord som går igjen og igjen inni meg: «Gud hjelp meg!» og «jeg trenger deg Gud!».

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rom. 12:2)

Jeg lot frustrasjon og sinne gå ut over andre mennesker, og selv om enkelte av dem var skyld i noe av kaoset som var inni meg, er det lite nyttig å la frustrasjonen hagle over mennesker. Å handle med fasthet og styrke er bra, men ikke sutrete bemerkninger og sleivete kommentarer. Og jeg havnet der at jeg hakket på et annet menneske fordi dette hadde trykket på absolutt feile knapper inni meg.

Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene.Bli nye i sjel og sinn! Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet. (Ef. 4:22-24)

Det er lett å ville rettferdiggjøre seg selv med å legge skylden på at «jeg er bare et menneske» eller at «det var de andres feil», men det er faktisk syndenaturen i meg som snakker på den måten. Og det er noe jeg ikke ønsker å ha. Joda, jeg kjemper en stadig kamp mot gamle Adam og jeg vet at jeg noen ganger (ehh mange) taper, men jeg vil ikke være der. Og derfor havner jeg i en dyp avhengighet til Gud. Jeg roper ut etter nåde og hjelp.

En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef. 5:8-11)

Kaoset inni meg er fordi synden fortsatt har plass i meg, og da er jeg ikke i stand til å stå støtt og handle veloverveid når kaos kommer mot meg fra utsiden av. Jeg ønsker at det gamle skal bort og at det nye mennesket får vokse seg sterkere og skinne klarere gjennom meg, men jeg kan ikke alene. Jeg trenger Gud, bare Gud kan gjøre det verket inni meg og derfor klynger jeg meg enda tettere inn til ham. Gud, må du vokse og jeg avta, og må Åndens frukter kommer tydeligere frem i mitt liv etter som jeg forvandles til å bli mer lik deg.

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er… (Tit. 2:11-12)

Vi kommer aldri unna viktigheten av å lese Guds ord. Det er noe vi alle trenger. Men hva vi ofte ikke snakker om er viktigheten av å grunne på Guds Ord. Dette er om mulig enda viktigere. Vi kan lese side opp og side ned uten at det får den særlig store virkningen på oss, vi leser ordene men ordene blir ikke til liv for oss. Og her kommer viktigheten av å grunne på ordet inn. For at Guds ord skal bli levende og virksomt i oss, må vi gi oss selv tid til å tenke på det mens vi spør Gud om å åpenbare ordet for oss.

Gjør godt mot din tjener, jeg vil leve og ta vare på dine ord. Åpne øynene mine så jeg kan se det underfulle i din lov (Sal. 119:17-18)

Å meditere på Guds ord høres for mange ut som noe veldig farlig noe og noe man skal holde seg unna, vi skal da ikke blande inn annen religiøs aktivitet i vårt kristenliv? Men det er ikke det det dreier seg om, det dreier seg om å gi seg selv tid til å forstå mer av hva vi leser og se mer av hvilken betydning det har for vårt liv. Om vi bruker ordet meditere, tenke grundig over eller grunne på, har liten betydning, det viktigste er at vi gjør det.

Jeg gjemmer ditt ord i hjertet så jeg ikke skal synde mot deg (Sal. 119:11)

Hvis vi kun leser for å ha lest og så lukker Bibelen og fortsetter med våre daglige gjøremål, vil ikke ordet få mulighet til å vokse i vårt indre, spre lys, gi visdom og det vil ikke kunne knyttes sammen med vår tro slik at det blir livgivende for vårt indre og virkekraftig i og gjennom våre liv. Som alle typer frø trenger også Guds ord riktige og gode vekstforhold i vårt indre menneske for at det skal kunne hjelpe oss å vokse og bli sterkere. Her er noen hjelpespørsmål vi kan bruke for å utforske mer av dybden og bredden i ordene vi leser.

Dine lovbud viser meg vei, de gir like stor glede som all rikdom. Jeg vil grunne på dine påbud, feste blikket på dine stier. Jeg fryder meg over dine forskrifter, jeg glemmer ikke ditt ord (Sal. 119:14-16)

Hva lærer det enkelte vers eller avsnitt til meg om Gud og hvordan Gud gjør ting? Hva sier det meg om meg selv og min plass i denne verden? Sier det noe om andre mennesker og hvordan jeg skal/ikke skal forholde meg til dem? Er det ting jeg skal holde meg unna eller legge meg ekstra i selen for å gjøre?

Legg gjerne igjen spørsmål som du finner hjelpsomme i kommentarfeltet.
Ønsker alle ei velsigna og god uke.

Gudsfrykt kobles oftest sammen med at Gud er hellig og allmektig, men det er også en dimensjon av gudsfrykten som vokser ut av en opplevelse og innsikt om Guds ufattelige nåde og kjærlighet som kommer fra dypet av våre hjerter.

Frykt Herren og tjen ham i troskap og av et helt hjerte. For se hvor store ting han har gjort mot dere! (1. Sam. 12:24)

Gudsfrykt er et ord vi ikke bruker særlig ofte lenger. Vi kjenner til det, men det er blitt noe fjernt og vagt for oss. Og det har nok mye sammenheng med at vi lever i en tid der lite anses som hellig og Gud anses som bare en av mange muligheter. Vi er mer påvirket av den tid og den kultur vi lever i en vi liker å tro.

