Jeg fortalte avslutningsvis i går at jeg kjente ikke den helt store gleden på innsiden da Gud minnet meg om å se andre og hjelpe så godt jeg kunne. Det var ikke fordi jeg ikke ville hjelpe eller være der for andre, for jeg ønsket jo det, men det var fordi jeg følte at jeg hadde ingen ting å gi. Hvordan kunne jeg som hadde det så vondt inni meg og følte meg så tom, hjelpe andre? Vårt første skriftsted var da Gud i skikkelse av trengende mennesker banket på dørene i Betlehem, det andre skriftstedet finner vi helt bakerst i Bibelen.

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. (Åp. 3:20)

Mange er kjente med dette verset og vi vet at Jesus ønsker å holde måltid med oss, men hva som derimot fanget min oppmerksomhet denne ganger er hva som er min oppgave kontra hva som er Jesus sin oppgave. Det eneste jeg trenger å gjøre er å åpne opp. Jeg trenger ikke stelle i stand, ikke invitere, ikke gjøre noe, jeg må bare åpne døra, så vil Jesus selv ta seg av resten.

I sammenhengen med å hjelpe andre og at jeg ikke hadde noe å gi, ble dette betydningsfullt for meg. For jeg hadde jo ingen krefter til å ta meg sammen og søke etter dråper av energi, og her kommer Gud og sier: Når noen banker på døra di, så trenger du bare å åpne opp, resten skal jeg gjøre, resten hviler på meg. Er du villig til å åpne opp døra, vil jeg komme til deg og jeg vil holde måltid med deg. Jeg vil gi deg mat å spise, du vil få ord å dele, nåde til å elske, omsorg til å lytte, kraft til å kjempe for andre, du må bare åpne opp når jeg banker på.

Gud vet å gjøre det så enkelt at jeg forstår! Det eneste jeg trengte å gjøre var å sukke: Gud hjelp meg å hjelpe! Jeg trengte ikke prestere en hel haug, jeg måtte bare vende blikket mot Herren og stole på at han ville gi meg hva jeg trengte for å hjelpe andre.

Dette minner meg om de kjente versene vi finner i Matteus 7.7-12

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.
Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!
Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.

Som jeg har nevnt tidligere har vi i norske oversettelser en inndeling som ikke er i grunnteksten, og jeg har over fjernet to overskrifter slik at vi bedre ser den sammenheng jeg sikter til. Versene viser oss at ber vi, vil vi få, og vi vil motta gode gaver, og vi vil derfor ha mulighet til å være mot andre slik vi vil de skal være mot oss. Vi mottar ikke Guds gode gaver kun for egen del, men også for at vi skal istandsettes til å hjelpe andre.

Jeg trengte den påminnelsen jeg fikk fra Gud om å glemme meg selv og ikke bare se, men også å være der for og å hjelpe andre. Gud vet at jeg ikke ønsker selvmedlidenhet, og han vet hvordan han skal få meg på rett spor igjen. Ikke bare ble jeg minnet om at vi er ment å sette andre høyere enn oss selv, men jeg ble også minnet om at når jeg søker Gud om hjelp til å hjelpe andre, så vil jeg motta hva jeg trenger (og faktisk mere til). Alt jeg trenger å gjøre er faktisk bare å åpne døra, både for mennesker og Gud, så trenger jeg ikke bekymre meg for hvordan ting skal skje eller sies eller skrives, jeg kan hvile i visshet om at Gud vil gi meg akkurat hva jeg trenger for å kunne hjelpe.

For ett par måneder siden var jeg på et sted jeg ikke liker og ikke ønsker å være, i selvmedlidenhetens sølepytt. Jeg syntes synd på meg selv og jeg begynte å irritere meg over alle som ville ha noe av meg. Jeg gikk til og med å lurte på om jeg skulle la være å åpne mailen, døra og ta telefonen. Jeg var ett lite pent syn, for å si det mildt. Greit nok at det hadde vært tunge og tøffe tider i lange stunder, men det er ingen unnskyldning for å bli værendes hvor jeg var. Jeg hadde ingen vei ut av det i egen kraft, så jeg ropte til Gud om hjelp. Og hjelp fikk jeg, Gud minnet meg på de to stedene i nytestamentet der han banket på døra (jeg har tenkt så det knaker og kommer ikke på at det er flere enn disse to tilfellene der Gud selv banker på døra, men ta det med forbehold). Den første skal jeg dele kort om i dag, den andre i morgen.

Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’ …  Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ (Matt. 25:40, 45)

Det knatter på døra til vertshuset i Betlehem og eieren går bort til døra og åpner den på gløtt. Han kikker ut gjennom den smale sprekken og ser en mann med ett fortvilet drag over ansiktet og bak ham skimter han en ung jente med stor mage. «Har du rom for oss, min kone venter barn?» er spørsmålet som kommer. Vertshuseieren kaster ett nytt kort blikk på dem før han sier, «beklager, det er fullt» og lukker døra igjen før han rekker å høre hva mannen på utsiden sier.

Vi kjenner historien om at det var ikke rom for dem noe sted. Josef og Maria må ha knattet på noen dører og opplevd flere nei før de endelig fant ett sted der det til tross for mangel på husrom, var hjerterom. Hva vi ikke tenker på med denne historien er at det er Gud selv som banker på dørene og ber om hjelp, vel nok i forkledning, men like fullt er det Gud som søker varme, omsorg og hjelp. Vertshuseieren gikk glipp av å få Gud inn i stua si fordi han ikke ville hjelpe noen som var i behov, mens den som eide stallen fikk Gud på besøk fordi han var villig til å dele det lille han hadde. Ingen av dem så Gud i de trengende sjelene som stod ved døra deres, men den som var villig til å hjelpe, opplevde ett besøk fra Herren som vi fortsatt snakker om.

Hva med oss? Når mennesker kommer til oss og ber om hjelp, ser vi Gud i dem? Ser vi Gud i den fortvilte moren, i den forkomne ungdommen, i den ulykkelige enken, i det frustrerte barnet, i den utslitte faren, i den sårede alkoholikeren, i den misbrukte tenåringsjenta, ser vi Gud i dem?

Gud brukte denne historien til å igjen minne meg om viktigheten av å se andre og å hjelpe dem, også når det koster og krever noe av meg, også når jeg må legge mine problemer til sides for å hjelpe andre. Når noen banker på døra mi (om det er fysisk, gjennom mail, tlf eller annet), er jeg villig til å hjelpe dem? Hvis jeg er, så vil jeg oppleve at Gud besøker mitt hjem og mitt hjerte, og jeg vil oppleve velsignelsene og gleden som følger med å hjelpe og støtte andre. Hvis jeg ikke vil, vil Gud «gå meg forbi» og jeg opplever at det er litt kaldere og hardere i hjertet mitt enn før det banket på døra.

Jubelen stod ikke helt i taket inni meg mens jeg tenkte over denne «behovs-bankingen» på døren, for hvordan skulle jeg kunne hjelpe andre når det stod slik til med meg som det gjorde? Men det fikk jeg svaret på da Gud delte med meg om den andre gangen han banket på døren. I dag snakket vi om behovene vi møter i andre mennesker, i morgen skal vi snakke om forsørgelsen Gud vil gi så vi blir utrustet til å kunne hjelpe.

Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Matt. 20:26-28)

Hvis man sier at man skal hjelpe andre og være gode mot andre så svarer menigheten ja og amen, og det er greit. Men er du som meg, som fortsetter med å si at du skal stille opp også når det krever noe av deg, når det koster deg noe, når du må ofre noe, da opplever du at det blir tyst som i graven. Hvorfor er det slik?

Det skulle ikke være kontroversielt å si til kristne at vi skal leve liv i oppofrelse og med tjenersinn, men det er. Det skaper hoderysting og forskrekkelse hvis du sier til noen at kanskje du skulle droppe den ferien så du kunne hjelpe noen eller at du burde stille opp selv om du ikke får være med på vennetur eller delta i den dyrebare fritidsaktiviteten din. Eller prøv deg på å si at du trenger ikke nytt nå igjen, du kan bruke hva du har og heller hjelpe noen andre, nei gått av banen altså!