Guttene mine får noen ganger tilsnakk for måten de omtaler Gud på. De læres opp til at noe er hellig og at vi skal snakke om Gud med respekt. De trenger ikke å være redd Gud, men samtidig er ikke Gud en som godtar alt uten å gripe inn med straff og konsekvenser. Selv om andre bruker ord og snakker på en måte, betyr det ikke at det er greit at de gjør det.

Smak og se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham. Frykt Herren, dere hans hellige! De som frykter ham, lider ingen nød.  Unge løver lider nød og sulter; men de som søker Herren, mangler aldri det som godt er. (Sal. 34:9-11)

For meg er gudsfrykt noe jeg merker sterkt når jeg tenker på Guds storhet og at han er hellig. Gud er over alt og alle og han er alltid hellig, handler alltid riktig og han kan ikke trå feil. Hvordan kan man tenke på en allmektig Gud uten å kjenne på dyp respekt og ærefrykt? Men det er en annen form for gudsfrykt som rører ved mitt hjerte på en helt annen måte, og det er når jeg tenker på storheten og dybden i hans kjærlighet. Gud elsker meg så høyt at han gav sin sønn for meg. Jesus led og bar straffen for meg. Faderen oppreiste sønnen for at jeg skulle kunne få del i oppstandelseslivet. Ånden er tilstede for å hjelpe, trøste, styrke og lede meg. For en kjærlighet. For en nåde. For en Gud.

De siste to dagene har jeg fått øvd meg litt ekstra på det å velge takknemlighet. Det er greit å velge når man føler for det, men hva med de dager og stunder man ikke føler for det?

Tirsdag ettermiddag sukket jeg tungt for meg selv og kjente frustrasjonen boble opp på innsiden. Det hadde tatt meg en time  og fire pauser å klippe en liten plen og plukke noe sideskudd av noen syrinplanter jeg holder på å forme til. Frustrasjon over hvor lite krefter jeg har, hvor mye krefter enkle aktiviteter og oppgaver tar og en smule frustrasjon over at for åttende dag på rad skjedde det alt for mye utenfor min kontroll. Og da slår tanken ned i meg: Vil du være frustrert fordi du merker symptomøkningene, smertene og utmattelsen ekstra sterkt nå, eller vil du være takknemlig for at du tross alt fikk dette gjort (selv om det tok lang tid). Etter noen dype pust ser jeg meg rundt og velger å smile og være fornøyd med hva jeg hadde gjort. Jeg drakk min kaffe med glede og valgte å tenke: Jeg fikk det tross alt gjort, og det er ikke så verst.

I dag var det ho mor som fikk litt hjelp hun egentlig ikke ville ha. Det vil si, hun ville ikke bry meg fordi hun vet jeg ikke tåler særlig mye selv om jeg er litt bedre, men som jeg sa: Du har ikke spurt meg, jeg spør deg om jeg skal hjelpe. Jeg var ikke i slaget da jeg vendte nesen hjemover, og hu mor likte ikke at jeg sa det er bare å ta noen smertestillende så går dette bra, men jeg var glad og takknemlig for å ha kunnet hjelpe min skjønne og gode mamma (selv om jeg kjente veldig godt at det er liv i denne kroppen og hodet).

Det er så lett å være takknemlig når ting går bra, som da naboen tirsdagskvelden kom kravlendes gjennom hekken med dattera og sag på slep for å fjerne ett tre for meg, da er det lett å kjenne på glede og takknemlighet. Men de stundene der jeg ikke føler meg all verdens eller møter meg selv i døra før jeg har tatt ett lite steg, da må jeg velge. Og å velge takknemlighet er ikke alltid helt enkelt.

Hva jeg har tenkt over disse siste to dagene er at jo mer jeg får erfare av Guds godhet og nåde, jo enklere er det å velge takknemlighet. Hvorfor det er slik, vet jeg egentlig ikke, men jeg tenker at det har med nåden å gjøre og også vissheten om at alt godt kommer fra Gud, at hver dag får vi styrke for den dagens utfordringer, hver dag vil den dagens behov dekkes av Guds forsørgelse og at uansett hvor ille det står til med meg, så er jeg velsignet. Jeg er i live i ett av verdens beste land å bo i, jeg har gode gutter og en flott familie, jeg har hva jeg trenger og mere til, jeg har dere som legger igjen ord og tegn på at ordene som deles er viktige (vet jeg har noen kommentarer jeg ikke har svart på, kommer kanskje). Jeg har kanskje mange utfordringer og begrensninger, men jeg har også så ufattelig mye å være glad for og takknemlig over. Det er et vers i Salme 33 som jeg stoppet opp ved, kanskje litt merkelig i denne sammenhengen, men det styrket takknemlighetsfølelsen i meg kraftig.

For Herrens ord er sant, alt han gjør, kan en stole på (v 4)

Jeg vet at Guds nåde, omsorg og forsørgelse er nok fordi jeg har erfart over mange år at han er trofast og god. Guds ord er sant og Gud er til å stole på, og når jeg vet det, da vet jeg også at jeg har mange, mange grunner til å velge takknemlighet- også når valget koster litt å ta.