Dere vet hvor jeg står, og at jeg ofte skriver at vi skal hjelpe og støtte hverandre, også når det krever mer enn vi føler for. Det er det vi er skapt til, det vi er kalt til, det vi er utsendt for, å tjene Gud og mennesker, å elske andre slik vi er elsket, å gi avkall på vårt eget for at andre skal finne rette veien.

Det er kontroversielt fordi det stiller spørsmål ved hvor vårt hjerte er vendt og med hva som egentlig bor i oss, og i mange tilfeller er svaret at i oss bor mye av oss selv og betraktelig mye mindre av Gud og omsorgen for andre. I meg er det for mye meg, og jeg vet at jeg har et godt stykke vei igjen, men jeg vil ikke at mitt liv skal dreie seg om meg. Jeg vil mitt liv skal hjelpe andre å se Gud at jeg gjennom ord og handlinger peker på Jesus, at Jesus i meg vinner mer og mer skikkelse og at mennesker rundt meg ser Gud i meg.

Å være de andres tjener betyr at vi setter egne ønsker og behov til sides og strekker oss etter å hjelpe, støtte og oppmuntre andre videre. Det betyr ikke at vi skal godta hva som helst, men vi skal strekke oss langt i å være der for andre. Vi skal ikke godta at andre utnytter oss, men vi skal heller ikke være ute etter å påståelig hevde egen rett og kjempe om oppmerksomheten. Samtidig som vi skal ta hensyn til våre nødvendige behov, skal vi også legge bånd på våre lyster og ønsker.

Til slutt et ord til dere alle: Ha samme sinn, vis medfølelse og søskenkjærlighet, hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse. (1. Pet. 3:8-9)

Jeg synes ikke det er stort med meg for tiden. Jeg er sliten, jeg føler jeg ikke har mye å gi og jeg synes at jeg har mistet noe av den kraft, den styrke, av ordene, av smilet, ja at de fargene som var i meg er bleknet og blitt grå. Jeg føler meg for det meste som ei grå mus.

Og det er greit.

Vel, det føles ikke greit ut, men jeg har bestemt meg for å la det være greit. Akkurat som naturen har sine sykluser møter livet oss også med det samme. Det er variasjon, både i farger og temperatur, i vekst og høst, i overflod og fravær, variasjonen i naturen finner vi også i livene våres.

Men så kommer det stunder der fargene plutselig spruter igjennom. Når jeg møter forståelse og aksept kjenner jeg at hjertet gleder seg og er takknemlig over omsorg, når ordene er der i rett tid så takker jeg Gud for muligheter og hjelp, når latteren plutselig runger så verner jeg om gleden jeg kjenner fyller hjertet. Det kommer noen drypp av farger inn, men det er mest fargeløst.

…for nå

Det er for nå. Det er ikke slik at det er sånn som dette det vil fortsette. Jeg er kanskje grå av meg nå, men det vil komme en ny tid der fargene vender tilbake og overvelder og fanger oppmerksomhet. Akkurat som våren hver dag forandrer mer og mer av senvinterens gråhet og vassenhet til en fantastisk, livlig og sprudlende fargeprakt som både kan overvelde, skape glede og bringe håp om bedre tider, vil jeg også igjen oppleve at fargene vender tilbake.

Det er tider i livet der vi føler vi blir grå mus og fargeløse, det er motgang og smerter, hjertesorg og fortvilelse, utfordringer og bekymringer som stjeler fargene våres, men fortvil ikke. Det vil komme en ny vår i ditt liv, det er ikke slik som dette det vil ende, du har bedre tider i vente. Om vi er en smule fargeløse nå, så er det slik, men vi vet at en dag der fremme vil fargene begynne å vende tilbake igjen. Mist ikke motet, Gud er trofast mot oss og han vil være med oss gjennom denne tiden og han vil føre oss ut i en ny frihet og til en dypere glede enn vi tidligere har visst om.